Spartacus Forlag

ZELENSKYJ Presidenten og hans land

Vladimir Putin undervurderer sjelden sine motstandere. Under utdannelsen ved KGB-skolen i Leningrad ble han opplært i å kartlegge politiske «mål» i hver minste detalj – alt fra russiske dissidenter til partipamper fra det østtyske kommunistpartiet.


Før Putin går i et møte, setter han opp en analyse av styrkene og svakhetene ved sin samtalepartner. Under sitt første besøk i USA dreide han den amerikanske presidenten og metodisten George W. Bush om lillefingeren med sine fromme fortellinger om egen dåp i den russisk-ortodokse kirken. En tydelig sjarmert Bush fortalte i etterkant at han hadde fått et innblikk i den tidligere KGB-offiserens «sjel». Da den tyske forbundskansleren Angela Merkel i 2007 kom på besøk i Sotsji for å snakke om energipolitikk, slapp Putin inn den svarte labradoren Konni. Merkel – som har panisk angst for hunder – torde nesten ikke å røre på seg, og Putin dominerte samtalen. 


Vladimir Putin er seg også svært bevisst hvordan han omtaler folk. Den russiske presidenten er fullstendig innforstått med Aleksej Navalnyjs politiske tiltrekningskraft, derfor kommer han da heller aldri til å ta navnet på Russlands opposisjonsleder i sin munn – heller ikke nå som Navalnyj siden januar 2021 har sittet i fengsel. Putins talsmann, Dmitrij Peskov, snakker konsekvent om «den bloggeren» når han omtaler Navalnyj. 

I

 april 2019 ble Zelenskyj, i andre runde, valgt til Ukrainas sjette president med nesten tre fjerdedeler av stemmene.


En måned senere var den russiske presidenten gjest ved Verdens økonomiske forum i St. Petersburg. Dette var fem år etter annekteringen av Krim og nedskytingen av Malaysia Airlines Flight 17. I de østlige delene av Ukraina foregikk det daglig skuddvekslinger mellom den ukrainske hæren og de prorussiske separatistene. 


«Hvorfor har du ikke gratulert Volodymyr Zelenskyj etter at han ble president?» spurte ordstyreren.


Putin sukket dypt. De russiske byråkratene og forretnings-folkene i salen dultet til hverandre: Dette kunne bli interessant.


«Vet du hva», sa Putin, «han benytter seg fremdeles av en egen retorikk. Han kaller oss ‘fiender’, ‘aggressorer’. Kanskje han burde tenke gjennom hva han ønsker å oppnå, hva som er planen.»


Putin hadde fremdeles ikke tatt navnet «Zelenskyj» i sin munn.


«Du er president for en stormakt», smisket ordstyreren, «og han er for øyeblikket høyt elsket i sitt land. Dere kan begynne på nytt begge to. En liten gest kan kanskje endre historiens kurs totalt. Hvorfor inngår du ikke bare en avtale med ham?»

Putin kikket halvt medlidende ut over den enorme salen, til humringen blant byråkrater og forretningsfolk forstummet.


«Har jeg noensinne takket nei?» spurte Putin. Og så tilføyde han med en falsk latter: «Ingen har invitert meg.»

«Er du villig til å ta et møte?»


Putin lot nå virkelig til å more seg. «Hør her, jeg kjenner ikke denne mannen. Jeg håper at vi en dag får muligheten til å bli bedre kjent. Så vidt jeg vet er han strålende på sitt felt, en virkelig dyktig skuespiller.»


Det lød latter og dundrende applaus fra salen.


Putin fortsatte: «Men helt alvorlig: Det er én ting å spille noen, noe helt annet å faktisk være noen.» 


Byråkratene i sine blå dresser visste akkurat hva Putin siktet til. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj (født 1978) hadde startet karrieren som komiker og kabaretartist. Mellom 2015 og 2019 hadde Zelenskyj vært stjernen i den populære ukrainske serien Folkets tjener. Serien handler om historielærer Vasyl Holo-borodko, som etter en lang dag med undervisning ender med å lire av seg en tirade om alt som er galt med Ukraina: korrupsjonen, de brutte valgløftene, stagnasjonen og fattigdommen, datsjaenes skattefordeler og politikernes bilkortesjer. 


En av elevene filmer Holoborodko og legger ut tordentalen på nettet. Utskjellingen sprer seg raskt, og den unge historielæreren – som fortsatt bor hjemme hos foreldrene sine – blir trukket inn i politikken og vinner med et valgskred kampen om president-skapet. Han blir dermed det første ukrainske statsoverhodet som sykler til jobben. Holoborodko gjør om på alt, og landet går en lysende fremtid i møte. Serien er bygd over et klassisk populistisk tema: Den politiske lekmannen som tar et oppgjør med «gammel politikk». I 2019 gled siste sesong av Folkets tjener sømløst over i den polerte valgkampen til den kommende presidenten. «Folkets tjener» (Sluha Narodu) ble dessuten navnet på Zelenskyjs politiske parti, som senere den sommeren oppnådde absolutt flertall i Verkhovna Rada, det ukrainske parlamentet.


Putin hadde rett: Zelenskyj hadde så langt bare spilt rollen som president.


