Prolog

– Pappa! Jeg ser et lys! 

Lucius ropte så høyt han kunne. I hele natt hadde han vært ute på dekk og speidet. Til slutt hadde han klatret opp i riggen, for å være sikker på å få det med seg. Han hadde drømt om dette så lenge han kunne huske. Faren hans pleide å være på sjøen i måneder av gangen. En gang han kom tilbake, fortalte han om den vakreste byen i hele verden. – Når du blir stor, gutten min, skal jeg ta deg med dit, hadde han sagt. Det var flere år siden. Nå hadde Lucius endelig fått lov til å være med som dekksgutt. Turen hadde vært mye verre enn han hadde sett for seg. I en hel måned hadde de seilt, gjennom stormer og vindstille dager. I en måned hadde han holdt ut frykten og sjøsyken ved å tenke på det vidunderlige som ventet ham. 

– Det første du ser er lyset, hadde faren fortalt ham. 

– Et lys? Fortell det én gang til, pappa, hadde gutten mast. Og faren fortalte. Om byen langt der borte i landet på den andre siden av havet. Verdens mest vidunderlige by, hvor alt begynte med et lysglimt. – Uansett om det er dag eller natt, når du ser lyset i horisonten, da vet du at du har kommet frem.

Derfor kjente Lucius det igjen med det samme han så det. Ennå var det lite, det glimtet i det fjerne, men det var et lys. 

– Jeg ser lyset, skrek Lucius så han nesten falt ned fra riggen. – Vi er fremme! Vi har nådd Alex­andria! 

Det var fremdeles stummende mørkt. Men ved hjelp av glimtene fra fyrtårnet var det lett å følge innseilingen til byen. Det lille skipet som kom seilende denne natten, med Lucius og faren og et mannskap på seks menn om bord, fikk følge av stadig flere små og store skip idet de nærmet seg havnen. Der måtte de kjempe om plassen for å legge til og losse varene sine og fylle skipet med korn og papyrus. 

Først da det ble lyst, kunne Lucius virkelig se hva som hadde ønsket dem velkommen den natten. Det var det berømte fyrtårnet på Faros. Den høyeste bygningen i hele verden. 

Fyrtårnet tronet 130 meter over øya Faros ved innseilingen til Alexandria. Tårnet var bygget i blokker av hvit stein. Øya med fyrtårnet var forbundet til fastlandet med en bro i syv stadier. Om natten brant en ild på toppen. Om dagen ble sollyset reflektert av et speil. Slik kunne fyrtårnet skinne både dag og natt. Ingen steder i verden fantes noe liknende. 

For gutten var fyrtårnet bare en forsmak på hva som ventet. Det var blitt sent på ettermiddagen da skipet med ham og faren om bord var ferdige med å losse varene sine. Endelig kunne Lucius begi seg ut i gatene for å oppdage byen. 

Det faren hadde fortalt om Egypt, var som et eventyr, noe han nesten ikke kunne tro på. 

Nå så han det med egne øyne. 

Den brede, brolagte hovedgaten strakte seg gjennom byen så langt øyet kunne se. Så ordentlig det så ut her! Alle gatene var rette, husene var ryddig plassert i kvartaler. I forhold til dette var gatene i Roma reneste labyrinten. Han så ingenting til slummen og de skrøpelige boligblokkene han kjente til hjemmefra. Luften var frisk, og vak­re toner av fremmed musikk strømmet mot ham overalt hvor de gikk. Så annerledes alle så ut! I alle slags klær, og med alle slags hudfarger. Ingen gikk i toga, slik som han var vant til. Det var språk han aldri hadde hørt før. Farger så sterke og mange som han ikke visste at fantes. Tepper og gardiner hang fra bygninger og vinduer. I basarene bugnet det av eksotisk frukt og grønnsaker. Men det var luktene som gjorde sterkest inntrykk. Hjemme i de trange gatene i Roma lå røyken tett, og det stinket av kloakk og avfall. Her var luften frisk, og det luktet uvant og deilig av krydder og røkelse. 

