Davinci - Spartacus Forlag

I tjeneste hos en morder


Leonardo da Vinci skalv. Men det var ikke kulda som fikk ham til å skjelve. Det var følelsen av at noe skulle skje. Noe ondt. Den følelsen smittet over på hesten også. Han hadde alltid vært en dyktig rytter. Men denne hoppa leste visst tankene hans. Den småtrippet og vrinsket urolig. Heldigvis hadde Leonardo plassert seg ti meter bak hertugen og hans fremste menn. Hertugen av Valentinois, Cesare Borgia, gjorde narr av menn som ikke mestret hestene sine. 


Det var den 31. desember 1502, og Cesare var på krigertokt blant alle de små, italienske by­statene. Han hadde fått militær hjelp av faren, som var pave i Roma. Cesare var både grusom og upålitelig. Men han var dyktig til å lede en hær og drepe mennesker.


Cesare var i midten av tjueårene og allerede den mest beryktede krigeren i Europa. Leonardo da Vinci hadde blitt smigret da Cesare hadde sagt til ham hvor mye han beundret ham, og at han var verdens største geni. Derfor hadde Leonardo sagt ja til å gå i Cesares tjeneste for et halvt år siden. I perioder var Leonardo lei av å male. Han fikk andre interesser. For det var alltid noe nytt å lære. Derfor hadde det passet ham godt at hertugen ansatte ham som militærarkitekt. Det betydde at Leonardo hadde ansvaret for å gjøre Cesares festninger sikrere mot angrep. Han skulle også tegne kart over de områdene hertugen ville erobre. For med et godt kart var det lettere å overvinne fiendene. 


Leonardo gløttet på Cesare Borgia der framme. Hertugen var høy, med svart hår og skjegg. Rustningen kunne ikke skjule hvor veltrent mannen var. Han satt som en konge på den hvite hesten. De blå øynene var skarpe og vitnet om en intelligent mann. 


Var det noe annet enn komplimentet som hadde gjort at Leonardo tok oppdraget hertugen hadde gitt ham? Var det intelligensen hans, kanskje? Eller var det utseendet? Skjegget og øynene, som innimellom forandret seg og ble underlig bløte, fikk hertugen til å likne Jesus slik han ble framstilt på maleriene.


Kanskje det var makten og grusomheten som tiltrakk ham? 


Uansett, nå som året nærmet seg slutt, angret Leonardo på at han hadde gått i hertugens ­tjeneste. Han hadde i årevis hørt om hvor ille Cesare kunne oppføre seg. Men han hadde trodd at det var ondsinnet sladder. De siste månedene hadde han likevel forstått at hertugen var svært hensynsløs når han ønsket noe gjort. De grusomhetene Leonardo hadde sett det siste halvåret, ville han aldri klare å glemme.


Derfor satt han på hesten og skalv. Hertugen hadde onde planer. Han skjønte det av humøret hans. Cesare Borgia var alltid ekstra blid hver gang han hadde planlagt noe hensynsløst.


Leonardo løftet blikket. Der kom hertugens tidligere kapteiner ridende. De hadde gjort opprør mot Cesare Borgia. Kapteinene hadde tatt med seg leiesoldatene sine og hadde forlatt hæren. De fryktet nemlig å miste alle pengene de hadde tjent seg opp hvis de fortsatte i Cesares tjeneste. Han var kjent for å bryte avtaler. 


Men hertugen hadde beroliget dem. Han ønsket ikke så stor makt, hadde han sagt. De skulle få beholde all rikdommen. Han ba også om et møte ansikt til ansikt, så de kunne ordne opp i uenighetene. 


Nå kom tre av de fire kapteinene mot dem. Hertugen hilste hjertelig. Først da la Leonardo merke til at kapteinene var ubevæpnet. De stolte altså på Cesare. Kanskje Leonardo hadde uroet seg unødvendig? 


Den fjerde og siste kapteinen sluttet seg til dem, og følget spøkte og lo på veien inn i ­hertugens borg. Hertugen skrøt av at han hadde en fantastisk overraskelse til dem. Siden Cesare var kjent for å servere nydelig mat og god vin, ble tonen blant kapteinene enda lettere.


