Å unngå hyttetur på vei mot havari

En brennende het julidag i 1997 kastet tre unge menn fortøyningen ved en marina i Bærum. Det skulle de aldri gjort. 

Ikke først og fremst fordi de skulle manøvrere en 30-fot seilbåt med minimal maritim erfaring. Heller ikke fordi de senere skulle gå på grunn i en stappfull bukt ved Verdens Ende, eller at motoren – deres egentlige redningsbøye – havarerte underveis. 

Nei, det var selve formålet med turen, overraskelses­besøket, som var ankepunktet. For da de tre vennene ankom den flott beliggende hytta på vestfoldskysten med solhatt, øl og soveposer under armen, var kamerat nummer 4 – han de skulle besøke – ikke til å kjenne igjen. 

Det forsteinede ansiktet. Den smale stripen med sikkel som rant sakte fra venstre munnvik. 

«Hva … hei! ... hva gjør dere her?»

Han forsvant inn i hytta igjen uten å slå døren opp. Han var blitt vert mot sin vilje.

Ideen om hytteferie er slik: Fri. Avkobling. Dager som aldri starter eller noensinne har noen ende. Det er feriene som gjør at du klarer å forsvare investeringen tapssluket av en hytte er. Da er strømregninger, hytteforeningsavgift, eiendomsskatt og beisetyranni glemt. Bare deg, familien, grillen, solveggen og naturen – ah.

Vi er et hyttefolk. 40 prosent av nordmenn har hytte, en ukjent andel drømmer om hytte, mens resten en eller annen gang har vært hyttegjest, noe annet er nesten utenkelig. I sum: Vi har alle et forhold til Den Norske Hytte – et fristed, en fluktdestinasjon fra daglig stress, et sted å hente seg inn, samle krefter, bare være. 

Men ren idyll eksisterer kun i forventningen. I virkelighetens hyttetilværelse er det alltid noe eller noen som klusser det til, og vi snakker ikke om været. Han/hun (men som oftest «de») gjør at du ikke kan ta deg fri denne ferien heller. Du skal på jobb. Du får gjester. Du må være vert. 

Men snu hurtig perspektivet. Å være gjest gir heller ingen selvsagt frihetsfølelse. Du kan sjelden slappe av med god samvittighet eller sove så lenge du vil. Rollen som enkel gjest skal fylles. Enkelt, nei!

Bidrar du for lite, snylter du. Gjør du for mye, tar du over. Og så er det alle spørsmålene: Skal du ha med eget sengetøy? Når skal du lage mat? Hvor skal du tisse? Og bak hvilken busk? Du må navigere i et uforutsigbart landskap av superlokale, av og til fornuftstridige, sosiale koder og tradisjoner. 

Hyttetur med besøk kan virke som en god idé på forhånd. Men for å si det rett ut – dette er ingen anbefalt aktivitet for amatører. 

Tvert om, det er et komplekst sosialt spill med et vell av uskrevne regler. Men disse reglene snakker vi sjelden høyt om. Vi bare møtes, utøver fellesskap og puster ut når det hele er over. Trøsten er at det finnes veier ut av pinlige og smertefulle situasjoner som oppstår når kosen slår sprekker. Selv om det kan koste. 

Dette kapittelet tar vekselsvis perspektivet til gjesten og verten. Så kom igjen. La oss lufte gnagsåret før det begynner å verke.

En planlagt hyttetur gjør gjest/vert-forholdet noe enklere – man er mer forberedt på samkvem. Fellesskapet er avtalt for lengst. Perioden er avgrenset, med forhåndsavklart avreisetid og retur. Avtaler gjøres på forhånd. Hun tar med spill. Han tar med sprit. Så handler vi på veien. Når det er sagt, det kan oppstå krøll også med disse planlagte turene, samme hvor god tid man har til å forberede seg på rollespillet. Faktisk er det mer unntaket enn regelen. 

Uenighet om regningen er særlig et betent og tilbakevendende tema. En bekjent fortalte om en hytteeier som etter turen avkrevde gjestene bidrag for dekning av hyttas driftsutgifter, som strømforbruk og fyringskostnader. Blant annet ble to sekker med ved talt opp i kubber, og fordelt på antall deltakere ved reisens slutt. 

