Dødeboka – Livet med døden
Det er nærliggende å tro at det er stille og rolig å bo på en gravlund. Og det kan det være. På vinteren, når trærne står uten blader, kan vi så vidt høre suset fra trafikken fra Kirkeveien noen hundre meter bortenfor. Noen ganger trenger en ambulanse eller en akselererende motorsykkel gjennom, i all sin klare kraft, før den blir borte.
Pakket i plast
Når det blåser en svak vind fra nord, kan vi høre det lave suset fra viftene på taket av sykehuset. Vi hører aldri støyen fra levende, fastboende naboer, vi er ikke plaget av deres dårlige musikksmak, vi lar oss ikke merke av familiene i hagebyen og deres evige og bråkete oppussings-prosjekter tre hundre meter lenger mot øst. På lyse vårdager kan vi sitte ute i hagen og glede oss over mangfoldet av fuglekvitter som om vi var på landet. Få steder har flere ulike fuglearter enn nettopp slik blandet løvskogvegetasjon som finnes her på Nordre gravlund. Få steder midt i en by kan man se så mye grønt og føle seg så lite forstyrret av byens aktivitet.
Men stillheten har stadige avbrytelser. Av og til kommer redningshelikopteret som har landingsplass på sykehuset på den andre siden av gravlunden.
Det er ikke engang helt dekkende å si at våre nærmeste naboer på selve gravlunden er stille. Gravlunden er både et hvilested og en arbeidsplass. I vekstsesongen hender det sjelden at det går en dag uten at de ansatte ved gravlunden setter i gang med et nytt prosjekt som involverer bruk av traktor eller lift eller motorsag eller en totaktsmotor som for utenforstående ikke synes å gjøre annet enn å produsere støy.
Ingenting kan måle seg mot sommeren 2013, da de faste lydene fra gravlunden ble avbrutt av en nærmest konstant og avsindig høy lyd. Tenk deg et tannlegebor. Tenk deg et veldig stort tannlegebor som lager veldig mye lyd. Slik var det.
Inne på gravlunden kunne man se en gul anleggsmaskin med et stort stativ der det var festet et bor. Boret så man bare når maskinen ikke var i bruk, eller når anleggsmaskinen kjørte mellom gravene. Vel framme ved en ny grav ble det dekket til av plast. Så kom det et voldsomt hvin. En hvit sky omkranset maskinen i noen sekunder. Hvorpå boret ble flyttet en halv meter, der det boret et nytt hull, og så et nytt og så et nytt. Så neste grav. Og neste. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned var maskinen i gang fra tidlig på morgenen til langt utpå ettermiddagen. Det var en lyd som – bokstavelig talt – gikk gjennom marg og bein.
Gravlundens funksjon er dobbel. Den skal verne om og ta vare på den avdøde. I henhold til gammel kristen tradisjon skulle kroppen gjenoppstå på dommedag, og regelen tilsa at liket skulle være intakt, uforstyrret. Det var som en slags rosenrød, forhåpningsfull versjon av en zombiefilm. Begravelsen var midlertidig, gjenoppstandelsen på dommens dag var helt konkret og kroppslig.
Selv om de religiøse forestillingene om en faktisk oppstandelse ikke lenger har særlig betydning for folk flest, hersker det fortsatt en idé om at gravlunden er en plass hvor våre avdøde skal finne hvile, noe vi av og til omtaler og tenker på som «evig hvile».
Samtidig med denne forestillingen om hvile og ivaretakelse er gravlunden stedet likene plasseres for at de skal forsvinne. Langsomt skal de viskes ut. Kisten senkes ned i jorda, hel, blank og vakker, med et velstelt lik, blomster og en siste hilsen: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli.» Der, under jorda, skal kisten og liket bli spist av undergrunnen, svinne hen. Etter hvert blir den avdøde glemt, og dersom familien slutter å komme på besøk til graven og betale for utvidelse av festetiden, opphører graven å tilhøre liket. Graven faller tilbake til fellesskapet, den tildeles et nytt lik, graves opp og brukes om igjen. Dette innebærer at gravlunden også er en slags komposthaug.
