LITT SOM OSS – En fortelling om grisen
For å komme til bunns i grisens vesen og mysterier har Kristoffer Hatteland Endresen røktet et grisekull fra fødsel til slakt i den intensiverte svineindustrien på Jæren. Det er blitt en fascinerende fortelling om appetitt og aversjon, om mat og moral. Og om et spørsmål som har hjemsøkt oss gjennom alle tider: Hvor går egentlig skillet mellom menneske og dyr?
Alt går i grisen
Hvorfor ikke begynne med oss selv.
Da Charles Darwin publiserte The Descent of Man i 1871, hadde det i flere år allerede raslet i koster, skraper og spader ved tallrike arkeologiske og paleontologiske utgravinger. Vitenskapen fant stadig nye bevis på Darwins evolusjonsteori, slik den opprinnelig var blitt presentert i Artenes opprinnelse fra 1859. Det nye med publikasjonen i 1871 var at Darwin ikke bare anvendte evolusjonsteorien på dyreriket, nå var også mennesket inkludert i modellen: mennesket hadde utviklet seg fra apene ved «seksuell seleksjon». Det som var et sjokk og en fornærmelse for mange, ble møtt med ekstatisk begeistring av andre. Samtidig var det skapt en ny våt drøm for mang en vitenskapsmann: Hvem skulle bli den første til å finne the missing link mellom ape og menneske?
Darwin var fast bestemt på at mennesket hadde sitt opphav i Afrika. Men da den nederlandske naturviteren Eugène Dubois forlot Europa i 1886, var det med Asia i sikte, nærmere bestemt Indonesia. Etter noen år med utgravinger på øyene Sumatra og Java dukket det i 1891 opp deler av en hodeskalle og en tann av det som skulle bli stående som det første forsøket på å bevise på at Darwin hadde rett. Funnet ble kalt Javamannen og er i dag kjent som Homo erectus. Funnet var dypt kontroversielt, også i vitenskapelige kretser, men det fikk stor oppmerksomhet, og blant mange skapte Javamannen en opplevelse av at vitenskapen for alvor var på sporet av noe.
Utgravingene fortsatte, og i 1907 ble det funnet en underkjeve med tenner i Heidelberg i Tyskland. Denne skulle vise seg å tilhøre en enda nærere slektning av oss enn Javamannen. Med det var Homo heidelber-gensis plassert på tidslinjen over menneskets utvikling. Videre, i 1912, ble det funnet beinfragmenter av en forhistorisk menneskeape i Sussex i England som fikk navnet Piltdownmennesket. Førti år senere ble det avdekket at funnet var ren svindel, men på dette tidspunktet var det vann på mølla for evolusjonistene. Og under en utgraving nær Beijing i 1921, ledet av den svenske arkeologen Johan Gunnar Andersson, dukket det opp spor av det som senere skulle bli kjent som Pekingmennesket. Bevis på menneskets evolusjon kunne tilsynelatende bli funnet hvor som helst nå.
Det er på den bakgrunn ikke vanskelig å forestille seg ekstasen til den meritterte direktøren ved American Museum of Natural History, Henry Fairfield Osborn, da han, en dag i mars 1922, snittet opp en konvolutt på kontoret sitt og det falt en menneskelignende tann ned i håndflaten hans. Tannen – en jeksel – var blitt funnet under en utgraving i delstaten Nebraska, og den var sendt til Osborn personlig, siden få personer representerte større ekspertise og autoritet på feltet enn ham (Osborn hadde blant annet ry for å ha beskrevet og navngitt den ikoniske dinosauren Tyrannosaurus rex).
