Columbus - Spartacus Forlag

Christofer Columbus, gutten med den store drømmen


– Ha ha, hør på guttungen til Domenico, lo den ene av de to skjeggete mennene. – Han rekker nesten ikke opp til bordet med serveringsbrettet sitt, og likevel sier han at han skal ut og oppdage verden.

– Det er den rette holdningen, gutt, sa den andre. 


– Jeg heter ikke gutt. Navnet er Columbus. Christofer Columbus. Han satte brettet med ost og vin på bordet. – Og når jeg blir stor skal jeg oppdage og erobre nye land.



Livet var et slit – i hvert fall for fattiggutter, og ti år gamle Christofer Columbus var en fattiggutt. Faren hans var vever og hele dagen hjalp Christofer og den yngre broren til i veveriet. Først måtte han og Bartolomeo være med og slepe de store ballene med ull fra havna, der de hadde kjøpt dem av seilende kjøpmenn. Det var tunge løft gjennom trange smug og hele veien hjem til huset i Genovas veverdistrikt. Yngstebroren Diego var for liten til å hjelpe til.


Familien bodde i etasjen over veveriet. Det var praktisk. Guttene lærte tidlig å karde og spinne ull, så det ble garn. De sto ute på gårdsplassen under den stekende italienske solen og farget garnet i digre koke­kar. De måtte røre og røre for at garnet skulle bli jevnt farget. Så skulle det henges til tørk. Selve vevingen var det faren som tok seg av. Til slutt leverte guttene de tunge rullene med ferdig stoff hos kundene, som enten var vanlige folk eller skreddere. 


Det var mye å gjøre, og mens Christofer sto og hørte den ensformige dunk-dunk-dunkingen fra far­ens vevbom – drømte han om å gå mer på skole og lære seg flere språk. Unge Christofer lengtet bort fra alt slitet og strevet. 


Når veveriet stengte for dagen hadde alle en pause. Familien spiste middagen mor Susanna og lillesøsteren hadde laget i stand. Men så var det på’n igjen, for om kvelden arbeidet hele familien i farens lille kro i nabohuset. I Domenico Columbus’ kro var det livlig hver kveld. Det var egentlig en kveldsåpen ostebutikk, men Domenico hadde mange venner, og helt siden han åpnet stedet for et år siden hadde det vært fullt av kunder. Men selv med to jobber, var familien fattig. 


Christofer likte kveldsjobben best. Selv om kroen lå midt i byens veverdistrikt, var det ikke langt ned til den store havna, og nesten hver kveld kom det sjøfolk innom for å få seg en bit ost, litt av det gode brødet de serverte, som de dyppet i oliven­olje, og et glass vin til. Etter å ha spist klappet de seg fornøyd på magen og begynte å fortelle historier fra fjerne land. I kroen surret det av liv og stemmer. Ikke alle snakket italiensk. Christofer løp til og fra, ryddet og serverte, men hele tiden lyttet han til hva gjestene sa. Forrige sommer hadde de tre spanske matroser som stamkunder i noen uker, mens skuta de jobbet på ble reparert. Utpå høsten hadde Christofer snakket mye med en portugisisk kaptein som kom kveld etter kveld. Kapteinen hadde vært både på Island og i Afrika. Christofer kunne ikke bestemme seg for hva han syntes var mest spennende.

– Er det sant at det bare er is på Island? spurte unge Christofer. 


– Finnes det elefanter på ordentlig?


– Før trodde folk at jorda var flat, men nå vet alle at den er rund. Hva skjer når båten kommer helt til toppen av jorda, går det ikke veldig fort nedover igjen?


På kroen hørte Christofer mennene snakke om at Europa var i ferd med å reise seg igjen etter at Hundreårskrigen tok slutt for åtte år siden. Mange hadde vært med og kjempet der, og utpå kvelden kunne de skryte av seire, eller gråte over vonde minner. De snakket også mye om at Europa trengte nye land å drive handel med. For selv om Genova fortsatt var en av Europas rikeste byer, så ble det vanskeligere å få fatt i alle de varene folk ønsket seg. Byens rikdom var bygd opp av handel med Asia. Nå hadde handelsmennene tøffe tider.


– Det er blitt mye dyrere for oss her i Italia, sa gjestene på kroen, og så ristet alle sammen oppgitt på hodet. 


– Den som kunne finne en sjøvei til Asia, en som ikke går via Konstantinopel, han kommer til å bli helten min, var det en annen som sa. 


– Kong Henrik av Portugal, Henrik Sjøfareren som de kaller ham, sender visst stadig ut nye ekspedisjoner for å oppdage verden. Ja, og for å plyndre. De er flinke disse portugiserne, fortalte en av dem. 