For å sørge for effektiv nedbryting stilles det, som vi vil komme tilbake til, egne krav til kistens materiale. Mens man i enkelte land, blant etniske grupper og trossamfunn benytter seg av metall- eller sementkister for å ta vare på den avdøde, skal de norske kistene være bygget av tre. Både treverket og fôringen på innsiden skal være av et slikt materiale at de går i oppløsning i løpet av fredningstiden på grav-plassen – som regel er det 20 år før graven skal kunne åpnes og brukes på nytt. Da skal det ikke være annet enn grove knokler igjen. Et hofte-bein og noen tenner, kanskje. Disse plasseres under den nye kisten.
Den avdøde skal som hovedregel være kledd i likskjorte i et lett nedbrytbart materiale som bomull eller lin, og flere steder i landet har kirkevergene lagt ned forbud mot å kle den avdøde i egne klær. De stedene hvor dette fortsatt tillates, kreves det gjerne at klærne åpnes i ryggen, slik at nedbrytingen kan begynne. Den avdøde ligger i kisten, kledd i sine beste søndagsklær, med nykjemmet hår. Det man ikke ser, er at dressjakken er klippet opp og brettet forsiktig til side slik at klærne ikke skal være til hinder for likets oppløsning.
Det er ikke tilfeldig hvor gravplasser anlegges. Skal man anlegge nye gravlunder eller inkludere nye områder, kreves det i dag at man foretar geotekniske vurderinger for å vurdere jordsmonn, fastslå grunnvannsnivå og avrenning og ellers avgjøre om området er egnet til formålet.
Hadde man hatt slike krav da Nordre gravlund ble etablert i 1883, er det tvilsomt om området rundt Geitmyra ville blitt regulert til gravplass. Områdets fremste kvalitet var plasseringen utenfor by-grensa, og snart også nærheten til sykehuset, der det stadig var en produksjon av nye lik. I tiden før antibiotika og effektive vaksiner var det viktig at man stadig var klar for epidemier og dertil påfølgende storinnrykk på gravlunden. Jordsmonn var man mindre opptatt av.
Du kan høre det i navnet, Geitmyra. En myr er et område der omdanningen av organisk materiale går usedvanlig sakte. Det er ofte tale om et tjern eller en bekk som gradvis har grodd igjen inntil det til slutt bare er en stor, fuktig slette. Altså slett ikke den typen miljø man ønsker for en gravplass slik vi vurderer det i vår tid.
Myras egenskaper for bevaring har nemlig vært kjent i Nord- Europa i tusenvis av år. Flere steder er det funnet krukker og kar med smør, bog butter, som det kalles i engelsktalende land. De fleste av disse funnene dateres til eldre jernalder – perioden mellom 500 før og 500 etter vår tidsregning. Diskusjonen rundt hva som kan ha vært hensikten med å legge smøret i myra, er fortsatt pågående, men myras konserverende effekt, og den endringen av smaksbildet det sure og næringsfattige myrsmonnet bidrar med, er blant ulike sannsynlige forklaringer.
Myrsmøret vi finner, er usaltet og ville derfor ikke ha holdt seg godt særlig lenge i sine naturlige omgivelser. I en lufttett myr, med lav pH-verdi, kan imidlertid usaltet smør holde seg betydelig lenger, i hvert fall dersom myra er kald. Enkelte kokker har funnet inspirasjon i denne forhistoriske tradisjonen og eksperimentert med å lage myrsmør for et moderne gastronomisk publikum. Smaken er langt fra hva vi i dag vil regne som «godt smør». Likevel kan vi bekrefte at nypotet kokt i nedfallsløv fra året før, med en klatt myrsmør på toppen, gir en forunderlig og deilig smaksopplevelse av syrlig skog-bunn og organisk ro.
Men myra har bevart mye mer enn smør fra en svunnen fortid.
Gjennom en lang forhistorie som strekker seg helt tilbake til steinalderen og fram til og med middelalderen, har mennesker over hele Norden, De britiske øyer, Nederland og Nord-Tyskland lagt ned ikke bare kar med mat i myra, men også våpen og redskap, smykker, klær, flere hundre mennesker, kanskje så mange som to tusen eller mer, sitt siste hvilested i disse områdene av våtmark – et sted mellom land og vann, et sted midt imellom, eller i «porten til en annen verden», som en dansk arkeolog poetisk har beskrevet det. På grunn av alle disse nedleggelsene av forskjellig slag, som torvgravere fra begynnelsen av 1800-tallet begynte å oppdage når de grov ut torv til bruk som brensel og byggemateriale, har myra blant arkeologer blitt fortolket som et rituelt landskap for fortidens folk. Alle nedleggelsene (også smøret) kan rett og slett være spor etter omfattende ritualer som har utspilt seg i dette landskapet – som ofre tilegnet guder, naturkrefter, forfedre eller andre mytiske vesener.
