En kjærlighetserklæring
Hvis jeg skal velge ett eneste bilde som oppsummerer hele den moderne vitenskapen, må det bli det periodiske system. Hverken Newton under epletreet, Einsteins e=mc2 eller Darwins første tegning av livets tre favner like vidt som rutenettet med de 118 grunnstoffene. Alt rundt deg – boka du leser i og stolen du sitter på, fjellene du ser i det fjerne gjennom vinduet og havet som skjuler seg bak dem, lufta du puster inn og lungene du puster den inn med – alt er satt sammen av disse grunnleggende byggeklossene.
Det periodiske system gjør mer enn å ramse opp hydrogen, helium, litium og alle de andre helt opp til oganesson. Det er mer enn symbolene H, He, Li og så videre helt til Og, mer enn nummer i stigende rekkefølge fra 1 til 118. Hvor de er plassert, sier også mye om slektskap, likheter og forskjeller mellom grunnstoffene. Posisjonen mer enn antyder hvordan de oppfører seg både på egen hånd og i møte med andre. For et trent øye forteller periodesystemet hvordan to grunnstoffer vil reagere hvis de skulle møte hverandre under de rette betingelsene.
Det periodiske system er ikke bare et viktig verktøy innenfor naturvitenskapene – det har også tatt steget over i populærkulturen. Som parallelle universer finnes det en rekke periodesystemer for mer hverdagslige ting enn grunnstoffer. Med glimt i øyet, men ikke uten ærbødig beundring, setter folk sammen «periodiske systemer» for ølmerker, vindruer og biler, for popstjerner, kunstnere og fotballspillere. I Erlend Loes roman L presenterer forfatteren et periodisk system over jenter. Helt til høyre plasserer Loe de uoppnåelige, de som ikke viser antydninger til interesse for en liten flørt – de kvinnelige motstykkene til de ikke-reagerende edelgassene. Helt til venstre ligger jentene som blir lett forelsket og inngår forbindelser. Noen ville kanskje kalle dem lette på tråden, akkurat som grunnstoffene litium, natrium og kalium som er så overivrige etter å koble seg sammen med andre grunnstoffer at de knapt finnes i ren form i naturen.
Men det periodiske system er også fullt av historier om vitenskapskvinnene og vitenskapsmennene som oppdaget eller forsøkte å oppdage grunnstoffene. Selv om de er underlagt vitenskapens strenge regler, er de også mennesker. Som alle andre mennesker har de drømmer, ambisjoner og følelser – og de har både sterke og svake sider. De kan være stolte, ærgjerrige og misunnelige, de kan være dyktige og oppfinnsomme til det geniale, men også slurvete, heldige og uheldige. Alle er de del av historien om vitenskapens ustoppelige trang til å forstå verden rundt seg, finne sammenhenger og sette all kunnskapen i system. Hvert grunnstoff har sin egen historie å fortelle, og hvert navn er en fortelling i seg selv. Noen forteller om lukter, farger eller oppførsel, andre er en hyllest til mytologiske figurer, til steder eller til vitenskapelige forbilder.
Alle grunnstoffene og menneskene som oppdaget dem, er del av den store fortellingen om hvordan det periodiske system ble til slik vi kjenner det i dag. Fra de første spede forsøk på å finne sammenhenger, via Dimitrij Mendelejevs aha-opplevelse i 1869 da han publiserte det aller første periodesystemet – til de følgende generasjoners forbedringer og utvidelser. Denne fortellingen tar oss med flere tusen år tilbake i tid og følger menneskets utvikling helt opp til vår egen tid. Så sent som i 2016 fikk periodesystemet fire nye offisielle medlemmer.
Jeg er ingen kjemiker, og dette er ikke en lærebok i kjemi, men resultatet av en over tretti år lang sjenert avstandsforelskelse – og en like langvarig, frustrerende kjærlighetssorg. Dette er mitt forsøk på endelig å invitere det periodiske system på et stevnemøte. Jeg kan mer kjemi nå enn det jeg kunne på vår første date, men det som har beveget meg mest, er menneskene bak. Alt det møysommelige arbeidet de har lagt ned – hvordan de i fellesskap, tross konflikter, strid og motsetninger har gitt oss hele verden på ett brett i dette vitenskapelige ikonet.
Eivind Torgersen
