Utopi eller virkelighet?

Et flertall av alle amerikanere sier at de heller vil ha to ekstra ferieuker enn lønn for to uker ekstra, halvparten av alle yrkesutøvere sier at arbeidet deres ikke føles meningsfullt eller betydningsfullt, og nesten halvparten av alle amerikanske arbeidsplasser står i fare for å bli overtatt av maskiner. Og etter at vi har jobbet hele dagen i jobber vi ofte misliker, kjøper vi ting vi ikke trenger. Vår generasjon har kanskje ikke lenger visjoner for fremtiden, vi tror ikke på fremskrittet på samme måte som før. Da er det på tide å tenke nytt, skriver historiker Rutger Bregman. For alle milepæler i sivilisasjonen – fra avskaffelse av slaveriet til innføring av demokratiet – ble på et tidspunkt regnet som utopiske fantasier. I denne guiden til en revolusjonerende, men likevel oppnåelig utopi legger Bregman frem tre grunnleggende ideer – om universell basisinntekt, 15 timers arbeidsuke og åpne grenser. Hver av ideene underbygges av gode anekdoter, atskillige studier og tallrike suksesshistorier. Utopia for realister er en av de sjeldne bøkene som overrasker deg og utfordrer det du tror er mulig. Bregman tar oss med på en reise gjennom historien – fra en kanadisk by som en gang utryddet all fattigdom, til den gangen Richard Nixon nesten innførte basisinntekt for millioner av amerikanere – og sprenger tradisjonelle politiske skillelinjer med ideer han mener verden nå er klar for. 

Rutger Bregman (1988) er historiker og forfatter fra Nederland og en spennende ny stemme i offentligheten. Han har utgitt flere bøker om historie, filosofi og økonomi. Utopia for realister  er blitt en internasjonal bestselger – den er allerede oversatt til 17 språk – og har mottatt strålende kritikker.

Utopia på dagsorden igjen

La oss begynne med en historietime: 

Alt var verre før.

Gjennom omtrent 99 prosent av verdens historie har 99 prosent av menneskeheten vært fattige, sultne, skitne, redde, dumme, syke og stygge. Så sent som på 1600-tallet beskrev den franske filosofen Blaise Pascal (1623–62) livet som en eneste stor jammerdal. «Menneskeheten er stor», skrev han, «fordi menneskene selv vet at de er ynkelige». Filosofen Thomas Hobbes (1588–1679) fra Storbritannia sa seg enig: Livet var i bunn og grunn «ensomt, usselt, ubehagelig, primitivt og kort». 

Men i løpet av de siste 200 år har alt dette endret seg. På bare en brøkdel av den tiden vår art har tilbrakt her på planeten, er mange milliarder av oss plutselig blitt rike, velnærte, rene, trygge, smarte, sunne og i noen tilfeller til og med pene. Mens 84 prosent av verdens befolkning fortsatt levde i ekstrem fattigdom i 1820, hadde den andelen falt til 44 prosent innen 1981, og nå – bare noen få tiår senere – er den under 10 prosent.

Hvis denne tendensen fortsetter, vil den ekstreme fattigdommen som har vært en fast del av menneskenes liv, snart være utslettet for godt. Selv de menneskene vi fortsatt omtaler som fattige, vil nyte godt av en overflod som er helt uten like i verdens historie. I landet der jeg bor, Nederland, har en hjemløs person som i dag mottar hjelp fra det offentlige, mer å bruke enn en gjennomsnittlig nederlender i 1950, og fire ganger mer enn folk i Den nederlandske gullalderen, da landet fortsatt hersket på de sju hav.

I mange århundrer sto tiden så å si stille. Det skjedde åpenbart nok til å fylle historiebøkene, men livet ble ikke akkurat bedre og bedre. Hvis man hadde plassert en italiensk bonde fra 1300 i en tidsmaskin og sluppet ham ut i Toscana i 1870-årene, ville han ikke merket noen særlig forskjell. 

