Ektevikinger - Spartacus Forlag

Hei!*

Alle vet vel hva en viking er. En enorm fyr med skjegg, kjempemuskler og stor mage. Han ser sinna ut og holder et langt sverd i den ene hånden og en øks i den andre. Han står helt foran i et vikingskip og skal akkurat til å storme i land og skremme livet av folk og plyndre.


Men stemmer det? Var alle nordboerne krigerske i vikingtiden? Og kan vi virkelig vite hvordan menneskene så ut og hva de gjorde for tusen år siden?


Når du leser om slikt som har skjedd for lenge siden, skal du vite at ikke alt er sant.


Mye er slikt som flinke arkeologer og forskere antar. Kanskje gjør de nye funn senere sånn at fortellingene må skrives om. Ja, de er som detektiver, og det kan du også være når du grubler på vikingtiden!


Det meste fra den tiden har forsvunnet. Men en del finnes fortsatt, og det er de tingene vi kan fabulere om. I denne boken får du mine funderinger om hvordan det var for tusen år siden for menneskene som bodde i den delen av Norden som heter Skandinavia, der Danmark, Norge og Sverige ligger i dag!


Viking var noe de gjorde


I vikingtiden suste ikke folk rundt med fly, tog eller bil. Når de skulle et sted, måtte de gå, ro, seile eller ta hesten sin og ri av sted, hvis de var rike.


Men veiene var elendige og skogene milevide og mørke. Det var stor fare for å møte røvere, og da lå man tynt an.


Når det var snø, gled skiene bra for samene. De var mestere i å gå på ski. De hadde bare én stav, men selvfølgelig to ski: en lang og en kort. Under den korte festet de skinn for å kunne sparke ifra og få bedre fart. 


Veldig smart. 


Skiene var lagd av furu, og om sommeren la man dem ned i bløte myrer for at de ikke skulle bli tørre og sprekke. Og der kan vi finne dem i dag! 


Lettest var det å reise langs elver og over sjøer, sommer som vinter. Røverne herjet ikke like fritt i lyset ute på vannet. Og hvis det var seil på båten, gikk det fort. Ellers gikk mange sammen om å ro. Å ferdes på vannet var mye lettere enn å snuble seg frem over ulendte veier.


Hva ordet «viking» betydde, er det egentlig ingen som vet. Men det var i hvert fall noe de gjorde, ikke noe de var. De dro ut i viking.


Om vinteren gikk det unna med slede bak hesten, og hvis isen var blank, fungerte det fint med skøyter. De lagde dem av horn eller bein, og jeg skal vedde på at de konkurrerte om å gå fortest.


Oppspinn!


Men de som levde i vikingtiden, visste ikke at det var vikingtid. De hadde nok av andre ting å gjøre, som å få frø til å spire, å jakte, fiske, bygge båter og kjøre akkje, en slags pulk, etter reinsdyr.


Det var på attenhundretallet noen gamlinger i Norden ville ha helter og en spennende historie å være stolte av. De bestemte at slutten av jernalderen skulle hete vikingtiden. Så begynte de å lete etter ting som passet inn i historien slik de ville ha den, med norrøne konger og glemte riker. De hadde sikkert likt fantasy! Men i historien deres var det ikke mye plass til mektige kvinner og vanlige mennesker.


Hornene på hjelmene var det en tysk kostymemaker som fant på da de skulle sette opp en opera på 1800-tallet.


Jo visst krydde det av vikingtokt, men sannheten er at de fleste som bodde i Skandinavia på den tiden, var bønder, jegere, fiskere og håndverkere.