Er det i Norges interesse å sitte til bords med bøllene i Sikkerhetsrådet?

Tove Gravdal mener Ine Eriksen Søreide bagatelliserer utfordringene Norge vil møte om vi får plass i FNs sikkerhetsråd: – Presset fra stormaktene for å gjøre som de vil, er selvsagt mye større i rådet enn utenfor, skriver hun i denne kronikken.

I skyggen av koronavirusets dødelige og raske spredning er Norge kommet til sluttspurten av en mangeårig valgkamp for å bli medlem av FNs sikkerhetsråd. Etter planen skal de 193 medlemslandene i FN 17. juni avgjøre om Norge blir valgt inn for en toårsperiode fra 1. januar 2021. Irland, Canada og Norge kjemper om to plasser, og utfallet er helt åpent. Siden FNs hovedkvarter i New York er stengt, og byen er hardt rammet av koronaepidemien, er det for øyeblikket også åpent om voteringen i FNs generalforsamling kan finne sted som planlagt. Den kan bli utsatt til høsten.

Regjeringen har brukt store ressurser på å få Norge inn i Sikkerhetsrådet. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide rettferdiggjør innsatsen med å si at det er i Norges interesse å opprettholde de institusjonene og det regelverket som kalles det multilaterale systemet. Altså et system hvor verdens land samarbeider og inngår forpliktende avtaler om alt fra grenser i havet til tollsatser på varehandel og forbud mot slaveri og tortur.

20 år siden sist

Et lite land som Norge tjener på felles kjøreregler, i stedet for at den sterkestes rett rår. For å styrke og opprettholde dette systemet må Norge delta aktivt i overnasjonale organisasjoner som FN, ifølge UD. 20 år etter forrige toårsperiode ønsker Norge igjen å være ett av ti valgte land i FNs mektigste organ. Sikkerhetsrådet har myndighet til å starte kriger og å gripe inn i lands innenrikspolitikk. Norge vil sitte ved dette mektige bordet for å bidra til å løse konflikter og skape fred ved hjelp av internasjonalt samarbeid.

Verdensordenen vakler

Men den internasjonale samarbeidsånden er for tiden dårligere enn noen gang etter at den kalde krigen tok slutt i 1989, noe dragkampene i Sikkerhetsrådet tydelig demonstrerer. Rådets fem vetomakter står steilt mot hverandre i flere spørsmål, som Syria, Øst-Ukraina, Venezuela og Israel/Palestina-konflikten.

Som regel står de tre vestlige vetomaktene USA, Frankrike og Storbritannia mot Russland og Kina. Deres manglende evne til å finne sammen gjør at millioner av mennesker lider og tusener dør i konflikter det hadde vært mulig å løse.

Vetomaktene klarer ikke å samle seg

Koronapandemien er en trussel mot sikkerhet og fred i verden og derfor et åpenbart tema på Sikkerhetsrådets bord. Men vetomaktene har ennå ikke greid å samle seg om en resolusjon eller erklæring til støtte for generalsekretær António Guterres, som har oppfordret til våpenhvile i alle verdens konflikter for å bekjempe koronasmitten.

Årsaken skal være at USA og Kina krangler om innholdet. USA vil ha med i resolusjonen at epidemien startet i Kina, mens Kina vil ha inn at kineserne effektivt har bekjempet smittespredning, ifølge NBC News. I stedet for å samle seg mot den felles fienden, koronaviruset, brukes pandemien til å forsterke stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina.

USA trekker seg

Sett med norske øyne er det alvorlig at USA under koronakrisen for første gang siden andre verdenskrig ikke tar på seg ledertrøyen i kampen mot en felles, global fiende.

Kontrasten er stor til ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014, da USA satte enorme ressurser inn på å bekjempe epidemien. Den amerikanske FN-ambassadøren Samantha Power dro selv til Liberia for å understreke USAs vilje til å bekjempe den dødelige epidemien. I dag har USA mer enn nok med å stanse smitten på hjemmebane, anført av en president som ringeakter vitenskap og fnyser av internasjonalt samarbeid.

Norge har alltid støttet seg til USA i det multilaterale systemet. Begge land var blant de 50 første nasjonene som signerte FN-pakten i San Francisco for 75 år siden.

I tiårene etterpå var USA garantisten for en liberal verdensorden med demokratiske verdier som bunnplanke. Det stanset ikke USA fra å støtte despoter og å invadere andre land uten hjemmel i folkeretten. Men sammenlignet med alternativet – en autoritær, sovjetisk modell – så var en amerikanskledet verdensorden å foretrekke.

Kina overtar

USA har under president Donald Trump abdisert fra denne rollen. Kina har lenge stått klar til å overta som premissleverandør for hvordan verden skal organiseres. Koronaepidemien fremskynder Kinas økte innflytelse.

Selv om vestlige land helt sikkert gir mest bistand, er det likevel Kina som får oppmerksomhet for å sende koronahjelp til Italia og Afrika. Parallelt med kampen mot pandemien pågår det en ideologisk kamp, hvor den kinesiske modellen nå har overtaket i konkurransen om global innflytelse. I den modellen er menneskerettigheter begrenset til retten til mat, jobb og helsetjenester, mens ytringsfrihet og frie valg er utelukket. Det demokratiske idealet vi i Norge hegner om, er på retrett.

Konsekvenser for Norge

Selv om Trump skulle tape valget til høsten og en demokrat overtar som president, kan USA neppe gjenvinne posisjonen som det multilaterale systemets dominerende kraft. Kinas og delvis Russlands innflytelse på den internasjonale arenaen er kommet for å bli. Den innflytelsen vil de med stadig større tyngde bruke til å få sin vilje igjennom, særlig i FNs sikkerhetsråd. Det gjør at om Norge blir valgt inn, blir det uhyre vanskelig å balansere mellom de rivaliserende stormaktene.

Når Søreide blir konfrontert med at Norge derfor bør trekke seg som kandidat til rådet, avviser hun problemstillingen.Hun hevder at Norge balanserer mellom stormaktene hver eneste dag, og at det ikke blir annerledes som medlem av Sikkerhetsrådet.

Presset mot Norge større

Erfaringen fra fire tidligere perioder i rådet tyder på at Søreide tar feil. Presset fra stormaktene for å gjøre som de vil, er selvsagt mye større i rådet enn utenfor. Det opplevde Norge som sikkerhetsrådsmedlem høsten 2002, da USA ville ha støtte til en resolusjon som åpnet for krig mot Irak. Den gangen holdt Kina en lav profil, mens Russland ble regnet som et nesten-demokrati. Samarbeidsklimaet i rådet den gangen var ganske godt, med unntak av Irak-striden, mens det nå er temmelig dårlig.

Det betyr ikke at Norge skal la være å ta utfordringen: Søreide må bare være litt tydeligere på hvorfor det er i Norges interesse å sette seg til bords med bøllene i det mektige Sikkerhetsrådet.

Tove Gravdal har arbeidet som utenriksjournalist i mange år, hovedsakelig i Morgenbladet og Aftenposten, med base i Oslo, Paris og New York. Da Norge i 2002 sist satt i Sikkerhetsrådet, var hun diplomat og presseråd ved den norske FN-delegasjonen i New York. Denne kronikken ble publisert i Aftenposten mandag 30.02.2020.