Historikere anslår at den gjennomsnittlige årsinntekten i Italia rundt år 1300 var på omtrent 1600 dollar. Omtrent 600 år senere – etter Columbus, Galileo, Newton, den vitenskapelige revolusjon, reformasjonen og opplysningstiden, oppfinnelse av krutt, trykkekunsten og dampmaskinen – var den … fortsatt på 1600 dollar. Seks hundre års sivilisasjon, og den gjennomsnittlige italiener befant seg nesten der han alltid hadde vært. 

Det var ikke før rundt 1880, omtrent på den tiden Alexander Graham Bell fant opp telefonen, Thomas Edison tok patent på lyspæren, Carl Benz fiklet med sin første bil og Josephine Cochrane grublet på det som muligens er den mest geniale ideen noensinne – nemlig oppvaskmaskinen – at vår italienske bonde fikk ta del i utviklingen. Og for en reise det har vært. I de to siste århundrene har det vært en eksplosiv vekst i både folketall og rikdom i hele verden. Inntekten per capita er nå ti ganger av hva den var i 1850. Den gjennomsnittlige italiener er femten ganger så rik som i 1880. Og den globale økonomien? Den er nå 250 ganger større enn den var før den industrielle revolusjon – da nesten alle, overalt, fortsatt var fattige, sultne, skitne, redde, dumme, syke og stygge.

Middelalderens utopia

Gamle dager var utvilsomt et ubehagelig sted, så det er bare logisk at folk drømte om en tid der alt ville bli bedre. En av de mest livaktige drømmene var det overflodslandet som ble kalt «Slaraffenland». For å komme dit måtte man først spise seg gjennom fem kilometer med rispudding. Men det var verdt innsatsen, for når du kom til Slaraffenland, var du i et land der det rant vin i elvene, der ferdigstekte gjess fløy oppe i luften, der det vokste pannekaker på trærne og varme paier og bakverk regnet ned fra himmelen. Bønder, håndverkere, geistlige – alle var like og slappet av sammen i sola. 

I Slaraffenland, overflodssamfunnet, var det ingen som kranglet. I stedet festet de, danset, drakk og lå med hverandre. «For et middelaldermenneske», skriver den nederlandske historikeren Herman Pleij, «ville dagens Vest-Europa ha fremstått som temmelig likt et virkelig Slaraffenland. Vi har hurtigmat lett tilgjengelig døgnet rundt, hele uka, klimaanlegg, fri kjærlighet, inntekt til arbeidsløse og plastisk kirurgi som forlenger ungdommen». Det er i dag flere mennesker i verden som lider av overvekt enn av sult. I Vest-Europa er mordraten 40 ganger lavere i gjennomsnitt enn i middelalderen, og hvis du har det riktige passet, er du sikret et imponerende sosialt sikkerhetsnett.

Kanskje er det også vårt største problem: I dag går den gamle middel­alderdrømmen om Utopia på tomgang. Jo da, vi kunne vel klart å forbruke litt mer eller å ha enda litt mer trygghet – men bivirkningene i form av forurensning, fedme og Big Brother blir stadig mer overveldende. For et drømmende menneske i middelalderen var Slaraffenland et fantasiparadis – «en flukt fra jordisk lidelse», for å si det med Herman Pleij. Men hvis vi skulle be den italienske bonden fra år 1300 be­skrive vår moderne verden, ville det første han tenkte på, utvilsomt være Slaraffenland. 

Faktisk lever vi i en tid der bibelske profetier har gått i oppfyllelse. Det som ville ha sett ut som mirakler i middelalderen, er nå helt vanlig: Den blinde som har fått tilbake synet, en krøpling som kan gå, og en død som har våknet til live igjen. Bare tenk på Argus II, et hjerne­implantat som gir en viss synsevne til personer med genetiske øyelidelser. Eller Rewalk, et sett robotbein som gjør at personer som er lammet fra livet og ned, kan gå igjen. Eller Rheobatrachus, en froskeart som ble utryddet i 1983, men som takket være australske forskere bokstavelig talt er vekket til live igjen ved hjelp av gammelt DNA. Pungulven er den neste på ønskelisten til forskerteamet. Deres arbeid er en del av det større «Lazarus Project» (som har fått navn fra en historie i Det nye testamentet, der en mann ved navn Lasarus står opp fra de døde). 