Det må ha slått Osborn med det samme: en jeksel, ikke ulik hans egne, skapt for å tygge en variert føde. Kunne det virkelig stemme? En forhistorisk menneskeart i Nord-Amerika? Ikke bare så han sitt eget navn skrevet enda tydeligere inn i vitenskapshistorien. Jekselen var funnet på et kontinent så avskjermet fra menneskehetens antatte opprinnelse at dette hadde potensiale til å bli et av de mest oppsikts-vekkende paleontologiske funnene noensinne. Heller ikke tidspunktet kunne ha vært bedre. Osborn sto midt i en heftig og potensielt samfunnsformende polemikk med kreasjonisten William Jennings Bryan om validiteten av evolusjonsteorien og hvorvidt den fortjente plass i pensumet til amerikanske skoleelever. Hva om dette kunne bli det endelige nådestøtet mot Bryan? Og enda større – vitenskapens triumf over den bokstavelige bibellæren?
Osborn kastet ikke bort tiden. Ikke mer enn en måned senere publiserte han funnet i tidsskriftet Nature. Med det var Hesperopithecus haroldcookii, Nord-Amerikas første antropoide ape, en realitet. Nebraskamannen ble en verdenssensasjon med det samme, og The New York Times slo raskt fast at tannen til Osborn beviste at «Mr. Bryan tar feil og at Darwin har rett».
Osborn nøt ikke bare sin egen berømmelse; den polemiske kraften som sensasjonen avfødte, fikk ham til å svulme av mot, og i fullkomment hovmod slo han til mot Bryan. For at ydmykelsen skulle være komplett, ba han Bryan om å finne frem Bibelen, som han forholdt seg så bokstavelig til, og gå til en bestemt passasje i Jobs bok: «Snakk til jorden, og den skal lære deg.»
Men, som alltid – hovmodet sto for fall. I sin ekstase og sitt hastverk hadde Osborn gjort en skjebnesvanger feilvurdering, som ikke bare ville hefte ved navnet hans for all fremtid. Han hadde endt opp med å levere nok ammunisjon til fienden til å hol-de det gående mot evolusjonslæren helt frem til våre dager. Etter nær-mere undersøkelser kunne en artikkel i tidsskriftet Science dokumentere at tannen ikke tilhørte noen menneskeape. Den tilhørte ikke engang en laverestående primat. Den tilhørte – du gjettet riktig – en gris.
Flausen var et faktum. Nebraskamannen skiftet raskt navn til det mindre flatterende Grisemannen, og kreasjonistene har siden hatt vanskelig for å unngå Osborns feilvurdering i sin raljering over vitenskapen. «Dette er et tilfelle der en vitenskapsmann skapte en mann av en gris, og der grisen skapte en ape av vitenskapsmannen», kunne Duane Gish ved Institute for Creation Research muntert påpeke et halvt år-hundre senere.
Det usannsynlige i at Osborn hadde forvekslet en gris med et menneske, har ledet mange til å tro at det hele var et simpelt forsøk på forskningsjuks i evolusjonsteoriens tjeneste. «Nebraskamannen er det groveste falskneriet», slås det i dag bombastisk fast på den kreasjonistiske nettsiden Kristen-ressurs.no. Men det er lite som taler for at det er riktig. Så hvordan kunne en merittert forsker som Osborn bomme så ettertrykkelig? Blunderen avslørte noe vi kanskje alltid har visst: Griser og mennesker er ofte forbløffende like.
Den lille emaljeløse benveksten som Osborn dro sine forhastede konklusjoner fra, tilhørte en formor til det amerikanske navlesvinet. Problemet til Osborn var at tannen var sterkt nedslitt etter flere millioner år i den sandholdige Nebraska-jorden. Og når emaljen på en grisetann er borte, er det praktisk talt ingenting som skiller den fra tannen til et menneske.
