Bli hørt! Retorikk for et nytt årtusen

Hvilke grep kan du ta for å sikre at folk faktisk lytter til det du har å melde? I våre dager er det lett å komme til ordre, men vanskelig å bli hørt. I Bli hørt! finner du en retorisk verktøykasse for et nytt årtusen.

Bygg grunnmuren

Retorikkens gylne trekant

24. februar 2022 ga Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj en TV-tale timer etter Russlands invasjon. Det Zelenskyj gjorde, var å fange øyeblikket og anledningen. Han ledet et folk som var i krise, men som umiddelbart grep til våpnene. Men det var ikke nok å gripe til våpen; presidenten måtte også gripe til ordene. Situasjonen Ukraina var satt i, krevde en president som kommuniserte til egne innbyggere og en omverden som hadde øyne og ører rettet mot landet. Zelenskyj tok scenen. Han utnyttet det retorikken kaller kairos, et begrep fra Isokrates (436–338 f.Kr.). Kairos betyr nettopp at en taler må gripe anledningen og tidspunktet – konteksten.

Fra søndagsskolen husker du kanskje mannen som bygde et hus på sandgrunn: Uansett hvor forseggjort ornamentikken og utsmykningen var gjennomført, ville huset ramle sammen. Slike lover gjelder også i retorikken. Fjonge formuleringer og språklige bilder kan imponere, men uten en gjennomtenkt tanke i bunnen forblir de kommunikative luftslott.

Presidenten grep sjansen til å opptre retorisk, til å kommunisere med en hensikt:

•         Retorikk tilpasser budskapet til publikum.

•         Retorikk har et formål. Formålet kan være å skape klarhet, gjensidig forståelse,  avklaring eller skjønnhet, men det å overbevise har alltid vært en viktig oppgave.

•         Retorikk utøves i en konkret kontekst: en situasjon, en omstendighet, en setting, en ramme.

Presidentens og hans stab hadde tenkt seg grundig om før han gikk på lufta: Hva er den konkrete situasjonen? Hvem snakker presidenten til? Hva skal talen gjøre med publikum? Og hvilke konsekvenser har svarene på disse spørsmålene for budskapets innhold og form? Hva skal være talens viktigste poeng som publikum skal ta til seg og huske? Presidenten hadde vært innom alle punktene i retorikkens gylne trekant. Dem bør du også tenke gjennom før du skal presentere noe som overbeviser, muntlig eller skriftlig.

Den retoriske trekanten: Fyll trekanten før du detaljplanlegger innhold, disponering, språk og stil.

Kontekst

I det første hjørnet i trekanten skal du tenke gjennom utgangspunktet og forutsetningene for formidlingen. Hva er bakgrunnen og rammene for den kommunikasjonen du skal påbegynne? Hvilken kanal og sjanger er aktuell og tjenlig? Og hvem er du som skal presentere?

Retorisk teori og litteratur er ikke enige om innholdet i begrepet kontekst. Ett ståsted er at det finnes påtrengende problemer (gresk: exigences) som krever løsninger, og som dermed kan skape en retorisk situasjon – forutsatt at kommunikasjon kan bidra til en løsning. Retorikken blir dermed et passende svar på en situasjon. En annen oppfatning er at det er retorikken selv som skaper situasjoner, ikke motsatt. Retorens mulighet og ansvar for å fortolke virkeligheten blir det viktige. Noen teoretikere knytter kontekst bare til tid, sted og anledning, men her i boken forstås kontekst som både stort og lite som gir et utgangspunkt, vilkår og forutsetninger for din presentasjon; dine muligheter og begrensninger – forhold du må ta hensyn til dersom formidlingen skal lykkes. Forholdene kan gjelde tid, sted og politisk, kulturell og sosial situasjon i det store, den konkrete anledningen og situasjonen du skal snakke i, sjangre og kanaler, din egen rolle og teknisk-praktiske forhold.

I 2500 år har begrepet kairos favnet sider ved den retoriske situasjonen. Kairos oppstår når tiden er inne, med Isokrates’ ord det å formulere rett ord til rett tid. Isokrates var en retorisk stjerne i Athen. Han bygde sin lære på grunnleggeren Corax, som ble læreren til Tisian, som på sin side underviste Isokrates, som priset dem som kunne vurdere situasjonen, «for de håndterer omstendighetene de møter dag for dag, og har en dømmekraft som er nøyaktig når de møter anledninger når de oppstår, og som sjelden savner den hensiktsmessige handlingen».

