Ut av jungelen
I fem år var norske diplomater tilretteleggere for fredsforhandlinger mellom den colombianske regjeringen og geriljagruppen Farc. En fredsavtale ble inngått i november 2016, og den gjorde slutt på en 52 år lang borgerkrig som har tatt livet av over en halv million mennesker
Skrevet av Dag Nylander og Tove Gravdal
Nasjonalparken Utría i Chocó-provinsen ved Stillehavs-kysten er et av de vakreste områdene i Colombia. Den består av frodig tropisk skog i et kupert landskap hvor elvene er eneste transportvei. Her finnes det sjeldne skapninger som jaguar, svarte edderkoppaper og giftige frosker. I overgangen mellom landjorden og havet vokser mangroveskogen, og på strendene vandrer store skilpadder. Ute i Utría-bukten svømmer knølhval som kommer hit for å føde.
I januar 2008 dro Alf Onshuus og samboeren Ana María Aldana hit på ferie. Ana María var biolog og ville utforske den vakre naturen. Farc sto sterkt i denne regionen, men i månedene før ferieturen hadde regjeringsstyrkene, pumpet opp av amerikansk militærhjelp, greid å tvinge geriljaen på defensiven. Nå hadde det vært rolig en stund i Utría-parken, så det unge paret fra Bogotá følte seg trygge. De hoppet om bord i en turistbåt i fiskerlandsbyen Nuqui sammen med et tyvetall andre for å utforske det unike naturområdet.
Alf Onshuus var colombiansk, men også norsk statsborger. Faren hans var en lærmaker fra Drammen som hadde jobbet for FN med industriutvikling i Afrika og Latin-Amerika. I Colombia fant han kjærligheten, han giftet seg og slo seg ned i Bogotá, der Alf ble født og vokste opp. Faren døde da Alf var tenåring, og hvert år etterpå reiste han til Drammen for å besøke farmoren. Han var hennes eneste barnebarn og var tett knyttet til henne. Som 25-åring tok han doktor-graden i matematikk ved Berkeley-universitetet i California, og innen ferieturen i Chocó seks år senere var Alfs akademiske karriere godt i gang ved Andes-universitetet i Bogotá.
Ana María og Alf badet og snorklet på en av de vakre strendene i Utría. På vei tilbake til Nuqui stoppet båten ved et fossefall, hvor turistene kunne skylle av seg saltvannet. Ana María oppdaget en smal sti opp mot en høyde og fikk med seg Alf på en avstikker inn i skogen. Der tok idyllen brått slutt. To Farc-soldater sto vakt langs stien, de beordret paret ned til de andre turistene ved fossefallet, hvor gerilja-gruppen var i gang med å beslaglegge verdisaker. Alf og Ana María ble tvunget til å følge med de væpnede krigerne inn i den tette skogen. Ana María innså hva som ventet dem; de måtte regne med å være fanger i flere måneder. Kidnapping var en av geriljaens metoder for å skaffe seg penger, og to av hennes onkler hadde vært ofre for denne utpressingsmetoden. Som regel ble gislene plukket ut fra familier som hadde økonomi til å betale ut sine kjære. Men i Utría-parken 13. januar 2008 var utvelgelsen helt tilfeldig.
Også jeg hadde reist på nyttårsferie for å utforske storslått natur denne måneden. Sammen med to venner var jeg i Argentina for å be-stige Aconcagua, Amerikas høyeste fjell på 6960 meter over havet. Det var isende kaldt og stjerneklart da vi midt på natten forlot basecamp ved foten av en mektig isbre for å ta fatt på den siste etappen. Jeg ble svakere jo høyere vi kom, og konsentrerte meg om å ta ett lite skritt av gangen. Er par hundre meter før toppen var jeg forvirret og tok av meg den tykke dunjakken i den iskalde luften. De andre så at jeg var høydesyk, ustø og ute av stand til å gjøre ordentlig rede for meg. Jeg måtte ned så fort som mulig, og en av mine kamerater snudde for å ledsage meg tilbake til basecamp mens tredjemann fortsatte til topps.
