Av Adam Grant

2022-05-03

Tenk om igjen

Uvitenhet avføder selvtillit oftere enn kunnskap gjør det.

– Charles Darwin

Sofaproffen og bløffmakeren

En passelig dose selvtillit

Da Ursula Mercz ble lagt inn på klinikken, led hun av så alvorlig hodepine, ryggsmerter og svimmelhet at hun ikke lenger kunne arbeide. I løpet av måneden som fulgte, ble tilstanden hennes stadig verre. Hun hadde problemer med å finne vannglasset som hun hadde satt ved siden av sengen. Hun fant ikke døren til rommet sitt. Hun gikk rett inn i sengerammen.

Ursula var en syerske i midten av femtiårene, og fingerferdigheten hadde hun ikke mistet: Hun kunne klippe ut ulike mønstre i papir. Hun kunne lett peke på nesen sin, munnen, armene og beina og hadde ingen problemer med å beskrive huset sitt og kjæledyrene. For den østerrikske legen Gabriel Anton var hun et underlig tilfelle. Da Anton la et rødt bånd og en saks på bordet foran henne, kunne hun ikke si hva tingene het, selv om «hun rolig og oppriktig bekreftet at hun kunne se gjenstandene som ble lagt fram».

Det var tydelig at hun hadde problemer med språkevnen, noe hun erkjente, og med romforståelsen. Men det var også noe annet som var feil: Ursula kunne ikke lenger se forskjell på lys og mørke. Når Anton holdt fram en gjenstand og ba henne beskrive den, prøvde hun ikke engang å se på den, men strakte seg i stedet fram for å berøre den. Tes-ter viste at synet hennes var kraftig svekket. Merkelig nok hevdet hun bestemt at hun kunne se når Anton spurte henne om svekkelsen. Da hun til slutt mistet synet helt, var hun fortsatt fullstendig ubevisst om det. «Nå var det ekstremt forbløffende», skrev Anton, «at pasienten ikke merket det omfattende og senere totale tapet av synsevnen … Hun var mentalt blind for sin egen blindhet.»

Dette var på slutten av 1800-tallet, og Ursula var ikke alene. Ti år tidligere hadde en nevropatolog i Zürich rapportert om et tilfelle med en mann som hadde vært utsatt for en ulykke og blitt helt blind, men ikke var klar over det, selv om han var «intellektuelt uskadd». Til tross for at han ikke blunket når man knyttet neven foran ansiktet hans, og til tross for at han ikke kunne se maten på tallerkenen sin, «trodde han at han befant seg i et mørkt, fuktig hull eller i en kjeller».

Femti år senere rapporterte to leger om seks ulike mennesker som var blitt blinde, men hevdet at de ikke var det. «Ett av de mest slående trekkene i våre pasienters atferd var deres manglende evne til å lære av sine erfaringer», skrev legene.

Siden de ikke var bevisste sin egen blindhet mens de beveget seg rundt, dunket de ofte borti møbler og vegger, men endret ikke atferd. Når de ble konfrontert med sin blindhet på en ganske direkte måte, nektet de enten for å ha problemer med synet, eller sa: «Det er så mørkt i rommet, hvorfor tenner de ikke en lampe?», «Jeg har glemt brillene mine», eller «Jeg har ikke veldig bra syn, men jeg ser helt greit.» Pasientene nektet å gå med på noen form for demonstrasjon eller forsikring som kunne bevise deres blindhet.

Det var den romerske filosofen Seneca som beskrev fenomenet for første gang. Han skrev om en kvinne som var blind, men som klaget over at hun helt enkelt befant seg i et mørkt rom. Dette er nå akseptert i den medisinske litteraturen som Antons syndrom – en mangel i selvoppfattelsen der en person er fullstendig ubevisst om en fysisk funksjonsnedsettelse, men ellers klarer seg relativt bra kognitivt. Man vet nå at det oppstår som følge av skader på hjernens bakhodelapp. Men jeg har begynt å tro at vi er sårbare for en variant av Antons syndrom også når hjernen vår fungerer normalt.