Gresk hadde to ord for tid. Khronos refererer til den tidsmessige rekkefølgen (kronologien), kairos til den tid hvor noe spesielt hendte, om anledningen her og nå. Læren om kairos forteller oss at den enkelte situasjonen byr på muligheter, og at ingen situasjoner er like. Erfarne talere vet det: Dersom du hadde suksess med en tale, er det fristende å bruke den på nytt i en annen sammenheng og situasjon, for et annet publikum. Det går sjelden bra. De som lykkes, vet at de deltar i en enestående sosial begivenhet som krever en evne til å utøve øyeblikkets kunst. De gjør det som står på kjøleskapdørene: griper dagen (fra carpe diem, en setning fra et dikt av Horatius noen år før vår tidsregning).

Den lange tid

Hver periode har sin standard for veltalenhet, påpeker professor Anders Johansen: en overveiende intuitiv sans for språklig kvalitet og moralsk troverdighet.14 Johansen viser hvordan det som blir sett på som passende, har endret seg i Norge gjennom hundre år fra 1814 til 1913. For retorikken må passe i den konkrete konteksten for saken som omtales og det aktuelle publikummet – det som de gamle grekere kaller aptum. Alt har sin tid, heter det i Forkynneren 3, 1–8, mens Salomos ordspråk 25, 11 slår fast at «som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid».

Da patriotene talte i perioden etter 1814, var stilen den vi i dag ville ha kalt overspent følelsesfull. Veltalenhetens gudinne heter Svada, og stilidealet i et Norge som nettopp var blitt selvstendig, ligner på det vi i vår tid kaller svada: den deklamatoriske patos med spørsmål, utrop, ordspill og språklige bilder. Den motsatte stilen representerte embetsmennene som inntok de statlige kon-torer fra 1840. For dem ble den tørre, saksorienterte stilen idealet, en kansellistil med kronglete setninger, en upersonlig og usynlig avsender, passive verb og mange substantiver. Senere tok andre plass i offentligheten. For arbeiderbevegelsen ble Marcus Thrane en retorisk helt med en agitatorisk stil, uthevelser og utropstegn.

«Enhver politisk ytring bygger på en situasjonsforståelse som den også innretter seg etter gjennom valg av språklige virkemidler», konstaterer Anders Johansen. Den dyktige retor leser tiden hen lever i, og sørger for at teksten eller talen passer inn.

Det store rom

Taler og tekster som virker i Norge, kan mislykkes under en annen himmel. Barack Obama er en av vår tids fremste. Da han i 2008 hadde vunnet sin første valgseier, sa han i takketalen:

If there is anyone out there who still doubts that America is a place where all things are possible; who still wonders if the dream of our founders is alive in our time; who still questions the power of our democracy, tonight is your answer.

Talen var et mesterstykke, men kunne den ha fungert i Norge? Neste gang du skal holde 17. mai-tale, kan du la deg inspirere av Obama og se hvordan det slår an:

Hvis det er noen der ute som fortsatt tviler på at Norges frihet og selvstendighet er et gode, som fortsatt undrer seg på om ideene fra 1814 er levende, som fremdeles stiller spørsmål ved styrken i vårt demokrati, da kan vi si at dagen i dag gir svaret.

Bård Norheim og Joar Haga har skrevet om hvordan de som taler i Norge, må tilpasse retorikken til norske forhold:15 «Vær forsiktig med det storslåtte, og husk at i norsk kontekst er det ofte det enkle som verdsettes.» Kjell Lars Berge fremholder at det i Norden har vært en skepsis til veltalenhet, beslektet med protestantismens reaksjon på katolikkens forkjærlighet for visuelle fremstillinger. Berge trekker frem landshøvdingen Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen fra 1931 som et bidrag til å forstå den norske talemåten: «I denne håndboka for politisk organisasjonsarbeid er talekunst forvist til middagstaffelets fest- og takk for maten-talen. Den foretrukne genren for politiske ytringer er det nøkterne og saklige foredraget.»

