Lystlegen

Legene har sagt til ham at han skal prøve å glemme ledningene sine. De henger ut av bakhodet hans, bukter seg over gulvet og fortsetter inn i rommet ved siden av. Det gjelder å slappe av og konsentrere seg om oppgaven, sier de. Det er ikke lett. Det er første gang han skal være alene med en naken kvinne, og selv om det er dette øyeblikket alle har jobbet for, føles det helt feil. Kanskje fordi det foregår her i et laboratorium på byens fornemme private universitet. 

Legene har riktignok gjort sitt beste med det nakne og anonyme rommet. De har hengt opp tepper for å gjøre det hele litt mer hjemmekoselig, de har dempet det kalde lyset og selvfølgelig plassert en seng der inne. Kvinnen har allerede satt seg oppå dyna, og hun klapper på den for at han skal sette seg ved siden av henne. Han tar tak i ledningene sine, trekker dem med seg og får dem klemt inn bak seg så de ikke er til bry. De har to timer, vet han, det er så lenge hun er betalt for, men hun sier at han bare skal slappe av og ta det med ro. Kanskje han skal fortelle litt om seg selv først? 

Hun har tatt av seg kjolen, men har heldigvis beholdt undertøyet på. Hun forteller at hun nettopp har fylt 21, men han synes på en eller annen måte at hun virker eldre. Han har vanskelig for å se henne i øynene og begynner i stedet å snakke ut i rommet, først lavmælt, så mer kraftfullt. Og det går raskt, som om alt bare velter ut av ham – problemene i familien, stoffmisbruket, de fordekte møtene med eldre menn, og særlig hvor mye han avskyr seg selv for det han er, og det han ikke er. 

Imens har hun flyttet seg nærmere ham, og uten at han helt har oppdaget hvordan, har hun listet av seg bh-en. Nå ligger den som et forkomment beltedyr på gulvet. Det er vanskelig å se på den udekkede kroppen hennes, men også underlig opphissende. Han merker endelig noe av det han er her for. Noe av det samme som legene har gitt ham med ledningene fram til nå. En bølgende varme som brer seg nedover og fører med seg et begjær. En tung lyst som rykker i ham. 

Han tenker at eksperimentet kanskje er i ferd med å lykkes, og det gir ham nok mot til å rekke fram en hånd mot henne. Mens han holder blikket festet på mønsteret i et av teppene, merker han sammenstøtet med den fremmede kroppen. Huden er overraskende varm, og alt er mykere og gir etter på en annen måte enn han er vant til. Han registrerer noen små ord fra henne og lar begge hendene slippe seg løs. 

Nå blir det som en slags dans som danser seg selv, men innimellom er det en tanke som treffer ham, nærmest som om noen prikker ham på ryggen. I små glimt husker han rommet ved siden av. Fire mennesker er samlet der inne, og han vet at de følger nøye med på alt han foretar seg. Selv om de verken kan se eller høre ham, har de likevel en direkte forbindelse til hans aller innerste. Han har ni tynne elektroder plassert langt inne i det tettpakkede hjernevevet, og akkurat nå, når hun tar den høyre hånden hans og legger den rundt det ene brystet, sendes det signaler fra dypt der inne, ut gjennom de brysomme skjøteledningene og helt inn i legenes følsomme måleapparater. 

«Det kan de da ikke ha gjort? Det kan de rett og slett ikke ha gjort!» 

Jeg snakker vanligvis ikke høyt til meg selv, men akkurat nå klarer jeg ikke å holde ordene tilbake. Jeg har akkurat snublet over det som må være et av de merkeligste eksperimentene legevitenskapen noensinne har foretatt. Her sitter jeg i avisredaksjonen og gjør undersøkelser til en artikkel, snubler over en sak og tror et øyeblikk at det er en dårlig vits. En eller annen parodi på vitenskap som går amok. Men nei. Jeg leser videre og finner ut at det er virkelig. 

Her har vi faktisk en psykiater som i fullt alvor prøver å omvende en homoseksuell mann til heteroseksuelle preferanser – ved å implantere elektroder i hjernen hans og stimulere lystsentralen i organet mens han er sammen med en prostituert. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter med åpen munn og bare stirrer inn i dataskjermen. 

Kan man virkelig gjøre det? Hvem finner på noe sånt? Og hva er historien bak? 