Vi har alle blindsoner i kunnskapen og meningene våre. De dårlige nyhetene er at det kan føre til at vi blir blinde for egen blindhet, noe som gir oss en falsk selvtillit når det gjelder vår egen dømmekraft og hindrer oss i å tenke oss om. De gode nyhetene er at vi med rett type selvtillit kan lære oss å se oss selv tydeligere og oppdatere meningene våre. På kjøreskolen lærer vi å identifisere blindsonene i synet vårt og å motvirke dem ved hjelp av speil og sensorer. Siden vi mangler slike verktøy i livet, må vi lære oss å kjenne igjen våre kognitive blindsoner og oppdatere tenkningen vår deretter.

En beretning om to syndromer

1. desember 2015 fikk Halla Tómasdóttir en høyst uventet oppringing. Taket på huset hennes hadde akkurat rast sammen under et tykt lag av snø og is. Mens hun så vannet renne nedover en av veggene, spurte vennen i den andre enden om Halla hadde sett innleggene på Facebook om henne. Noen hadde satt i gang et opprop for å få Halla til å stille i presidentvalget på Island.

Hallas første tanke var: «Hvorfor skulle jeg bli president?» Hun hadde hjulpet med å grunnlegge et universitet, og i 2007 hadde hun vært med og etablert et investeringsselskap. Da finanskrisen rystet verden i 2008, ble Island spesielt hardt rammet. Ingen av landets tre største privateide kommersielle banker kunne betale lånene sine, og landets valuta kollapset. I forhold til størrelsen på landets økonomi sto man foran det verste økonomiske krakket i menneskets historie, men Halla utviste lederevner ved å lose selskapet sitt trygt gjennom krisen. Ikke engang etter en slik bragd følte hun seg klar for å bli president. Hun hadde ingen bakgrunn i politikken. Hun hadde aldri jobbet i statsadministrasjonen eller hatt noen som helst rolle innen det offentlige.

Det var ikke første gang Halla følte seg som en bløffmaker. Da hun var åtte år gammel, hadde pianolæreren hennes pekt henne ut som spesielt begavet og ba henne ofte spille konserter, men hun følte aldri at hun fortjente det – og gruet seg så mye foran hver opptreden at hun ble kvalm. Nå var det enda mer som sto på spill, men tvilen på egne evner føltes velkjent. «Jeg hadde en enorm klump i magen, som foran pianooppvisningen, bare mye større», fortalte Halla meg. «Det var det verste tilfellet av bedragersyndrom jeg noen gang har opplevd.» I flere måneder kjempet hun med tanken på å stille til valg. Hennes nære og kjære oppmuntret henne til å innse at hun hadde relevante ferdigheter, men Halla var fortsatt overbevist om at hun manglet erfaringen og selvtilliten som jobben krevde. Hun forsøkte å overtale andre kvinner til å stille – og en av dem endte opp med å få et annet embete, som Islands statsminister. Men oppropet forsvant ikke, og Hallas venner, familie og kollegaer fortsatte å prøve å overtale henne. Til slutt spurte hun seg selv: «Hvorfor skulle jeg ikke tjene landet?» Hun bestemte seg for å gjøre et forsøk, til tross for at hun hadde oddsene mot seg. Hun stilte som relativt ukjent uavhengig kandidat mot over tjue andre kandidater. En av konkurrentene var spesielt mektig – og spesielt farlig.

Da en økonom ble bedt om å oppgi hvilke tre mennesker hun mente bar det største ansvaret for Islands konkurs, nominerte hun Davíð Oddsson til alle tre plasser. I sin tid som Islands statsminister mellom 1991 og 2004 gjorde Oddson landets banker mer sårbare ved å privatisere dem. Så, som Islands sentralbanksjef mellom 2005 og 2009, lot han bankenes balanseregnskaper ese ut til over ti ganger landets BNP. Da folket protesterte mot Oddssons vanstyre, nektet han å gå av og ble til slutt presset ut av parlamentet. Magasinet Time utpekte ham senere som ett av de tjuefem menneskene som bar ansvaret for den verdensomspennende finanskrisen. Ikke desto mindre kunngjorde Oddsson i 2016 at han hadde tenkt å stille i Islands presidentvalg: «Min omfattende erfaring og kunnskap vil passe bra til denne rollen.» I teorien går selvtillit og kompetanse ofte hånd i hånd. I praksis er de ofte atskilt. Man ser det når folk vurderer sine egne lederevner og samtidig evalueres av kollegaer, sjefer eller underordnede. I en metaanalyse av 59 studier som omfattet over 100 000 mennesker, undervurderte kvinner vanligvis egne lederevner, mens menn overvurderte sine.