Samtidig er science fiction i ferd med å bli reell vitenskap. De første førerløse bilene er allerede på vei ut i gatene. 3D-printere skriver ut embryoniske stamceller, og personer med mikrochips implantert i hjernen styrer robotarmer med tankene. En annen morsom opplysning: Siden 1980 har prisen på én watt solenergi stupt med 99 prosent – og det er ikke en skrivefeil. Hvis vi er heldige, vil 3D-printere og solcellepaneler kanskje likevel gjøre Karl Marxs ideal (at alle produksjonsmidler kontrolleres av massene) til en realitet, uten at det trengs en blodig revolusjon.

I lang tid var overflodssamfunnet forbeholdt en liten elite i det rike Vesten. Den tiden er over. Etter at Kina åpnet seg for kapitalismen, er 700 millioner kinesere løftet ut av ekstrem fattigdom. Også Afrika kvitter seg nå raskt med sitt rykte om en økonomi i ruiner. Seks av de ti raskest voksende økonomiene i verden ligger på det afrikanske kontinentet. I 2013 eide seks milliarder av jordas sju milliarder innbyggere en mobiltelefon. (Til sammenligning hadde bare 4,5 milliarder et toalett.) Og mellom 1994 og 2014 gjorde antallet mennesker med internettilgang i verden et sprang fra 0,4 prosent til 40,4 prosent.

Også når det gjelder helse – kanskje den viktigste drømmen i Slaraffenland – har den moderne utviklingen overgått alt våre forfedre kan ha sett for seg i sine villeste fantasier. Mens rike land må se seg fornøyd med at den gjennomsnittlige levetiden øker med en helg for hver uke, får Afrika fire dager ekstra per uke. På verdensbasis økte den forventede levetiden fra 64 år i 1990 til 70 i 2012 – mer enn det dobbelte av hva den var i 1900.

Dessuten er det færre som sulter. Vi kan kanskje ikke plukke ferdigstekte gjess ned fra luften i vårt Slaraffenland, men antallet mennesker som lider av underernæring, har sunket med mer enn en tredjedel siden 1990. Andelen av verdens befolkning som lever på mindre enn 2000 kalorier om dagen, har falt fra 51 prosent i 1965 til 3 prosent i 2005. Mer enn 2,1 milliarder mennesker fikk endelig tilgang til rent drikkevann mellom 1990 og 2012. I den samme perioden gikk antallet barn med veksthemning ned med en tredjedel, barnedødeligheten falt med utrolige 41 prosent, og barseldød ble halvert. 

Og hva med sykdom? Historiens verste massemorder, den fryktede sykdommen kopper, er fullstendig utryddet. Polio er nesten forsvunnet, for sykdommen rammet 99 prosent færre i 2013 enn i 1988. Samtidig blir flere og flere barn vaksinert mot sykdommer som tidligere var utbredt. Den globale vaksinasjonsraten for meslinger har for eksempel økt fra 16 prosent i 1980 til 85 prosent i dag, mens antallet dødsfall er redusert med mer enn tre fjerdedeler mellom 2000 og 2014. Siden 1990 er dødeligheten ved tuberkulose nesten halvert. Siden 2000 er antallet mennesker som dør av malaria, redusert med en fjerdedel, og det samme har skjedd for AIDS siden 2005.

Noen tall virker nesten for gode til å være sanne. Et eksempel: For femti år siden døde ett av fem barn før de ble fem år gamle. I dag? Ett av tjue. I 1836 døde den rikeste mannen i verden, en mann ved navn Nathan Meyer Rothschild, rett og slett fordi det ikke fantes antibiotika. De siste tiårene har kjempebillige vaksiner mot meslinger, stivkrampe, kikhoste, difteri og polio reddet flere liv hvert år enn fred i verden ville ha reddet på hele 1900-tallet.

Det gjenstår selvfølgelig nok av sykdommer – kreft, for å nevne én – men vi gjør fremskritt på den fronten også. I 2013 kunne det prestisje­tunge tidsskriftet Science fortelle at det var oppdaget en metode som utnytter immunsystemet til å slåss mot svulster, og omtalte det som årets største vitenskapelige gjennombrudd. Det samme året fulgte det første vellykkede forsøket på å klone menneskelige stamceller, en lovende utvikling i behandlingen av mitokondriesykdommer, blant annet en form for diabetes. 