Slik skiller det sobre Skandinavia seg fra søskenbarn som Italia, Spania og Frankrike. Romanske språk forteller budskapet gjennom substantiver som detaljert beskriver utseendet, mens de skandinaviske språkene lar substantivene presentere funksjoner. Italienerne har mange substantiver, få verb. I de skandinaviske språkene er det motsatt.17 Grunnene kan være forskjeller i men-talitet, tenke- og samfunnsmåte mellom folk nord og sør for Alpene – og derfor ulike måter å formidle på. I en italiensk bok i retorikk konstaterer forfatteren (i et kapittel om å formidle kort) at den gjennomsnittlige italiener er en historieforteller fra badestranda. Hen elsker å fortelle, men gjør det med mange ord, forvirrende og lite effektivt. «Italieneren som snakker, konkluderer ikke», skriver Gianluca Sposito.18 Men italienerne er glad i følelser. I boken Hvordan bli italiener beskriver Aleksander Melli «en italiensk tradisjon for post-mortem-svulstighet som nesten tar fra deg gleden over å sørge».

Skal du kommunisere effektivt med mottakere med en annen kulturell bakgrunn enn din egen? Skaff kunnskap om den kulturen publikum tilhører, vis respekt, og vær bevisst så det mottaker oppfatter, er det samme som det du ønsker å si. Prøv å høre og se deg selv med mottakernes øyne og ører, vær følsom overfor forskjellene og tilpass det du sier, og måten du sier det på.

Situasjonen

Under pandemien holdt ledere taler. Noen fester seg. Helseminister Bent Høie traff ungdommene i hjertet: «Neste sommer finnes ikke når du er ung.» Talen ble delt 129 000 ganger på Facebook, med en rekkevidde på 1,5 millioner. Våren 2021 skulle byrådslederen i Oslo holde sin tale nummer 25, på pandemiens dag 399. Formålet med talen var å få befolkningen til å holde ut med smitteverntiltak i enda to uker, med et etterlatt inntrykk at restriksjonene måtte fortsette litt til. Ingen gladnyhet, altså. Raymond Johansen og hans team grublet på situasjonen der og da, med en journalist fra Aftenposten som en flue på veggen – og med bistand fra retorikeren Ratna Elisabet Kamsvåg. Hvordan mobilisere når befolkningen var lei av invitasjon til dugnad, diktlesing og massive mengder informasjon? Kamsvåg beskrev utgangspunktet for ordføreren på dag 399 slik: «De følelsesladde talene, som vi så i starten av pandemien, ville ikke hatt like sterk gjenklang i dag. Det som teller nå, er at de er korte og tydelige for å holde motivasjonen oppe.» Situasjonen krevde at ordføreren ga beskjed om at tiltakene fungerer, at han er imponert over at oslofolk har slått ned en smittebølge, men at det gjelder å holde ut litt til, også når stemningen blant oppegående venner er at tiden er inne for mer skjenking og flere gjester hjemme.

Raymond Johansen holdt talen, men ikke under en presse-konferanse; han ønsker mer nærhet, mindre formaliteter, og inviterte derfor til pressetreff:

Dere. Smittetallene i Oslo øker.

Og dere, vi har vist hva vi får til i fellesskap, vi har klart dette

før – og vi skal klare det igjen.

Enhver retorisk handling har sitt utgangspunkt. Før vi åpner munnen eller gyver løs på tastaturet, må vi først ta pulsen på tiden og stedet, forstå det som skjer og rører seg i samfunnet i stort – og den konkrete situasjonen vi skal gå inn i og gjøre noe med. Hva er bakgrunnen og anledningen for at du ønsker å kommunisere eller er bedt om å skape og formidle noe muntlig eller skriftlig? Hva er spesielt akkurat her og nå som har betydning for hva du skal si, og hvordan du skal si det?

Sjanger, kanal og medium

Historisk opererte retorikken med tre former for taler:

1.        Den rådgivende tale (deliberativ retorikk). Talen ser frem-over og anviser hva som bør gjøres.

2.        Rettstalen (forensisk retorikk). Talen ser bakover og be-dømmer hva som er skjedd.

3.        Oppvisningstalen (epideiktisk retorikk). Talen vurderer nåtiden. Det typiske eksempel er festtalen.

Sjangerinndelingen fra Athen og Roma for 2000 år siden for-teller oss én ting: Som retorer må vi vite hvilken sjanger vi opererer innenfor, og tilpasse oss sjangerens særegne krav. Det som høver i en rettssal, passer ikke på et folkemøte – og slett ikke i en bryllups tale. Og motsatt.

