Det som ikke dreper deg…forlenger livet ditt

Tar man metroen i København, er det ikke uvanlig å støte på reklame for en ny smoothie som er stappfull av antioksidanter. Det samme gjelder for det produktet alle påvirkerne prøver å selge deg, eller den bannerreklamen som jakter på deg rundt på internett.

Kjærlighetshistorien mellom antioksidanter og skumle kosttilskudd begynte imidlertid som noe hakket mer seriøst. 

  I 1950-årene, få år etter bruken av de første atomvåpnene, forsket man av gode grunner mye på effektene av radioaktiv stråling. Det ble klart at mus eldes raskere hvis de utsettes for høye – men ikke drepende – mengder radioaktivitet. En av årsakene til den framskredne aldringen viste seg å være en kjemisk reaksjon i cellene som kalles oksidasjon. Når denne reaksjonen finner sted, dannes blant annet en bestemt type molekyler som heter frie radikaler. Det er en type veldig reaktive molekyler som reagerer med alt de kommer i nærheten av. 

  De frie radikalene er litt som en elefant i en porselensbutikk: Molekylene de kommer i kontakt med inne i cellene, blir ødelagt. Den samlede mengden ødeleggelse som forårsakes av de frie radikalene i cellene, kalles oksidativt stress. Det vil si at «høyt oksidativt stress» betyr at det er mange frie radikaler som forårsaker skade. Som du kanskje har gjettet, er antioksidanter helten i denne historien: De kan nøytralisere de frie radikalene og forhindrer på den måten ødeleggelse-ne. Når forskerne den gangen i 1950-årene ga forsøksdyrene antioksidanter, ble dyrene mer motstandsdyktige overfor den radioaktive strålingen. Konklusjonen deres var altså at antioksidanter hjelper dyr som utsettes for stråling, med å leve lenger. 

  Frie radikaler oppstår imidlertid ikke bare hvis man blir utsatt for stråling. De produseres faktisk som en helt normal del av stoffskiftet vårt. Det betyr at cellene våre hele tiden blir utsatt for den raserende elefanten. Forskerne fikk en tanke: Kanskje er frie radikaler også årsaken til den vanlige aldringen og ikke bare relevante hvis man blir bestrålt. 

  Denne teorien kalles the free radical theory of aging. Kort sagt går teorien ut på at den nødvendige kjemien i stoffskiftet vårt danner frie radikaler som skader molekylene i cellene. Til slutt kan ikke cellene holde følge lenger og må gradvis gi opp å reparere skadene. Det får deretter defekte molekyler til å hope seg opp, og de ødelegger cellenes funksjon. Sagt på en annen måte: Det er ikke vanskelig å forestille seg at man kan få problemer med porselensbutikken hvis den også skal fungere som et elefantbur. 

  Teorien passer med at vi vet at eldre mennesker lider under mer oksidativt stress enn yngre mennesker, og at den ekstra skaden fra frie radikaler har blitt satt i forbindelse med samtlige aldersbetingede sykdommer. Umiddelbart lyder antioksidanter derfor som en ideell antialdringsløsning: Hvorfor gir vi ikke bare cellene våre en hjelpende hånd med å nøytralisere de frie radikalene? Det finnes allerede et hav av kliniske forsøk der man har testet teorien og gitt antioksidanter til mennesker. 

  Faktisk har det blitt gjennomført så mange at forskerne kan lage en såkalt metaanalyse: en enorm studie der man samler data fra en rekke studier og analyserer dem på en gang. Dermed kan man få enda mer presise svar på det man vil vite. 

I en stor metaanalyse – med 68 studier og 230 000 forsøks-personer – har noen forskere undersøkt om man lever lenger hvis man tar antioksidanter som kosttilskudd. 

Konklusjonen er at folk som tar kosttilskudd med antioksidanter, dør tidligere. Og de blir verken beskyttet mot hjerte- og karsykdommer eller kreft. Tvert imot ser antioksidant-tilskudd blant annet ut til å øke spredningen av lungekreft i stedet for å begrense den.

*

Høsten 1991 ble åtte vitenskapsfolk i Oracle i Arizona låst inne i en enorm futurisk kuppelbygning av glass. Biosphere 2, som bygningen heter, skulle være hjemmet deres de neste to årene. Oppdraget deres var å forsyne seg selv med mat, oksygen og resten av livets nødvendigheter uten hjelp utenfra. 

  Det store eksperimentet ble gjennomført som en studie av jordens økosystemer og som en slags forberedelse til vår framtidige kolonisering av andre planeter. Hvis vi noen gang skal lykkes i å bli multiplanetære, må vi nettopp kunne forsyne oss selv med alt vi trenger i hverdagen. 