En mann i rare klær vinket på ham fra en bod. På hyllene sto det oppstilt vakre glassflasker i alle størrelser, og figurer av leire i ulike farger. Kjøpmannen bablet ivrig på et uforståelig språk og dyttet en av de små flakongene opp i ansiktet på Lucius. En sterkt lukt traff ham i nesen. Det var den mest vidunderlige lukten han hadde kjent. Lucius lukket øynene og snuste inn. Han ville bare bli stående her og ta inn over seg alt. Luktene, lydene, musikken, den friske sjøluft­en. Men faren dro ham med seg.

– Kom, sa han, jeg vil vise deg noe. De gikk ut av basaren og videre ned en gate. – Der! Ser du? 

Han pekte bort på en halvøy som strakte seg rundt havnen, på motsatt side av fyrtårnet. 

På en høyde reiste en enorm bygning seg mot himmelen, delvis skjult bak høye murer. 

– Det er palasset, sa faren.

– Palasset? Er det der den romerske statthold­eren bor?

– Nei, sa faren. – Vi er i Egypt nå. Dette landet er ikke en del av Romerriket. Du vil ikke tro hvem som styrer her. 

– En diktator? spurte Lucius.

– En dronning, sa faren. – Det er en kvinne som styrer. Over hele Egypt. 

– Det går vel ikke, sa gutten. – En dame kan ikke drive med politikk.

– Her kan de det, sa faren. – I Egypt er alt mulig.

De fortsatte rundt et hjørne, og plutselig ble den stekende heten fra solen borte. Murene som omkranset palasset kastet lange skygger mot dem. 

– Er det virkelig en ekte dronning som bor her? Lucius stanset opp, våget ikke gå nærmere. 

Faren senket stemmen, hvisket nesten nå. 

– Hun heter Kleopatra. Og de sier at hun ikke er et vanlig menneske. De sier hun er en gudinne. Og vet du hvem hun er gift med? Sin egen bror! Akkurat som gudene. 

– Er det sant? gispet gutten. 

I det samme fikk han øye på vaktene utenfor palasset. De beksvarte kroppene var høyere og kraftigere enn de største legionærene han hadde sett i Roma, og nå marsjerte de på geledd med sablene pekende fremover, som om de var på vei rett mot ham. I ren refleks hugg gutten tak i farens hånd. 

– Jeg vil hjem! ropte han og la på sprang. Spurtet derfra så fort han kunne, mens faren forsøkte å ta ham igjen.

Ikke før de var tilbake i den brede hovedgaten og blandet seg med folkemengden der, slo hjertet normalt igjen. Lucius pustet ut og begynte å le av seg selv og hvor redd han hadde vært. 

Så mye spennende og skummelt som fantes i denne byen! 

Han og faren fortsatte å vandre gatelangs og suge til seg alle inntrykkene helt til det var blitt mørkt, og de måtte følge gatelyktene tilbake til skipet i havnen. I mørket kikket han igjen opp på lyset som skinte høyt der borte, på toppen av fyrtårnet. 

Alexandria. Verdens rikeste og mest moderne by. Med en egen dronning i et stort palass. 

Aldri hadde Lucius sett noe mer imponerende enn denne byen.

Resten av livet skulle han ønske seg tilbake hit. 

Prinsesse Kleopatra

Det var 15 år tidligere at en liten prinsesse våknet i palasset i Alexandria. Året var 64 f.Kr. Ennå var det tidlig morgen, men solen var oppe og skinte inn gjennom vinduet øverst på veggen i rommet hvor prinsessen lå i sengen sin. Prinsessen fulgte sollyset med blikket. Det landet på det hvite marmorgulvet og ble til en skinnende firkant. Prinsessen lente seg fremover i sengen, og ble liggende og stirre på lyset på gulvet. Et lite tog av ørsmå, nesten usynlige maur beveget seg målrettet over marmoren. Hvor var de på vei? Hadde de funnet mat? Det var spennende å følge med på. Prinsessen var nysgjerrig på alt som fantes i naturen, både insekter og store dyr. 

Et skrik fra en sjøfugl fikk henne til å løfte blikket mot vinduet, hvor den klare, blå himmelen var alt som syntes. Så snart solen steg høyere, ville det bli kvelende varmt utendørs. Men her, ­innenfor veggene i det kongelige palasset, var det svalt og behagelig både dag og natt.