Noen forskere påstår til og med at det første mennesket som vil feire sin 1000-årsdag, allerede er født.

Samtidig blir vi bare smartere og smartere. I 1962 gikk så mange som 41 prosent av alle barn ikke på skolen, sammenlignet med under 10 prosent i dag. I de fleste land har gjennomsnittlig IQ gått opp tre til fem poeng for hvert tiende år, hovedsakelig takket være bedre ernæring og utdannelse. Kanskje forklarer dette også hvorfor vi er blitt så mye mer siviliserte. Det siste tiåret regnes for å være det fredeligste tiåret i hele verdenshistorien. Ifølge Fredsforskningsinstituttet i Oslo har antallet krigsofre per år stupt med 90 prosent siden 1946. Forekomsten av mord, ran og andre former for kriminalitet er også nedadgående.

«Den rike verden opplever mindre og mindre kriminalitet», kunne Economist fortelle for ikke så lenge siden. «Det finnes fortsatt kriminelle, men det er færre av dem, og de er i ferd med å bli eldre.»

Et dystert paradis

Med andre ord: Velkommen til Slaraffenland.

Til det gode liv, der nesten alle er rike, lever i trygghet og er friske. Der vi bare mangler én ting: En grunn til å stå opp om morgenen. For man kan tross alt ikke forbedre et paradis. Allerede i 1989 bemerket den amerikanske filosofen Francis Fukuyama at vi hadde kommet til en æra der livet bare dreide seg om «økonomiske beregninger, endeløse tekniske problemer, bekymring for miljøet og tilfredsstillelse av avanserte forbrukerspørsmål».

Å oppjustere kjøpekraften enda et prosentpoeng, eller kanskje redusere karbonutslippet en tanke, kanskje kjøpe en ny gadget – omtrent så langt er det visjonene våre strekker seg. Vi lever i en tid med rikdom og overflod, men som likevel er kald og dyster. Det finnes «verken kunst eller filosofi», sier Fukuyama. Alt som er igjen, er «evig bevoktning av museet for menneskets historie.» 

Ifølge Oscar Wilde burde vi, idet vi når frem til Slaraffenland, nok en gang vende blikket mot horisonten og heise seil på nytt. «Utopier realiseres gjennom fremskritt», skrev han. Men det er tomt i horisonten. Slaraffenland ligger innhyllet i tåke. Akkurat idet vi burde ta på oss den historiske oppgaven med å fylle dette rike, trygge og sunne livet med mening, har vi i stedet begravd utopiene. Det finnes ingen ny drøm som kan erstatte den gamle, for vi kan ikke tenke oss en bedre verden enn den vi har. Faktisk tror de fleste som bor i rike land, at barna faktisk vil få det vanskeligere enn foreldrene sine.

Men den egentlige krisa i vår tid, i min generasjon, er ikke at vi ikke har det godt, og heller ikke at vi kanskje vil få det vanskeligere senere en gang.

Nei, den egentlige krisa er at vi ikke klarer å komme på noe bedre.

En plan for utopier

Denne boka er ikke et forsøk på å forutsi fremtiden.

Den er et forsøk på å finne nøkkelen til fremtiden. Slå opp vinduene i våre sinn. Selvsagt sier utopier alltid mer om den tiden de ble tenkt ut i enn hva som egentlig er i vente. Det utopiske Slaraffenland forteller oss alt om hvordan livet var i middelalderen. Ubehagelig. Eller kanskje heller at livet til nesten alle mennesker nesten overalt nesten alltid har vært ubehagelig. Tross alt har de fleste kulturer sin egen variasjon av det utopiske stedet Slaraffenland.

Enkle ønsker gir enkle utopier. Hvis du er sulten, drømmer du om en overdådig bankett. Hvis du fryser, drømmer du om et godt og varmt bål. I møte med mer og mer skrøpelighet, drømmer du om evig ungdom. Alle disse ønskene gjenspeiles i de gamle utopiene, som ble tenkt ut den gangen livet fortsatt var ubehagelig, primitivt og kort. «På jorda fantes ikke forferdelige ting, ingen sykdommer», fantaserte den greske poeten Telecides i det femte århundre før Kristus, og hvis man trengte noe, ville det bare dukke opp. «I ethvert bekkeleie strømmet det vin … fiskene kom inn i huset ditt, grillet seg selv og la seg på bordet.»