Tredelingen tilhører de elementene fra antikkens retorikk som ikke lenger passer. Mange taler vil inneholde elementer av flere sjangre, og vårt samfunn byr på kanaler, medier og sjangre som ikke fantes da Aristoteles og hans etterfølgere pønsket ut inndelingen!

Mediet er budskapet, proklamerte den kanadiske medie-forskeren og historikeren Marshall McLuhan i 1964. Da fjern-synet erobret verden, endret også betingelsene for retorikk seg, spissformulert: TV-debattene ble mer TV enn debatt. Den amerikanske presidentkandidaten Richard M. Nixon fikk merke det nye mediets logikk i en duell mot John F. Kennedy i 1960, den første direktesendte TV-debatten noensinne. Nixon nektet å la seg sminke. Han hadde nettopp vært forkjølet, var ubarbert, svett, åpenbart ukomfortabel. Kennedy var solbrun, ungdommelig og bekvem. De fleste som så duellen på TV, mente Kennedy vant debatten.

I vårt årtusen er det de sosiale mediene som setter nye premisser. Den retoriske arbeidsmåten gjelder fremdeles, men budskapene må tilpasses de nye formatene. Arbeids- og samfunnslivet endrer seg, og vi snakker og skriver annerledes. For 50 år siden bedrev organisasjoner informasjon. Den var enveis, ovenfra og ned, formell, skriftlig på papir gjennom instrukser, reguleringer og kontroller. I dag heter det kommunikasjon, som foregår i alle retninger i en organisasjon, er mer uformell enn formell og gjennomføres gjennom et mangfold av kanaler og medier – muntlig, skriftlig, visuelt, fysisk, digitalt. Vi når ikke våre mål gjennom ordrer, men gjennom overbevisende kommunikasjon, og den retoriske måten å planlegge og arbeide på egner seg like godt i dag som i det forrige århundret.

Ledere bruker 70 prosent av arbeidstiden på kommunikasjon. Vi lar oss utsette for budskap fra vi står opp til vi motvillig legger fra oss mobilen på nattbordet, og vi er alle produsenter. Vi lever i en tid da det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt. For å treffe med budskapet er det derfor nødvendig å finne riktig sjanger og kanal. Teorien om medierikdom viser mulighetene. Jo raskere muligheten er til å få tilbakemelding, jo flere virke-midler som er tilgjengelige gjennom ord, kroppsspråk, gester eller bilder, og jo enklere det er å gjøre budskapet personlig, jo rikere er mediet. Det rikeste mediet er derfor fysisk ansikt-til- ansikt-kontakt én til én, mens brosjyrer og uadressert reklame er i den andre ytterligheten. Kanaler som oftest brukes til retoriske budskap, som en muntlig presentasjon for en forsamling eller en e-post, befinner seg midt på skalaen, så tenk gjennom hva som kan og ikke kan formidles gjennom hvilke kanaler. Bør du skrive en e-post, invitere til møte eller heller be om en prat på tomannshånd? I den norske TV-serien Side om side ble rektor oppsøkt av en ansatt som hadde et svært personlig ærende hen ville ta opp. «Jeg sender deg en e-post», svarte han. Ni av ti seere forsto at valg av kanal var begrunnet i rektorens feighet, ikke i en overveid vurdering.

Men i mange tilfeller er det best å skrive! I vår kultur prioriterer vi mer og mer de visuelle kanaler. Forskning viser at mottakeren forstår vanskelige budskap bedre og blir lettere overbevist når avsenderen skriver heller enn å snakke eller vise video.23

Noen ganger bestemmer du kanal og sjanger selv. Andre ganger ber en arrangør deg formidle innenfor en gitt sjanger, i en bestemt kanal, for eksempel når du inviteres for å presentere på et seminar. Ta dine forholdsregler, så du leverer som bestilt i henhold til de kravene situasjonen og sjangeren stiller.

Teknisk-praktiske rammer

Dersom du skal holde en muntlig presentasjon, må du avklare følgende:

•         Hvem arrangerer, hva slags type arrangement er det snakk om? Hva er bestillingen du har fått? Hva skjer ellers under arrangementet? Hvem skal eventuelt snakke om hva før eller etter deg?

•         Hvor lenge skal du snakke? Vil det være en sesjon med spørs-mål og svar etter ditt bidrag? I så fall er det klokt å planlegge en ekstra avslutning som setter det endelige punktum, etter spørsmålsrunden.

•         Når og hvor? Et frokostmøte på et bryggeloft inviterer til en annen form enn et seminar i en striglet konferansesal.