Var mennesker da kanskje ansett som det ultimate offer, i krisetid, eller ved spesielle anledninger eller hendelser? Var plasseringen i myra som straff å regne, en slags alternativ form for gravlegging for «avvikere» av forskjellige slag? Eller var det tanker om heder og ære som gjorde at man ble lagt ned til en evighet av spesielt gode bevaringsforhold? Den historiske kilden det oftest vises til når man forsøker å forstå myrlikene i sin samtidige kontekst, kan peke i retning av straff og offer. Den romerske historikeren Tacitus skrev i år 98 om germanerne i nord og deres skikker og sedvaner: «[F]eiginger, folk som har skulket unna i strid, og slike som har vanæret sin kropp [‘seksuelt perverterte’], blir druknet i gjørmete myrer, med et flett-verk av vidjer lagt over.»
Alt som ble skrevet ned som en sannhet for nesten to tusen år siden, må tas med en klype salt, særlig den sannheten som er skrevet ned av en skriftlærd romer om andre såkalt barbariske folkeslag. Likevel er beskrivelsen interessant, spesielt detaljene. Flere av myrlikene som er funnet, har nettopp blitt dekket, eller tynget ned med kvist, blant annet et av de relativt få funnene vi har fra Norge, i Hedmark.
En annen passasje fra samme verk kan imidlertid vitne om andre årsaker til at folk ble senket i myra. Kanskje var de ritualene som foregikk der, ifølge Tacitus til ære for gudinnen Nerthus, så ladede og hellige at ingen som hadde vært i kontakt med vogna til gudinnen, i renselsesritualet etter selve paraden, kunne få lov til å leve videre:
Umiddelbart efter blir vognen, kledet og, om vi tør tro på det som fortelles, også selve gudinnebildet tvettet i en bortgjemt og hemmelig sjø. Dette blir utført av treller, som omgående blir druknet i det samme tjernet. Dette har skapt en mystisk frykt og en from uvidenhet om dette guddommelige vesens sanne natur, som bare de til døden vigslede får skue.
Uansett om de er ofrede slaver eller «perverse avvikere»: Flere av myrlikene er, nettopp på grunn av myras konserverende miljø, utrolig godt bevart, med både hud, hår og klær intakt. Enkelte ble feilaktig tatt for å være bortgjemte mordofre fra samtiden da de ble funnet. Flere av dem bærer nemlig også preg av å ha vært utsatt for brutal vold før de ble senket i myra. Tollundmannen har fortsatt lærløkken rundt halsen der han ligger utstilt på Silkeborg museum i Danmark, Grauballemannen fikk skallen knust og halsen skåret over fra øre til øre, og Huldremosekvinnen fikk venstrearmen hugget av straks før hun døde. Andre igjen ser ut til å ha hatt et fredelig forløp i forkant av plasseringen i sin våte grav. Uansett dreier dette seg åpenbart om en tradisjon som kanskje heller bør vurderes som variasjoner over et tema. En gravlegging i myr har ikke nødvendigvis betydd det samme i alle de ulike situasjonene og hendelsene vi kan forestille oss har utspilt seg i løpet av hundreårene, og over det store området der dette ser ut til å ha vært en form for praksis.