Vi skulle hvile ut noen dager i Buenos Aires etter fjellturen, men var bare så vidt kommet dit da jeg fikk telefon fra UD i Oslo: En nord-mann var kidnappet av geriljaen i Colombia, og jeg måtte umiddelbart returnere til Bogotá. Jeg hadde truffet Alf flere ganger, og ergrelsen over å ha mislyktes med å bestige Aconcagua ble overskygget av den skjebnen som nå hadde rammet ham: Alf kunne bli sittende lenge i Farcs fangenskap, og han risikerte å bli drept.
Blant colombianere flest ble Farc oppfattet som selve ondskapen, mer truende og skumlere enn ELN. Hele 21 396 mennesker ble kid-nappet av Farc over en periode på 20 år.1 Det var en brutal form for frihetsberøvelse som rammet både de bortførte og familien deres hardt. Den mest profilerte av gislene var den tidligere presidentkandidaten Íngrid Betancourt, som i 2008 satt fanget på det syvende året. I lange perioder var hun sperret inne i et gitterbur eller et plankeskur, hvor hun bare slapp ut for å gjøre sitt fornødne i et latrinehull i bakken. Hun forsøkte å rømme og ble straffet med en tung halslenke som i den andre enden ble festet til et tre. Utmagret, syk og med store blemmer på føttene ble hun jaget på lange dagsmarsjer gjennom ulendt jungelterreng. Betancourts bok om fangenskapet hos Farc er en høydramatisk skildring av alt mennesket kan romme, både evnen til fornedrende ondskap og evnen til å overleve de verste prøvelser.
Tre amerikanere var fanger hos Farc sammen med Betancourt. De hadde krasjet med et småfly i jungelen i 2003 under rekognosering av kokaproduksjonen i Colombia. Den amerikanske piloten og en colombiansk etterretningsoffiser om bord var blitt skutt og drept av geriljaen. Amerikanerne og politikerne var Farcs trofé-gisler. De ble betraktet og behandlet som hard valuta, som kunne brukes til å tvinge frem løslatelser av fengslede Farc-medlemmer. Også soldater og politifolk kunne brukes i slik byttehandel. Men Uribe-administrasjonen var lite interessert i å utveksle fanger, dermed ble de politiske gislene sittende år etter år. Det vil si, de satt ikke i ro – de ble jevnlig tvunget til å gå i dager og uker for ikke å bli oppdaget av de militære.
Ana María og Alf tilhørte den andre kategorien gisler, som kunne slippe ut av fangenskap mot løsepenger så sant familie eller arbeidsgiver betalte. De første dagene etter kidnappingen var det flere medieoppslag i Norge og Colombia om samboerparet som var tatt i Chocó. Så ble det stille. Med mye oppmerksomhet risikerte familien at løsepengekravet økte, og at tiden i fangenskap ble forlenget. Mye ståhei i Norge kunne dessuten øke faren for at Alf ble et politisk gissel og ikke slapp løs i det hele tatt. Jeg ba derfor alle som engasjerte seg, om å holde en lav profil, mens UD i Oslo oppfordret Alfs familie i Drammen til ikke å gi intervjuer.
Sandaler i jungelen
Alf og Ana María var dårlig skodd for gisseltilværelsen, de gikk i flipp-flopp-sandaler og var kledd i shorts og singlet. Fangevokterne gikk i Farcs velkjente gummistøvler. Også gislene fikk etter hvert støvler – de ble stjålet fra lokale urfolk, som hadde god bruk for dem selv.
Fangene ble tvunget til å gå mange timer hver dag. Farc ville ha dem lengst mulig unna de militæres rekkevidde. Etter et par uker ble tempoet satt ned, gislene ble holdt i en leir noen dager før de igjen måtte ut på vandring. Om natten sov Ana María og Alf på bakken, der sengeleiet besto av palmeblader og en plastduk. Over seg hadde de enda en plastduk, som var festet på pinner i fire hjørner. Etter noen uker laget fangevokterne enkle tresenger til dem. Maten besto av små porsjoner med ris og bønner, og mest kokebanan – en søramerikansk grønnsak som ser ut som banan og smaker som søtpotet. De militære hadde sperret av området Farc opererte i, slik at matforsyninger ikke kom inn.