I en fortelling om griser og mennesker kan tennene være et naturlig sted å begynne. Som hos mennesket er tannsystemet til grisen tilpasset oppgaven med å slite kjøtt fra et bein samt tygge, male og bearbeide planter, nøtter, røtter og muskelvev. Grisen er med andre ord altetende, akkurat som oss. Det er en primitiv egenskap, kan man si. For det altetende dyret representerer en forhistorisk skapning som fikk sin støpning i en tid der pattedyrene ennå ikke hadde spesialisert sitt næringsinntak og fordøyelsessystem til en snever nisje. Mens kyr og sauer tygger gress og planter, og katter og hunder foretrekker å jafse i seg animalsk protein, fant det primitive pattedyret en smak for alt. Hvis vi virkelig skal forstå det forslitte munnhellet «alt går i grisen», må vi med andre ord tilbake i tid. Langt tilbake – hele 65 millioner år. Vi er ved inngangen til den geologiske tidsalderen paleocen. Vi kjenner fortellingen fra naturfagtimen: En komet traff planeten vår med styrken til millioner av atomvåpen. Aske, støv og røyk ble virvlet opp i atmosfæren og bredte seg om kloden som et mørkt pledd. Støv-laget blokkerte sollyset, og fotosyntesen opphørte. Da plantene visnet, sultet planteeterne og, i siste instans, kjøtteterne. Kjempeøglenes 150 millioner år lange herredømme på jorda kan ha vært over på et knapt år.
Mens dinosaurene kreperte, åpnet verden seg for en skapning som frem til da bare hadde spilt en birolle i den store symbiosen på jorda – pattedyret. De mest omfangsrike pattedyrene var ikke særlig mye stør-re enn rotter da dinosaurene forsvant. I millioner av år hadde evolusjonen deres blitt holdt i sjakk av en konkurrent de aldri ble i stand til å ta opp næringskampen med. I stedet fant disse småkrypene sin nisje høyt opp i trærne, i jordhull under bakken eller på skogbunnen, der de livnærte seg av et variert utvalg av insekter, vekster og annet organisk materiale som dinosaurene overså.
At pattedyrene hadde forutsetninger for å motstå utslettelsen, har to forklaringer: Ved å gjemme seg i jordhullene ble de skånet for de vanvittige temperaturene som svidde av landjorda ved sammenstøtet. Og da de tittet opp og skuet ut over det postapokalyptiske landskapet, så de mat. Uten forestillinger om hva som hadde skjedd og hvor lykksalig skjebnen deres hadde vært, pilte de over de støvete steppene og fant næring i det meste de kom over.
Som arter tilhørte disse primitive pattedyrene tre hovedgrupper: de som la egg (i dag finnes det bare fire obskure arter av disse, og alle er hjemmehørende i Oceania), pungdyr (som har utviklet seg til kenguruer, koalaer og noen få andre) og dyr med morkake (som er opphavet til de aller fleste pattedyr i dag, inkludert grisen og oss mennesker). Forestillingen om at alt fra mus og hval til gris og menneske har nedstammet fra disse rotteliknende krypene, kan for enkelte av oss fremstå som så abstrakt at man nesten får sympati med kreasjonistenes påstand om at det hele er «for dumt til å være sant». Men bare nesten.
Mens Osborn og hans like kunne ha vanskeligheter med å fremholde nok bevis på at Darwin hadde rett, er bildet i dag et helt annet. Det har flommet over med bevis, og de avtegner et tydelig og spektakulært bilde av hva som har skjedd. De første (millioner) årene etter nedslaget inntraff det en evolusjonseksplosjon blant pattedyrene: en innbyrdes og nådeløs konkurranse om dominans og rang på næringsstigen. Ved inngangen til tidsalderen miocen, for 23 millioner år siden, var alle de nålevende hovedgruppene av pattedyr på plass. På (relativt) få år var noen av dem vokst seg til overlegne mastodonter, mens andre aldri kom seg ut av sin marginaliserte rolle som kryp. Noen hadde spesialisert seg på å spise planter og vekster og utviklet seg til drøvtyggere, mens andre var blitt kjøttetere. I tillegg fantes noen få arter som ble værende i den opprinnelige tradisjonen for å spise alt.
«Alt går i grisen», og alt går sannelig i mennesket også. Dette er den primitive tradisjonen vi deler med grisen, og som vi tar med oss til middagsbordet hver eneste dag. Neste gang du setter tennene i en høy burger og nyter hvordan brødet, grønnsakene og kjøttet moses sammen til en næringsmessig sammensatt farse, kan du tenke på at det samme måltidet ville falt i like god smak hos grisen, og at det er våre felles rotteliknende formødres uunnværlige evne til å fordøye en så variert sammensetningen av mat som er bakgrunnen for at vi i det hele tatt eksisterer som pattedyr av henholdsvis Homo sapiens og Sus scrofa domesticus i det 21. århundre.