Men før vi fortsetter, la oss skille mellom to former for utopisk tenkning. Den første er den mest kjente, nemlig utopier basert på en plan. Store tenkere som Karl Popper og Hannah Arendt og til og med en hel retning innen filosofien, nemlig postmodernismen, har forsøkt å snu opp ned på denne typen utopier. De lyktes i stor grad. De fikk siste ord om det utopiske paradiset. 

I stedet for abstrakte idealer består planutopiene av uforanderlige regler som ikke må diskuteres. Den italienske poeten Tommaso Campanellas bok La città del Sole (1602) er et godt eksempel. I hans utopi, eller snarere dystopi, er det strengt forbudt å eie noe privat, alle er forpliktet til å elske alle andre, og slåssing kan straffes med døden. Privatlivet kontrolleres av staten, inkludert forplantning. For eksempel kan smarte personer bare ligge med dumme, og tykke personer kan bare ligge med tynne. Man gjør alt man kan for å oppnå en gunstig mellomting. Des­suten blir alle personer overvåket av et enormt nettverk av informanter. Hvis noen bryter reglene, blir vedkommende hundset verbalt helt til de er overbevist om sin egen ondskap og frivillig lar seg steine av de andre. 

Alle som leser Campanellas bok i dag, vil i etterpåklokskapens lys se nifse hint om fascisme, stalinisme og folkemord.

Utopienes tilbakekomst

Det finnes imidlertid en annen retning innenfor den utopiske tenk­ningen, en retning som så å si er glemt. Hvis planutopien er et høy­oppløst fotografi, så er denne utopien bare en svak skisse. Den tilbyr ikke løsninger, men rettesnorer. I stedet for å tvinge oss inn i en tvangs­trøye, inspirerer den oss til endring. Og den forstår at det perfekte er det godes fiende, for å si det med Voltaire. Som én amerikansk filosof har bemerket: «Enhver seriøs utopisk tenker vil føle ubehag bare ved tanken på bestemte planer.»

Det var i denne ånden den britiske filosofen Thomas More skrev boka om Utopia (og innførte begrepet). Hans Utopia var ikke en bestemt plan som skulle innføres uansett, men heller en anklage mot det griske aristokratiet som krevde stadig mer luksus samtidig som vanlige folk levde i ekstrem fattigdom.

More forsto at utopier er farlig hvis de blir tatt for alvorlig. «Man må kunne ha en brennende tro på noe og samtidig være i stand til å se det absurde i det man selv mener, og le av det», bemerker filosofen og den ledende utopieksperten Lyman Tower Sargent. Utopier får oss til å åpne øynene, akkurat som humor og satire. Og det er helt av­gjørende. Etter hvert som mennesker og samfunn blir eldre og eldre, blir de stadig mer vant til status quo, der frihet kan bli et fengsel og sannhet kan bli til løgner. Den moderne overbevisningen – eller verre, den oppfatningen at det ikke lenger finnes noe det er verdt å tro på – gjør oss blinde for den kortsyntheten og urettferdigheten som hver eneste dag stadig omgir oss.

For å komme med noen eksempler: Hvorfor har vi jobbet hardere og hardere siden 1980-årene til tross for at vi er rikere enn noen gang? Hvorfor lever millioner av mennesker fortsatt i fattigdom når vi er mer enn rike nok til å sette en stopper for det én gang for alle? Og hvorfor er mer enn 60 prosent av inntekten din et resultat av landet du tilfeldigvis er født i?

Utopier byr ikke på ferdige svar, og i hvert fall ikke løsninger. Men de stiller i hvert fall de rette spørsmålene.