•         Hvordan er lokalet du skal snakke i? Stort? Lite? Skal du på en scene? Talerstol? Skal du bruke mikrofon – og vil den være håndholdt, fast eller festes trådløst på hodet? Hvilke muligheter finnes for audiovisuelle hjelpemidler? Hvor vil publikum befinne seg? Skal talen også strømmes på nett eller tas opp?

Jo mer detaljert du kjenner svarene, jo bedre kan du tilpasse, og jo mindre nervøs vil du være. Prøv å annamme hvilken stemning det vil være, hvilke tone som kan passe, klærne du bør finne frem, og innretningen og vinklingen på det du skal si.

Tilsvarende lister må du sjekke deg gjennom også før andre presentasjoner, for eksempel hvis du skal delta i et radioprogram, er bedt om å spille inn en video for Instagram eller skal skrive et notat til styret i borettslaget.

Din rolle: Hvem er du?

Modellene du lærte på ungdomsskolen, viser at kommunikasjon handler om en avsender, et budskap og en mottaker. Men hvilken rolle har du som avsender når du skriver eller snakker? De fleste har mange hatter profesjonelt og privat. Avklar hvilken hatt du har på før du planlegger det du skal si, og når du er bedt om å bidra, må du finne ut hvem som blir etterspurt. Blir du spurt i kraft av jobben din, fordi du har en spesiell kompetanse eller interessante perspektiver, eller fordi foreningen du leder har noe å si? Hvem snakker eller skriver du på vegne av?

Avsenderen er en del av budskapet! Hva er din relasjon til publikum? Er dere likeverdige i makt og autoritet? Hva synes de om deg og det du presenterer? Hva er din troverdighet i utgangspunktet? Hva kan du gjøre for å styrke tilliten gjennom talen eller teksten? Se svarene i kapittelet Etos: Hvorfor skal vi tro på deg?

Din tur: Tenk gjennom konteksten

Jobben trenger ikke ta lang tid. Når du skal skrive en e-post til sjefen, tenker du gjennom konteksten på få sekunder. Skal du holde et 30 minutters foredrag for 600 personer om en sak du brenner for, må du bruke lengre tid – og du kan med fordel drodle med noen før du går videre. Du må vite hvor og hvordan du, saken og verden står og går.

Det kan jo hende at konteksten endrer seg til du skal skrive eller snakke, og da tilpasser du. De dyktige talerne er i stand til å lese rommet når publikum er der, og de justerer presentasjonen ut fra den stemningen de identifiserer. Kanskje har de også på vei til lokalet opplevd noe som bør nevnes, eller det er nettopp skjedd noe relevant et sted i verden som kan inkluderes. Bare de som er godt forberedt, evner å improvisere når situasjonen med ett forandrer seg.

Hvem skal du formidle til, og hvorfor du gjør det? Spørsmålene tilhører også den retoriske situasjonen, men betyr så mye at de har fått egne hjørner i trekanten. Du skal møte publikum et sted der dere begge føler dere hjemme, og der du har et klart bilde av hvor du ønsker å bringe mottakerne.

Formål

I historien om Alice i eventyrland av Lewis Carroll kommer Alice til et veikryss. Hun spør katten i treet:

«Hvilken vei skal jeg ta?»

«Hvor ønsker du å gå», spør katten.

«Jeg vet ikke.» 

«Da spiller det ingen rolle hvilken vei du tar.»

Slik er det også med kommunikasjon: Dersom du ikke ønsker å oppnå noe eller ikke vet hva du ønsker, kan du si eller skrive hva som helst. Dersom du derimot skal holde et innlegg under en konferanse, eller du skal skrive en e-post, et notat, en rapport eller en betenkning, formidler du for å oppnå noe. Du har en hensikt.

Å ha en klar og konkret oppfatning om intensjonen med kommunikasjonen gir arbeidet retning og fart, og budskapet et innhold og en form som øker sjansene for at du oppnår det du ønsker. Retorikk handler om kommunikasjon som skal over-bevise, men den grunnleggende retoriske tankegangen er god å ha også når formålene er andre: Vil du at leseren skal gjøre noe, forstå noe, lære noe, beslutte eller kommentere? Er hensikten å informere, å instruere eller å overbevise? Eller ønsker du å innlede en dialog eller stille et spørsmål?

Utdrag fra Bli hørt! Retorikk for et nytt årtusen