Den dramatiske fortellingen om historiens verste ubåtulykke

En augustmorgen i 2000 registrerer seismologer verden over to svært kraftige eksplosjoner i Barentshavet. Den russiske marines stolthet, atomubåten Kursk, synker til bunns i det grunne farvannet like øst for Murmansk. Om bord befinner det seg 118 sjøfolk. Først to dager senere blir saken offentlig kjent, og tragedien utfolder seg fra time til time i mediene. På overflaten pågår det samtidig et internasjonalt maktspill. Norge og flere andre land tilbyr sin ekspertise – men Russland, med den nyvalgte president Putin, vegrer seg for å ta imot hjelp utenfra, i frykt for å avsløre forsvarshemmeligheter. En hel verden følger spent med når russiske myndigheter forteller at det finnes overlevende om bord i ubåten. Kan sjøfolkene reddes opp fra havbunnen før de slipper opp for luft?

Robert Moore er politisk journalist og Washington-korrespondent for ITV. Han har tidligere jobbet i blant annet London, Moskva, Brussel og Jerusalem. Moore var en av de første som fikk tilgang til de russiske arkivene om Kursk-tragedien. I denne kritikerroste dokumentaren skildrer han dramaet fra time til time.

Boka er oversatt av Dorthe Erichsen.

LØRDAG 12. AUGUST 2000

Om bord i USS Memphis, Barentshavet sør

Kommandør Mark Breor lyttet nøye til flommen av rapporter som strømmet ut fra sonaren og radiorommene. I det klaustrofobiske og trange angrepssenteret i ubåten ble utvekslingen av informasjon levert i skarpe og presise toner. Gustne, slitne ansikter stirret oppmerksomt på sensorer og dataskjermer. Mennene hadde tilbrakt nesten to måneder på krevende oppdrag i Barentshavet, og nå var anspentheten til å ta og føle på. De yngre medlemmene av besetningen var, den grundige opplæringen til tross, blitt skjøvet mot den ytterste tålegrense og enda lenger. Selv om de erfarne besetningsmedlemmene hadde mer stabile nerver, følte de også det enorme presset, siden de visste at det ikke var rom for å gjøre en eneste tabbe eller feilvurdering.

Breor konsentrerte seg om det stadig skiftende taktiske bildet på overflaten. Å følge med på bevegelsene til de russiske overflatefartøyene og ubåtene var som å spille et slag tredimensjonal sjakk med høy innsats. Overflatefartøyene holdt aldri samme kurs og fart lenge av gangen, og bevegelsene til hvert enkelt fartøy måtte samvittighetsfullt plottes inn. Han var bestemt på å holde USS Memphis på periskopdybde så lenge han våget. Det kunne oppstå situasjoner der han måtte gå dypere for å unngå å bli oppdaget, men det er svært lite informasjon å hente uten et periskop eller en mast over vannet.

Ubåten gled bare 18 meter under havflaten og fanget opp kommunikasjon fra den russiske marinen. Oppdraget var den perfekte kombinasjon av sjømannskap og spionasje: Han måtte navigere båten gjennom fiendtlig vann for å samle inn sjømilitært etterretningsmateriale av ypperste klasse. Til tross for all teknologien som er samlet inne i skroget til Memphis, er det noe svært krevende og svært menneskelig ved å styre en ubåt gjennom det grunne Barentshavet. Taktikk og list, og en smule kreativitet, er like viktig som all elektronikken.

Sommeroperasjoner er kompliserte oppdrag, siden de osea­no­­grafiske forholdene endrer seg konstant. Nordishavet, som er så urolig og opprørt resten av året, ligger smult. For en ubåt på hemmelig patrulje innebærer dette en stor risiko – havblikk kombinert med dagslys det meste av døgnet betyr at et periskop lett kan bli oppdaget fra russiske utsiktsposter. Imidlertid er vestlige ubåtsjefer som Breor blitt opplært i hvordan de utnytter sommermånedene til sin fordel. Én av hemmelighetene er å finne der isen på Nordpolen smelter og renner ut i åpent hav. Ferskvannet som flyter gjennom sjøvannet, skaper lag med forskjellig saltholdighet og temperatur, noe som forvirrer russiske sonaroperatører og gir de vestlige ubåtene det ideelle skjulested.