Erfaring tilsier dette: I en gruppe med fem personer er det alltid minst én gjerrigknark. Han som vil ha biff av billigste sort. Han som protesterer mot en ekstra pose kaffe for sikkerhets skyld – han har i alle fall ikke tenkt å drikke mer kaffe enn vanlig! Han som overvåker ølposesituasjonen i boden. Han som har med egen sjokolade som han koser seg med til morgenkaffen. Han som alltid vil ha, men aldri vil dele. Han som lager excelark over nøyaktig fordeling av utgifter ved turens slutt, slik at han ikke taper på det, og runder alltid ned sifre til sin fordel. En sånn en. Han finnes alltid. Nok til å forsure. Nok til å skape trykk. For de andre rundt: Egentlig mer enn nok til å rømme vennskapet. For hva slags venn er egentlig dette? 

Slike personer er alltid med. Dem glemmer mange å ta høyde for. 

Men nok om de planlagte hytteturene. I dette kapittelet konsentrerer vi oss om de spontane besøkene, når guarden er nede. Ingenting er planlagt. Alt er åpent. Dette er selve ideen om den pureste hytteidyll. Og det er samtidig selve tabben. 

Uplanlagte visitter starter gjerne med en ullen invitasjon av typen: «Dere må gjerne stikke innom hvis dere er på de trakter» eller «si fra hvis dere er i Arendals­området, da». Så tenker ikke hytteeieren mer på det, før en hel gjeng plutselig står på tunet med tunge sekker, fiskestang og kartong­vin. Som en av mine første kolleger i journalistyrket lærte meg: «På avisspråket er to eller flere alltid en gjeng. Husk det!» Nok til å skape overskrifter, nok til å skape trøbbel. Sånn er det med hyttegjester også, der de står på trammen med brede glis og snyltestempel i pannen: «Vi tok deg på ordet, vi.» 

Da har ikke verten noe valg. Gjestene må slippes inn. Det er allerede gått for langt. Det finnes ingen nødutgang på dette tidspunkt. Fra nå av er tilværelsen balanse på den berømte knivseggen. Og etter at de innledende høflige hilse­frasene er utvekslet, går besøket raskt over i en ny fase. Det er er lett å argumentere for at det nå påhviler gjesten et særskilt ansvar. Verten har utvist goodwill, nå forventes det at gjesten er sitt ansvar bevisst og gjør seg fortjent til denne velvilje. 

Utgangspunktet er slik: En løselig invitasjon kan ikke tolkes som en total åpning. Det er greit å stikke innom, men man må være mest mulig selvhjulpen, og bryte opp før man begynner å gå hverandre på nervene. Denne kunnskapen og kompetansen må gjesten simpelthen besitte. Det ligger i vertskapsrollens natur en soleklar rett til å slippe å måtte be gjestene om å dra. De må føle seg frem til det. Og underveis kan de egentlig aldri hvile. 

Samtidig, kan vi si, må hytteeiere forvente besøk. Det mener i alle fall sosialantropolog Hans Martin Thomassen. Han knytter det til hyttas natur, tradisjon og vesen. I eget hjem, «hjemme» – altså i bopelen – lager vi et skarpt skille mellom privat og offentlig sfære. Vi bygger oss inn med dørterskler og låste dører, ofte flere, både låser og dører. Vi vil at huset eller leiligheten skal være lun og varm, vår egen, poengterer Thomassen i artikkelen «Hytte-tanke-­rangling» i Lokalhistorisk magasin fra 2009.

Vi trenger slike foranstaltninger for å kunne trekke oss tilbake fra den offentlige sfæren og puste ut fra hverdagsspillet vi deltar i hver eneste dag, om det er rollen som arbeidstaker, som oppmann på fotballaget, handlende kunde på Rema 1000 eller medium omgjengelig kollega. Alt dette koster. Hjemme, i vår hule, kan vi endelig puste ut. Av og til, i alle fall. 