Hva vi spiser, er noe som endrer seg raskt i evolusjonær sammenheng. Det er derfor tenkelig at vi begge kan ha gått inn og ut av tilværelsen som altetere noen ganger før vi er kommet dit vi er i dag. Én ting er likevel sikkert: Vi har begge spist langt mer planter enn kjøtt. Det kan vi konstatere ved å ta en kikk på de nærmeste slektningene våre. Mennesket hører til primatene, som i hovedsak er en planteetende familie. Planteetere er definitivt også klovdyrene, som grisen tilhører. Nøyaktig når vi fikk det for oss å spe på kosten vår med kjøtt og andre animalske produkter, er usikkert. For menneskets del skjedde det trolig da vi fort-satt gikk under betegnelsen Homo habilis, det vil si for rundt 2,5 millioner år siden. For grisens del skjedde det mest sannsynlig enda tidligere. Men uavhengig av når vi fikk blod på tann, er det liten tvil om at det har vært en vellykket strategi for oss begge. I evolusjonær forstand har det gjort oss til noen av de mest fremgangsrike pattedyrene som finnes.
På samme måte som det primitive pattedyret karet seg til tilværelsen og slapp unna utslettelsen ved å være fleksibelt og tilpasningsdyktig i næringsveien, har også altetende etterkommere, som griser og mennesker, kommet seg langt i kraft av disse egenskapene. Og ikke bare har vi kom-met langt. Så dominerende er vi blitt at flere har tatt til orde for at vi begge bør defineres som såkalte invaderende arter. Det vil si arter som har lett for å innta habitater de opprinnelig ikke hører hjemme i, med påfølgende fortrengelse av det opprinnelige biologiske mangfoldet. Vi er i godt selskap i så måte, for det samme kan sies om andre notoriske altetere, som rotta og brunsneglen, for å nevne noen.
Slik mennesket har lagt verden for sine føtter, har svinet lagt den for sine klover. Men i motsetning til mennesket som vandret ut fra Afrika, har grisen sin opprinnelse i Asia. Etter at den utviklet seg til sin nåværende biologiske slekt, sus, har grisen utviklet seg til en rekke ulike underarter. Disse kan igjen grupperes innenfor fire hovedgrupper, hvorav den mest dominerende er det eurasiske villsvinet – Sus scrofa. Dette er også den viktigste; det er tross alt den rettmessige stamfaren den moderne tamgrisen.
På egenhånd maktet grisen å spre seg over Asia, Europa og Afrika. Men til Oseania og Amerika kom den aldri for egen maskin. Dit nådde grisen først da europeerne fraktet den med seg som proteinkilde på erobringstoktene sine. Hva så med den flere millioner år gamle grisetannen som ble funnet i Nebraska, og som Osborn forvekslet med tannen til et arkaisk menneske? I streng taksonomisk forstand er ikke navlesvinet – eller pekarien, som den også kalles – en fullverdig gris. Selv om den bærer mange av trekkene til ekte gris, er den i et evolusjonært perspektiv mer for et søskenbarn å regne. Forholdet mellom navlesvin og ekte svin kan til en viss grad sammenliknes med relasjonen mellom mennesker og neandertalere, det vil si to arter som hviler på ulike grener i det samme evolusjonære familietreet. Og på samme måte som neandertalerne døde ut fordi de ble utkonkurrert av en mer tilpasningsdyktig slektning (det vil si oss), døde det eurasiske navlesvinet ut fordi det dukket opp en breial skapning som sto den biologisk nær. Men takket være at grisen verken kom seg over Atlanteren eller over Stillehavet, har navlesvinet holdt stand i Amerika. Spørsmålet er hvor lenge det vil holde ut. For da Kristoffer Columbus kom til Karibien for andre gang i 1493, satte han ut tamgrisene han hadde med. Det samme gjorde Hernando de Soto i Florida i 1539. Og slik gjentok det seg et ukjent antall ganger gjennom de påfølgende århundrene. Det kan være fristende å spørre hva hensikten var, for i det samme grisene fikk bakkekontakt, stakk de av. I dag finnes det ingen fullstendig oversikt over hvor mange ville griser eller «feral hogs» det er blitt i USA, men anslagene ligger på mangfoldige millioner. Hardest rammet er delstaten Texas, hvor grisene ødelegger avlinger og infrastruktur til en årlig kostnad av rundt 400 millioner dollar.26 På lands-basis anslås skadene å være rundt 1,5 milliarder. Grisen er blitt den mest destruktive invaderende arten som finnes i USA.