Etter hvert fikk de noen klær, og hygienen ble ivaretatt med daglige bad i de mange elvene i Chocós tette jungel. Alf ble alvorlig syk med høy feber og hallusinasjoner. Farc-soldatene ga ham febernedsettende medisiner, og heldigvis kom han seg på bena igjen. Etter to måneder som gissel ble Ana María løslatt, med ordre om å skaffe til veie løsepengene som geriljaen krevde for Alf. Hun hadde fylt 25 år i fangenskap og sto nå overfor sitt livs vanskeligste oppgave: å berge livet til sin elskede. Begge trodde at det bare var snakk om dager inntil Alf også var fri.
Den første telefonen fra Farc kom dagen etter at Ana María var tilbake i Bogotá. Foreldrene hadde hentet inn ekspertråd om hvordan forhandlinger om løsepenger foregikk, og Ana María fikk beskjed om å være tålmodig. Hun måtte holde hodet kaldt, forhandle knallhardt og ikke gi etter for trusler. Det ville ta flere måneder å bli enige om en sum. Hun måtte for all del ikke gi seg på et høyt nivå, for da ville Farc hevde at de var blitt lurt og at hun kunne betale mer, noe som ville forlenge fangenskapet for Alf.
Forhandlingene begynte med at Farc krevde 2000 millioner pesos, det tilsvarte omtrent 5,7 millioner norske kroner i 2008. Ana María var livredd og svarte med et mottilbud som var veldig mye lavere enn geriljaens krav. Situasjonen var absurd; det var som om de forhandlet om en vare. Fra Norge varslet slektninger at de kunne sende penger, og Ana María strevde med å få dem til å forstå – slik hun selv strevde med å forstå – at dette ikke først og fremst dreide seg om en pengesum. Hun sto oppe i en maktkamp og måtte bruke all sin kløkt for å redde Alf.
Ana María forsøkte å gå på jobb, men ga opp etter noen dager. Hun hadde mobiltelefonen i hånden hele tiden, hun visste aldri når Farc-personen ringte. Det var alltid samme mann, og det gikk alltid flere dager mellom hver forhandlingsrunde. Etter hver telefonsamtale møttes Ana María og hennes rådgivere for å legge den videre slag planen. I Chocó ante ikke Alf noe om forhandlingene. Fangevokterne løy for ham og sa at Ana María ikke tok telefonen. Alf var nedstemt. Han visste ikke at kjæresten ble truet over telefonen med at om hun ikke betalte det Farc krevde, så ville han bli drept.
For Alf, som for mange av gislene i Colombias jungel, var radioen livlinjen ut til verden. Farc lempet på radioforbudet fra de første ukene og ga Alf en radio etter at Ana María var løslatt. Tidlig om morgenen pleide han å lytte på et program som het Las voces del secuestro – de kidnappedes stemmer. Her kunne gislenes familiemedlemmer hilse til sine kjære, selv om de ikke visste om budskapet nådde frem. Alfs mor sendte meldinger til sønnen i dette programmet mens Ana María snakket til ham via en militær radiostasjon. Begge forsikret ham om sin kjærlighet, og Ana María forsøkte seg med kodede meldinger om de vanskelige forhandlingene med Farc. Alf forsto ikke det hemmelige budskapet, men det holdt motet oppe å høre de kjente stemmene.
Mens gisseldramaet pågikk, holdt jeg kontakt med Ana María og Alfs mor, og med colombianske myndigheter. Det var lite jeg og norsk UD kunne gjøre for å få Alf ut av fangenskap. Norge som stat er motstander av å kjøpe ut gisler med løsepenger – det bidrar til å finansiere kriminelle grupper og å øke risikoen for flere kidnappinger. Men i Alfs tilfelle var det åpenbart eneste vei ut, og Ana María var den eneste Farc ville ha som motpart i forhandlingene.