Tilintetgjørelse av store narrativer

I dag er det dessverre slik at vi ikke en gang kan begynne å drømme før vi blir vekket. Ifølge klisjeen har drømmer en tendens til å bli til mareritt. Utopier er en yngleplass for stridighet, vold og til og med folkemord. Utopier blir til slutt dystopier. En utopi er faktisk en dystopi. «Menneskehetens utvikling er en myte», sier en annen klisjé. Og likevel har vi selv klart å bygge det som i middelalderen ble oppfattet som et paradis. 

Jo da, historien er full av skrekkinnjagende former for utopisme – fascisme, kommunisme, nazisme – akkurat slik enhver religion også har gitt opphav til fanatiske sekter. Men hvis én religiøs ekstremist hisser til vold, skal vi da automatisk forkaste hele religionen? Så hvorfor skal vi forkaste utopisme? Skal vi bare slutte helt å drømme om en bedre verden? 

Nei, selvfølgelig ikke. Men det er nøyaktig det som skjer. Optimisme og pessimisme er blitt synonymt med forbrukernes forventningsindi­kator. Radikale ideer om en annerledes verden er blitt nesten bokstavelig talt utenkelig. Forventningene om hva vi som samfunn kan oppnå, er blitt erodert, og vi står igjen med den kalde, harde sannheten om at uten utopier er det bare teknokratiet som er igjen. Politikk er vannet ut til problemhåndtering. Velgerne svinger frem og tilbake, ikke fordi partiene er så forskjellige, men fordi det nesten er umulig å se forskjell på dem, og det som nå skiller høyresiden fra venstresiden, er et prosentpoeng eller to på inntektsskatten.

Vi ser det i journalistikken, som fremstiller politikk som et spill som ikke dreier seg om idealer, men karrierer. Vi ser det i akademia, der alle er altfor opptatt med å skrive til at de kan lese, og altfor opptatt med å publisere til at de kan diskutere. Faktisk minner universitetene etter årtusenskiftet aller mest om fabrikker, og det samme gjelder sykehusene, skolene og TV-selskapene. Det som teller, er at man når målene man har satt seg. Sakte men sikkert blir kvalitet erstattet av kvantitet – enten det gjelder økonomisk vekst, seertall eller publikasjoner.

Og drivkraften bak det hele er noe som av og til kalles «liberalisme», en ideologi som er blitt nesten helt uthulet. Det som er viktig nå, er bare «å være seg selv» og «gjøre det man liker». Frihet er kanskje vårt høyeste ideal, men den friheten vi har, er blitt innholdsløs. Vår frykt for å være moraliserende på noen som helst måte har gjort moral til et tabu i den offentlige debatten. Den offentlige arena skal tross alt være «nøytral». Likevel har den aldri tidligere vært så paternalistisk. Drikking, festing, låning, kjøping, jobb, stress og svindel blir prakket på oss på hvert eneste gatehjørne. Uansett hva vi måtte si til oss selv om ytringsfrihet, ligger verdiene våre mistenkelig nært verdiene til akkurat de selskapene som har råd til reklame i beste sendetid. Hvis et politisk parti eller en religiøs sekt hadde hatt bare en brøkdel av den innflytelsen som reklamebransjen har på oss og barna våre, ville vi ha protestert heftig. Men siden det er markedet, holder vi oss «nøytrale».

Det eneste som gjenstår for myndighetene, er å bøte på livet slik det er nå. Hvis du ikke følger planen for en føyelig, fornøyd borger, vil makthaverne gladelig piske deg på plass. Og deres foretrukne redskaper? Kontroll, overvåkning og undertrykkelse.

Samtidig har velferdsstaten i økende grad skiftet fokus fra årsakene til vår misnøye til symptomene. Vi må til lege hvis vi er syke, til psykolog hvis vi er triste, til kostholdsekspert hvis vi er overvektige, i fengsel hvis vi blir dømt og til en karriereveileder hvis vi mister jobben. Alle disse tjenestene koster enormt mye penger, men uten at de gir noe særlig resultater. I USA, som bruker mest penger på helsevesen i hele verden, er forventet levetid for mange faktisk i ferd med å gå ned.