I Norge finner vi, på tross av alle områdene med myr, relativt få såkalte myrlik. I 2018 viste en ny gjennomgang at det foreløpig dreier seg om 17 individer, som for det meste dateres til omtrent samme periode av eldre jernalder. De ser imidlertid helt annerledes ut enn de læraktige og garvede kroppene vi finner i Danmark, og kanskje er det noe av grunnen til at vi har funnet færre av dem. I Norge holder myrene jevnt over et annet pH-nivå enn de gjør i det flatere lavlandet. Dette fører til at mykvev – muskler, sener og fett – forsvinner, mens beina bevares bedre (skjelettene til myrlikene i Danmark har forvitret, eller blitt myke og gummiaktige, mens hud, hår og tekstiler har blitt bevart). Nyere forskning kan imidlertid tyde på at de beina som har blitt funnet i norske myrer, ikke alltid tilhører lik som har blitt lagt ned som hele kropper, men nettopp som bein, eller i hvert fall stykkevis og delt. Betyr det at beinas uheldige eier ble drept og partert før han gikk i myra? Eller tok noen vare på liket til det bare var bein igjen, slik at det lett kunne plukkes fra hverandre og deponeres litt her og litt der? Er det fortsatt snakk om et offer – kanskje flere offer? Eller var dette heller den ultimate formen for straff?
Uten å trekke parallellene altfor langt kan det være interessant å se disse beina i sammenheng med det langt mer omfattende funnet som er gjort ved Alken Enge i Illerup i Ådal i Danmark. Her ble en stor hær – sannsynligvis 380 (eller flere) unge og voksne menn, de fleste tydelig preget av vold og kamp – tilsynelatende nedkjempet og lagt igjen som kadavre på slagmarken i en periode på mellom seks måneder og et år før beina ble samlet og kastet i elva en gang like etter år 0. Mer eller mindre bestialske funn, som fire hoftebein fra fire ulike menn trædd ned på en påle, har blitt tolket som omfattende rituell aktivitet i tilknytning til den endelige deponeringen av beina i elva. Beina anses å være restene etter en invaderende hær som ble tilintetgjort i møte med det som må ha vært et omfattende lokalt for-svar. Kanskje er dette de udugelige krigerne Tacitus plasserte i samme kategori som feiginger og «perverterte»? Noen ganger kan kanskje ønsket om hevn og straff ha gått hånd i hånd som et utgangspunkt for betydningsfulle ritualer og offer til gudene.
Vi har lært mye om nordisk forhistorie nettopp med utgangs-punkt i disse myrfunnene, likevel holder myra fortsatt flere hemmeligheter enn åpenbare svar. Geitmyra har som mange andre myrer blitt drenert de siste hundreårene og gått over i fast form i historisk tid. Selv om gravlunden godt nok også kan karakteriseres som en overgang mellom verdener, et sted mellom liv og død, har vi ennå ikke funnet rester etter jernalderens myrlik her (!). Forholdene tatt i betraktning må vi likevel spørre oss om denne myra, dette beite-landet for geiter, kanskje aldri burde blitt benyttet som gravlund? I tillegg til myrjorda inneholder områdene rundt Geitmyra, særlig den store sletta på sørøstsiden av Ullevål sykehus, tung leirjord. Under et lag med tett, mørk myrjord kommer enda tettere leire, som er mørkegrå og sleip når man graver den opp, så tett at den kan formes til en kopp eller et kar. Så tett at når den omslutter en kiste og et lik, er det veldig lite oksygen som slipper til slik at de naturlige forråtnelsesprosessene kan finne sted.
De som jobber på Nordre gravlund, har alltid klaget over jordsmonnet. Helt vanlige kister, selv de som hadde ligget i over 40 år, dobbelt så lenge som fredningstidens minimumstid på 20 år, kom opp delvis intakt, med lik som ennå ikke var fullt ut redusert til grove knokler.
Derfor ble det utviklet en sedvane at man lot gravene ligge lenger og heller etablerte nye graver i områder med bedre avrenning og kompostering. Når det har blitt gravd nye graver de siste tiårene, har man gjort det på en annen måte enn tidligere. Etter kistenedsettelser blir ikke gravene lenger fylt igjen med den samme jorda. Haugen med leirjord blir kjørt bort, og graven blir fylt igjen med en lettere jord som puster bedre.
Christianias problematiske jordforhold var godt kjent lenge før Nordre gravlund ble anlagt. Fra 1833 og i flere tiår fremover ble byen rammet av de koleraepidemiene som sveipet over store deler av verden på denne tiden. Spesielt alvorlige var utbruddene i 1833 og 1853, da henholdsvis 800 og 1400 mennesker døde og nesten en firedel av befolkningen ble smittet. Sykdommen rammet særlig fattigfolk, og det store antallet døde førte til et akutt behov for nye gravplasser. Allerede ved første utbrudd i 1833 ble som nevnt Ankerløkken, like ovenfor lasarettet som ble opprettet for de syke, anlagt som epidemi-kirkegård.
