Du har kanskje sett hvordan en kassert bil blir presset sammen til en metallklump på størrelse med en skoeske? Tenk deg at en hel boligblokk blir presset sammen til en sånn liten klump. Og tenk deg så at hele jordkloden blir klemt sammen til gresskarstørrelse. Og forestill deg til sist at alle stjerner, alle planeter, alle måner og alle meteorer i universet blir trykt sammen til en prikk som er så ufattelig liten at man ikke engang kan se den i verdens beste mikroskop, selv ikke når det forstørres en trilliard ganger. Ferdig? Da vet du hvordan universet så ut en ti billiarddel av et trilliondels sekund etter big bang. 

Nå er det (sannsynligvis) ikke slik at universet først var veldig stort og så ble presset sammen. Jeg vil bare påpeke at universet med alt det rommer har vært ufattelig lite. Alt det som finnes, er blitt til av nesten ­ingenting …

Har atomer og molekyler alltid eksistert?

Synes du alt dette er vanskelig å forestille seg? Det gjør ingenting. Den aller første begynnelsen, for 13,8 milliarder år siden, kan ingen forestille seg. Men ekspertene tror at det har skjedd på den måten. -Universet var en gang utrolig lite og hadde en temperatur på mange milliarder grader. Så sprengtes det fra hverandre som i en eksplosjon, slik at det bare vokste og vokste. På bare noen sekunder var det blitt så stort at vi ikke kan forestille oss det!

I universets første periode var ingenting slik det er nå. Det var ubeskrivelig hett, og atomer og molekyler fantes ennå ikke. Alt satt altfor hardt sammen. De første atomene oppsto hundre sekunder etter den aller første begynnelsen. Og alle kom slett ikke på én gang. Det tok 300 000 år før alle atomene som alt i verden er dannet av fantes. På det tidspunktet hadde universet «kjølnet» til omkring 3000 grader. Men stjerner og planeter fantes ennå ikke. De oppsto først da universet var fire hundre millioner år gammelt: for 13,4 milliarder år siden.

Hvordan bygge en planet?

Med de første stjernene begynte en stjernedans som fortsatt pågår. Stjerner oppstår, brenner opp som et lys og faller til slutt sammen. Men det betyr ikke slutten på stjernen. Mye av materialet som blir igjen, er nemlig fryktelig eksplosivt. Når en stjerne faller sammen, støter partiklene så hardt mot hverandre at de eksploderer. Det skjer så raskt og så ofte at hele stjernen til slutt også eksploderer. Alle partiklene farer ut i rommet, der de senere klumper seg sammen med partikler fra andre stjerner. Disse klumpene trekker hverandre til seg og danner nye stjerner og planeter. Men også disse stjernene eksploderer til slutt og ender opp i nye stjerner, slik at stjernedansen kan begynne på nytt. For omkring 4,7 milliarder år siden svevde en slik sky av gass og materiepartikler gjennom rommet. Partiklene tiltrakk hverandre. Og akkurat som vannet i badekaret når du har trukket ut -proppen, gikk partiklene rundt og rundt. Det oppsto en flat, roterende skive full av gasser og materie-klumper. -Innerst var den største klumpen; den trakk til seg mest gass og materie og ble en stjerne til slutt. Rundt den dreide noen større brokker av stein og gass. De ble planeter. Denne stjernen og disse planetene kjenner vi bedre enn noen andre: det er sola og planeter som Mars, Jupiter og Venus. Og jorda, selvfølgelig. Men da var den ennå ikke den planeten vi kjenner i dag.

Hvordan oppsto månen?

I begynnelsen var jorda flytende, men uhyre langsomt begynte det ytterste laget å størkne. Jorda ble en glovarm kule full av flytende stein, men med en hard skorpe. Sakte, men sikkert syntes jorda å kjølne og falle til ro. Helt til noe kom farende mot den i rasende fart. Hva var det? En meteor? En kjempemessig romstein? En komet? Hadde det enda vært så vel. Det var en planet på størrelse med planeten Mars som var på kollisjonskurs med jorda. Det var umulig å komme unna. Resultatet: et kjempesmell der stykker på størrelse med hele land og byer sprutet gjennom rommet. Og mens jorda skaket og ristet og langsomt ble en rund kule igjen, slo bitene seg sammen og dannet en ny kule. Det ble månen.

Fra da av hadde vi altså en sol, en jord og en måne. Hurra! Vel, egentlig ikke. For i begynnelsen var det ikke mye å glede seg over på jorda. Det fantes ikke liv, for ingenting kunne leve der. Du kan legge sammen alle gassutslipp fra biler og kjemiske fabrikker, sprute de giftigste stoffene på jorda ut i lufta, la alle kjernekraftverk og atombomber på jorda eksplodere, enda blir ikke jorda på langt nær så ubeboelig som den var den gang. De første årene var jorda for eksempel så glødende het at all stein var flytende. Men planeten var heller ikke mye å rope hurra for da den begynte å kjølne.