Lærdommen ser ut til å være denne: Dess mer fleksibel man er på hva man putter i munnen, dess mer robust er man i møte med et nytt klima og nye omgivelser. Ingen kommer derfor raskere til kort enn artene som har snevret inn næringskildene sine. Isbjørnen, som spiser kjøtt – primært selkjøtt – har spesialisert seg på å fange maten sin fra drivende isflak. Det har vært en effektiv og vellykket strategi – så langt. Problemet til isbjørnen er at den samtidig har gjort seg ekstremt sårbar for økologiske endringer. Når isen forsvinner, forsvinner muligheten til å jakte sel. Og når muligheten til å jakte sel blir borte, vil det ikke ta lang tid før også isbjørnen er det. Enda verre er det for koalaen, som har prestert å spesialisere seg på å spise blader fra noen helt spesielle eukalyptustrær – et treslag som bare finnes i avgrensede områder i Austra-lia. Det er blant annet dette som gjør de vedvarende skogbrannene så hjerteskjærende å følge med på, for koalaen har ingen andre steder å gjøre av seg enn i de tilmålte områdene hvor eukalyptusen gror. Man kan selvsagt forsøke å berge koalaen ved å plassere den andre steder. Men det liten grunn til å tro at det ville vært særlig til hjelp. Til det er den for rigid i kosten.
Historien kan se ut til å gjenta seg. I den pågående masseutryddelsen spørs det om det ikke er de fleksible og tilpasningsdyktige alteterne som nok en gang vil bli stående seirende igjen. Hvorvidt dette skjebne-fellesskapet mellom gris og menneske vil gjøre forholdet mellom oss mindre anspent, er et annet spørsmål.
«Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er», skrev den franske gastronomen Jean Anthelme Brillat-Savarin i Smakens fysiologi fra 1825. Savarin siktet til at maten ofte er en markør for identitet og kulturell tilhørighet blant oss mennesker. Men sitatet har langt større rekkevidde enn hva Savarin hadde i tankene, og hva han i det hele tatt hadde forutsetninger for å vite noe om.
Først og fremst har det vi spiser, alt å si for hvordan fordøyelses-systemet vårt er konstruert. Kuas enorme mageanlegg med fire kamre er det evolusjonære resultatet av at den har spesialisert seg på planter, med særlig vekt på fiberrikt og tungt fordøyelig gress. På den andre siden er kjøtteterens mage liten, med korte tarmer uten enzymer til å bryte ned fiberrik plantekost. Grisen og mennesket har en mage som er preget av en helt annen evolusjonshistorie som altetere. Samtidig kan også konstruksjonen av magen ha bidratt til å forme hvem vi er blitt i hodene våre.
Evolusjonsteoretikere har lenge vært interessert i hvordan og hvorfor dyr har utviklet ulik hjernestørrelse. Ingen har så langt kommet fram til et endelig svar, men noen har kommet ganske nær. Tidlig i 1990-åre-ne kom forskerne Leslie Aiello og Petter Wheeler på sporet av en til da ukjent sammenheng som skulle komme til å danne grunnlaget for et av de mest betydningsfulle arbeidene som er gjort på hjernens evolusjon. Som oss alle var Aiello og Wheeler mest opptatt av seg selv. For evolusjonsforskere betyr det at man interesserer seg for primater, særlig arten Homo sapiens. Men for å skjønne betydningen av funnet, og hvordan dette er aktuelt for griser og mennesker, er det nødvendig å etablere noen anatomiske premisser.