Da Ursula Mercz ble lagt inn på klinikken, led hun av så alvorlig hode-pine, ryggsmerter og svimmelhet at hun ikke lenger kunne arbeide. I løpet av måneden som fulgte, ble tilstanden hennes stadig verre. Hun hadde problemer med å finne vannglasset som hun hadde satt ved siden av sengen. Hun fant ikke døren til rommet sitt. Hun gikk rett inn i sengerammen.

En beretning om to syndromer

Du har sikkert støtt på fotballsupportere som er overbevist om at de vet mer enn trenerne på sidelinjen. Det er sofaproffsyndromet, der selvtilliten overgår kompetansen. Selv etter å ha valgt en finansiell kurs som ødela en hel økonomi, nektet Davíð Oddsson fortsatt å erkjenne at han ikke egnet seg som trener – langt mindre som stjernespiller. Han var blind for sine egne svakheter.pine, ryggsmerter og svimmelhet at hun ikke lenger kunne arbeide. I løpet av måneden som fulgte, ble tilstanden hennes stadig verre. Hun hadde problemer med å finne vannglasset som hun hadde satt ved siden av sengen. Hun fant ikke døren til rommet sitt. Hun gikk rett inn i sengerammen.

En beretning om to syndromer

Det motsatte av sofaproffsyndromet er bedragersyndromet, der kompetansen overgår selvtilliten. Tenk på folk du kjenner som ikke synes de fortjener sin suksess. De er oppriktig intetanende om hvor intelligente, kreative eller sjarmerende de er, og uansett hvor hardt du prøver, får du dem ikke til å endre syn. Selv om et internettopprop hadde vist at mange andre mente at hun hadde det som skulle til, var Halla Tómasdóttir ennå ikke overbevist om at hun var kvalifisert til å lede sitt land. Hun var blind for egne styrker.

Selv om blindsonene deres befant seg på motsatte ytterpunkter av selvtillitsspekteret, ville ingen av kandidatene tenke over planene sine på nytt. Det ideelle selvtillitsnivået ligger et sted mellom å være sofaproff og bløffmaker. Hvordan finner vi den optimale balansen?

Uvitenhetens arroganse

En av mine yndlingsæresbevisninger er en satirisk pris som er like underholdende som den er opplysende. Den kalles for Ig Nobel-prisen og deles ut av reelle nobelprisvinnere. En høstdag da jeg gikk på universitetet, skyndte jeg meg bort til hovedauditoriet for å få med meg seremonien sammen med over tusen andre nerder. Blant vinnerne fantes et par fysikere som hadde skapt et magnetfelt for å få en levende frosk til å sveve, tre kjemikere som hadde oppdaget at biokjemien i romantisk kjærlighet hadde noe til felles med tvangs-nevrose, og en informatiker som hadde oppfunnet PawSense – en programvare som oppdager kattepoter på et tastatur og spiller en irriterende lyd for å skremme dem bort. Det er uklart om den også fungerer på hunder.

Flere av prisene fikk meg å le, men prisvinnerne som virkelig fikk meg til å tenke, var to psykologer, David Dunning og Justin Kruger. De hadde akkurat publisert en «beskjeden rapport» om ferdigheter og selvtillit som snart skulle bli berømt. De hadde oppdaget at de som ikke kan … ikke vet at de ikke kan. Ifølge det som nå er kjent som Dunning-Kruger-effekten, er det når vi mangler kompetanse, at sannsynligheten er størst for at vi strutter av overdreven selvtillit.

