Utdrag fra «Om muser og menn»

«Førti år senere mener noen at likestillingen er gått for langt. Da tenker jeg i mitt stille sinn at de burde prise seg lykkelige over at vi kun er ute etter likestilling – og ikke hevn.»

Marta Breen

Nå er det på tide å kassere

vår dårlige samvittighet søstre

nå gjelder det 

at vi tillater oss  

skuffelsen 

sinnet 

vreden 

hatet 

Når vi har hatet ferdig

reiser vi oss  

og går 

Märta Tikkanen

Smil litt, da!» 

Dét får en kvinne iblant høre hvis hun ser alvorlig ut. Det kan komme helt plutselig fra en fremmed mann på byen – eller mens du er i ferd med å gjøre jobben din. Da jeg jobbet som servitør på østkanten i Oslo i 1990-årene, skjedde det flere ganger at mannlige gjester ga meg beskjed om å smile. Kanskje mens jeg tørket av et bord og tømte askebegre: «Vær litt blid, da!» 

Jeg kan aldri huske å ha hørt en kvinne kreve å få et smil fra en fremmed mann.

Når jeg er alene på torpet i skogen, blir det lite smiling. Ansiktsmimikken blir i det hele tatt mer avslappet når du ikke trenger å forholde deg til andre mennesker på flere dager. Her ute slipper jeg å vise engasjement, vennlighet og empati, flørte, glatte over eller le av dårlige vitser. Jeg behøver ikke å forstille meg på noe vis, og det er behagelig. Rent fysisk også: Jeg kler meg mer behagelig når jeg er alene. Dropper sminke, bh og sko med hæl, dropper rettetang, pinsett og barberhøvel. Det finnes ikke et mannlig blikk på kilometers omkrets. Jeg tar en timeout fra det å «spille kvinne». For er det ikke det vi gjør når vi deltar i heterospillet? 

Når du slutter å anstrenge deg for å framstå sympatisk, kan det hende at andre følelser presser seg fram i stedet. Irritasjon og sinne, for eksempel. Som når jeg sitter der ved arbeidsbordet med en bunke biografier om mine skrivende forgjengere og leser om hvordan de ble behandlet i sin samtid, og kan kjenne at det begynner å koke på innsiden. 

Det har slått meg at vi i langt større grad aksepterer at verdens svarte befolkning bærer med seg et sinne over historien enn at kvinner gjør det. Det forventes at kvinner har gjort seg «ferdig med det». Dette at den litterære kanon er full av kvinnehat, er for eksempel noe vi ikke bør henge oss for mye opp i. At pensum flyter over av kvinneforaktende menn, det må vi ganske enkelt akseptere. For de var jo bare menn av sin tid. Menns kvinnehat blir behandlet som en kuriositet. Et svakt personlighetstrekk, kanskje. Det er ikke noe vi bør la overskygge resten av hans store ideer og kunstnerskap.

Men kvinneforakten er ofte blitt båret frem av filosofer og humanister som burde ha visst bedre. Dette er menn som vært opptatt av menneskets rett til frihet og rettferdighet, og som har løftet fram demokrati og likeverd. Men altså kun for menn. Så skal vi bare slå en strek over det?

Det klarer jeg rett og slett ikke. I hvert fall ikke når jeg er alene. Jeg klarer ikke å se mellom fingrene med det. Vise overbærenhet. Jeg blir forbanna.

Jeg blir forbanna på den franske dikteren Charles Baudelaire, som hevdet at «kvinnen er like enfoldig som dyrene». Jeg nekter å neie for kanoniserte kvinnehatere. Jeg gidder ikke lese noe som helst av beat-forfatteren William Burroughs. For ikke bare skøyt han kona si i en mislykket drikkelek, han uttalte også at kvinnen er en «evolusjonsfeil som burde elimineres». Skal jeg overse dette og heller fordype meg i noe av det andre han skrev? Skal jeg tilgi Strindberg, Nietzsche og Kant? Eller Halvdan Koht, som ikke unte dattera sitt et kokt egg til frokost?

Nei. Det fortjener de ikke. 

Jeg tilgir heller ikke all den møkka som mannlige kritikere har prestert å skrive om kvinnelige kunstnere opp gjennom tidene. Faen ta dere, Georg Brandes, Jappe Nilssen, Sven Stolpe og Bengt Lidforss! Jeg er forbanna på alle mannlige historikere og biografiforfattere som behandler kvinner som uviktige bifigurer. Kanskje tilgodeser dere henne et par avsnitt i mursteinsboka om Man-nen. Hvorfor har dere ikke vært mer nysgjerrig på kvinnen? Og hvorfor pakker dere inn menns hensynsløse oppførsel med fine betegnelser som «skjørtejeger», «casanova» og «Don Juan»? Historien er nemlig full av livets glade gutter som er «svake for kvinner». For man sier jo det: Han kan ikke noe for det, stakkars, han er «svak for kvinner». Vi snakker her om menn som har draget, som nedlegger og scorer. Menn som omtaler seg selv som «en elsker». Menn som forfører og erobrer, som får snøret i bånn. 

Vi kvinner skal derimot ikke erobre; vi skal overvinnes eller deles ut som premier. Jeg er forbanna over måten dere ser på oss på når dere tror vi ikke ser det. Måten dere prater om oss på når dere tror vi ikke hører det. Og jeg er forbanna på deg som aldri har sagt et jævla ord om kvinners rettssikkerhet og de lave voldtektsstraffene her i landet, men som skriver rasende facebook-innlegg hvis du hører at overgriperen kommer fra en annen verdensdel. 