  Som du sikkert vet, er trær en svært viktig del av økosystemene på planeten vår. Så i to av kuppelens simuleringer, i regnskogen og på savannen, plantet man en masse trær. Hensikten var at de skulle fungere som økosystemets lunger – slik de også vanligvis gjør på jorden. Du husker nok fra tidligere at trær lever veldig lenge. Så et toårig eksperiment burde vel ikke være noe problem? 

  Trærne i Biosphere 2 kom godt i gang og skjøt raskt i været. Men før eksperimentet var over, veltet de under sin egen vekt. Hva var det trærne manglet? Det var ikke næring, pleie eller omsorg. Tvert imot: De manglet stress. Nærmere bestemt manglet trærne i Biosphere 2 det stresset som vinden vanlig-vis utsetter dem for. 

  Selv om vinden er en av trærnes verste fiender, kan de ikke klare seg uten den. Den utrettelige trusselen fra vinden gjør trærne sterkere og mer motstandsdyktige – og uten den blir de svake. Med andre ord har trærne godt av å bli utsatt for motstand. Og det er de ikke alene om. 

  Tenk tilbake på antioksidantene og de frie radikalene. Hvorfor dør folk tidligere når de tar antioksidanttilskudd? Av samme grunn som trærne i Biosphere 2 veltet: Frie radikaler er en nødvendig utfordring for oss. De fungerer som et signal som stimulerer kroppens forsvar. 

  Og hva skjer når vi trener? Hjertet slår kraftig, vi hiver etter pusten, musklene arbeider på høygir. Vi trenger meng-der av energi slik at stoffskiftet skyter i været. Det gjør at også produksjonen av frie radikaler øker. Dermed er trening en skikkelig omgang med juling for kroppen. Det merker du nok også godt, men faktisk er det nøyaktig derfor det er sunt. Kroppen forstår beskjeden: Du må bli sterkere. Derfor bygger den seg deretter sterk og mer motstandsdyktig. 

  Av den grunn er det heller ingen overraskelse at antioksidanttilskudd reduserer eller helt forhindrer de gunstige til-pasningene som vanligvis finner sted i kroppen etter at man har trent. De frie radikalene er et viktig signal til kroppen, og hvis man fjerner dette signalet, mister man rett og slett de gode effektene av trening. Dette fenomenet – at utfordringer, stress eller skade kan gjøre oss sterkere – kalles hormese. Selv uten å kjenne dette begrepet har nok de fleste en fornemmelse av at det er slik trening fungerer. Men trening er bare ett av mange eksempler innen biologien. Faktisk er hormese helt sentralt for hvorfor vi har blitt som vi er. Du kan trygt regne med at forfedrene dine har fått runde på runde med juling. Uansett om det har vært plager fra sult, heseblesende jakt gjennom urskogen, forgiftning fra planter eller i form av beinhardt og utakknemlig arbeid. 

  Vi har tilpasset oss utfordringene vi har støtt på, og derfor har de blitt en nødvendighet for oss. Uten dem forfaller vi. Og det gjelder ikke bare oss mennesker: Hormese er selve historien om livet på jorden.

*

Et av de beste eksemplene på hvor utbredt hormese er, kommer fra forskning på det giftige grunnstoffet arsen. 

  Arsen har blitt kalt king of poisons fordi det er lukt- og smaksfritt, lett å få tak i og garantert dreper. Av den grunn har det alltid vært en favoritt blant ambisiøse kongelige og diverse psykopater. I nyere tid har arsenforurensning i drikkevannet dessverre blitt et problem flere steder i verden og har blitt satt i forbindelse med ulike sykdommer. Forskerne har derfor undersøkt hvordan arsen påvirker laboratoriedyr. 

  Når man gir en høy mengde arsen til rundormen C. Ele-gans, lever giften opp til ryktet sitt som en sikker morder. Men utsetter man i stedet ormen for en fast lav dose, lever den lenger enn normalt, og ormen blir samtidig mer motstandsdyktig overfor blant annet varmestress og andre giftige stoffer. Hvorfor? Hormese, selvfølgelig. Det konstante angrepet fra arsen får ormen til å oppjustere forsvaret sitt.

  I et annet laboratorium har forskere lykkes i å forlenge levetiden for C. Elegans ved å gi den det motsatte av en antioksidant: en prooksidant. Altså noe som fremmer oksidativt stress – som å gi koffeinpiller til den raserende elefanten vår og klappe den bak. I forsøket eksponerte forskerne de stak-kars rundormene for lave doser av paraquat, som normalt brukes som en (særs kraftig) plantegift. Som forventet økte det dannelsen av frie radikaler i ormene. 

