Og du kom ikke tilbake

De var tre kilometer fra hverandre. Far og datter. Han i Auschwitz, hun i Birkenau. Mellom dem lå gasskamrene og uroen over ikke å vite hva som hendte med den andre. En dag sender faren en avrevet papirbit med noen få ord på. En uvurderlig skatt og et testament til den 15-årige datteren. Men hun husker ikke hva som sto på papirlappen. Farens siste ord til henne er tapt for alltid.

Hun overlever. Han gjør det ikke. Marceline må bli voksen med en umulig oppgave. «Livet må gå videre» er både et nådeløst krav og en absolutt nødvendighet.

Og du kom ikke tilbake er Marceline Loridan-Ivens’ fortelling om konsentrasjonsleiren og om tiden etterpå. Om hvordan det er å glemme det hun skulle ønske hun husket, og om å huske det hun helst vil glemme. Om at det å overleve er et livslangt prosjekt.

I dag skvetter jeg til når jeg hører noen si «pappa», selv syttifem år senere, uansett om ordet blir sagt av noen jeg ikke kjenner. Dette ordet forsvant ut av livet mitt så tidlig at det gjør vondt å høre det igjen, jeg kan ikke si det annet enn stille for meg selv, og jeg kan i alle fall ikke uttale det.
I alle fall ikke skrive det. [fra boka]

$\"\"$

«Et mesterverk, man holder pusten mens man leser boken.» L\'Express

«Man blir rystet, beveget og lamslått.» Le Nouvel Observateur

«Et gripende vitnesbyrd fra en sann fighter.» Frankfurter Allgemeine Zeitung

«Et sjeldent kraftfullt og intenst vitnesbyrd.» Le Figaro

Nora Nordskar Hoels anmeldelse i Bokvennen:

«Utallige bøker er skrevet om andre verdens krig og livet i leirene, både av overlevende og andre som forsøker å forstå. Det som får denne vesle boka til å stå frem fra mengden er en umiddelbar nærhet. Menneske til menneske. For selv om boka har fått merkelappen roman, er det et brev fra en datter til sin far, fra en overlevende til en som måtte gi tapt. Åpenheten som møter leseren lar oss erfare livet i dødsleiren, men også kampen som fulgte etter frigjøringen. Loridan-Ivens slipper leseren tett innpå både seg selv og resten av sin familie:

"Hvorfor var det slik at når jeg nå endelig var vendt tilbake til verden, sa var jeg ute av stand til å leve? Det var som et blendende lys etter måneder i mørket, det var brutalt, folk ville at alt skulle vare som en ny begynnelse, de ville rive meg los fra minnene, de trodde de selv var klartenkte, samstemt med tiden som gar, hjulet som dreier, men de var gale, ikke bare jodene, hele verden! Den avsluttede krigen gnagde oss alle fra innsiden." (s.64)

Selv om det er en bok om smerte og sorg, er det også en fortelling om overlevelse og livsglede. Selv i de mørkeste tider viser fortellingen oss hvordan hun alltid klarer å finne kraften til å fortsette videre. Å lese Loridan-Ivens gir meg tro på at selv de mest grusomme opplevelser kan følges av gode; det er alltid verdt å overleve. Boka fører budskapet om det sterkeste vi mennesker kan bære i oss; kjærligheten og troen på at vi selv er i stand til å forandre verden rundt oss. Det kan vi aldri bli fortalt mange nok ganger.» Nora Nordskar Hoel, Bokvennen

Marceline Loridan-Ivens er en fransk skuespiller og dokumentarfilmskaper. I 2008 ga hun ut selvbiografien Ma vie balagan.
Les mer om forfatteren