I de opprinnelige Dunning-Kruger-studiene var det menneskene som skåret lavest i tester av logisk resonnering, grammatikk og humor, som hadde de mest oppblåste forestillingene om egne evner. I gjennomsnitt trodde de at de hadde fått bedre resultater enn 62 prosent av alle som tok testen, men i virkeligheten gjorde de det bare bedre enn 12 prosent. Jo mindre intelligente vi er innenfor et visst område, desto mer ser vi ut til å overvurdere vår faktiske intelligens innenfor det området. I en gruppe fotballsupportere er den som vet minst, også den som med størst sannsynlighet vil anklage treneren for å bruke feil spilletaktikk og preke om et bedre system.

Denne tendensen er viktig, siden den undergraver selvbevisstheten vår og setter krokbein for oss i alle mulige sammenhenger. Se bare hva som skjedde da økonomer vurderte hvordan tusenvis av ulike bedrifter i en mengde ulike bransjer og land ledet virksomhetene sine, og sammenliknet vurderingene med sjefenes egenvurderinger:

FIGUR 7.5 Ledere har lett for å overvurdere egne evner

(Grafisk fremstilling av målt kontra egenevaluert ledelsespraksis)

I dette diagrammet burde alle landene ha vært på den stiplede linjen dersom egenvurderingene av prestasjonen matchet den virkelige prestasjon. Overdreven selvtillit fantes i alle kulturer, og var på sitt sterkeste der ledelsen var på sitt verste.*

*Dette ser ut til å til være gode nyheter for land som USA, der egenvurderingene landet ganske nær virkeligheten, men det gjelder ikke på alle områder. I en fersk studie ble engelskspråklige ungdommer rundt om i verden bedt om å vurdere sin egen kunnskap innenfor seks ulike matematikkområder. Tre av områdene som ble listet opp, var fullstendig oppdiktet –forklarende brøker, korrekte tall og konjunktiv skalering – som gjorde det mulig å slå fast hvem som påberopte seg kunnskap om oppdiktede emner. I gjennomsnitt var verstingene velstående mannlige nordamerikanere.

Det kan selvfølgelig være vanskelig å vurdere lederevner på en objektiv måte. Kunnskap burde være enklere å måle – din ble jo testet regelmessig i løpet av hele skoletiden. Sammenliknet med de fleste andre, hvor mye tror du at du vet om hvert av følgende emner – mer, mindre, eller like mye?

• hvorfor engelsk ble USAs offisielle språk

• hvorfor kvinner ble brent på bålet under hekseprosessene i Salem

• hvilken jobb Walt Disney hadde før han tegnet Mikke Mus

• på hvilken romferd mennesker så Den kinesiske mur for første gang

• hvorfor godterispising påvirker barns atferd

Noe av det som irriterer meg aller mest, er påtatt kunnskap, altså når folk later som de kan noe de ikke kan. Faktisk irriterer det meg så mye at jeg skriver en hel bok om det! I en serie studier fikk deltakerne vurdere hvorvidt de visste mer eller mindre enn de fleste andre om flere liknende spørsmål og tok deretter en quiz som testet deres faktiske kunnskap. Jo mer overlegen deltakerne trodde at kunnskapen deres var, desto mer overvurderte de seg selv – og desto mindre interessert var de i å lære og oppdatere den kunnskapen de hadde. Hvis du tror at du vet mer om historie eller vitenskap enn de fleste andre, er det stor fare for at du vet mindre enn du tror. Som Dunning spøkefullt sier det: «Den første regelen i Dunning-Kruger-klubben er at du ikke vet at du er med i Dunning-Kruger-klubben.»*

Hvis du følte at du visste noe som helst da jeg stilte spørsmålene over, burde du tenke deg om. USA har ikke noe offisielt språk, mistenkte hekser ble hengt under hekseprosessene i Salem – ikke brent, Walt Disney tegnet ikke Mikke Mus (det var animatøren Ubi Iwerks somgjorde det), man kan ikke se Den kinesiske mur fra verdensrommet, og den gjennomsnittlige effekten av sukker på barns atferd er lik null.

