Vi er klimaet

Dette er et brev som ikke utelukker noen. Vi vil henvende oss til alle, fordi klimaet uten unntak angår oss alle. Dette brevet er ment for politikere, for generasjonen til foreldrene og besteforeldrene våre og for vår egen generasjon. Det er et brev til alle, og vi håper at alle leser det. Ja, vi synes vi allerede kan høre dere. Det håpet er naivt. Men la nettopp det være vår styrke. Vi lar oss ikke avlede av alt som er blitt sagt om klimaet, alt som er blitt lovet eller alt som er blitt fortrengt. Vi ser på fakta. Naivt er barnet i eventyret som sier at keiseren ikke har klær på. De nåværende klimamyndighetene har heller ikke klær på. Vi anklager dem. Men vi tror også på vekst. I dette brevet skal vi forklare hvorfor vi gjør det og hva vi mener med vekst.

Vi begynte smått, noe mindre hadde knapt vært mulig. Vi var to stykker. Protesten vår begynte ved kjøkkenbordet. «Og nå må vi gjøre noe», sa vi til hverandre. Men noen var ute før oss, og hun begynte enda mindre: helt alene. Vi så på Greta Thunberg, den modige skolejenta fra Sverige, som hadde begynt å streike.

Prøv å tenke deg hvor mye mot og viljestyrke du må ha hvis du som femtenåring, helt alene, setter deg foran den svenske Riksdagen med en plakat der det står «skolestreik for klimaet». I det øyeblikket viste hun større mot enn mange politikere har gjort i hele sin maktperiode. I desember 2018 ble hun invitert til klimatoppmøtet i Katowice, der to hundre verdensledere kom sammen for å snakke om følgene av klimaforandringene. Hun fikk ett minutt, og sa: «Når et par barn kommer på førstesiden i avisene i hele verden fordi de har skulket, tenk hva vi da kan få til sammen.»

I Belgia, landet der vi har vokst opp, gikk klima­marsjen, organisert av Claim the Climate, gjennom gatene i Brussel 2. desember. Mer enn 65 000 mennesker deltok. Avisene skrev at dette var den største klimamarsjen noensinne. En av de fire klima­ministrene våre i Belgia – ja, vi har faktisk fire stykker i dette lille landet – sa at de tok bekymringene våre med til Katowice. Minister Marghem hadde selv vært med i demonstrasjonene mot mangelen på klimaambisjoner i hennes egen regjering, men etterpå lot hun seg fotografere i det private jetflyet hun reiste i til klimatoppmøtet, og da hun kom dit, opplyste hun alle om at vårt land nekter å være med i «High Ambition Coalition» – det vil si de landene som vil sette seg høyere mål i kampen mot følgene av klimaforandringene.

Vi stirret på laptopen vår.

Nei, dette var ingen spøk.

Dette var virkelig.

Ser dere kontrasten mellom jenta fra Sverige og denne ministeren fra Belgia? Det var i det øyeblikket ved kjøkkenbordet at vi, Anuna og Kyra, så hverandre i øynene og sa: Nå er det nok.

Vi streiker.

Vi skulker.

Vi skal være sivilt ulydige.

Torsdag 10. januar dro vi til Brussel. På forhånd hadde politiet tildelt oss en plass i byen. Vi laget en film som gikk viralt, vi hadde appeller på sosiale medier, mobiltelefonen ble vårt viktigste våpen, og journalistene skrev om oss: To jenter fra Morstel streiker for klimaet på torsdag. Vi sjekket Google Earth. Vi ga politiet beskjed om at plassen vi hadde fått, antagelig ble for liten. Da fikk vi bruke Europa­krysset like ved sentralstasjonen. 10. januar var det tre tusen mennesker der, også den plassen var for liten.

17. januar kom 12 500.

Uken etter 35 000.

Og så ble det enda en klimamarsj søndag 27. januar. Denne gangen var vi med selv, fulgt av kamerafolk og journalister. Igjen ble det sagt at dette var den størst klimamarsjen noensinne: 75 000 mennesker, men vi var sikkert enda flere.

Og nå organiserer vi aksjoner over hele landet. 

Avisene er fulle av reportasjer om global oppvarming.

Litt av hvert begynner å skje. 

Men vi tenker fremdeles på kjøkkenbordet der sinnet og frykten vi følte, til sist ble til besluttsomhet. 

Vi tok det første skrittet for å protestere, for å gi lyd fra oss i Brussel. Da vi til vår store glede så at vi hadde klart å motivere så mange skoleelever til å bli med, og at også voksne følte seg kallet, skjønte vi med det samme at det dreier seg om mye mer enn bare å protestere.

Det handler om å stå sammen.

Vi er ikke alene. Ingen er alene på denne planeten.

Vi er alle forbundet med hverandre på grunn av denne jorden vi deler med hverandre.

Og vi synes vi må vise hverandre at vi er forbundet, ikke bare i gatene i forskjellige byer, men også med dette brevet.

Så mange politikere har allerede sagt så mye, så mange meninger er allerede blitt ytret i aviser og på TV. Vi ble bedt om å holde oss i ro, ikke vise sivil ulydighet og å ha tillit. Vi måtte ikke få panikk, fikk vi høre fra alle retninger. Det i seg selv lød jo temmelig panisk, ærlig talt, som om det var spesielt vi som hadde et problem og ikke resten av samfunnet. 

Det fellesskapet vi streber etter, kommer sjelden fram i denne sammenhengen. Den historien passer visst ikke så bra på nyhetsnettsider, i aviser eller tidsskrifter. Helt fra starten av ble det oss mot dem. Det synes vi er absurd. Her vil vi snakke om oss alle sammen. For selv om det er viktig for oss å kunne si et par ting til «dere», til politikere, til foreldregenerasjonen eller til folk på vår egen alder, er det dette «vi»-et, denne forbindelsen mellom alle disse gruppene, som er det aller viktigste.