«Dette er latterlig!»

«Maken til tøv har jeg aldri hørt.»

«Han eier ikke respekt for Bibelen!

«Så mennesket stammer fra apene? Haha, er det på farssiden eller morssiden?»

«Denne tanken er ikke bare idiotisk, den er også skammelig!»

Dette er et knippe av de rasende reaksjonene på engelskmannen Charles Darwins bok om opprinnelsen til alle dyr, planter og andre livsformer på Jorda. Reaksjonene var skarpe, men Darwin gikk svært langt med ideene sine. Han ble født i 1809. På den tiden trodde alle rundt ham at Gud hadde skapt Jorda på seks dager. Men Darwin kom med en totalt annerledes forklaring. Alle livsformer på Jorda har felles opphav, skrev han. Mennesket og apen, men også mennesket og asaleaen, agurken, husflua og bakterien. Alt som noensinne har levd, fra fruktflue til hval, fra hest til løvetann og fra polarrev til ørkenrotte, stammet ifølge Darwin fra én og samme forfader som hadde levd for lenge siden. Forunderlig, så klart. Men han hadde altså rett.

En lege som ikke tåler blod?

Boka til Charles Darwin førte til at biologene og -andre naturforskere totalt endret tenkemåte. Og Darwin var ingen hvemsomhelst. Som barn samlet han på alt mulig rart: skjell, smådyr, mynter, steiner og mye, mye mer. Dessuten leste han dusinvis av -bøker om dyr, planter og bergarter. Etter grunn-skolen begynte han å studere til lege. Men i studie-tiden oppdaget han at han ikke tålte å se blod, og det er naturligvis litt upraktisk hvis du skal bli lege. Derfor droppet han ut av medisinstudiet og gikk i stedet på forelesninger hos professorer og andre lærde som fortalte om naturen. Dette likte faren hans dårlig. Han ville at Charles skulle studere teologi og bli prest. Det studiet klarte Charles med glans. Men før han begynte som prest, fikk han et helt spesielt tilbud: han kunne få bli med som naturforsker på en jordomseiling.

Hvor kommer alle disse artene fra?

Sjøreisen var himmel og helvete på samme tid for Darwin. Han ble veldig lett sjøsyk – så snart skipet var ute av havna, hang han over relingen og spydde. Men når de lå ved kai, kunne han gå i land og gjøre undersøkelser. Og det gjorde han på en utmerket måte. Han samlet en mengde spesielle dyr og planter og fant flotte fossiler av utdødde dyrearter. Det som fascinerte ham mest, var forskjellene mellom visse dyrearter. På Galapagosøyene så han for eksempel forskjellige fuglearter på hver øy – finker, trodde han. Fuglene lignet hverandre, men hadde forskjellige særtrekk. «Finkene» på den ene øya hadde litt lengre nebb enn på den andre øya. De oppførte seg også annerledes og spiste andre ting. Likevel lå øyene bare noen titalls kilometer fra hverandre. Dette forbauset Darwin enormt. Derfor tok han forskjellige fugler med hjem til England for å studere dem nærmere. Noen fugler som han først hadde trodd tilhørte forskjellige arter, viste seg senere likevel å være av samme art. Men hvor kom da alle disse forskjellene fra, spurte han seg. En fink på en britisk øy så nøyaktig ut som en fink i London. Hvordan kunne det ha seg at disse fuglene var så forskjellige fra hverandre?

Darwin var veldig opptatt av det spørsmålet. Han var også svært interessert i hvordan dyreoppdrettere og plantedyrkere arbeidet. Hvordan klarte de å avle eller dyrke fram helt nye arter og raser? Og hvor lang tid tok det å avle fram en helt ny hunderase eller plantesort? Svaret var enkelt.