Samtidig har markedet og kommersielle krefter frie tøyler. Næringsmiddelindustrien gir oss billig dritt som er fullt av salt, sukker og fett, så vi havner hos legen og kostholdseksperten fort som svint. Moderne teknologi fjerner flere og flere jobber, så vi havner hos karrierevei­lederen igjen. Og reklamebransjen oppfordrer oss til å bruke penger vi ikke har på søppel vi ikke trenger så vi kan imponere folk vi ikke tåler trynet på. Etterpå kan vi gråte på skulderen til psykologen.

Det er dystopien vi lever i nå.

Den bortskjemte generasjonen

Jeg mener ikke – og dette kan jeg ikke understreke sterkt nok – at vi ikke har det godt. Langt ifra. Hvis dagens barn sliter med noe, er det heller at de er for bortskjemte. Ifølge Jean Twenge, en psykolog ved San Diego State University som har forsket mye på holdningene til unge voksne nå og tidligere, har det inntruffet en bratt stigning i selvfølelse siden 1980-årene. Den yngre generasjonen ser på seg selv som smartere, mer ansvarlige og mer attraktive enn noen gang. 

«Det er en generasjon der alle barn har fått høre at ‘Du kan bli akkurat hva du vil. Du er spesiell’», forklarer Twenge. Vi er oppfostret på en jevn diett av narsissisme, men så fort vi blir sluppet ut i den store verden med ubegrensede muligheter, er det flere og flere av oss som mislykkes. Det viser seg at verden er kald og hard, full av konkurranse og arbeidsledighet. Det er ikke et Disneyland der du kan ønske deg noe og få alle dine drømmer oppfylt, men heller en alles kamp mot alle, der du ikke har noen andre enn deg selv å skylde på hvis du ikke lykkes.

Det er kanskje ikke så overraskende at narsissismen dekker over et hav av usikkerhet. Twenge fant også ut at vi alle er blitt mye mer engstelige de siste tiårene. Ved å sammenligne 269 studier som er utført mellom 1952 og 1993, konkluderte hun med at et gjennomsnittlig barn som levde i Nord-Amerika tidlig i 1990-årene, var mer bekymret enn psy­kiatriske pasienter tidlig i 1950-årene. Ifølge Verdens helseorganisasjon er depresjoner til og med blitt det største helse­problemet blant tenåringer og vil være den fremste årsaken til sykdom globalt innen 2030.

Det er en ond sirkel. Aldri før har så mange unge voksne gått til psykiater. Aldri før har så mange blitt utbrent i jobben i så ung alder. Og vi slenger innpå antidepressiva som aldri før. Igjen og igjen gir vi enkeltpersoner skylden for kollektive problemer som arbeidsledighet, misnøye og depresjon. Hvis det er et valg å lykkes, gjelder det samme å mislykkes. Har du mistet jobben? Du burde ha jobbet hardere. Er du syk? Da lever du nok ikke sunt. Er du ikke lykkelig? Ta en pille. 

I 1960-årene var bare 12 prosent av unge voksne enige i påstanden «Jeg er en veldig spesiell person». I dag sier 80 prosent seg enige i den samme påstanden, mens faktum er at vi alle blir mer og mer like. Vi leser alle de samme bestselgerne, ser de samme kinofilmene og går i de samme joggeskoene. Mens besteforeldrene våre fortsatt fulgte reglene de ble pålagt av familie, kirke og fedreland, får vi begrens­ninger fra media, markedsføring og en paternalistisk stat. Men samtidig som vi blir mer og mer like, er vi godt forbi de store kollektivenes tid. Medlemstallene i kirker og fagforeninger har falt dramatisk, og det tradisjonelle skillet mellom høyre- og venstresiden har ingen særlig betydning ­lenger. Det eneste vi bryr oss om, er å «løse problemer», som om politikk skulle kunne settes bort til konsulentselskaper.

Men jo da, det finnes dem som forsøker å blåse nytt liv i den gamle troen på fremskritt. Er det rart at den kulturelle arketypen for min generasjon er nerden, med apper og gadgets som symboliserer håpet om økonomisk vekst? «De beste hodene i min generasjon grubler på hvordan de skal få folk til å klikke på reklamer», klagde nylig et tidligere matematikkgeni ansatt i Facebook.