Prinsessen visste at med det samme hun gjorde tegn til at hun var våken, ville tjenerne være på plass i værelset hennes. De ville komme bærende med vaskevann og parfyme. Snart ville de sminke ansiktet hennes, gjøre øynene hennes sorte og store. De ville sette den mørke parykken på hodet hennes og pynte den med smykker og hårbånd. De ville sette sandalene på føttene hennes, de ville tre kjolen over hodet hennes. Så ville de bære inn frokosten til henne. Prinsessen fikk ikke spise noe før tjenerne hadde smakt på maten. De måtte være sikre på at den ikke var forgiftet. 

Kleopatra var bare et barn. Men når hun vand­ret gjennom salene i palasset, var hun pyntet som en dronning. 

Alle klærne hennes var vevd av de fineste stoffer av silke og lin. Over den løstsittende, ermeløse kjolen bar hun en kappe. På hodet, rundt halsen og håndleddene hadde hun flotte, dyre smykker. 

Det var her, i det kongelige palasset i Alexand­ria, at Kleopatra ble født og vokste opp. Palasset var omkranset av en stor park, hvor det var god plass til å leke. Under søylegangene kunne hun løpe i sikksakk mellom de hvite, greske marmor­søylene som strakte seg mot himmelen. 

– Du får ikke tak i meg! hoiet hun og lo høyt, mens kammertjeneren ropte strengt etter prinsessen. Prinsessen visste godt at hun ikke fikk lov til å løpe fra henne, men det var like morsomt hver gang. 

Kleopatra vokste opp sammen med fire søsken og en stab av tjenere. Sammen med storesøster Bere­nike, lillesøster Arsinoe og to yngre brødre levde hun beskyttet innenfor palassets murer. De hadde sin egen park med fiskedammer, fontener – til og med en egen dyrehage. Den var det mest spennende av alt, for i dyrehagen fantes sjeldne dyr som sjiraffer, neshorn, løver og pantere og en 14 meter lang pytonslange. Samlingen av dyr var en severdighet, som stolt ble vist frem til fornemme gjester. 

Kleopatras prinsesseværelse var fylt opp med de flotteste leker: dukkeservise, terninger, gyngehester og brettspill. Hun hadde vakre dukker laget av leire og tre. 

I høytidene ble Kleopatra tatt med på reise på Nilen, til Memfis hvor familien hadde et palass. Der ble hun kledd opp i kostymer og vist frem til folket i hellige seremonier. 

Kleopatra hadde alt. 

Men noen mor hadde hun ikke lenger. Hun var død, og Kleopatra kunne nesten ikke huske henne. Det var tjenerne hun hadde vokst opp sammen med. Det var de som tok seg av henne, som hadde oppdratt henne siden hun ble født. 

Og som nå passet på at hun både kledde og tedde seg som en ekte prinsesse. 

I tre tusen år hadde faraoene hersket i Egypt. De hadde gjort landet til et av de rikeste og mest imponerende i hele verden. De hadde bygget pyramidene og sfinksene. Egypterne var blitt ­eksperter på å bygge skip og bygget opp den mektigste flåten i Middelhavet og på Nilen. Faraoene hadde brakt velstand, fred og fruktbarhet. Til gjengjeld hadde befolkningen tilbedt dem, som guder – og betalt sine skatter uten å protestere. 

Nå var derimot storhetstiden på hell. Fremdeles bodde kongen i palasset. Men selv om hun var liten, la Kleopatra godt merke til følelsen av utrygghet som stadig ble sterkere. Rådgivernes bekymring, farens fortvilelse. Folket var misfornøyd. De stolte ikke lenger på kongen. Uroen fra det mektige Romerriket var kommet nærmere. Kleopatra visste at ingen i familien var trygge. Særlig ikke kongen. 

Hvem var deres ekte støttespillere? Var folket deres venner eller fiender? Faren hadde snakket om å reise fra Alexandria og søke tilflukt hos rom­erne. 

– Således var det at Zevs, den allmektiges vilje ble fullbragt, straks fra den dag da striden brøt ut …

Med en klar og vakker stemme leste Kleopatra høyt fra en papyrusrull. Læreren holdt den opp foran henne og rullet frem teksten etter hvert som hun leste. 

Kleopatra trengte å ha begge hendene fri for å deklamere diktet. Ordene skulle uttales med innlevelse og understrekes med de riktige håndbeveg­elsene.