Men til tross for den økte skaden levde ormene lenger enn normalt – med mindre forskerne tilsatte en antioksidant for å nøytralisere skaden. Da var det ingen effekt.

Det lyder jo vanvittig at the king of poisons eller kraftig plantegift kan ha en gunstig effekt på en organisme på noen som helst måte. Men velkommen til biologiens verden. Av gode grunner er det ikke gjort forsøk der man gir arsen eller plantegift til mennesker. La meg heller gi deg et annet eksempel. 

  I begynnelsen av 1980-årene befant Taiwan seg i en økonomisk boom av dimensjoner. Derfor var det også høyt tempo på byggingen i hovedstaden Taipei. Ved en feil ble noe stål forurenset med det radioaktive kobolt-60 og senere brukt til å bygge over 1700 leiligheter. Problemet ble først oppdaget i 1990-årene, og da var det selvsagt for sent. Man har anslått at omkring 10 000 mennesker rakk å bo i leilighetene. Og de ble altså utsatt for daglig radioaktiv stråling langt over de normale nivåene. 

  Radioaktiv stråling kan forårsake kreft fordi det skader DNA-et i cellene våre. Da man undersøkte beboernes sykdomshistorie, viste det seg imidlertid at de hadde færre tilfeller av stort sett alle typer kreft sammenlignet med andre taiwanere. 

  Vi har sett det samme hos amerikanske skipsverftsarbeidere: De som jobber med atomubåter, har lavere dødelighet enn arbeidere på normale skipsverft. Det samme gjelder i den vanlige amerikanske befolkningen, der de som befinner seg i områder med høyradioaktiv bakgrunnsstråling, lever lenger enn dem med lavradioaktiv bakgrunnsstråling. Og enda et eksempel: Britiske radiologer som i arbeidet sitt utsettes for ioniserende stråling, lever faktisk lenger enn andre leger gjør, og får mindre kreft. 

  La meg gjøre det helt klart at jeg ikke anbefaler deg å spise giftstoffer eller å utsette deg for stråling. Det er selvfølgelig ordentlig farlig og sløsing med gode gener. Vi kan ikke være sikre på hvilke konsentrasjoner som kan være hormetiske, altså en skade som er nyttig på sikt. Vi vet bare at man risikerer å dø eller bli hardt skadet. 

  Dessuten ville det vært idiotisk å eksperimentere på den måten siden vi allerede kjenner mange andre måter å bruke hormese på – måter som ikke krever at man setter livet på spill.

*

Overraskende nok er maten vår det beste stedet å lete etter hormetiske stoffer. Ikke fordi usunne pizzaer eller donuts egentlig har en sunn effekt. Den typen mat er bare usunn. Nei – den hormetiske effekten får vi faktisk fra plantene vi spiser. 

  Som så mange andre levende ting foretrekker planter å leve i stedet for å bli til kveldsmat. Det er bare litt vanskeligere når man ikke kan løpe vekk fra dem som prøver å spise en. Når man ikke kan flykte, må man jo kjempe. Noen planter gjør dette ved å ha skrekkinngytende torner, jernharde skall eller brennende nåler. Det de fleste plantene imidlertid har til felles, er at de også fører kjemisk krigføring mot fiendene sine. Og den listen over fiender befinner vi oss på.

  Det er ufattelig mange planter som på en eller annen måte er giftige. Det er kanskje lett å spise plantebasert nå, men som steinaldermenneske måtte man virkelig vite hva man drev med. Ville mandler inneholder for eksempel cyanid, en av de giftigste kjemikaliene vi kjenner, og rå kasjunøtter inneholder det samme stoffet som giftsumak, poison ivy. (Dette stoffet er imidlertid nøytralisert i kasjunøtter på butikken, så du kan ta det med ro.) 

  Selv de plantene som ikke er giftige for oss – og som vi anser som mat – kan være giftige for andre dyr. Se bare på sjokolade, som er giftig for både hunder og katter, men som ikke skader annet enn selvkontrollen hos mennesker. Eller chiliplanten: Tror du det er meningen at du skal nyte den brennende følelsen i munnen? Selvfølgelig ikke. Den opprinnelige funksjonen er å få dyr til ikke å spise chilien. 

  Pattedyr knuser frøene, blir utsatt for capsaicin (det aktive stoffet i chili) og spiser aldri planten igjen. Fugler svelger derimot frøene hele, merker ikke noe og sprer planten vidt og bredt. Det er et smart evolusjonært system. Som jo likevel ikke fungerer på oss mennesker: Det må være en historie om enten vår galskap eller genialitet, avhengig av hvem du spør. 

