Ut, korte lys

Han blir kanskje fortere gammel, hadde han sagt, den vennlige legen. Han kunne ikke finne noen nevrologisk årsak til anfalla der han stivna og himla med øynene og kaldsvetta. Kanskje tok han feil. Spesialisten fant ikke noe som hørte inn under hans område, men det kunne vel være noe annet? Gaute har alltid hatt lågt blodtrykk. Kanskje det var det som gjorde at han noen ganger så ut til å ville svime av når han la ut på tur – særlig en tur han ikke hadde lyst på – blodtrykksfall, svimmelhet, ssssssusing for ørene. Amatører må ha lov til å tenke. Amatører med sjuke barn tenker meir enn de fleste.

«Du har de beste åra framfor deg», har jeg sagt når unge venner fyller femti og er skrekkslagne. Da er det en spesialist som snakker: Du står midt i din manndoms eller kvinnedoms fulle kraft. Du kan nå de samme toppene som før. Du kan stå de samme bakkene. Du kan gå de samme dagsmilene. Du kan ta tunge tak i arbeidet og likevel ha krefter til dem du har ansvar for. Du kan til og med ombestemme deg og slå inn på noe som du alltid har vært nysgjerrig på og som du angrer på at du ikke har gjort. Du kan ombestemme deg igjen og tenke at nei, det var ikke noe for meg likevel. Nesten halve det voksne livet har du igjen med samme krefter, og med erfaringer fra alt det dumme du har gjort i tillegg, kanskje 20 år. Først da kan du la skrekken ta deg, for da er de gamle toppene ikke til å nå, og en dag må du ha hjelp til sekken eller legge fra deg noe av børa. Det veit jeg, for jeg er spesialist, og for den som er blitt spesialist, er det for seint å angre, og hvis jeg likevel angrer, er det bare tulleanger, leikeanger, gammelmannsanger, som om jeg forestiller meg at jeg skriver til kamerat Muskurov og sier at okei, og han melder tilbake at kom igjen, kamerat Gans, og livet tar ei anna lei, og jeg har glømt at kamerat Muskurov er død eller er blitt en olding og ikke har fullmakt til noe som helst og under ingen omstendighet ville ønska å bli kalt kamerat, sjøl ikke av kamerat Gans. Da, når du sluker dagens siste forsyning fra medisindosetten, kan du få lov å kjenne på skrekken, men ikke før!

Ja. Ja. De lover kanskje ikke noe, men noen kommer tilbake og sier at jo, du hadde faktisk rett, det er gått noen år, og jeg går de samme bakkene og det er all verden å glede seg over, du hadde rett, og takk skal du ha. Og jeg sier: Sjølsagt hadde jeg rett. Å tvile er ikke noe for spesialister. Men likevel tviler jeg, uroer meg, bekymrer meg. Han, sønnen vår, Gaute, har for lengst passert 50, men for ham har jeg verken trøst eller oppmuntring. Så hadde han likevel rett, den sympatiske nevrologen? Er det sånn at han eldes før tida? Er vi blitt så godt som jamaldringer, han og vi? Har han ikke alt gitt opp de gamle bakkene? Kanskje til sommeren, hvis betennelsa i kneet gir seg, vil han greie å komme opp kneika til Vollen på egne bein, med Paracet og god hjelp, men så er det slutt, kanskje for ham og kanskje for oss alle tre. Men var det ikke sånn at han ga blod til alle slags prøver og ingen av dem viste svikt av noe slag, ingen indre organer, ingen alders-symptomer som slo ut, til og med en beinmasse i bedring. Kanskje har han mange år framfor seg, og det er da den store skrekken kommer.

Vi er ikke redde for vår egen del, sjøl om livet har vært kort og det vart så mye som ikke vart gjort. Bare ei kjær hand i den siste stunda, så skal det gå, men vi veit at det kan ikke bli handa til han som vi kjærer så mye om, for noen kommer til å holde ham unna dette øyeblikket akkurat som vi sjøl ville gjort om vi kunne bestemme, og sjøl med ei varm hand å holde blir det vanskelig for oss å finne ro, for hvem er det som skal ta vare på ham nå, hvem er det som skal sende en tanke hver dag, og hvem skal ta de beslutningene som skal til for at han skal ha det som best det går an? Og all den ro framfor døden som vi har brukt år på å tilkjempe oss, er borte i dette øyeblikket, og med det vesle som er igjen av bevissthet, tenker vi at det var best om det var vi som satt ved senga og holdt hver vår hand – de hendene som en gang hadde vært så varme og mjuke, men som nå er stive og knoklete – og at det var hans tause lidelser som nå gikk mot slutten og ikke våre lille liv.   

Utdrag fra Den tause sønnen av Hans-Magnus Ystgaard