Akkurat som de andre offiserene om bord mente ­Breor at Barentshavspatruljene i farvannene utenfor Kolahalvøya, som amerikanske ubåtfolk gjerne kaller for The Northern Run, var verdens hardeste og mest spennende patruljeoppdrag. Det var ingenting som kunne måle seg med utfordringen ved et hemmelig oppdrag utenfor Russlands arktiske kyst. En ørliten navigasjonstabbe eller en taktisk feilberegning kunne føre til kollisjon, eller til at man ble oppdaget, og begge deler kunne framprovosere en internasjonal konflikt. Hvis alt derimot gikk som det skulle, ville ikke Memphis sette noen spor langs denne usynlige frontlinjen, og russerne ville aldri få så mye som et glimt av ubåtens elektroniske skygge, til tross for at den var 110 meter lang og hadde en forflytningsvekt på over 6000 tonn.

I fem tiår har de kjølige farvannene i Barentshavet taust vært vitne til den mest hemmeligstemplede etterretningsoperasjonen i marinens historie. En generasjon av britiske og amerikanske ubåtmannskaper har overvåket og sporet russiske fartøyer som har lagt ut på patrulje fra tilfluktsstedene på den øde Kolahalvøya. Opp gjennom tiden er det blitt samlet inn en gullgruve av etterretningsmateriale om de russiske ubåtenes egenskaper og ømme punkter. Det iskalde Barentshavet er fremdeles et glødende sentrum for operasjoner i den vedvarende kalde krigen, og dette er det nærmeste disse amerikanske sjømilitære kommer kamphandlinger.

På dette lange sommertoktet hadde kommandør Breor levd opp til sitt rykte om å være en sjef som bevarte roen under press. Etter åtte adrenalindrevne uker med patrulje hadde han fremdeles til gode å brøle til noen av mannskapet, eller å miste besinnelsen. De yngre offiserene fulgte nøye med på hans oppførsel og beundret det de så. Han ville komme høyt opp i rekkene i U.S. Navy, derom hersket ingen tvil. Tjue år tidligere hadde han blitt tildelt Citadel-sverdet som beste elev i sitt kull på sjøkrigsskolen, og som sjef på Memphis hadde han nylig mottatt den prestisjefylte Battle Efficiency-prisen for sin innsats på ubåten. Lovord teller imidlertid ikke på et slikt oppdrag, og en karriere kan gå fløyten etter et øyeblikks selvgodhet. Livet til 130 amerikanske sjømilitære og skjebnen til en ubåt til 2 milliarder dollar avhang av at Breor og hans nestkommanderende tok de rette avgjørelser på enhver tid av døgnet.

To måneder i forveien, andre uke av juni, rett før Memphis gled ut fra sin hjemlige havn i New London i Connecticut, var den topphemmelige operasjonsordren blitt overlevert av en kurer fra sjefen for den amerikanske atlanterhavsflåten. Siden da hadde dokumentet ligget trygt innlåst i Breors personlige safe. Oppdragets førsteprioritet var å oppfange og observere bevegelsene til de russiske strategiske ubåtene, reaktordrevne missilubåter bevæpnet med atomvåpen med interkontinental rekkevidde – de enorme båtene som på amerikansk marineslang kalles «boomers». De kan spores ved lyden fra vannvirvler som glir ujevnt langs metallplatene på utsiden av skroget og forstyrrer havet rundt. Lydbølgene fra kavitasjonen til propellene og vibrasjonene til ubåtenes motor kan også være avslørende.

For den amerikanske marinen er det av største betydning å spore disse strategiske ubåtene – eller SSBN, som de benevnes som i NATO. De utgjør Russlands «strategiske reserve» – Moskvas garanti for at landet ved en kjernefysisk krig bevarer sin gjengjeldelsesevne og kan ødelegge USA. Skulle det bryte ut full krig, vil det å ødelegge Russlands atomubåter være den eneste muligheten man har for å forhindre at USA blir tilintetgjort.

Breors ordre rundt dette oppdraget stanset ikke der. Andre mål var omhyggelig listet opp etter prioritet. I tillegg til å holde utkikk etter en russisk boomer på vei ut på patrulje fikk Memphis ordre om å observere Nordflåtens sedvanlige sommer­øvelse i Barentshavet. Sammenliknet med tidligere år var denne sommerens øvelse av imponerende målestokk – med dusinvis av krigsfartøyer og, ifølge sonaroperatørene, minst fire ubåter.