Hestene stanset foran stallen. Med ett grep rytteren ved siden av Leonardo tømmene på hesten hans og stoppet ham fra å slutte seg til den forreste delen av følget. På et signal fra hertugen kastet soldater seg over de fire kapteinene. De rev dem ned av hestene. Slo dem med baksiden av sverdene sine mens de lå nede. Hertugen satt på hesten og hånte og spyttet på dem. Kommanderte soldatene til å slå hardere. Leonardo holdt seg lydig i bakgrunnen. Gikk av hesten og overlot det nervøse dyret til rytteren ved siden av seg. Han trakk seg unna mens de fire ble bundet på hender og føtter og båret ned i kjelleren.


Hertug Cesare Borgia gikk brautende inn i palasset og lovte de nærmeste mennene sine et praktfullt måltid med underholdning. 


Leonardo sukket og gikk inn i palassets store sal. Han fikk et stort glass vin og satte seg sammen med Niccolò Machiavelli. Dette var den eneste vennen han hadde fått i løpet av dette halvåret. Den eneste i hertugens følge som ikke oppførte seg som et villdyr. Sammen kikket de på hvordan hertugen og følget hans festet i den andre enden av salen. 


Cesare skrøt av hvor lett han hadde lurt kapteinene. Nå ba han tjenerne om å hente underholdningen. Det viste seg å være to stoler med høy rygg. I nakkehøyde var det skåret ut et hull som det stakk en tauløkke ut gjennom. Leonardo og Niccolò vekslet blikk. De forsto hva som skulle skje. Det burde ha vært varmt nok inni salen siden det var fyr på begge peisene. Men Leonardo følte seg frossen. Han kom visst aldri mer til å tine. Leo­nardo tømte glasset og skjenket seg et nytt. 


«Kanskje jeg burde …,» sa han og reiste seg halvt.


«Hertugen kommer til å oppdage at du er borte,» sa Niccolò og la hånda sin på armen hans. «Du vet hvordan han er. Han krever at alle ser på.»


«Du har rett,» sukket Leonardo og satte seg. Cesare Borgia var ikke en mann du irriterte. 


To av kapteinene ble drevet inn i salen med spark og slag mens hertugens menn hoiet. Fangene ble bundet fast til stolene mens de ba om nåde. Løkkene ble lagt rundt halsen på dem, og en soldat begynte å stramme tau-enden bak stolryggen. Dermed ble ofrene dratt bakover til de ikke kom lenger. Først da skar tauet seg inn i halsen på dem. Fangene ble mørkerøde i fjeset og gispet etter luft mens de stønnet.


«La det gå ekstra sakte!» ropte hertugen. «Vi vedder om hvem som dør sist! Jeg setter ett hundre på han med skjegget.»


Det føltes som en evighet før den siste av de to kapteinene døde. Niccolò var bleik, og Leonardo ønsket å kaste opp. Han var omtåket av vin og usikker på om han kunne stå oppreist.


Hvordan hadde han havnet midt oppi dette? Han hatet krig og vold. Han hadde riktignok funnet opp nye våpen, og han visste mer om festninger og kanoner enn de fleste andre. Men det var på papiret. Han hadde aldri bygget noen av de fryktelige våpnene sine. Han hadde hatt mer glede av å tenke ut hvordan han skulle få dem til å fungere. 


Men hvorfor hadde han gått i tjeneste hos et slikt ondskapsfullt monster? Leonardo kunne male, tegne, finne opp hva det skulle være og spilte flere instrumenter. Han var kjent som en mann som gjorde kloke valg.

Som tenkte kloke tanker. Hvorfor satt han nå og stirret sjokkert på en Jesus-­liknende mann som rusket den ene døde i håret? Som pekte på den blårøde tungen og vitset om hvor langt den stakk ut av munnen på liket. Leonardo hadde ikke sett for seg at han skulle feire det nye året i et slikt selskap.



Slike tanker hadde kanskje Leonardo den desemberdagen.


Han er et av de største geniene som har levd.


Men selv et geni kan gjøre dumme ting. Som å gå i tjeneste hos en nådeløs morder.


Hva er egentlig et geni?


Det finnes ingen enkel forklaring. Å være et geni betyr å ha et talent. En evne til å tenke nytt og annerledes. Pluss evnen til å forklare eller vise for andre hva du har tenkt. 


Eksempler på genier er Albert Einstein, som skapte relativitetsteorien. En teori som forandret fysikken og måten vi ser på universet på. 


Wolfgang Amadeus Mozart var et geni innen musikk. Han skapte over 600 musikkstykker på cirka 30 år. Melodier som mange mener er den mest perfekte musikk som er laget. 


