Alle vet at Odin er enøyd, siden han ga det andre øyet til Mime i bytte for å få drikke av visdommens kilde. Ofte vandrer han forkledd rundt i menneskenes og jotnenes verden på jakt etter ny viten.

Hvorfor denne stadige jakten på kunnskap? Kunnskap er makt, og Odin trenger all den makt han kan tilrane seg, om han skal klare å avverge Ragnarok. Dette vet han riktignok er fåfengt, siden gudenes skjebne er forutbestemt. Like-vel kjemper Odin med nebb og klør til det siste for å forhindre undergangen.

Onsdagen – Odins dag – henter navnet fra Odin.

HUGIN OG MUNiN

På skuldrene til Odin sitter ravnene Hugin og Munin, som er hans budbærere og spioner. Hver dag flyr de gjennom hele skapelsen og samler opplysninger og nytt. Etterpå vender de tilbake til Allfar der han sitter i sitt høysete og hvisker ham i ørene hva de har sett og hørt.

Hugin betyr tanke og Munin betyr minne. Noen sier at de er deler av guden selv – hans forstand og sanser i fugleform. Når Odin sender ravnene ut på oppdrag, er han alltid urolig for at den dagen skal komme da de ikke vender tilbake.

VALHALL OG EINHERJENE

I Valhall, «de falnes sal», samles einherjene – krigere og helter som har falt i strid og dermed tilfalt Odin. Der tilbringer de dagene i kamp mot hverandre. Om morgenen trekker de på seg rustningene, griper sverdet, samles på vollen utenfor og braker sammen i vill strid. Blodet flyter, skjold blir splintret og avhogde lemmer skvetter til alle kanter. I kveldingen gjenoppstår alle som stupte under kamplekene. De av kamphanene som har mistet en kroppsdel eller to, blir som ved et trylleslag hele igjen, og etterpå går alle glade og fornøyde hjem til Valhall og fester sammen.

Odin er høvdingenes og kongenes gud, så bare de høyættede har rett til å komme til ham. Men det er ikke bare menn som tilfaller ham, for også skjoldmøyer og høybyrdige kvinner som fikk en voldsom død, er velkomne. 

Einherjene er Odins private elitegarde, og de skal slåss ved hans side mot ondskapens makter under Ragnarok. Enda de er nesten utallige – for det har dødd mange krigere siden verdens begynnelse – er de neppe mange nok til å seire i den siste, store striden.

Samme hvor mange einherjer det er, strekker kjøttet fra galten Særimner alltid til. Den blir kokt hver morgen og gjenoppstår i god behold om kvelden, ferdig til å spises på ny dagen etter. Mjøden de drikker (for slike mektige krigere ville jo aldri finne seg i å drikke annet enn mjød), kommer fra geita Heidrun, som beiter på Valhalls tak. Slike mengder med mjød renner fra spenene hennes at hun fyller et digert kar hver eneste dag. Men Odin selv spiser aldri noe og drikker bare vin, der han sitter taus og grublende i høysetet.

Enda så mange de er, blir det aldri trangt når krigerne skal inn eller ut i Valhall, for hallen har fem hundre og førti dører, og hver av dem så bred at åtte hundre einherjer kan gå gjennom dem samtidig. Hele bygningen er vidd til krigen, og det går igjen i konstruksjonen. Takstolene er veldige spyd, og taket er kledd med skjold. To respektinngytende dyr, en ulv og en ørn, vokter hovedinngangen.

SKALDEMJØDEN

Den merkelige historien om skaldemjøden begynner straks etter storkrigen mellom æser og vaner, da de to gudeættene møttes for å slutte fred. De befestet freden ved å sette fram et stort kar som alle spyttet i. Da de siden gikk hver til sitt, ville de ikke at dette fredstegnet skulle gå tapt, men skapte i stedet en mann av spyttet. Ham kalte de Kvase, og han var utrolig klok og visste svaret på alle spørsmål. Så sendte gudene Kvase ut i verden for å spre visdommen sin blant menneskene.