«Tett ved siden av hverandre og med bena vendt mot nord ble likene begravd», skriver Bård Alsvik i en tekst for Byarkivet i Oslo kommune. Plassmangelen i byens gravlunder syntes imidlertid å være konstant etter dette, og det ble raskt besluttet å ta i bruk Ankerløkken som regulær gravlund. I 1857, for å frigjøre mer plass, forsøkte man å rydde opp i den delen der koleralikene fra 1833-epidemien lå begravd. Arbeidet måtte stanses umiddelbart. Alsvik siterer et fortvilet brev, fra graver Nilsen til kirkevergen, som skildrer en forskrekkelig situa-sjon: «Den, der overhug en af Kisterne, medens jeg var tilstede, ble bestænket af det afskyelige raadne Vand, som fylte Kisten, og der var en Stank, aldeles utaalelig.» Jorda var «vassjuk» og dårlig drenert, så normal forråtnelse hadde stoppet opp: «Liget i den [kisten] var iført egne Klæder, der let gik istykker, men Liget var helt, hvorfor man ogsaa sluttede at grave. Ligene vil maaske aldri opløses.»
Problemet er kjent også i andre byer. Det trolig mest berømte eksempelet kommer fra Paris, hovedstaden som av elskende og poeter blir omtalt som «lysenes by», men som for gartnere og gravere er kjent for sin tette leirjord. Det finnes til og med en egen gulrot, carotte de Paris, som ikke er avlang slik vi vanligvis kjenner gulrøtter, men i stedet, på grunn av den tette, harde jorda, er rund og kort som en nepe eller reddik.
Fra middelalderen til slutten av 1700-tallet ble anslagsvis to millioner mennesker gravlagt i enorme massegraver i Cimetière des Saints-Innocents midt i byen, like ved de sentrale markedshallene, ikke langt fra stedet der Pompidou-museet ligger i dag. Kirkegården var stadig gjenstand for klager på grunn av stanken fra de råtnende likene. De døde, vanlige fattige, eller et bredere utvalg av befolkningen når det var bølger av pest som gjorde det vanskeligere å sortere mellom de døde, ble lagt i 18 meter dype massegraver som kunne romme opptil 1500 mennesker. Først når graven var full, ble den lukket igjen og en ny ble åpnet.
Til slutt ble protestene så mange at kirkegården i 1780 ble stengt etter kongelig forordning.
I 1786 begynte arbeidet med å flytte likrestene over til katakombene. Det graverne fant, var noe av det samme som på Nordre gravlund og Ankerløkken. Flere av likene, også de som lå i gamle graver, hadde bare delvis gått i oppløsning i den tette leirjorda. I mange tilfeller var kjøttet forsvunnet, mens fettet fortsatt satt på liket, hardt og tilsynelatende fullstendig intakt.
Antoine François, hertugen av Fourcroy, som begynte å gjøre undersøkelser av enkelte av barnelikene med dette fettet, forsto etter hvert sammenhengen mellom oppbevaringen av likene i det oksygenfattige, fuktige miljøet og den delvise bevaringen av mange av dem. Han identifiserte på denne måten en prosess som under gitte forhold omdanner fett i mykvev til adipocere – eller likvoks. Uten tvil et stort gjennomslag for vitenskapen, men også for mer kommersielle krefter, skulle det vise seg. Fettet ble tatt vare på og deretter solgt til byens mange såpekokere og lysstøpere. I årene fram til den franske revolusjon ble bøker både skrevet og lest i det flakkende lyset fra forfedrenes voks. «Franskmenn er et folk med en fin anskuelse, og de har definitivt bragt dette til en sjarmerende konklusjon ved å la seg opplyse av vokslys som er fremstilt av forfedrenes lik», skrev Scientific American i oktober 1852. «Vi forakter kannibalen, men også sivilisasjonen har sine trekk som, dersom vi ikke hadde hatt dem så nær oss, ville blitt ansett som like frastøtende som villmannens.»