Besetningen på Memphis regnet seg som heldige. Dette var ubåtens andre arktiske patrulje på to år. Den første patruljen hadde vart i tre spenningsfylte måneder, fra april til juni 1999 – «tidenes beste utplassering», var offiserene enige om. Og nå, på høysommeren 2000, skulle de tilbake til Barentshavet og overvåke Nordflåten med det aller beste utstyret en etterretningsoffiser kunne tenke seg: akustiske sensorer, et fiberoptisk periskop under utprøving, og en toppmoderne sonar som hadde større rekkevidde enn noen gang.

Memphis er ikke bare en angrepsubåt – den er også en utprøvingsplattform for en rekke av disse avanserte teknologiene. I 1989 ble den trukket tilbake fra flåtetjenester og ombygd, og deretter ble den overført til Submarine Development Squadron Twelve – DEVRON 12 – som spesialiserer seg på å forbedre ubåtenes taktiske grep. På dette oppdraget testet man også ut et splitter nytt navigasjonssystem som gjorde at ubåten kunne manøvreres ved å måle forskjeller i tyngdekraften langs havbunnen. Prototypen på teknologien hadde vist seg å være svært vellykket, og den bidro til at den amerikanske ubåtflåten rykket en generasjon fram i forhold til teknologien som ble benyttet av deres russiske motparter.

Gjennom hele patruljen hadde Breor satt krigsvakter for å holde mannskapet på tå hev, det innebærer at besetningen deles i to som gjerne går seks timer på og seks timer av om hverandre. Som oftest benyttes krigsvakter når man opererer i de sensitive områdene utenfor Russlands nordvestkyst. Det innebærer at antallet offiserer og operatører som går på vakt i operasjonssentralen og i sonar- og radiorommene, øker. Det eneste beredskapsnivået som er høyere enn krigsvakter, er «angreps­laget på plass», som mobiliserer hele mannskapet.

Den amerikanske atomdrevne angrepsubåten i Los Angeles­klassen var i sitt rette element der den beveget seg i den meget langsomme, snikende hastigheten av tre knop. Dykkeroffiseren stirret oppmerksomt på konsollene for å måle ubåtens vinkel og dybde. Han ville for enhver pris unngå at båten uventet mistet dybde og brøt overflaten – noe som ville være en katastrofe for oppdraget, men som lett kan skje ved at ubåtens oppdrift forandrer seg som følge av forandringer i vanntemperaturen eller saltgehalten i vannet, eller hvis man mister konsentrasjonen et øyeblikk.

Baugen på Memphis var fylt av etterretningsoffiserer. Noen av disse analytikerne og lingvistene befant seg i radiorommet og spilte av oppfanget kommunikasjon; andre befant seg i sonar­rommet, der de forsøkte å spore og dechiffrere eventuelle akustiske avvik.

De amerikanske ubåtmannskapene kaller spionoppdragene i de arktiske farvannene for «Northern Run», og dette spesielle oppdraget var opprinnelig planlagt å vare i seks dager, men var blitt utvidet med ytterligere fjorten dager. USS Toledo, en annen ubåt i Los Angeles-klassen, skulle overta vakten i Barentshavet, men var blitt forsinket og hadde forventet ankomst på stasjonen 13. august. Dette var altså den siste dagen Memphis skulle patruljere i disse farvannene. I morgen skulle Breor gi ordre om å trekke seg tilbake mot nordvest, og deretter skulle Memphis gå langs en forhåndsutpekt korridor langs Nordkapp og sette kursen sørover langs Norskekysten. Besetningen var allerede opprømte og så fram til den lange hjemreisen, utmattede drømte de om gjenforening med familien på moloen ved ubåtbasen i New London.

De siste dagene hadde radio- og sonarrommene på Memphis håndtert en stor mengde data. Kommunikasjonstrafikken fra den russiske marineøvelsen nådde et toppunkt mens over­flate­krigsfartøyene og ubåtene utførte sin komplekse dans. De to siste døgnene hadde Memphis’ sensorer fanget opp og lagret lydene fra flere russiske utskytninger av missiler, og torpedoer var også blitt avfyrt. 

Fire ulike russiske ubåter var blitt identifisert via deres akustiske signaturer og radiotrafikk: den gigantiske, atomdrevne ballistiske Delta IV-missilubåten Karelia; angrepsubåtene Boriso-Glebsk og Danjil Moskovskij, og endelig den formidable angrepsubåten Kursk, en ubåt i Oscar II-klassen, en ubåt som kunne brukes til flere formål. Over dem, mot nordøst, lå Nordflåtens flaggskigg, panserkrysseren Peter den store.