Christofer lyttet og lærte. Han skjønte fort at det var dette han ville. Neimen om han skulle bli ullvever eller ostekremmer! Nei, han ville oppdage verden og finne andre land å handle med. Han skulle bli rik og gå i fine klær. Han skulle tjene penger på å kjøpe og selge eksotiske varer folk ville ha. Sukker, for eksempel, det var blitt veldig populært. Folk sa at det smakte godt og at det i tillegg var en ypperlig medisin mot mange sykdommer. Christofer visste ikke sikkert. Sukker var altfor dyrt for en fattiggutt. Pepper og andre kryddere var også populære handelsvarer. I sommerhalvåret ble kjøtt og fisk fort bedervet av varmen, og da trengte folk masse krydder for å overdøve smaken av dårlig mat.



Nede i havna var det enda mer folksomt enn på far­ens kro. Christofer likte seg når han fikk være med faren ned dit for å kjøpe ull fra skipene. Eller enda bedre når det var søndag og han hadde fri fra jobben.

Den norditalienske byen Genova var en rik og travel havneby. Den var stor, med 100 000 ­innbyggere og over 5000 hus på opptil seks etasjer, rene skyskraperne på den tiden. I byen bodde det en del karttegnere, og mange unge gutter ble sjømenn. Havna var diger og en av de travleste i hele Middelhavet. Seilskutene seilte inn og ut og byens egne kjøpmenn handlet med tyske, portugisiske, jødiske, arabiske og franske handelsmenn, for å nevne noen. Langs kaia lå det tett i tett med skip av alle slag, galeier, gallioner og karaveller, som lastet og losser varer som vin og hvete. Mange solgte også luksusvarer fra fjerne land, som pepper, sukker og ris. Det var også mulig å få kjøpt levende mennesker. Hadde du penger nok kunne du kjøpe deg en slave eller to.


Den som lette litt kunne i det hele tatt få tak i nesten hva som helst, også amuletter, rosenkranser, imitert oliventre fra Jesu stall, bilder av jomfru Maria, brev skrevet av paven, apostlenes kropps­deler, lege­midler, salver, ekte mumier fra Egypt – eller trylle­formularer som kunne vekke døde mennesker og dyr til live.


– Jeg har bestemt meg for å seile ut i verden, sa Christofer til sin bror Bartolomeo. – Så fort jeg bare kan skal jeg få hyre om bord i båt. Far sier jeg må bli 13 år først. 



En gang fikk Christofer Columbus låne en bok av en gjest på kroen. En reiseberetning skrevet av eventyreren Marco Polo. Christofer kunne lese, selv om han nesten ikke hadde gått på skole, så han leste interessert. Boka ble ikke mindre spennende da han fikk vite at boka var skrevet i hans egen hjemby. Den store oppdageren Marco Polo fra Venezia fortalte nemlig om alt han hadde opplevd til en medfange, som skrev ned det han fikk høre. Begge var blitt tatt til fange i krigen mellom Venezia og Genova. Boka ble derfor skrevet i en fengselscelle i 1298 i nettopp Genova. Marco Polo skrev om ufattelig rikdom i Japan, om krydder, silke og om elver fulle av edle steiner. Christofer leste om den farefulle ferden gjennom Gobi-­ørkenen, den kunne ta en hel måned, og det skjedde ofte at stiene blåste igjen, så alt bare ble et hav av sand og klipper, støv og tørste. I Gobi-­ørkenen lusket det rundt skurker som levde av å rane handelsmenn. Dessuten fantes det farlige rovdyr der.


– Marco Polo burde heller dratt med skip, det er mye raskere og tryggere, sa han til Bartolomeo.


Han leste videre om Marco Polos møte med Kublai Khan, verdens mektigste hersker, i sommerpalasset hans. Palasset het Xanadu, og den store Khanen tok imot Polo i en diger hall. Gjesten knelte ved Khanens føtter og ga ham gaver og et brev fra selveste paven. Etterpå fikk han servert gjæret hoppemelk, litt av en delikatesse. Det syntes i hvert fall den store Khanen. Da de skulle gå, ga Khanen ham et gullpass, så han kunne reise trygt gjennom det enorme riket.


Marco Polo skrev at gjerdet rundt Khanens private jaktpark var 25 kilometer langt, at han eide to hundre jaktfalker og mer enn ti tusen hvite hester.


– Så rik vil jeg også bli en dag, sa Christofer.


I Kina var det balkonger av elfenben, marmor og alabast, husene hadde tak av reneste gull, folk gikk kledd i silke og fløyel og så brant de svarte steiner for å varme opp hus. 


– Den boka der er visst bare tullball og fri fantasi, sa Bartolomeo. – Det at de brenner svarte steiner er beviset. Han der Marco Polo er bare en pratmaker.