Tilbake i Norge opphørte bruken av Ankerløkken som gravlund i 1866, og løkken ble endelig forlatt i 1878, da gravene ble flyttet over til Tøyen kirkegård. Gravearbeid som ble foretatt i det samme området en gang rundt århundreskiftet, resulterte imidlertid i et lig-nende funn som det som møtte opplysningsmennene i Paris omtrent hundre år tidligere. Én av Norsk Teknisk Museums hovedattrak-sjoner siden 2003 har vært den bevarte kroppen til en kvinne som etter sin død og gravlegging en gang i løpet av en av de store kolera-epidemiene gjennomgikk samme kjemiske prosess som den Antoine François identifiserte i massegravene i Paris. «Maren i Myra», som kvinnen har blitt hetende etter en revyvise som ble skrevet av Alv Schiefloe på begynnelsen av 1900-tallet, er altså ikke et myrlik i den forstand – men snarere en form for mumie som har gjennomgått en naturlig mumifiseringsprosess.
Det er en del uklarheter rundt hendelsesforløpet i Marens post-mortem-historie, fra kolerasyk Oslo-borger på midten av 1800-tallet til yndet museumsgjenstand bak en glassmonter i vår egen tid. Kroppen skal i perioder ha hengt i et skap på Rikshospitalet, kanskje til bruk i undervisning, eller til og med som «rekvisitt» i makabre practical jokes. Kanskje er vi tilbøyelige til å mene at en plassering i monter, som utstillingsobjekt i en viktig kunnskaps-institusjon, er en mer verdig behandling av en død kropp. Særlig dersom kroppen i monteren synes langt fra oss i tid og rom, som myrlikene i Danmark, eller som de egyptiske mumiene som stilles ut over hele verden. De siste tiårene har det imidlertid blitt økt oppmerksomhet rundt de etiske aspektene ved utstillinger av lik og menneskelige levninger. Er det mer eller mindre forsvarlig å stille ut et menneske som ikke har levende slektninger eller etterkommere til å tale for seg? I hvilken grad bør man ta hensyn til hvorvidt den døde har hatt mulighet til å gi sitt samtykke til å stilles ut? Hvor går egentlig grensene mellom hva vi fortsatt anser å være et «menneske», og hva som i andre sammenhenger plutselig blir et «objekt»? Er dette uavhengig av levningenes alder og eventuelt kjente etniske identitet? Dette er spørsmål som museumsansatte i stadig større grad må ta inn over seg og forholde seg til i møte med publikum og sine utstilte.
I denne sammenhengen blir «Maren i myra» et nokså konkret (og hjemlig) eksempel på hvordan død og begravelse er helt spesifikt kulturelt og historisk betinget, og at dette kan endre seg i løpet av svært kort tid, eller til og med på grunn av tilfeldigheter og endret kontekst. «Maren» levde i Christiania på midten av 1800-tallet. Hennes samtid er ikke en svunnen tid som vi kun kjenner fra mer eller mindre tilfeldige arkeologiske utgravinger. Tvert imot vet vi med relativt stor sannsynlighet (tatt i betraktning når og hvor hun ble gravlagt) at hun og hennes familie tilhørte en kristen menighet, og at begravelsen hennes derfor var viktig for dem, som et religiøst sakrament etter døden. Kun noen tiår etter sin død ble hun likevel hentet ut fra graven, siden det ikke lenger var praktisk at hun lå der, og siden Oslos problematiske grunnforhold hadde spilt henne et puss; hun ble ikke til jord, slik den kristne liturgien lover. I stedet var hun blitt et interessant vitenskapelig eksempel som fikk et nytt «hvilested» på museum, tilgjengelig for tusenvis av nysgjerrige blikk hvert eneste år. I det minste ble hun verken et lys eller såpe.
Men tilbake til maskinene med sine hvin og hvite skyer. Én ting er at Nordre gravlund ikke har riktig jordsmonn. Det fantes et enda større problem som var knyttet nettopp til en plutselig endring i praksis. Fra slutten av 1980-årene og utover ble graverne på norske gravlunder stadig oftere møtt av ubehagelige overraskelser når de skulle klargjøre eldre graver til nye døde. Der de i prinsippet kun skulle finne store knokler etter årevis i jorda, fant de hele lik – svøpt i plast – sirlig pakket inn, fra hode til fot, teipet igjen.