  Et annet godt eksempel er ananas. Har du noen gang fått litt vondt i munnen eller på tungen etter at du har spist en slik? Det er det i så fall en god grunn til. Ananas inneholder nemlig proteinnedbrytende enzymer. Bra hvis man bruker det til å gjøre kjøtt mørt, men ubehagelig hvis man selv er kjøttet: Ananas-enzymene går straks i gang med å bryte ned proteiner i munnen din. Den fordøyer deg mens du fordøyer den, om man vil.

Planter kan være alt fra irriterende via sykdomsfremkallende til direkte drepende. 

Capsaicin fra chili kan for eksempel drepe ulike typer sopper. Og det har nok en lignende giftig effekt på oss – men også flere ulike helsefordeler, har man funnet ut. Igjen er det hormesen som er i aksjon. Mange andre stoffer fra planter hevdes også å ha helsefordeler – spesielt de stoffene som kalles polyfenoler. Faktisk har de lenge vært blant toppkandidatene til det som gjør planter sunne i det hele tatt. 

  Det finnes mange forslag til hvordan polyfenoler nøyaktig virker. En gang i tiden trodde man at det kunne ha noe med anti oksidantaktiviteten deres å gjøre. Men sannheten er snarere at de er bitte litt giftige for oss og dermed virker ved hormese. 

  Når vi inntar dem, prøver kroppen straks å bli kvitt dem igjen: For eksempel regulerer vi et gen ved navn Nrf2 som styrer en lang rekke forsvarsmekanismer i cellen. (Samme regulering ser vi for eksempel også etter radioaktiv stråling.) 

  Det vil si at de giftige plantestoffene virker på oss nøyaktig som de skal: De er ikke noe hyggelige. Men i små mengder ender de med å ha en helsemessig fordel. Vi regulerer forsvars-mekanismene våre, og det gjør oss ikke bare motstandsdyktige overfor de giftige stoffene, men også motstandsdyktige overfor alt mulig annet.

ET HARDT DYRELIV ER OGSÅ ET LANGT DYRELIV 

Langlivede fugler har ikke mindre oksidativt stress enn kortlive­de fugler. Det samme gjelder langlivede nakenrotter, som har minst like mye oksidativt stress som sine kortlivede slektninger, mus. Nakenrotter utsettes for masse juling, men er fullkomne når det gjelder å håndtere den: Blir de eksponert for DNA­skadende kjemikalier, inntar tungmetaller eller blir utsatt for høy varme, klarer de seg bedre enn mus. Hemmeligheten bak et langt liv ser ikke ut til å være å unngå juling eller harde tider – men å kunne klare seg gjennom problemene når de kommer.

En enkel måte å få i seg giftstoffer på – uten å spise arsen eller faktisk plantegift – er altså å spise mengder av planter. Men hva med en harmløs måte å bli bestrålt på? Finnes det? 

  Ja – et forslag kunne være å trekke opp i fjellene. Folk som lever høyt oppe, lever nemlig lenger og får færre alders-betingede sykdommer. Det gjelder i både Østerrike, Sveits, Hellas og California. Atmosfæren som ellers skjermer oss for UV-strålene fra solen, er tynnere i høyden, og man blir dessuten utsatt for kosmisk stråling. Bare spør denne flatlendingen av en forfatter som har fått sitt livs forbrenning i fem kilometers høyde til tross for solkrem med faktor 50. 

  I tillegg til den store mengden stråling vil man i fjellene også oppleve lavere oksygenkonsentrasjon. Kommer man høyt nok opp, blir man andpusten selv av den minste anstrengelse. De fleste stedene der folk faktisk bor, ligger selvfølgelig ikke så høyt oppe. Men det er mulig at den lavere oksygenkonsentrasjonen likevel har en hormetisk effekt på dem som bor i fjellene. 

  Hvilken av de to faktorene som er viktigst, er vanskelig å si. Men én av dem, UV-stråling, kan man jo også få rikelig av ved havoverflaten, i hvert fall om sommeren. Og du har nok hørt at man skal være forsiktig med solen for å unngå hudkreft. La meg si meg enig i det: Man kan for eksempel se effekten på lastebilsjåfører som, siden de sitter bak rattet, får enormt mye sol på den ene siden av ansiktet. Solsiden av ansiktet kan gjerne se ti år eldre ut enn den andre siden. Men som du sikkert vet nå, betyr ikke det at små doser solskinn er negativt for oss. 

  Tvert imot. Det er gunstig, til og med sunt, å få litt sol av og til. Både fordi huden vår produserer D-vitamin når solen skinner på den, og fordi det gir en hormetisk respons. Som alltid er det dosen som bestemmer giften.