Hva så med hytta? Her oppstår det et paradoks. Hytta er egentlig vår eksodus. Den dobler, tripler, totaltrumfer ­huset eller leilighetens betydning som privatsone. Ideen er at vi skal trekke oss ytterligere tilbake her. Ja, den romantiske fortellingen, eller klisjeen om du vil, om hytta, er nettopp som et rekreasjonssted. Hytteturen er en retrett, til og med flukt, fra hverdagens kjas og mas, plikter og press, fysiske, psykiske og sosiale trykk. Men hva gjør vi? Vi åpner for gjennomtrekk, paradoksalt nok, både helt bokstavelig og i overført betydning: Dørene er åpnere på hytta enn hjemme. Tersklene er lavere. Enkelte steder kan det være uklart hva som er innendørs og utendørs. Grenser blir flytende, vanskelige å tyde. Sømløs kos og utflating. Tanken er god. Men det skjer ikke. 

For på denne måten signaliserer hytta – som skulle være et fristed for avkobling alene eller med de aller nærmeste – i stedet: «Her er alle velkommen». Men er de egentlig det? Kanskje for noen. For majoriteten av hytteeiere er besøk en tvangstrøye. Mange har nok med sin streben etter å imøtekomme familieinterne forventninger til hva hyttetilværelsen skal gi. Blir været dårlig, er det lite som skal til før det koker over. En dårlig hånd i vriåtter. For lite trekk i peisen. Skjødesløs omgang med varmtvannet. Utesko i tøffel­området. Det kan være nok. Og så kommer dette på toppen: uanmeldt besøk. Da er det krevende å være gjestfri.

Glem Monopol. Glem kinasjakk. Glem knutemor og Ludo. For det er når gjestene er vel installert at det virkelig store spillet starter. 

Regel nummer én: Hyttetilværelsen er gi og ta. Du må yte for å nyte. Så når hytteverten sier «føl deg som hjemme», er det ikke en carte blanche for å flate ut, selv om det kan fremsies i et toneleie som indikerer nettopp det. Sitter du bare i en solvegg og vifter med tærne mens du drikker pils hjemme kanskje? Nei, du lager mat, du vasker, du rydder. Som en kollega og hytteeier formulerte retorisk: «Har man gjester som dusjer mye og ikke innlagt vann på hytta, bør vel ikke gjestene sitte i sofaen mens vertskapet bærer bøtte på bøtte?»

Svaret gir seg selv. Men det kan også være vanskelig å ta rede på hva du faktisk skal bidra med. I alle fall hvis du ikke er hyttevant. 

Hyttekommunikasjon er på sitt beste når det skjer gjennom blunk og nikk eller simpelthen «ja-ja …» eller «nei, men …» – for det er alltid et men, et småord som blir liggende som en tvetydig sky i lokalatmosfæren. Folk med hytteerfaring vet dette. Hvitner glørne borte i Jøtul'en? Minker det på vannet ute i skjulet? En sterk gjest tar umiddelbart affære. En svak gjest leser videre i sin Ferrante eller Knausgård og kroer seg enda mer trøyevarm til rette under pleddet, mens hun nipper til rødvinen. Ytterst skamløst!

For hun går da glipp av de små, viktige observasjon­ene og påfølgende aksjonene som kreves for at en hytte-­tilværelse skal gli friksjonsfritt videre. Hun enser kanskje ikke engang den oppgitte tungpusten fra hytteeieren, som reiser seg så hardt at stolen nesten velter, før han griper snøsmeltebaljen, og på vei ut kyler han en kubbe i peisen så det synger i støpejernet. Ikke det at han har noe imot å mate bålet eller skuffe litt snø. Tvert imot – han elsker det. Men for ham handler det om tillit. Hva hadde skjedd om han dagen etter tråkket feil i en skrent og vrikket ankelen? Eller ble snøblind etter skituren fordi solbrillene knakk kvelden før da gjesten (selvsagt) satte seg hardt og ubetenksomt ned i sofaen etter å ha forsynt seg fra peanøttskålen? 

Hvem skulle i så fall ha tatt ansvar da?