Jeg er egentlig midt i noe annet, men nå virker det likegyldig. Det er umulig å tenke på noe annet enn det som ligger rett foran nesen på meg. Jeg er hjelpeløst fanget inn og er nødt til å vite mer – med en gang! 

Ad elektroniske omveier finner jeg fram til en skannet versjon av den originale vitenskapelige artikkelen, som viser seg å være fra 1972 og fyller sju sider i et tidsskrift ved navn Journal of Behavioral Therapy and Experimental Psychiatry. Det som slår meg, er den kliniske tonen. 

«Nytelse har lenge vært kjent som en primær betingende faktor for å oppnå og etablere atferd hos dyr og mennesker», står det i innledningen. Og videre: «I løpet av de siste årene har det skapt betraktelig interesse at en nytelsesfull reaksjon kan induseres ved direkte stimulering av hjernen, noe som gir håp om på denne måten å kunne behandle uønsket menneskelig atferd.» 

Språket er nøkternt og akademisk registrerende, og det gjør at alt virker enda mer merkelig. Forfatterne presenterer den vitenskapelige logikken bak eksperimentet og beskriver hele det spissfindige behandlingsregimet som er lagt til rette, samt møtet mellom den innkjøpte kvinnen og «pasienten», som om det var helt normalt. De ser også strengt medisinsk på den unge anonyme mannens historie. 

«Pasient B-19 er en 24-årig enslig hvit mann, omstendighetene omkring fødselen hans var på ingen måte bemerkelsesverdige, og den nærmeste familien hans består av foreldre på 55 år og en søster på 19 år.» 

Den lakoniske presentasjonen innleder en beskrivelse som tydelig tegner konturene av en trist menneskeskjebne. Moren var en kald fisk – faktisk kan ikke B-19 huske en eneste omfavnelse under oppveksten – men faren var enda verre. Ikke bare var han alkoholiker, han var også en oppfarende og voldelig tyrann, som var kronisk skuffet over sin fordervede sønn. Det er kun søsteren B-19 har positive følelser for, og med henne kan han dele bekymringene og skuffelsene sine. 

Etter flere selvmordsforsøk og innleggelser er den unge mannen et psykisk vrak. Han er riktignok normalt begavet, faktisk litt over snittet, men han er altfor fiksert på egne feil og mangler til at han klarer å samle seg og utrette noe. Han er hypokonder og fryktelig redd for å oppleve smerte og for å dø. Han tåler ikke noen form for kritikk, holder nesten ikke ut å være sammen med andre mennesker og føler seg isolert fra omverdenen. Dessuten er B-19 apatisk, lider av kronisk kjedsomhet, mangler motivasjon og har på alle måter en dypt forankret fornemmelse av at noe er galt med ham, og av å være verdiløs og udugelig. Paradoksalt nok er han samtidig overbevist om at han er helt spesiell. Et menneske som Gud vil belønne for å gå gjennom så fryktelig mange vanskeligheter. Som psykiaterne konkluderer: «Graden av paranoiaen hans varierer med situasjonen, men den er ofte av definitivt psykotiske proporsjoner.» 

Dessuten er det seksualiteten. Det er den B-19 selv gir skylden for trangen han har til å ta livet av seg. Etter at han droppet ut av gymnaset, dro han i militæret, men ble kastet ut etter bare en måned for «homoseksuelle tendenser», og i et par år etterpå drev han rundt i det store landet og ble forsørget av forskjellige menn. B-19 forteller psykiaterne at han føler lede ved seg selv og ikke lenger er i stand til å oppnå glede og nytelse av noe som helst. 

«Dette er det merkeligste, mest uetiske og opprørende stykke ‘forskning’ jeg noensinne har kommet over. Jeg kan ikke forestille meg hva denne mannens øvrige vitenskapelige produksjon består i.» 

Sitatet stammer fra Bradley Voytek, som er professor i nevrovitenskap ved University of California i San Diego. Analysen hans passer fint overens med den amerikanske vitenskapshistorikeren og journalisten John Horgan, som har utnevnt forsøket med den unge homoseksuelle mannen til et av historiens fem mest avskyelige vitenskapelige eksperimenter, på linje med grenseoverskridelser som amerikanernes atomprøvesprengning som i 1954 ødela Bikiniatollen og gjorde beboere på de nærliggende Marshalløyene syke av strålingen. Og i samme liga som amerikanske leger som mellom 1946 og 48 dro til Guatemala for å forske på syfilis, og i all hemmelighet infiserte lokale psykisk syke, fengselsfanger og soldater med den dødelige sykdommen. 