En stor og fullt operativ hjerne er ikke utelukkende en velsignelse for kroppen som bærer den, for hjernen er ufattelig energikrevende. I hvilende tilstand står menneskehjernen for hele 20 til 25 prosent av det totale energiforbruket vårt. Næringsstoffet som hjernen henter næring fra er glukose (druesukker), og hele 60 prosent av glukoselagrene i kroppen vår fortæres av denne mystiske og innfløkte fett- og bløtvevs-klumpen. I motsetning til andre organer er ikke hjernen i stand til å produsere eller lagre næringsstoffer selv, derfor fungerer den nærmest som en parasitt på de andre organene våre. Og her kommer tankerekken til Aiello og Wheeler inn.
For at en skapning skal kunne opprettholde en hjerne av en viss størrelse, samtidig som den hvilende metabolismen ikke skal gå fullstendig av skaftet og sulte oss ut av vårt gode skinn, må det finnes grenser for hvor energikrevende annet vev i kroppen kan være. Hypotesen de to forskerne la fram i 1995 under tittelen «expencive-tissue hypothesis», går ut på at menneskets evne til å utvikle en stor hjerne kommer av at vi som altetere har livnært oss av en variert og lett fordøyelig diett, som igjen har resultert i et lite omfangsrikt og dermed lite energikrevende fordøyelsessystem. På den måten sitter kroppen igjen med et stort energioverskudd som kan brukes til å opprettholde en voluminøs hjernemasse. Kort oppsummert: Stor hjerne indikerer variert føde og liten mage.
Plutselig er vi tilbake til de primitive matlystene våre og arven et-ter rottemor i paleocen. Men før vi lar oss fascinere for mye av at det er den samme forklaringsmodellen som gjelder for hjernen og intelligensen til både griser og mennesker, og før vi tar kuas enorme mage-anlegg til inntekt for at dette er et usedvanlig dumt dyr, må det gjøres et pliktstopp ved vitenskapens store festbrems, oppfølgingsstudiene.
Selv om Aiello og Wheelers hypotese er gyldig når man studerer apeslekten, er det uenighet om hvor godt den står seg som allmenn regel for hele dyreriket. Da den unge forskeren Ana Navarrete gikk i gang med doktorgradsavhandlingen sin ved universitetet i Zürich, tok hun mål av seg til å undersøke noe mange hadde fundert på og kanskje tatt for gitt: Er hypotesen gyldig for pattedyr generelt? Etter flere års omfattende disseksjoner, målinger og veiinger av kropper og organer ble funnene publisert i tidsskriftet Nature i 2011. De var rammende for hypotesens allmenne gyldighet. Men Navarretes funn var langt fra ukontroversielt, og artikkelen hennes sparket i gang en debatt som ennå ikke har lagt seg.
Hvis tenner og tarmer kan fortelle oss noe om hvordan visse arter har fått større hjerner enn andre, sier det oss lite om hvorfor en art skal ta seg bryet med å bli smart til å begynne med. Hva er årsaken til at mennesket har blitt fullstendig overlegent? Igjen kan det se ut til å ha mistenkelig mye med griser å gjøre.