Så helt ærlig: De stakkars urutinerte, de som ikke har hytterollen under huden, stiller med dårlige kort. Men her er noen generelle råd: 

Finn en balanse mellom å gjøre for lite og for mye – altså akkurat passe. Ta gjerne initiativ til å lage mat, men ikke tilby hjelp til hvert måltid. Det verste man kan gjøre, er å overkompensere for uerfarenhet – du skal være meget forsiktig med å ta for mye plass eller være overdrevent på tilbudssiden. Å være på hyttetur sammen betyr ikke at du må lime deg på verten. La ham få gå i butikken alene. La henne få rydde i boden i fred. La ham få patte på pipa og ta sine plystrende runder på tunet med hendene på ryggen. Han/hun har også ferie og trenger alenetid. Noe av det verste du kan gjøre, er å blande deg inn i de faste ritualene. Husk: De er trolig nedarvet i generasjoner. Utidig innblanding kan tolkes som regelrett slektshån og hytteblasfemi. 

Så et par viktige enkeltpunkter: Du skal alltid ta din tørn når hytta skal vaskes ut. Og du skal skrive i hytteboka når verten tilbyr det. Hvis du overlever så lenge.  

Vi mennesker er vanedyr, og hyttelivet er ekstremt. Det første mange gjør når de bygger hytte, er å lage tradisjoner. Disse kan være lunefulle. Av og til får gjestene hjelp: «Her på hytta tar vi alltid morgenbad klokken 8». Men svært ofte ligger tradisjoner og sedvane i det uuttalte. 

Det finnes en spesiell måte å gjøre de fleste ting på. Alt fra hvilket brettspill som skal spilles (tips: yatzy er et sikrere forslag enn poker), til hvor vertskapet sitter til bords, til hvor man skal tisse (og hvordan). 

En hytteløs venn har erfart dette ved flere anledninger, og sier: «Det finnes en del interne regler som ‘kun 5 minutter i dusjen’ eller ‘spis gammelt brød først’. Slike er det risikabelt å tukle med. Glem ikke: Tradisjoner er følelser.» 

For å bevare freden kan det argumenteres for at det beste du kan gjøre som gjest, er å føle deg frem og stryke medhårs. Når verten uttaler ting som: «Så du koker potetene i den kasserollen, ja …» eller starter setningene med «Vi pleier egentlig å …», er det trolig en indikasjon på at du gjør noe feil. Selv om den andre og «riktige hytte­metoden» kan virke tungrodd og irrasjonell. Som at skiene alltid skal bæres inn i hytta «bakveien» – gjennom bod-døren. Men på vei ut skal man alltid ta hoveddøren, og årsaken til dette, er vindretningen. Vinden blåser alltid annerledes på ettermiddagen enn om morgenen, og åpner man feil dør til feil tid, kan vinden få tak og smelle døren i leveggen. Noe som kan føre til skader, om enn små, og det har aldri skjedd, men likevel: Man må ta sine forholdsregler. 

Et annet eksempel: At kjekspakker og brød alltid skal oppbevares i et eget, opphøyd skap på kjøkkenet, fordi bestefar en gang i tiden erfarte at de lokale musene var spesielt ivrige når kjeks og brød delte selskap med posesuppe, ostepop, sennep og vaffelmiks. 

Sånn er det bare. 

Samtidig, kan man argumentere, har verten et visst ansvar for å opplyse om tradisjoner, skikk og bruk. En gjest kan ikke intuitivt vite at skismurningen skal oppbevares i plastposer på en krok ved siden av vedstablene, og ikke på den måten som vanligvis er bedre egnet: i en plastkoffert der skiene faktisk står. Gjesten kan heller ikke lukte seg frem til (eller kan de kanskje det?) at toalettet skal tømmes i skogholtet bak åskammen mot vest og ikke i skråningen mot nord.

Så ideelt sett bør verten dra gjennom det grøvste av hytteregler ved ankomst, men likevel vokte seg for å bli detaljfiksert. Det er en kunst å porsjonere ut kunnskapen uten å være altfor belærende. Men gode verter gjør det. Og gode verter lar ikke tradisjonene veie for tungt. 