Selv får jeg også en rar følelse av den merkelige historien. Den har gitt meg noen bilder i hodet som jeg helst skulle vært foruten. Men samtidig er jeg nysgjerrig. Mannen bak, han som har tenkt ut alt sammen, skrevet det ned og fått det publisert i et seriøst tidsskrift, er psykiateren Robert Galbraith Heath, og det er han som interesserer meg. For det underlige eksperimentet er ikke en enslig svale. Jeg kan lese meg fram til at Heath har implantert elektroder i hjernen på en større gruppe psykiatriske pasienter, og at han begynte med det helt tilbake i 1950. Jeg sjekker en gang til, og det står faktisk 1950. Det er flere år før de første psykofarmaka i det hele tatt kom på markedet, og midt i en tid da psykiatrien var omtåket av Freuds teorier og brukte psykoanalysen hans som et slags universalmiddel. 

Robert Heath er med andre ord en pionerskikkelse. En foregangsmann i den biologiske psykiatrien som har hjernen som omdreiningspunkt, og som i dag for lengst har fortrengt Freud og selv er blitt eneherskende. Så hvorfor har jeg aldri hørt et ord om denne mannen? Jeg som i årevis har hatt nesen begravet i psykiatrien og jevnlig skrevet om dens sykdommer og forskning. Jeg har aldri kommet over Heath før. Jeg finner heller ikke noe når jeg slår opp i A History of Psychiatry, den kanadiske historikeren Edward Shorters nokså grundige gjennomgang av sinnets vitenskap fra dårekistens dager til vår tid. Robert Heath er ikke nevnt noe sted i teksten. Han dukker bare opp et enkelt sted i referanselisten – der navnet hans er stavet feil og ironisk nok er blitt til Heart. 

Det finnes imidlertid en nekrolog fra The New York Times. Heath døde i 1999 i en alder av 84 år, og det går fram at han før det hadde vært professor og sjef for både nevrologi og psykiatri ved Tulane University. Her hersket han fra 1949 til 1980, noe som er usedvanlig lenge å sitte på en så tung post. Den korte teksten omtaler ham som en pioner i utforskningen av schizofreni, men nevner også at han var involvert i arbeid for CIA under den kalde krigen. Til slutt kommer en rekke medlemskap i golfklubber og jaktselskap i både USA og Canada samt et bilde av ham. Det er åpenbart gammelt og ligner mest av alt et skuespillerportrett fra Hollywoods gullalder: tett og tilbakestrøket mørkt hår med litt grått og et tiltrekkende ansikt med et alvorlig og intenst uttrykk. Med et fraværende, mykt blikk ligner han et menneske som aner noe man ikke selv helt har taket på. På nettet finnes det ytterligere ett bilde. Det viser en langt eldre mann, nå helt hvithåret, kledd i kittel og i full gang med å plassere en komplisert stålinnretning rundt et menneskekranium. 

Apparaturen peker på et ironisk poeng. Mens Robert Heath er skrevet ut av historien, har teknologien han introduserte, begynt å blomstre og vokse fritt. Det snakkes om deep brain stimulation, eller «dyp hjernestimulering», som vi kan kalle det på norsk. Mange kjenner til at hjernepacemakere brukes til behandling av Parkinson-pasienter. Det har foregått i mer enn ti år, og i dag går mer enn 100 000 pasienter rundt med strømførende elektroder som holder ristingen og stivheten deres under kontroll når medisinen ikke lenger virker. 

Men det er ikke på det feltet ting virkelig skjer. Det er på Robert Heaths felt – psykiatrien. Der er det en intens spirende interesse for å plassere elektroder i menneskehjernen for å behandle psykiske sykdommer. Den dype hjernestimuleringen beskrives iblant som feltets nye gylne håp. Plutselig bugner litteraturen av rapporter om hvordan risikovillige forskere tester ut dype elektroder til nesten hva som helst. Tilstander som det umiddelbart ikke virker naturlig å skulle behandle med pacemaker. Det dreier seg for eksempel om de tvangstankene og tvangshandlingene som går under fellesbetegnelsen tvangslidelser, og om Tourettes syndrom, depresjon, autisme og anoreksi. Selv ved heroin­avhengighet, alkoholmisbruk og overspising brukes det stimulering for å hjelpe pasienter å bli friske. 