Løver spiser kjøtt, og gaseller spiser gress. De tilhører det evolusjonspsykolog Paul Rozin har kalt spesialistene. De har et enkelt liv, for det hele er programmert fra naturens side, og ingen av dem tren-ger noensinne å bruke tankekraft på å finne ut hva det neste måltidet skal inneholde. Enda enklere er det for den hyperspesialiserte koalaen. Den trenger ofte ikke engang å tenke på å drikke, selv vannbehovet blir dekket av eukalyptuskosten. På den andre siden finner vi det Rozin kaller generalistene, som vil si alteterne. Dette er arter som styrer næringsinntaket etter et rikt spekter av næringskilder, alt etter hva ulike omgivelser og årstider har å by på. Og generalisten trenger ikke tankekraft bare for å finne ut hva den skal spise; generalisten må også aktivt overveie hva den ikke skal spise. Sopp, bær, nøtter og røtter – noen er livsviktige, andre er livsfarlige. Det er generalistens oppgave å finne ut hva som er hva. Dette gjør nysgjerrighet til et biologisk imperativ for alteteren. Uten evnen til å kjenne en dragning mot det ukjente og potensielt farlige vil alteteren raskt gå glipp av essensielle næringsstoffer. Konsekvensen er at griser og mennesker alltid slites mellom de to motstridende egenskapene neofili og neofobi. Mens neofili er en over-dreven dragning mot det nye, er neofobi en overdreven aversjon mot det samme. Blant oss mennesker er middagsbordet et egnet sted for å gjenkjenne hvem som trekkes i hvilken retning. Like enkelt er det å avsløre hvem av middagsgjestene som, i en urtilstand, ville sikret flokkens overlevelse ved å oppsøke nye potensielle matkilder, og hvem som aldri ville bidratt.
Det holder imidlertid ikke bare å være nysgjerrig; alteteren må også ha velutviklede smaksløker. Ingen pattedyr har derfor like mange smaksreseptorer på tungen som alteterne, og ingen altetere har flere enn grisen. Mens mennesket har rundt 6000 reseptorer på tungen, har grisen det tre- eller firedobbelte. Men heller ikke nysgjerrighet og gode smaksløker er tilstrekkelig for å lykkes som alteter. Man må også ha god hukommelse. Dette gjelder ikke bare fra en dag til den neste; minnet bør i beste fall strekke seg fra år til år. I naturlige omgivelser vil alteteren alltid spise etter sesong. Når et år er omme, kan det å huske hvor ulike matkilder befinner seg inneværende sesong, være det som må til for få i seg nok næring til å bygge seg sterk og dominant i et sosialt hierarki.
I tillegg må alteteren være lærenem. Så lenge matinntaket ikke er ferdigprogrammert fra naturen side, innebærer matjakten en hel del prøving og feiling. Og lærer man ikke av feilene, kan det raskt bli fatalt. Dette gjenspeiles i jakten på kjøttet. Kjøttet er en effektiv næringsvei som tilbyr et vidt spekter av vitaminer og mineraler som er essensielle for oss. Men det er ikke uten farer. Alteteren feller sjelden byttet sitt selv (grisen gjør det aldri, og menneskeslekten gjorde det heller ikke i starten). I stedet har vi begge en lang tradisjon for å snylte på kadavre som rovdyr har spist seg mette på. Utfordringen til alteteren er å over-veie hvor mye næring man er villig til å ofre før man utsetter seg for risikoen for selv å bli mat for løven eller tigeren som fortsatt kan luske i nærheten.
Denne evinnelige overveielsen av hva som til enhver tid er den best egnede næringskilden, er det Rozin har kalt «alteterens dilemma». Dilemmaet har kostet utallige kalorier i form av tankekraft, og det har bidratt til å forme hodet til mennesker og griser gjennom millioner av år. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at grisehjernen er kjent for å være utstyrt med en rekke trekk vi finner igjen i menneske-hjernen, og som følgelig assosieres med høy intelligens.
Om sammenhengen mellom variert mat og intelligens hos griser og mennesker fortsatt ikke fremstår som tilstrekkelig overbevisende, kan det være fruktbart å se til koalaen igjen. Også den var alteter en gang. Det store spørsmålet er hva som skjedde den dagen koalaen klatret opp i eukalyptustreet og spesialiserte seg på å spise blader? Vel, mest sannsynlig sovnet den. I trærne utviklet koalaen seg til en latsabb med et søvnbehov på 22 timer døgnet. Men ved å studere hodeskaller fra koalaens forgjengere vet vi også dette: hjernen har skrumpet inn til størrelsen av en nøtt.