Ellen Rees er professor i nordisk litteratur og har fordypet seg i norsk hyttekultur. Hun oppsummerer vertsrollen slik: 

– Verter bør kanskje ikke henge seg opp i at alt som pleier å skje, må skje. Hele poenget med å invitere noen er å være sammen og bli bedre kjent. Det hviler på fleksibilitet og åpenhet. Hvis du bare vil holde fast ved tradisjoner, bør du egentlig ikke invitere folk, sier Rees.

En tenkt, ikke usannsynlig, dialog på dag 3 av besøket: 

Gjest: – Ja-ja, dere er vel møkk lei oss nå …

Vert: – Å neida, det er så hyggelig med besøk …

Gjest: – Ja-nei, for det er jo meldt bra vær, og ingen savner oss hjemme. Vi kan gå i butikken og handle mer grillmat, vi …»

STOPP. ALARM. Dette bærer galt av sted. 

Lærdom 1: En vert snakker aldri bokstavelig, hver setning må tolkes i lys av toneleie og kroppsspråk.

Lærdom 2, og denne er viktigere: Av alle uskrevne regler er 3-dagersregelen den mest kjente. Visstnok skal Benjamin Franklin har sagt det først: «Fisk og gjester begynner å lukte vondt etter tre dager», men det finnes flere varianter over samme lest. Sentralt plassert i en hytte i Kragerø står det for eksempel skrevet: «Første dag fest, annen dag gjest, tredje dag pest.» 

Dette ligger i bunnnen for alt. Kommer noen uten denne kunnskapen, kan det fort bli brå skandaler og livslangt uvennskap.

Da kan verten bare angre på at invitasjonen i forkant ikke ble formulert smartere:

«Hvis du skulle gå forbi en dag, så må du bare gjøre det.»

Nødutganger

5 problemstillinger. 5 nødutganger for å unngå skuling, banning, ubehag og i verste fall kollaps. 

Kaffetrakter (gjest): Klokken er 8, og du har stått opp mens verten fortsatt ligger i sengen. Du er usikker på om å sette på kaffen er å ta seg til rette eller en fjær i besøkshatten.

Utgang: Her viser du som gjest at du både er selvgående samtidig som du respekterer vertens tatt-for-gitte forventning om fred og ro. Så dette er helt greit, men husk: Ikke vekk verten med kaffe på sengen. Det er å gå for langt. 

Båt (gjest): Verten sier «du må bare bruke båten». Betyr det at du bør bruke den, eller er det en høflighetsfloskel?

Utgang: Det kommer an på båten! Hvis det er en sliten robåt med påhengsmotor – helt klart. Men ikke hvis det dreier seg om gjestens godt påspanderte og nylig innkjøpte «penis-substitutt». Vis aktsomhet. 

Urinering (gjest): Du har fått beskjed om at menn slår lens utendørs, men ikke spesifikt hvor. Skal du bare finne deg en busk, eller bør du spørre konkret om hvor urineringen skal skje?

Utgang: Her må du sjekke med verten først, hvis i tvil. Men formuler helst spørsmålet som om du har orientert deg og resonnert på forhånd, à la «Jeg regner med at jeg kan slå lens bak skuret, siden høygresset er litt mindre tett akkurat der», og ikke bare «Hvor kan jeg tisse?» Spør for all del ikke vertinnen.

Septik (vert): Du har septiktank på hytta som koster en formue å tømme. Du hører at gjestene drar i snora i hytt og vær. Bør du si fra?

Utgang: Her bør du bruke skjønn. Ønsker du å unngå å stille gjesten i forlegenhet? Da vil det ofte avhenge av relasjon til gjesten. Er det en gammel venn, så sier du fra. Er det din fars gamle tante, svelger du kamelen. Er det en gjest du helst vil bli kvitt, kan du si fra i ganske harde ordelag. 

3-dagersregelen (vert): Gjesten hinter til at han/hun ønsker å være lengre enn tre dager. Er det greit å si kategorisk nei?

Utgang: Normal høflighet tilsier at du i så fall helst bør ty til en hvit løgn, som for eksempel: «Vi blir selv borte noen dager snart, og vi har ikke helt bestemt oss for hvor lenge.» Samtidig er det din fulle rett å si kategorisk nei. En bonus for sistnevnte vil være at gjesten vil være varsom med å komme på spontanbesøk senere.