I alle de tilfellene der medisinen må gi tapt, forsøker man seg nå med elektrisk stimulering. En rekke bedrifter konkurrerer om å utvikle det mest spissfindige utstyret, og markedsanalyser forutsier at det i 2019 vil bli solgt for nesten ti milliarder dollar globalt. Samtidig har DARPA – det amerikanske militærets forlengede forskningsarm – meldt seg på i spillet. I 2013 utlovet byrået til stor oppmerksomhet 70 millioner dollar til utvikling av den neste generasjonen av systemer innen dyp hjernestimulering, og store bevilgninger fant veien til forskergrupper ved de ledende amerikanske universitetene. Stor fanfare i mediene. 

Det militærfolkene ønsker seg, er elektronikk som ikke bare kan stimulere aktiviteten i hjernen, men som også kontinuerlig og i sanntid kan lese av hva som foregår inne i kraniet på et menneske. Utstyr som løpende kan måle en persons hjerneaktivitet, analysere den og rette på den før den kommer ut som uønsket atferd. Den fagre nye teknologien skal ifølge DARPA hjelpe de psykisk ødelagte krigsveteranene som vender hjem med posttraumatisk stress eller hjerneskader forårsaket av eksplosjoner. 

Historien om den dype hjernestimuleringen lyder tilforlatelig, rett og slett sympatisk. Men jeg klarer ikke la være å spekulere på om det finnes paralleller mellom det som finner sted nå, og det som skjedde i New Orleans for mange tiår siden. Det er litt som å stå med to ender av en historie uten helt å kunne koble dem sammen. Midten mangler. Ikke desto mindre har jeg en nagende fornemmelse av at det helt opplagt er en historie, og at den peker utover seg selv mot noe mer omfattende. Noe større. 

For er det ikke sånn at reaksjonen vår på å stikke elektronikk i folks hoder egentlig avspeiler forholdet vårt til oss selv? 

Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært interessert i – nei, ubehjelpelig fascinert av – å forstå mennesket som sådant, kanskje for bedre å forstå meg selv. Spørsmål om hva som ligger i vår natur, og hvor mye denne naturen kan bøyes og formes, har vært en konstant drivkraft i arbeidet mitt som vitenskapsskribent. Uansett om det gjelder biologi, psykologi eller psykiatri, er det hva disse feltene kan si om oss, som er det interessante for meg. Det de kan fortelle om den innerste kjernen eller essensen vår – eller hvorvidt vi i det hele tatt har noe slikt. 

I dag er hjernen – den fysiske hjernen – det helt naturlige omdreiningspunktet for slike refleksjoner. Sjelen, forstått som noe annet, noe som er utenfor eller utover det biokjemiske kraftverket under kraniet, er i realiteten avgått ved døden. Alt menneskelig er forankret i hjernevev, og egenskaper uttrykkes gjennom hjerneområders aktivitet. 

Men hvis vi vedgår at vi er hjernen vår, noe det med tiden er etablert i kulturen vår at er tilfellet, blir det uunngåelige spørsmålet hva det er rimelig at vi gjør med den. Hvor mye kan vi modifisere det som i siste instans utgjør en person, og hvem bestemmer hvor langt vi skal gå? Kan teknologien avspeile visjonene våre for et godt liv? Kommer teknologien til å diktere, i betydningen at vi gjør noe simpelthen fordi vi kan det? Skal vi for eksempel gjøre mennesker mer lykkelige, eller forandre trekk ved personligheten deres som de selv eller andre ikke liker? Det vil jeg undersøke ved å gå de forskerne som for tiden stikker elektroder i hodene på folk, etter i sømmene. 

Samtidig står noe annet på spill. En dyp nysgjerrighet på fortiden har gitt meg lyst til å grave denne Robert Heath, med den hvite manken og det grumsete ryktet, fram fra det historiske mørket. Det må finnes mennesker – kolleger fra den gang – som kan forklare hva mannen holdt på med med elektrodene sine, og fortelle hvordan det særegne arbeidet ble oppfattet i sin egen tid. Mennesker som kan hjelpe med å avdekke hvorfor både Heath og forskningen hans er blitt glemt. For det er da merkelig at en pioner som var aktiv for bare noen tiår siden, er ukjent i et felt der interessen nærmest eksploderer. 

Når noen er fortrengt, er det ofte fordi de har trykket på ømme punkter – men hvilke? Jeg sitter med de to bildene – den unge drømmeren og den gamle mannen med stålstativet – og tenker på hvem han egentlig var.