Marie Curie forsket på radioaktivitet. Det fikk betydning for både fysikk og kjemi. 


William Shakespeare skrev for cirka 450 år siden skuespill som fremdeles blir spilt over hele verden. 


Magnus Carlsen er et sjakkgeni.


Lista over genier blir fort veldig lang og viser at det finnes mange slags genier. Leonardo skiller seg ut fordi han var det vi kaller et «universal­geni» Det betyr at han var genial på mange områder samtidig. Han malte noen av verdens meste kjente malerier. Han tegnet natur og mennesker slik ingen før ham hadde klart. Han gjorde oppfinnelser som først ble virkelighet mange hundre år senere da man var i stand til å bygge dem. Han forandret måten vitenskapsmenn tenkte og jobbet på. 


I hundrevis av år hadde utviklingen i Europa stått stille. Svært få oppfinnelser ble gjort. Europeerne hadde ennå ikke utforsket verden utenfor sin egen verdensdel. Folk trodde at sola gikk rundt jorda. Denne tiden kalles middelalderen i Europa.


Men på slutten av 1300-tallet starter en tid som kalles «renessansen». Ordet betyr «å bli født på ny». Det var i de italienske bystatene at dette startet.


En av mange årsaker til den nye tiden hadde med sykdom å gjøre. På midten av 1300-tallet døde svært mange mennesker i en sykdom som ble kalt svartedauden. Denne pesten gjorde at det ble regnet som mer risikabelt å dra til andre byer og land. Handelen stoppet opp. Særlig handel med land i Asia. Dette betydde dårlige nyheter for de italienske småstatene. De brukte Middelhavet flittig for å frakte, kjøpe og selge varer. 


Folk isolerte seg i husene sine. I mange byer unngikk man å samles i store forsamlinger. Det gikk rykter om at hele landsbyer hadde blitt utryddet av pesten. Noe av det var sikkert overdrivelser. Men historikerne vet i dag at det døde millioner av mennesker over hele verden. Noen mente til og med at dette spådde verdens undergang.


Men etter mange år var pesten endelig over. En ny optimisme vokste fram. Kjøpmenn våget igjen å dra langt av sted og handle med varer. Og da handelen mellom land og byer tok seg opp igjen, bedret økonomien seg også for folk flest. Det var som om Europa følte seg født på ny. 


Denne gjenfødelsen – renessansen – betydde at folk fikk en interesse for hva gamle grekere og romere hadde filosofert, funnet ut og skapt. Man var sikker på at det her fantes sannheter som ­kunne komme til nytte. Derfor ble gamle bøker om filosofi og vitenskap studert ivrig. Kunstnere ble opptatt av hvordan de gamle hadde bygget hus og laget statuer. Mange historikere sier at renessansen er bindeleddet mellom middelalderen og den moderne tid. Renessansen var som en energi­utladning hvor det skjedde mye innen kunst og vitenskap i løpet av kanskje 100–150 år.


Denne interessen for det klassiske delte også den katolske kirken. Det var den som hadde størst makt blant folk. Den øverste presten hos katolikkene het paven. Han hadde et enormt palass i Roma. Paven mente at Gud og den katolske kirken visste svaret på alt og derfor hadde lov til å bestemme over alle kristne. Paven og kirken ønsket seg også slik kunst og slike palasser som greske adelsmenn og romerske keisere hadde bygget.


Noen viktige oppfinnelser forandret også verdensdelen vår. Kompasset hjalp sjømenn til å dra på lange turer. De oppdaget at det var en verden utenfor Europa. 


Boktrykkerkunsten gjorde at flere kunne få lest bøker og dermed lære noe nytt. Før den oppfinnelsen hadde hver bok blitt kopiert av munker som satt og skrev dem av. Det tok mange måneder og av og til år bare å kopiere ett eksemplar av ei bok. 


Papir og blekk ble såpass billig at alle kunne kjøpe det. Dermed kunne vitenskapsmenn, slik som Leonardo, notere viktige ting for senere bruk.


Dette var den tiden da Leonardo da Vinci levde. Han regnes som en av de viktigste kunstnerne og oppfinnerne fra denne tiden. Pussig nok vet vi ikke så mye om Leonardo – verdens største geni. Selv om han skrev tusenvis av sider med notater, handler nesten ingen av dem om ham selv. Det er mange ukjente ting i livet hans. 


Men først skal vi starte med fødsel og barndom.