Da plastlikene begynte å dukke opp, var det i begynnelsen et slags mysterium. Først var det bare et og annet. Så ble de flere og flere. Etter hvert fant man hele gravfelt hvor så godt som alle gravene hadde plastpakkede lik.
En kartlegging skulle vise at flere titusen graver fra slutten av 1950-tallet til begynnelsen av 1980-årene inneholdt slike plastlik. På landsbasis er det anslått at det kan dreie seg om så mye som 350 000 graver.
Hvem kunne ha funnet på noe så vanvittig?
Det som skjer ved en slik behandling, er langt verre enn leiras og myras konserverende effekt. Den vanlige prosessen av forråtnelse og nedbryting blir forhindret. Det finner heller ikke sted noen gradvis uttørring, ingen naturlig mumifisering. Det som i stedet skjer, er en uhyre langsom forråtnelse, som så stanser helt opp. Uten tilgang til oksygen skjer nedbrytingen så langsomt at det etter førti år fortsatt er et lik som ligger i posen. Noen fryktelige eksempler på dette har dukket opp. Inni posen har liket blitt redusert til en tyktflytende røre som skvulpet ut når det ble løftet til overflaten.
I en rapport fra gravferdsetaten i Oslo er det gjengitt et bilde fra Nordre gravlund av en grav med et slikt poselik. Hodet og overkroppen ligger fortsatt svøpt i plast, og man kan se konturene av kroppen. Nederst stikker beina ut, fortsatt med en uhyggelig rosa farge. Resten av innholdet i posen hadde rent ut idet likposen ble hentet opp.
«Det var lukta som var verst. Det er en tilvenning med lukta av lik. Noen ganger kan man kjenne det som et voldsomt pust der nedenfra når man åpner en grav», forteller en tidligere ansatt på gravlunden. «Dette var noe annet. Jeg har aldri opplevd noe liknende. Det var uutholdelig. Det er slikt som blir med deg. Du føler at lukta setter seg, at den ikke lar seg vaske bort.»
Vi tenker ofte på de moderne norske begravelsene som alminnelige, litt kjedelige. Gravplassenes orden. De norske gravferdsritualenes mangel på fyrverkeri, musikk og gråtekoner. De mange stadig opp-daterte bestemmelsene i forskrift til lov om gravplasser, kremasjon og gravferd, gjerne bare omtalt som gravplassforskriften, som skal sørge for sikkerhet og forutsigbarhet. Vår lydige uniformisme.
Likevel, på tross av, eller kanskje nettopp på grunn av den norske gravferdstradisjonens høyt regulerte karakter, hadde vi, uten å vite om det, utviklet en gravferdsskikk som var blant de mest makabre i verden. Ingen, selv ikke toraja-folket på Sulawesi, som kan leve med sine lik inne i huset i flere år før de gravlegger dem, eller zoroastriske parsere, som lar sine avdøde bli spist av rovfugler, ville funnet på noe slikt. Hva ville våre forgjengere, som valgte båtbegravelser, som bygget gravrøyser eller gravla i myr, sagt hvis de hadde hørt om dette?
Den gule anleggsmaskinen med sitt evighvinende bor fikk etter hvert internasjonal oppmerksomhet. The Wall Street Journal og en rekke andre publikasjoner hadde fått nyss om Norges «Grave Problem».
Da de første plastlikene ble oppdaget, var det ingen som visste helt hva man skulle foreta seg. Gravene ble fredet. Der det fantes plastlik, kunne ingen nye graver etableres inntil gravene var i forskriftsmessig stand for gjenbruk. Når dette kunne skje, var det ingen som visste. Det ville neppe være snakk om overskuelig framtid, ikke på ti år, neppe heller på hundre år. Plast er et materiale med minst én fot i evigheten. Heldigvis, antok alle, var det et svært begrenset problem. Men hvordan hadde det egentlig oppstått i utgangspunktet?
Omsider ble opprinnelsen til denne makabre gravferdsskikken oppdaget. Den 21. august 1958 hadde det gått ut et rundskriv fra kirkevergen i Oslo, Knut Gamnes, til alle begravelsesbyråene i byen. Rundskrivet hadde tittelen «Røkplagen ved krematoriet».