For at ingen skal misforstå: Det er kapitalismen som åpnet portene til Slaraffenland, men kapitalismen alene kan ikke opprettholde det. Fremskritt er blitt synonymt med økonomisk høykonjunktur, men det 21. århundret vil utfordre oss til å finne andre måter å øke vår livskvalitet på. Og selv om unge mennesker i Vesten stort sett er blitt voksne i en tid med apolitisk teknokrati, må vi vende tilbake til politikken igjen for å finne en ny utopi. 

I den forstand er jeg glad for at vi er misfornøyde, for misnøye er noe helt annet enn likegyldighet. Den utbredte nostalgien, lengselen etter en fortid som egentlig aldri har eksistert, er et tegn på at vi fortsatt har idealer, selv om vi har begravet dem levende. 

Ekte fremskritt begynner med noe kunnskapsøkonomien aldri kan gi oss: Visdom om hva det betyr å ha et godt liv. Vi må gjøre det ­store tenkere som John Stuart Mill, Bertrand Russell og John Maynard Keynes tok til orde for allerede for 100 år siden: «sette målet foran middelet og foretrekke det gode fremfor det nyttige». Vi må vende oppmerksomheten mot fremtiden. Slutte å sluke vår egen misnøye gjennom meningsmålinger og medier som uavbrutt bringer dårlige nyheter. Vurdere alternativer og etablere nye kollektiver. Heve oss over denne begrensende tidsånden og erkjenne vår felles idealisme. 

Kanskje vil vi da bli i stand til å vende blikket bort fra oss selv igjen og ut mot verden. Der vil vi se at det gode gamle fremskrittet fortsatt marsjerer muntert av sted. Vi vil se at vi lever i en vidunderlig tid, en tid med stadig mindre sult og krig, og med stadig økende velstand og høyere forventet levetid. Men vi vil også se hvor mye vi – de rikeste 10, 5 eller 1 prosent – fortsatt har å gjøre. 

Planen

Tiden er kommet for å vende tilbake til utopisk tenkning.

Vi trenger en ny ledestjerne, et nytt verdenskart, der det nok en gang finnes et avsidesliggende og uutforsket kontinent – «Utopia». Med det mener jeg ikke de rigide planene som utopiske fanatikere forsøker å tvinge ned i halsen på oss med sine teokratier eller femårsplaner – de stiller bare ekte mennesker i andre rekke bak lidenskapelige drømmer. Tenk litt på følgende: Ordet utopia betyr både «godt sted» og «intet sted». Det vi trenger, er alternative horisonter som vekker fantasien. Og jeg mener horisonter i flertall. Motstridende utopier er tross alt selve livsnerven i demokratiet. 

Som alltid vil utopiene våre begynne i det små. Fundamentet for det vi i dag kaller sivilisasjonen, ble lagt for lenge siden, av drømmere som selv sprengte grenser. Den spanske munken Bartolomé de Las Casas (1484–1566) kjempet for likhet mellom kolonistene og urbefolkningen i Latin-Amerika, og forsøkte å etablere en koloni der alle kunne leve et behagelig liv. Fabrikkeieren Robert Owen (1771–1858) kjempet for rettig­hetene til engelske arbeidere og drev en fremgangsrik bomulls­mølle der de ansatte fikk en rimelig lønn og fysisk avstraffelse var forbudt. Og filosofen John Stuart Mill (1806–73) mente til og med at kvinner og menn var jevnbyrdige. (Dette kan til dels ha hengt sammen med at kona skrev halvparten av hans verker.)

Én ting er imidlertid sikkert: Uten alle de storøyde drømmerne opp gjennom tidene ville vi alle fortsatt ha vært fattige, sultne, skitne, redde, dumme, syke og stygge. Uten utopier er vi fortapt. Ikke at nåtiden er dårlig, tvert imot. Men hvis vi ikke har håp om noe bedre, er den dyster. «For å være lykkelig trenger mennesker ikke bare å kunne nyte det ene eller det andre, men trenger også håp og foretaksomhet og endring», skrev den britiske filosofen Bertrand Russell en gang. Han fortsatte et annet sted: «Det er ikke et ferdig Utopia vi burde trakte etter, men en verden der fantasien og håpet fortsatt lever og er virksomme.»