Med alle disse likhetene mellom griser og mennesker skulle man nesten trodd at det like godt kunne vært griseslekten – ikke apeslekten – som oppnådde verdenshegemoni med dominans over de andre artene. Hvorfor det nettopp ble oss og ikke dem, er selvsagt svært komplekst å svare på, og kanskje er det noe forskerne aldri vil bli enige om. Men skal vi tro primatologen Richard Wrangham ved Harvard University, kan noe av forklaringen ligge her: Mennesket begynte å varmebehandle maten sin, grisen gjorde det ikke.
Fra mennesket begynte å spise kjøtt for rundt 2,5 millioner år siden, frem til vi fyrte opp bålet for første gang, for rundt 800 000 år siden, gjorde vi som dyrene – vi spiste det rått. Og som grisen ervervet vi oss kjøttet ved å snylte på kadavre. Tanken på at vi i dag skal gå ut i skogen og finne et åtsel som vi fortærer på stedet, uten noen form for tilberedning, er en forestilling som vekker aversjon hos de fleste av oss. Med god grunn, kan man si, for med tiden har vi utviklet oss bort fra egenskapen til å spise fordervet kjøtt uten å bli syke av det. Sannheten er likevel denne: Rundt 13 prosent av oss kan trolig fortsatt gjøre det.
Åtseleterne blant oss er de av oss som fremdeles bærer det samme genet som for flere hundre tusen år siden tillot oss å leve slik ville griser fortsatt gjør. Genet kalles APOE og kommer i tre ulike varianter: E2, E3 og E4. Strengt tatt har alle mennesker APOE-genet, men det varierer hvilken variant vi bærer. Da Homo habilis begynte å spise kjøtt, hadde alle E4-varianten, men siden den gang har genet, hos de fleste av oss, gjennomgått en mutasjon til enten E2 og E3. De av oss som fortsatt bærer E4-varianten har med andre ord vært helt uforandret på dette området siden de tidligste arkaiske menneskene. Litt artig er det selvsagt, men det har en mørk bakside. Er du en av dem, er sannsynligheten stor for at du lever med kronisk høyt kolesterol og med over-hengende fare for tidlig død som følge av hjerte- og karsykdommer eller Alzheimers. Som bærer av E4-allelet er du simpelthen ikke tilpasset livet i et moderne overflodssamfunn med ubegrenset tilgang på kjøtt og meieri produkter. I stedet burde du, biologisk sett, levd mer i tråd med det livet vi levde før vi lærte å gjøre opp ild. Det vil si å innta animalsk fett bare en sjelden gang iblant. Litt som grisen, med andre ord.
Heller ikke de av oss som har mutert til E2 eller E3, lever helt uten risiko. Vi har senket immunrespons og blir lettere matforgiftet, men vi har samtidig fått en fordel som kommer godt med i et overflodssamfunn: Vi har fått høyere tåleevne for animalsk fett. Det store spørsmålet er hvorfor dette er å anse som en fordel i evolusjonær sammenheng. Var det ikke like greit da vi levde mer i tråd med livet til villgrisen, da vi spiste kjøttet rått og fikk det meste av næringen vår gjennom plantene? Det var kanskje et fint liv, men det gjorde oss ikke så smarte, skal vi ro Wrangham. Varmebehandlingen av maten lettet fordøyelsen. Der-med kunne magen skrumpe ytterligere, og energioverskuddet kunne overføres til hjernen. Med økt hjernevolum utviklet vi redskaper og våpen, lærte oss jaktteknikk og kunne nedlegge større bytter på egen-hånd, noe som igjen ga oss økt tilgang til kjøtt. I motsetning til moderne industrikjøtt er kjøttet slik vi finner det i naturen, spekket med næringsstoffer. Det skulle ikke mer enn litt honning til, samt noen sukkerholdige røtter, før dietten også inneholdt karbohydrater og alt var komplett.
Det var med andre ord flammene som for alvor fikk mennesket til å seile fra grisen og resten av dyreriket, skal vi tro Wrangham. Eller som han selv sier: «Kokekunsten gjorde oss til mennesker.»
Så til neste gang svoren smeller i ovnen: Der endte grisen; her endte jeg.