Jeg er forbanna på den manglende interessen dere møter oss med. På historieløsheten. På det faktum at dere aldri siterer kvinner. Aldri genierklærer kvinner. Når dere ser at en bok har et kvinnelig forfatternavn, eller at filmen handler om kvinner, velger dere oss bort, igjen og igjen. Vi vet det. Jeg er forbanna på menn som aldri kommer på foredragene mine – eller på andre kvinners foredrag, for den saks skyld. Hvis temaet er kjønn og likestilling, holder menn seg borte. De ser nemlig på dette som «kvinnetematikk». «Her er definitivt mye interessant stoff, men det er nok en fare for at boken appellerer mer til kvinner enn menn.»

Men stort sett biter vi det i oss. For vi vet at dersom vi blir sinte, kommer dere til å avskrive oss. Da blir vi utdefinert. Da har vi tapt. 

Camara Lundestad Joof skriver godt om dette i sin pamflett Eg snakkar om det heile tida. Her forteller hun om en episode da hun – nok en gang – havnet i en diskusjon med en person som mente at det burde være greit i si «neger». For man mener jo ikke nødvendigvis noe vondt med det! Og da begynner Joof – nok en gang – å forklare hvorfor det slett ikke er greit. På pedagogisk vis snakker hun om historien bak ordet: om rasismen, om ignoransen, om følelsene. Og hun når fram. Kvinnen hun snakker med, unnskylder seg og sier at hun ikke hadde tenkt på det på denne måten før. Og så takker hun Joof fordi hun er så forståelsesfull og sympatisk: «Kanskje fleire ville forstått det dersom andre òg gjorde som du og snakka roleg gjennom det, utan å vere så aggressiv. Det skal jo somme gonger berre éin samtale til for å endre hjartet til nokon», sier kvinnen.

Men da blir Camara sint likevel. For det dreier seg jo ikke om én enkelt samtale for henne, dette har hun forklart for folk hundrevis av ganger. Hun snakker jo ikke om annet. Og hvem faen er du som sitter her og takker meg for at jeg ikke er sint? 

For selvfølgelig er hun sint. Hun er drittlei folk som «ikke har tenkt på dette før» Hvilken stein har du levd bak? Hvordan er det mulig å ikke ha tenkt over hvordan verden ser ut fra noen andres synsvinkel enn din egen? 

«Eg er sint når eg skriv denne boka. Eg merker det», skriver Camara Lundestad Joof: «Eg er sint på redaktøren min òg, på forlaget, på meg sjølv og på deg som les. Eg er sint, fordi alt handlar om å finne eit språk som ikkje er doseranda, som ikkje er aggressivt, som ikkje er konfronterande, som ikkje er moraliserande. (...) Ikkje verke klagande. Eller utakksam. Eller usympatisk.»

Kvinner som ikke opptrer servilt og smilende i møte med offentligheten, risikerer nemlig å bli oppfattet som aggressive. En av landets mest populære artister det siste tiåret, Susanne Sundfør, har opplevd å bli stemplet som «vanskelig». I et intervju med Bergens Tidende uttaler hun: «Jeg er veldig bestemt angående enkelte ting, og jeg tror det fortsatt eksisterer fordommer mot kvinner som ikke er redde for kontroverser – de kan bli framstilt som litt sure og vanskelige.»

Også forfatter Hanne Ørstavik har fått kjenne på dette. Hun har blant annet fått disse spørsmålene fra norske journalister: «Hva er du så rasende på?» (Dagbladet) og «Jeg er blitt advart mot deg. Det sies at du er steil. Kan du svare på om det kommer noe godt ut av konflikter?» (Dagbladet). «Hanne Ørstavik kan finne på å hvese til journalister at de stiller håpløse spørsmål. Det er ikke fritt for at jeg er litt nervøs» (Aftenposten).

Ifølge Ørstavik selv er det nærmest noe tabuaktig over det å være en tydelig kvinne som ikke anstrenger seg for å bli likt. Der en seriøs mann blir sett som autonom og profesjonell, oppfattes kvinnen som ubehagelig:

«Du skal være til behag, hvis du har noe du vil ha sagt. Det å tangere ut mot de grensene der – det kommer noen voldsomme sanksjoner,» sier hun.

På baksiden av min egen bok Født feminist står det en setning som irriterer vettet av meg: «Marta Breen holder den feministiske fanen høyt uten å miste humøret av den grunn.»

Jeg burde selvsagt aldri ha latt den bli stående. Dette var et forsøk fra forlagets side på ikke å skremme bort potensielle lesere. For hvem gidder vel å lese noe som er skrevet av en sur feminist? Og dem er det jo flest av, ikke sant? Allerede i 1970-årene forsøkte noen seg på denne strategien: Den aller første nyfeministiske gruppa i Norge kalte seg nemlig «Blid, men beinhard». Så selv beinharde søttitallsfeminister følte altså behov for å presisere at de egentlig var blide. 

Førti år senere mener noen at likestillingen er gått for langt. Da tenker jeg i mitt stille sinn at de burde prise seg lykkelige over at vi kun er ute etter likestilling – og ikke hevn.

Marta Breen: Om muser og menn, Spartacus 2019.