Loke regnes som en av æsene, men er egentlig en jotun, sønn av rimtussen Farbaute og gygra Lauvøy. Loke er en underlig og motsetningsfylt skikkelse – lunefull, respektløs og (vil det vise seg) fullstendig upålitelig. Vakker er han også og alltid med en kvikk replikk på tunga. Disse egenskapene gjør ham populær i Åsgard.
Lokes ville krumspring setter stadig æsene i kniper, men det er også hans sluhet som redder både ham selv og gudene ut av dem. Han spiller sin rolle som gudenes spilloppmaker og underholder så godt at de alltid tilgir ham – enda strekene hans med tida blir mørkere.
Loke klarer alltid å være i begivenhetens sentrum. Han er ofte ute på eventyr med Tor, Odin eller en av de andre gudene, derfor dukker han opp i de fleste av fortellingene på en eller annen måte.
Loke kan forvandle seg til nesten hva det skal være. Med vingeskoene sine kan han løpe både på bakken og i lufta. Med Sigyn har han to sønner, Narve og Vale, og i tillegg har han tre grufulle barn – Hel, Fenris og Midgardsormen – med elskerinnen sin, gygra Angerboda. Han er notorisk utro og skryter gjerne av at han har delt seng med de fleste av kvinnene i Åsgard. Så merkelig det enn kan høres, er han også mor til Odins hest, Sleipne. Og det er ikke det eneste barnet han har født selv: Det ryktes at Loke en gang ble gravid etter å ha fortært en trollkvinnes hjerte og deretter fødte alle verdens hekser.
Loke ble invitert til å bo i Asgard etter at han var blitt godvenner med Odin. De ble så nære at de til og med ble blodsbrødre. Det betyr at de blandet blod med hverandre, og det båndet ble ansett for sterkere enn det mellom to vanlige brødre.
Odins veier er uutgrunnelige, og ingen vet hvorfor han inviterte denne slangen inn i paradiset. Kanskje var det Lokes utøylede, anarkistiske vesen som fascinerte ham. Eller kanskje han ville holde en jotun i nærheten av strategiske grunner – Loke har gode kontakter i alle de ni verdenene og kan bevege seg fritt blant både jotner og dverger. Eller kanskje Odin gjenkjente noe av seg selv i Loke. Allfar har jo en mildt sagt tøyelig samvittighet og kan være både svikefull, lidderlig og hensynsløs.
Med tida blir de mørke sidene stadig mer styrende for Lokes handlinger. Påfunnene går fra relativt uskyldige narrestreker over til rene udåder. Den verste er da han lurer den blinde Hod til å drepe Balder med en pil av misteltein. Etter den ugjerningen blir han først forvist av gudene og siden fanget og innesperret i underjorda. Der skal han bli sittende til Ragnarok, da han omsider skal vise sitt sanne ansikt som ondskapens hærfører.
Det sies at ingen har gjort gudene så mye skade som Loke, men samtidig er påfunnene hans ofte til gudenes fordel. Det er takket være Loke at Åsgard fikk sine mektige murer helt gratis, og Odin hadde ikke hatt sin hest Sleipne uten ham. Men den historien som best skildrer Lokes dobbeltrolle som med- og motspiller, er den om da Siv mistet håret. Den begynner med en av Lokes frekke revestreker, men ender med at gudene får et av sine mektigste våpen.
GUDENES SKATTER
En morgen våknet Siv, Tors hustru, og oppdaget at noen hadde klippet av henne det lange, gylne håret. Det viste seg snart at det var et av Lokes evinnelige påfunn (hvordan han hadde fått tilgang til Sivs rom, skal vi la være usagt). Tor fikk snart kloa i misdederen, og for å slippe å bli slått sønder og sammen av den rasende tordenguden, svor Loke å ordne det slik at dvergene smidde et nytt hår av gull.
Loke skyndte seg ned til Svartalvheim og oppsøkte to sønner av mestersmeden Ivalde, dyktige dvergsmeder begge. Dem fikk han overtalt til å smi nytt gullhår til Siv, og på kjøpet fikk han spydet Gungne og skipet Skibladner.
Han kunne nøyd seg med dette og dratt hjem til Åsgard med skattene. Men Loke ville ikke vært Loke om han ikke hadde inngått et veddemål med to andre dvergsmeder, Brokk og Sindre, om at de aldri kunne prestere tre like fabelaktige gjenstander som gullhåret, spydet og skipet. Så overbevist var han om at de kom til å mislykkes at han veddet hodet sitt.
Og så satte dvergene i gang med arbeidet. Sindre smidde, og Brokk dro den store blåsebelgen. Loke ville sikre at de mislyktes, så han forvandlet seg til en klegg og stakk Brokk mens han blåste, men Brokk beit tennene sammen og holdt belgen i gang. Snart hadde brødrene skapt en galte av det pureste gull. Så gikk de i gang igjen, og selv om kleggen stakk Brokk enda hardere, var de snart ferdige med en glitrende gullring.
Da de nå skulle i gang med den tredje gjenstanden, advarte Sindre broren om at om Brokk sluttet å blåse, om så bare et sekund, ville hele arbeidet vært bortkastet. Loke så sitt snitt og stakk Brokk i pannen så blodet rant ned i øynene på ham. Brokk måtte slippe belgen, bare et sekund, for å vifte bort det plagsomme insektet. Men helt bortkastet var arbeidet likevel ikke. Sindre løftet opp en veldig hammer fra essa. På grunn av avbruddet i blåsingen var den en tanke kort i skaftet, men den kunne likevel legges sammen med de andre klenodiene.
Loke og Brokk bega seg til Åsgard, hvor gudene fikk avgjøre hvem som hadde vunnet veddemålet. Først presenterte Loke sine gaver. Odin fikk spydet Gungne, som alltid treffer sitt mål. Tor fikk Sivs vakre, nye gullhår, som ville vokse fast så snart det kom på hodet hennes, og Frøy fikk skipet Skibladner, som alltid har medvind, og som en kan brette sammen som et tørkle og stikke i lomma.
Etterpå la Brokk fram sine gaver. Frøy fikk den makeløse galten Gyllenbuste, som kunne løpe fortere enn noen hest. Odin fikk gullringen Draupne, fra den dryppet det åtte nye ringer hver niende natt. Og Tor fikk hammeren Mjølne – et mektig våpen som kunne slynges så hardt en ville, alltid traff sitt mål og alltid vendte tilbake til hånden som kastet den. Ikke bare det, den kunne også bli så liten at Tor kunne ha den innenfor skjorta.
Gudenes dom var at Mjølne var den beste gaven. I Tors hånd ville den bli deres fremste våpen mot jotnene – selv om skaftet var i korteste laget.
Loke innså at veddemålet var tapt og prøvde å rømme på vingeskoene sine, men Tor grep tak i ham og overlot ham til dvergene. Brødrene stilte med en sylskarp øks og ville til å hogge hodet av ham, men da innvendte den snartenkte Loke at riktignok hadde de vunnet hodet, men halsen inngikk ikke i veddemålet. Da nøyde de seg med å sy sammen leppene på ham, så de fikk slippe hans falske snakk.