Det var virkelig ikke enkelt. Det greske språket var vanskelig å lese. Bokstavene sto tett i tett uten mellomrom og det var ingen punktum mellom setningene. Men dette hadde Kleopatra øvd på siden hun var liten. Helt siden privatlæreren viste de første greske bokstavene på en tretavle. Alfa, Beta, Gamma, Delta. 

Nå var det langt mer kompliserte tekster hun leste. 

Eleven slapp ikke unna før det var perfekt. Denne gangen var læreren fornøyd. 

Kleopatra pustet lettet ut. Gjorde hun en feil, visste hun at læreren ville straffe henne. Lærerne hadde lov til å piske og slå elevene hvis det var nødvendig. De lærte bedre på den måten, mente de. Kunnskapen skulle bankes inn med pugging og terping. Det var ikke plass til lek og moro på skolen for Kleopatra og søsknene hennes. Med streng disiplin skulle de kongelige barna få den beste utdannelsen som var mulig å oppnå. Skoledagene var lange. De hadde egne privatlærere og fikk undervisning syv dager i uken. Bare når det var høytider eller andre festdager, hadde de fri. 

Lærerne var strenge, men det var ikke ofte de trengte å skjenne på Kleopatra. Hun var en flink elev. 

Etter at Kleopatra hadde lest høyt, var det lillesøsteren Arsinoe sin tur. Storesøsteren deres, Berenike, fikk undervisning på universitetet i byen. Alle ventet at det var Berenike som skulle overta tronen når faren døde, siden hun var eldst. Men helt sikkert var det ikke. I de urolige tidene de levde i, var det ingen selvfølge at kongens barn skulle leve lenge nok til å ta over etter sin far. Kanskje ville en av dem dø eller bli drept før de kom så langt. Derfor ble både Berenike og Kleopatra oppdratt til å ta over tronen.

Søsknene var ikke akkurat gode venner. De hadde forskjellige mødre og konkurrerte om å være mest populær hos faren. Og alle hadde de hver sine private tjenere og rådgivere, som ønsket mest mulig makt til seg selv. 

Kleopatra la merke til hvordan søsterens tjenere plutselig sluttet å snakke sammen når hun var i nærheten. Det var som om de hadde hemmeligheter for hverandre, alle sammen. Men dem hun likte minst, var lillebrorens rådgivere. De behandlet den lille gutten som om det var han som var kongen i palasset. Kleopatra forsøkte å holde seg unna dem. 

Det var aldri lett å vite hvem man kunne stole på. Selv ikke i sin egen familie. Den som var en venn den ene dagen, kunne bli en fiende den neste. Kleopatra måtte først og fremst tenke på seg selv. 

Når Kleopatra var alene med privatlæreren sin, husket han alltid å minne henne på det. 

– En dag kan det være du som blir dronning. Det må du være forberedt på.

Læreren terpet stadig på hvorfor det var viktig for Kleopatra å lære. 

– En dronning må være klok, sa han. – Kunnskap er viktig for den som skal ha makt.

En fremtidig dronning måtte ha kunnskap om mye. Fagene var ofte vanskelige. Kleopatra lærte flere ulike språk. Hun måtte pugge historier og fakta og lære dikt, fabler og eventyr utenat. Lær­eren fortalte en av Æsops fabler, og så måtte hun selv gjengi den etter hukommelsen. Hun måtte lese høyt fra kompliserte bøker. De to eposene Illiaden og Odysseen, skrevet av forfatteren Homer, leste de om og om igjen. Alle barn som gikk på skole, måtte lese Homer. Alle voksne med utdannelse, hadde lest Homer. Det var grunnleggende kunnskap på Kleopatras tid. 

Det var ikke mange barn i Egypt som fikk like god utdannelse og oppdragelse som Kleopatra. Som prinsesse i palasset hadde alt hun trengte. Men det var ikke en særlig hyggelig familie å vokse opp i. Uten en mor.

Med en far som var tynget av bekymringer. Med en søskenflokk som mest av alt var misunnelige på hverandre. Ennå visste ingen av dem hvor grufullt de skulle komme til å behandle hverandre senere i livet. 

Og Kleopatra var på ingen måte bedre enn sine brødre og søstre. 

I det gamle Egypt var det ikke nok for en prinsesse å være snill og søt. Kleopatra måtte også være smart, sterk, dyktig – og noen ganger skikkelig slu.