«En hører titt og ofte klager fra nabolaget over røkplage fra krematoriet», sto det. «Situasjonen er vanskelig der oppe, fordi det ligger privat bebyggelse så nær innpå. Alt som kan gjøres for å minske ulempene med røken fra krematoriet må derfor bli gjort. En er kjent med at byråene ofte bruker tjærepapp i kistene for å sikre seg at de skal være tette. Dette er et materiale som lager mørk røk når det brenner. Slik røk virker sterkt irriterende på omgivelsene selv om det teknisk sett ikke betyr så meget.»
Før vi går videre, kan det være nødvendig å forklare dette med tjærepappen: Et stadig, men lite omtalt problem, er at det kan «lekke» fra liket under oppbevaringen før gravlegging. Vi består tross alt av mellom 50 og 70 prosent vann. Uten oksygen og sirkulasjon, uten aktive muskler og organer, kollapser celler og vev, og væsken følger tyngdekraftens logikk. Etter hvert som mikrober bryter ned organene, frigjøres det galle, som gjør væsken gulaktig. Som regel blir liket tamponert i kroppsåpningene for å hindre lekkasje, likevel hender det at det siver ut væske, litt på samme måte som det samler seg væske nederst i plastpakker med kjøtt eller fisk i butikken. Dette kan være et problem i likrom og i likbiler. Det lukter. Men det er nærmest katastrofalt hvis det lekker i kirken, eller når de etterlatte bærer kisten fram til graven. Derfor hadde enkelte begravelsesbyråer begynt å dekke bunnen av kisten med tjærepapp, som en forholdsregel. Pappen var usynlig når man så ned i kisten, dekket som den gjerne var av laken og en slags madrass i vatt eller halm.
Tjærepappen hadde løst problemet. Men den hadde samtidig skapt et nytt. Og det var dette kirkevergen tok opp i sitt brev.
Kirkevergen hadde et forslag til en løsning, og med det skapte han grunnlaget for det som flere tiår senere skulle bli et enda større problem: «Forsøk vi har gjort har vist at en tynn plastduk er vel så effektiv til dette bruk.» Og så, helt avgjørende, fortsatte han: «Den har også den fordel at den foldes over likene og limes sammen med limbånd, slik at en på den måten kan unngå at det lukter av likene. En finner med dette å måtte kreve at det heretter ikke blir brukt tjærepapp eller liknende materialer i kistene og at byråene isteden går over til å bruke tynn plastduk eller andre røkfrie materialer.»
Det var altså en forordning som hadde krevd en slik behandling. Og ganske visst, jo mer man gravde i saken, og jorda på de ulike gravlundene, jo tydeligere ble det at problemet hadde et enormt omfang.
Problemet med plastlikene fremsto som nærmest uløselig. Enkelte steder forsøkte man en midlertidig løsning: å grave opp likene og grave en enda dypere grav. Ved å legge plastlikene uten plast i denne ekstra dype graven kunne man få plass til å legge en ny kiste oppå. Men det forutsatte at man måtte håndtere liket og dertil hørende materie. Denne praksisen ble forbudt i et rundskriv fra Kultur- og kirkedepartementet: «En slik praksis bryter med Arbeidstilsynets pålegg og vil kunne utsette de tilsatte på kirkegården for unødig store belastninger. Denne praksis bryter også med bestemmelsen om at det ikke skal finnes annet enn kisterester og grove knokler.»
Løsningen ble til sist funnet av Elverum-mannen Kjell Larsen Østbye. Sammen med selskapet Norsk Miljøstabilisering utviklet han grunnlaget for maskinen som laget så mye bråk på Nordre gravlund. Ideen er ganske enkelt at det bores hull gjennom jorda og ned i kisten, og at det pumpes inn en blanding av kalk, vann og luft. Etter to år er graven klar til å benyttes på nytt. I et intervju i VG fra 2013 anslår daglig leder Runar Frømyhr i Norsk Miljøstabilisering at det – i tillegg til plastgravene – finnes nærmere en million graver hvor leirinnholdet og nedbrytingen er så dårlig at det ikke svarer til kravene.
«Er det andre ting enn plassmangel på kirkegårder som er problematisk her», spør journalisten.
«Det er uetisk med tanke på at kirken har lovet at fra jord er du kommet, til jord skal du bli, og fra jord skal du gjenoppstå», svarer Frømyhr.