* Yndlingseksempelet mitt kommer fra Nina Strohminger, som en gang beklaget seg på følgende vis: «Faren min ringte i dag morges for å fortelle meg om Dunning- Kruger-effekten, uten å innse at datteren hans, som har en doktorgrad i psykologi, garantert kjenner til Dunning-Kruger-effekten, og ga dermed en pen liten demonstrasjon av Dunning-Kruger-effekten.»

Dunning-Kruger-effekten kan være et underholdende innslag i hverdagen, men på Island var den ingen spøk. Selv om han hadde vært sentralbanksjef, hadde Davíð Oddsson ingen utdanning innenfor finans eller økonomi. Før han gikk inn i politikken, hadde han skapt et humorshow på radio, skrevet teaterstykker og noveller, studert juss og arbeidet som journalist. I sin tid som Islands statsminister var Oddsson så avvisende til eksperter at han oppløste landets økonomiske institutt. For å få ham ut av stillingen som sentralbanksjef ble parlamentet tvunget til å vedta en ukonvensjonell lov: Fra nå av var alle sjefene nødt til å ha minst én mastergrad i økonomi. Det hindret ikke Oddsson i å stille i presidentvalget noen år senere. Han virket helt blind for sin egen blindhet – han visste ikke hva han ikke visste.

Toppen av av dumhetsfjellet

Problemet med sofaproffsyndromet er at det står i veien for evnen til å tenke seg om. Er vi overbevist om at vi vet noe, har vi ingen grunn til å lete etter hull og mangler i kunnskapen vår – langt mindre fylle dem ut eller rette på dem. I én studie var deltakerne som skåret lavest på en test av emosjonell intelligens, ikke bare de som med størst sannsynlighet ville overvurdere sine egne evner. Sannsynligheten var også størst for at nettopp de ville avfeie resultatene sine som feilaktige eller irrelevante – og minst for at de ville investere i coaching eller selvutvikling.

Ja, noe av dette dreier seg om vårt ømfintlige ego. Vi drives til å fornekte våre svakheter når vi vil se oss selv i et positivt lys, eller male et strålende bilde av oss selv for andre. Et typisk eksempel er den korrupte politikeren som hevder at han leder et korstog mot korrupsjon, men som i virkeligheten drives av bevisst blindhet eller sosialt bedrageri. Men motivasjon er likevel bare en del av forklaringen.*

*Det pågår en diskusjon om statistiske måleproblemer når det gjelder Dunning-Kruger-effekten, men disputten gjelder først og fremst hvor sterk effekten er, og når den gjør seg gjeldende – ikke om den er reell. Interessant nok har ofte de som kan minst, vanskeligst for å vurdere sin egen kunnskap, også når de er motivert til å vurdere den korrekt. Etter at deltakerne i en studie hadde gjennomgått en test i logisk resonneringsevne og blitt tilbudt hundre dollar hvis de på en korrekt (og dermed ydmyk) måte kunne gjette hvor mange spørsmål de hadde svart rett på, overvurderte de fremdeles resultatene sine. På en test med tjue spørsmål trodde de i snitt at de hadde fått rett på 1,42 flere spørsmål enn de faktisk hadde – og de som gjorde det dårligst, var de med størst selvtillit.

Det finnes en mindre opplagt kraft som forvrenger vår egen oppfatning av evnene våre: en brist i metakognitive ferdigheter, evnen til å tenke om egen tenkning. Manglende kompetanse kan gjøre oss blinde for egen inkompetanse. Er du for eksempel teknologigründer og uinformert om hvordan skolesystemet fungerer, kan du likevel føle deg sikker på at masterplanen din vil løse problemene. Er du sosialt klønete og mangler innsikt i sosial etikette, kan du sprade rundt og tro at du er James Bond. Da jeg gikk på videregående fikk jeg høre av en venninne at jeg ikke hadde humor. Hvorfor syntes hun det? «Du ler ikke av alle spøkene mine.» Jeg er hysterisk morsom … er noe du aldri har hørt en ekte moroklump si. Det får bli opp til deg å avgjøre hvem av oss som ikke hadde sans for humor.

Når vi mangler kunnskap og ferdigheter for å prestere på høyt nivå, mangler vi iblant kunnskap og ferdigheter for å avgjøre hva det innebærer å prestere på høyt nivå. Den innsikten burde umiddelbart sette din selvsikre yndlingsdumskalle på plass. Før vi gjør narr av dem, er det imidlertid verdt å minne om at vi alle har øyeblikk når vi er akkurat som dem.