Uheldigvis støtte Kvase på to ondsinnede dverger, Fjalar og Galar. De slo ham i hjel, tappet blodet hans i tre kar, rørte honning i det og brygget siden av blandingen en merkelig slags mjød. Den som drakk denne mjøden, ble utrolig klok og fikk evnen til å skalde.

En stund senere drepte Fjalar og Galar dessuten jotnen Gilling og kona hans, ved å drukne den ene og slippe en kvernstein i hodet på den andre. Gillings brorsønn Suttung ville ha hevn, og han fikk tak i de morderiske dvergene og satte dem ut på et skjær så høyvannet skulle ta dem. Fjalar og Galar ba for sitt liv og tilbød Suttung skaldemjøden som erstatning. Dette ble de enige om, og Suttung tok med seg de tre karene hjem, låste dem inne dypt under et fjell og satte datteren sin, Gunnlod, til å vokte skaldemjøden.

Odin fikk høre om den kostelige mjøden og smidde en listig plan for å få tak i den. Suttung hadde en bror som het Bauge. En dag skulle Bauges ni treller slå høy på en eng, men ljåene var sløve, så arbeidet gikk tregt. Da kom Odin dit med et bryne og tilbød seg å slipe bladene, og det sa trellene takknemlig ja til. Siden gikk arbeidet som en dans, og trellene insisterte på å kjøpe brynet. Odin sa at den skulle få brynet som først fikk tak i det når han kastet det opp i lufta. Så skulle alle trellene prøve å fange brynet samtidig, og i virvaret gikk det ikke bedre enn at de kappet hodet av hverandre med de sylskarpe ljåbladene. 

Odin lot de hodeløse likene ligge der de lå, mens han selv dro hjem til Bauge og presenterte seg som Bolverk. Bauge beklaget seg over hvor vanskelig det var å skaffe skikkelig arbeidskraft – de siste trellene hans hadde på merkverdig vis greid å kappe halsen av hverandre. Bolverk sa at han kunne gjøre ni manns arbeid og tilbød seg å overta jobben. Men som lønn krevde han å få drikke en slurk av skaldemjøden til Bauges bror, Suttung. Suttung bestemte selv over mjøden sin, sa Bauge, men han skulle gjøre så godt han kunne.

Den sommeren gjorde Bolverk virkelig som han hadde lovet – ni manns arbeid – og da vinteren kom, ba han Bauge om lønna. I følge bega de seg til Suttung. Men Suttung nektet å gi fra seg en eneste dråpe av den dyrebare mjøden – hva broren og Bolverk hadde avtalt, var ikke hans sak. Etterpå sa Bolverk at vel fantes det andre måter å komme til mjøden på, og det var Bauges plikt å hjelpe ham. De gikk til fjellet der Gunnlod voktet mjøden. Der tok Bolverk – altså Odin – fram et bor, ga det til Bauge og sa at han fikk bore et hull ned til kammerset hennes. Da de var vel igjennom, forvandlet Bolverk seg til en orm og smøg seg ned i hullet. Bauge stakk etter ham med boret, men bommet.

Gunnlod ble først forskrekket da det dukket opp en orm hos henne, men da den forvandlet seg til den stilige Bolverk, ble hun snart vennligere innstilt. Det var ensomt å vokte skaldemjøden, og hun hadde lengtet etter selskap. Odin lå med henne i tre netter, og for hver natt fikk han drikke av ett av karene. Etter tre netter hadde han drukket opp all mjøden, og da forvandlet han seg til en ørn og fløy sin vei.

Da Suttung fikk se den mjødstinne ørna fly bort fra Gunnlods fjell, kastet han på seg sin egen ørneham og fløy etter. Æsene så Odin komme og stilte ut kar på Idavollen. Odin stupte ned over Asgard og spyttet ut mjøden i karene, men Suttung var hakk i hæl og fikk nappet ham i halefjærene, så litt av mjøden sprutet ut bakveien og regnet ned over Midgard. Slik gikk det til at også menneskene fikk del i skaldekunsten. Men det meste beholdt Odin for seg selv.