Den tidligere skuespilleren skulle nå faktisk lede et land som var erklært fallitt, en nasjon i krig med et politisk-administrativt system som var korrupt til langt ned i røttene. I de tretti årene med uavhengighet landet har hatt etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, har ikke Ukraina klart å kjempe seg fri fra kaoset landet i 1991 oppsto i. Zelenskyj skulle løse alle problemer i løpet av én periode – fem år. 


Mange trodde at han kom til å feile. Noen få måneder etter at han ble valgt, gikk Zelenskyjs reformprogram i stå, og han sto midt i en kamp på liv og død med de allmektige oligarkene. For å overleve i det ukrainske House of Cards grep Zelenskyj til ukonvensjonelle midler. Menneskerettighetsorganisasjoner var bekymret for hans autokratiske tilbøyeligheter. Ukrainske patrioter fryktet at den nye presidenten skulle selge det russiskokkuperte Krim og Donbas på billigsalg for å slutte fred med Moskva. De nederlandske påtalemyndighetene reagerte med misnøye da Zelenskyj utleverte et viktig vitne i MH17-nedskytingen til Russland.

I


I september 2019 ble Zelenskyj ufrivillig trukket inn i en stadig voksende skandale tilknyttet den amerikanske presidenten Donald Trumps mulige maktmisbruk.


I en telefonsamtale 25. juli skal Trump ha presset Zelenskyj til å foreta strafferettslige undersøkelser av Joe Biden, utfordreren hans i det forestående amerikanske presidentvalget. Ifølge ubekreftede rykter i Trump-leiren skulle Joe Biden da han var visepresident under Obama, ha gått inn for å avsette den ukrainske riksadvokaten Viktor Sjokin, for å hindre etterforskning av sønnen Hunter Biden og hans arbeidsgiver, den ukrainske naturgassbedriften Burisma. 


Ifølge Trump var det ikke noe galt med samtalen med  Zelenskyj. For å bevise dette publiserte Det hvite hus en utskrift av samtalen mellom presidentene.


I samtalen fremstår Zelenskyj som en umoralsk slimål: «Vi jobber hardt for å renske sumpen i landet vårt», uttalte den ukrainske presidenten, og gjentok dermed Trumps valgmotto «Drain the swamp». «Vi har ansatt mange nye mennesker, og ingen av de gamle politikerne, fordi vi ønsker en ny slags regjering. Du er en viktig lærer for oss.»


Russlands statlige TV-kanal – som ligger helt og holdent under Kremls styre – kalte Zelenskyj gjennomgående for en klovn. Sommeren 2021 fikk Putin under sin store årlige presse-konferanse for det russiske folk (kringkastet som Direktelinje med Vladimir Putin) spørsmål om han nå omsider skulle møte Zelenskyj. Det hadde ingen hensikt, fremholdt Putin overfor publikum. Zelenskyj hadde «overlatt ledelsen av landet til ut-landet», hevdet den russiske presidenten. «Ukrainas politikk blir ikke fastlagt i Kyiv, men i Washington.»


Det kan hende Putin virkelig trodde på det.



Den 24. februar 2022 igangsatte Putin en invasjon av Ukraina i stor skala. Mens russiske tropper invaderte landet fra fire kanter, rykket stridsvogner lynraskt frem mot Kyiv. Så snart Zelenskyj og hans regjering var eliminert, kom resten av Ukraina raskt til å innordne seg russerne, resonnerte Kreml.


Men Putins blitzkrig mislyktes. Etter å ha kjempet i en måned hadde flere tusen russiske soldater måttet bøte med livet uten at Moskva hadde klart å erobre en eneste storby i Ukraina. I de områdene Russland faktisk okkuperte, gikk ukrainerne ut i gatene med blå og gule flagg, også i byer som Kherson og Melitopol, der det offisielle språket fra gammelt av er russisk. Kharkiv, byen ved den russiske grensen der det i 2014 fremdeles ble demonstrert for løsrivelse fra Kyiv, forsvarte seg med nebb og klør mot aggressoren.


På den ukrainske krigens andre dag henvendte Vladimir Putin seg i en TV-overført tale til den 

ukrainske hæren. Den russiske presidenten så blek ut, men tonen var skarp. «Dere må ikke tillate at nynazistene bruker barna deres, konene deres og de gamle som levende skjold», sa han. «Ta kontroll. Jeg tror at vi lettere kan komme til enighet med dere enn med den gjengen av junkier og nynazister som har inntatt Kyiv, og som nå holder hele det ukrainske folket som gissel.»


Hvorfor Putin trodde at noen i den ukrainske hæren skulle lytte til talen hans, er mat for historikerne som i fremtiden skal undersøke den største krigen i Europa siden 1945. 


At Putin har undervurdert Zelenskyj – og med ham hele det ukrainske folket – er det imidlertid ingen tvil om. Den kvelden Putin talte til den ukrainske hæren, filmet Zelenskyj en liten videosnutt fra sentrum av Kyiv med mobilen sin. Den ukrainske presidenten var kledd i militærgrønt. Hele regjeringen sto rundt ham. «God kveld, alle sammen», sa Zelenskyj. «Her står presidenten. Her står våre stridskrefter, sammen med vårt samfunn. Vi forsvarer vår uavhengighet, vår nasjon. Leve Ukraina!»