Vi er alle nybegynnerne på mange områder, men ikke alltid blinde for det. Vi har en tendens til å overvurdere vår egen dyktighet når det gjelder ønskelige ferdigheter, som evnen til å føre en spennende samtale. Vi blir også ofte overdrevet selvsikre i situasjoner der det er enkelt å miste erfaring for kompetanse, som for eksempel når det gjelder bilkjøring, maskinskriving, allmennkunnskap og følelseshåndtering. Derimot undervurderer vi våre egne evner der det er lett å innse at vi mangler erfaring – som når vi maler et maleri, kjører racerbil eller raskt skal ramse opp alfabetet baklengs. Rene nybegynnere går sjelden i Dunning-Kruger-fellen. Kan man ikke noe som helst om fotball, går man neppe rundt og tror at man vet mer enn treneren.

Det er når vi går fra å være grønnskolling til å være amatør at vi blir overdrevent selvsikre. Litt kunnskap kan være farlig. På altfor mange områder av livet oppnår vi aldri nok kompetanse til å sette spørsmåls-tegn ved våre oppfatninger eller oppdage hva vi ikke vet. Vi har bare akkurat nok informasjon til å føle oss selvsikre når vi uttaler oss om noe og dømmer andre, men innser ikke at vi har klatret opp til toppen av dumhetsfjellet uten å komme oss over til den andre siden.

Man kan se dette fenomenet i et av Dunnings eksperimenter der deltakerne fikk spille rollen som lege under en simulert zombieapokalypse. Da de bare hadde tatt hånd om en håndfull skadde zombieofre, stemte deres opplevde og faktiske ferdigheter overens. Etter hvert som de fikk mer erfaring, økte dessverre selvtilliten raskere enn kompetansen, og fra og med det punktet forble selvtilliten høyere enn kompetansen.

Dette kan være en av grunnene til at pasientdødeligheten på sykehus ser ut til stige i juli, når nye turnuskandidater tar over. Det er ikke deres manglende evner alene som viser seg å være farlig – men at de overvurderer de evnene de har.

Overgangen fra grønnskolling til amatør kan avbryte revurderings-syklusen. Etter hvert som vi får mer erfaring, mister vi en del av vår ydmykhet. Vi blir stolte over å gjøre raske framskritt, noe som gir oss en falsk mestringsfølelse. Det får fart på en skråsikkerhetssyklus som hindrer oss i å tvile på det vi vet, og å være nysgjerrige på det vi ikke vet. Vi blir sittende fast i en nybegynnerboble av feilaktige antakelser der vi ikke er klar over hvor mye vi ikke vet.

Det var det som skjedde på Island med Davíð Oddsson, hvis arroganse ble forsterket av kumpanene hans og møtte for lite motstand hos kritikerne. Han var kjent for å omgi seg med «innbitt lojale hånd-langere» fra skoletiden og bridgemiljøet, og for å ha en sjekkliste over venner og fiender. Bare måneder før krakket takket Oddsson nei til hjelp fra Englands sentralbank. Så, da krisen nådde sin høyde, uttalte han med brask og bram at han ikke hadde noen som helst intensjon om å betale de islandske bankenes gjeld. To år senere anklaget en

parlamentarisk kommisjon ham for grov tjenesteforsømmelse. Oddsons fall, ifølge en journalist som skildret Islands økonomiske kollaps, skyldtes «arroganse, hans absolutte overbevisning om at han visste hva som var best for øya».

Det han manglet, er et av sinnets viktigste næringsstoffer: ydmyk-het. Motgiften mot å bli sittende fast på dumhetsfjellet er å innta en regelmessig dose. «Arroganse er uvitenhet kombinert med overbevisning», forklarer bloggeren Tim Urban. «Ydmykhet er et gjennomtrengelig filter som absorberer livserfaring og forvandler den til kunnskap og visdom. Arroganse er en gummipropp som ganske enkelt blokkerer livserfaring.»