SLEIPNE

Sleipne er Odins djerve, grå stridshingst. Han er sønn av Loke og jotunhesten Svadilfare og dermed halvbror til Midgardsormen, Fenrisulven og Hel. Sleipne er et ridedyr i særklasse. Med sine åtte bein løper han fortere enn noen annen hest, til og med fortere enn vinden, og det like godt i lufta som på bakken. Dessuten kan han springe mellom de forskjellige verdenene, og han har båret sin vitebegjærlige herre ikke bare til menneskenes verden, men også til dødsriket og andre underlige steder. 

ÅSGARDS MURER

Hvordan Sleipne kom til, er like merkelig som hesten selv. I tidenes begynnelse, like etter æsenes krig mot vanene, lå Åsgards murer i ruiner. Da dukket det opp en hemmelighetsfull byggmester i Valhall og tilbød seg å løse problemet. Ikke nok med det – han lovet å bygge en mur så velgjort og mektig at den kunne stå seg mot hva som helst som gudenes fiender kunne finne på. Og dette skulle han klare på ett og et halvt år.

Det lød jo bra i æsenes ører, det var bare at prisen var ganske drøy. Mureren krevde nemlig Frøya til brud, pluss sola og månen på kjøpet. Etter rådslag med de andre gudene satte Loke et vilkår: Mureren måtte gjøre arbeidet ferdig på én eneste vinter. Sto den ennå uferdig den første sommerdagen, fikk han ingen lønn. Ikke fikk han ta noen andre til hjelp heller. Mureren godtok vilkåret, men insisterte på å få bruke hesten sin, Svadilfare. Dette gikk Loke motvillig med på.

Byggingen startet den første vinterdagen og gikk i rasende fart. Svadilfare var tilsynelatende utrettelig – den hadde hundre hesters styrke og kunne trekke enorme klippeblokker til byggeplassen helt alene. Der føyde mureren dem raskt sammen. Ikke unnet de seg rast eller ro heller, så byggingen gikk urovekkende fort.

Tre dager før tidsfristen gikk ut, sto muren så godt som ferdig. Før den tid hadde gudene rukket å bli dypt urolige. De sto i fare for å miste sin fremste gudinne, og sola og månen attpå. Siden det var Loke som hadde inngått avtalen, bestemte gudene seg for at alt var hans feil og truet ham med døden om han ikke sørget for at mureren mislyktes. Loke lovet dyrt og hellig å ordne opp.

Samme kveld, mens byggmesteren var på vei for å hente stein, kom en vakker hoppe springende ut av skogen og knegget forførerisk. Svadilfare ble yr og vill, sleit seg fra seletøyet og løp etter. Det hjalp ikke hvor fortvilet mureren prøvde å holde trekkdyret sitt tilbake, den elskovssyke hingsten var umulig å holde på. Og de to hestene forsvant ut i skogen utenfor Åsgard – sammen.

Da Svadilfare fornøyd kom travende tilbake dagen etter, var det tydelig at byggingen aldri kunne bli ferdig i tide. Mureren var rasende, og i jotun-sinnet viste han sitt sanne ansikt, skreik og skjelte og forbannet gudene, som hadde snytt ham for hans rettmessige lønn. Da kalte Odin til seg Tor, som hadde vært i østerled på trolljakt. Og Tor stilte straks opp, rasende over synet av en jotun i Åsgard, og kylte Mjølne i hodet på mureren så skallen gikk i tusen knas. De siste murarbeidene gjorde gudene selv, og slik ble Åsgard på ny sikret mot overfall.

Tydeligvis hadde noe foregått ute i skogen, for en tid senere fødte Loke et grått føll med åtte bein. Det fikk navnet Sleipne, og Odin fikk ta hånd om det. Det var selvsagt Loke som hadde forvandlet seg til hoppa, så han er Sleipnes mor, enda så mye mann han er.