Sent på morgenen denne lørdagen virket det som om russerne gjennomførte de siste steg av øvelsen ved at underbåtene fyrte av øvelsestorpedoer. Mens spesialistene om bord i Memphis i all hemmelighet sniklyttet til disse operasjonene, fikk Breor intet forvarsel om de skremmende lydene han snart skulle få høre. Ingen oppfangede meldinger eller sonarpeilinger antydet at noe var i veien.

Presis klokka 11.28 slo en kraftig sjokkbølge gjennom skroget til Memphis. Selv på en avstand av sekstifem nautiske mil var den hørbar også for dem uten høretelefoner. Ubåtens sensorer flakket vilt, og sonaroperatørene klarte ikke å skjule forbauselsen i stemmen da de rapporterte nyheten til kommandoteamet i angrepssenteret. Så, akkurat idet Breor ba om mer informasjon og en «klassifisering», ble Memphis rystet av en ny, enda sterkere eksplosjon.

Hva i helvete var det som foregikk?

Breor antok til å begynne med at eksplosjonen var en del av marineøvelsen, antakelig en massiv dypvannsbombe eller detoneringen av et SS-N-16 Stallion-missil mot et undervannsmål. Intet ved hans tekniske opplæring eller kommandoerfaring fikk ham til å stille spørsmål ved denne konklusjonen. Etterretningsfolk om bord i ubåter er der dels for å komme med kvalifiserte gjetninger rundt de mulighetene innsamlet etterforsknings­materiale gir – og forutse hva som vil skje. Men denne gangen hadde de ikke hørt noe som kunne forberede Memphis på de gigantiske smellene. Det var ikke blitt fanget opp noen kommunikasjon som antydet at det skulle gjennomføres prøvesprengninger i en slik målestokk.

For Breor smeltet hendelsene sammen til to beslektede og like presserende spørsmål: Befant Memphis seg i umiddelbar fare? Var hennes hemmelige oppdrag blitt oppdaget?

Å signalisere nyhetene om de mystiske undervannseksplosjonene til hans overordnede i marineflåten var utelukket. Det å skyte høyfrekvente data mot polarhimmelen og opp til de militære kommunikasjonssatelittene over hodet på dem, ville bare varsle russerne om nærværet av en amerikansk spionubåt. Den absolutte regelen for Barentshavet-patruljer er å være usynlig for fienden og ikke foreta seg noe som kan avsløre din tilstedeværelse.

Breor ville bare brutt radiostillheten dersom han vurderte det som om rikets sikkerhet var i overhengende fare. Hvis han overhørte en nedtelling til en krigshandling, for eksempel hvis det ble forberedt utskyting av et kjernefysisk missil, eller hvis ubåten hans ble angrepet av torpedoer, ville han sende et nødsignal. Den største synd en ubåtsjef kan gjøre, er å røpe sin hemmelige status eller sette de politiske herrer i hjemlandet i forlegenhet. Dessuten visste Breor at andre amerikanske overvåkingssystemer ville fange opp detoneringene.

Sonaroperatørene om bord i Memphis spilte av lydene fra de mystiske smellene om og om igjen. De sendte dem gjennom et lavfrekvent analyseapparat og forsøkte å få en idé om hva som kunne være kilden. Selv etter tolv lange timer var spesialistene forvirret når det gjaldt lydopptakene.

Så, sent på kvelden 12. august, rett før Breor skulle begynne å trekke seg ut for å bytte plass med Toledo, varslet etterretningsfolkene i radiorommet ham om en dramatisk økning i den russiske radiotrafikken til og fra øvelsesområdet.

Over hele Barentshavet, på frekvenser som var forbeholdt nødssituasjoner, våknet marinens kommunikasjonskretser til liv. Fastlandsstasjoner og overflatefartøyer overførte en avsindig kakofoni av signaler. De russiske lingvistene i Memphis’ radio­rom lyttet, nærmest overveldet av volumet, og oversatte raskt alle meldinger som ikke var kryptert.

Ut fra volumet på og innholdet i kommunikasjonen ­alene forsto Breor at han ikke lenger overvåket en rutinemessig marine­øvelse. Noe ekstraordinært hadde skjedd der ute, en hendelse som var så uventet og bekymringsvekkende at den tydeligvis skapte panikk blant Nordflåtens drevne skipssjefer.