*

En av reaksjonene cellene våre har når de blir utsatt for UV-stråling, er å produsere såkalte varmesjokkproteiner. 

  Det er proteiner som hjelper andre proteiner med å oppnå riktig form – og som hjelper skadede proteiner med å komme tilbake til denne formen. Tenk på varmesjokkproteinene som en slags proteinsuperhelt som hjelper andre proteiner når de havner i trøbbel. 

  Som navnet antyder, virker de blant annet etter et varme-sjokk. Men cellene våre produserer dem også etter kuldesjokk, etter trening, ved oksygenmangel eller hvis vi utsettes for gift-stoffer. Formålet med varmesjokkproteinene er å få oss på beina igjen etter at vi har blitt utsatt for noe skadelig. Nettopp varme- og kuldesjokk er vi spesielt kjent med i nordisk kultur i form av sauna og vinterbading. 

  Saunaens hjemland, Finland, har velsignet oss med flere saunastudier enn vi noen gang kunne ha bedt om. Som for-ventet ser man i disse studiene en hormetisk effekt: Blant dem som oftest går i sauna, finner man færre tilfeller av hjerte- og karsykdommer, og man kan også se at de som oftest går i sauna, lever lenger. 

  Varmesjokkproteiner spiller uten tvil en hovedrolle i for-bindelse med disse helsegevinstene, men det skjer også andre gunstige fysiologiske endringer. Blant annet er saunabruk forbundet med lavere blodtrykk. 

  Det er imidlertid et lite men her: Menn som vil ha muligheten til å få barn, bør ikke gå for mye i sauna – av samme grunn som det kan være en dårlig idé med lange, varme karbad, eller ofte å sitte med en bærbar datamaskin i fanget. 

Vi har ikke den samme mengden beviser for helsefordelene ved kuldesjokk – ennå, i hvert fall. Det kommer nok. Man kan godt forestille seg at kulde har noen av de samme fordelene som varme. Det virker i hvert fall sånn når man snakker med folk som vinterbader. De fleste har nok også opplevd det rushet av energi man får like etter en kald dukkert. Og selv på lang sikt sverger mange vinterbadere at det kalde vannet er bra for blant annet deres velvære og produktivitet. 

  En mulig forklaring på hvorfor kulde kan ha en sunn effekt, finnes kanskje i det man kaller brunt fett. Normalt, hvitt fettvev (det de fleste gjerne vil bli kvitt) har vi for å lagre energi. Brunt fettvev, derimot, brukes til å forbrenne energi og på den måten produsere varme.

  Vi vet at aktiviteten i det brune fettet vårt går i været etter kuldeeksponering. Og interessant nok viser det seg at mange langlivede arter nettopp har en naturlig økt aktivitet i det brune fettvevet sitt.

FIRE FAKTORER DU BØR KJENNE TIL HVIS DU VIL LEVE LENGER MED HORMESE

1.         Hormese virker etter en J-formet kurve: Det vil si at bitte litt av en stressfaktor er bedre enn ingenting, men også at mye av den samme stressfaktoren er verre enn ingenting. Det er sunnere å være løper enn å være sofagris, men man kan også trene for mye. Det gjelder å prøve seg fram, være forsiktig og heller være på den sikre siden. Trening eller planter trenger du ikke bekymre deg så mye for (du får helt sikkerhet ikke for mye), men andre former for hormese bør man være forsiktig med. 

2.         Motstandsdyktigheten er bred: Hormese gjør deg ikke bare motstandsdyktig mot akkurat den stressfaktoren du står overfor. Det virker som regel bredt. Derfor kan du godt nøye deg med et par hormetiske inngrep i hverdagen – en masse planter i kostholdet og (en god del) trening er selvfølgelig en nødvendighet. Dessuten kan man eksperimentere med andre former for hormese, som varme­ eller kuldesjokk. Men ikke med radioaktivitet eller giftstoffer.

3.         Ikke alle stressende stimuli er hormetiske: Du blir ikke klokere av å dunke hodet i veggen eller sunnere av å bli smittet med tuberkulose. Hormese fungerer bare ved enkelte stimuli – typisk dem vi er utviklet til å stå imot. På samme måte som trærne har utviklet motstand mot vinden, har vi ikke hatt noe annet valg enn å utvikle et forsvar mot utfordringene naturen har tvunget oss ut i.

4.         Mental hormese er minst like viktig som fysisk hormese: Hvis man vil ha det bra og leve lenge, er det essensielt at man ut­fordrer seg selv mentalt, har mål og lever en aktiv tilværelse. Mer om det senere!