I samtalene med colombianske myndigheter sa jeg tydelig fra om at vi for all del ville unngå en væpnet redningsaksjon. Colombianske militære forsøkte flere ganger å redde gisler med våpenmakt i løpet av de fem tiårene Farc drev med kidnappinger. Det endte ofte tragisk, som i mai 2003 i fjellene nordvest for Medellín. Da ble en provinsguvernør, en tidligere forsvarsminister og åtte soldater henrettet av Farc under en mislykket militær redningsaksjon.
Tropeskogen hvor Alf ble holdt fanget, var nærmest ugjennomtrengelig. Jeg var med i et militært rekognoseringsfly over området og forsto hvor vanskelig det ville være å finne Farc og gislene deres. Fra luften så jungelen ut som et teppe av brokkoli, hvor de høye trærne lukket seg over underskogens hemmeligheter og vek til side bare der de aller største elvene trengte seg gjennom landskapet. Farcs soldater var mestere i å operere i dette terrenget. De lot seg ikke stoppe av bratte fosser eller skumle sumper. Det var en av grunnene til at de militære aldri klarte å få has på dem – topografien og geriljaens bevegelighet beskyttet dem mot angrep fra både luften og bakken.
En av de kvinnelige Farc-soldatene forsnakket seg en dag overfor Alf. Nå er vi allerede nede i 1000 millioner pesos, sa hun. To måneder var gått siden Ana Marías løslatelse; så lang tid hadde det altså tatt å halvere løsepengekravet. Men Alf visste at summen fortsatt lå skyhøyt over det han og samboeren kunne klare. Mens de begge var gisler, hadde paret blitt enig om hvor høyt de kunne gå. Alf innså at det ennå ville ta tid å bli fri, men nå visste han i hvert fall at forhandlingene pågikk. Han lovet seg selv at om han ikke var fri etter seks måneder i fangenskap, ville han forsøke å rømme.
Alf var ikke redd for å dø, men han var redd for å bli passiv. Han begynte å trene, og ga seg til å spille sjakk med lederen av gruppen som passet på gislene. Med unntak av denne kommandanten hadde Alfs fangevoktere liten eller ingen skolegang. De var typiske for fotsoldatene i Farc – oppvokst i fattige bondefamilier, uten utsikter til utdannelse eller sosiale klassereiser i det sterkt hierarkiske Colombia. Narko-bandene og geriljaen var i mange tilfeller eneste mulige karriere veier. Selv om han var geriljaens gissel, forsto Alf hvorfor noen var villige til å gripe til våpen mot makthaverne: Ressursene i det rike og vakre Colombia var himmelropende urettferdig fordelt.
Geriljaledelsens begrunnelse for å holde gisler fanget i måneder og år var at flere tusen Farc-medlemmer og sympatisører satt fengslet i Colombia, dermed var det bare rett og rimelig at geriljaen kidnappet politikere, soldater, politifolk og journalister for å skape balanse i fangeregnskapet. Kidnappingene som ble gjennomført for å gi Farc inntekter, ble legitimert ved at man sammenlignet løsepengene med myndighetenes skatteinntekter. Siden staten brukte innbyggernes penger på krig i stedet for på samfunnsbyggende tiltak, hadde Farc rett til å kreve inn skatt på sitt vis, argumenterte geriljaledelsen. Internt i Farc diskuterte man gjennom flere år om kidnappingene hadde for store politiske kostnader i form av omdømmetap blant colombianere flest, men det var lite rom for å spørre om det var moralsk forsvarlig av en revolusjonær bevegelse å frarøve mennesker friheten.
Løslatelsen
Halvårsdagen for fangenskapet nærmet seg, og Alf visste ikke hvor langt forhandlingene var kommet. Han satt bøyd over et parti domino da fem geriljasoldater en dag kom inn i leiren og ga kommandanten ordrer fra høyere hold. Alf ble bedt om å gjøre seg klar, og rett før solnedgang begynte de å gå. De slo leir for natten, og Alf fikk vite at han skulle slippes fri. Om morgenen 2. juli 2008 gikk de videre til en elv i jungelen, der Alf ble beordret opp i en kano sammen med tre Farc-soldater.
Ana María hadde i forhandlingene blitt enig med Farc om å betale 100 millioner pesos, rundt 300 000 kroner, i løsepenger. Hun ble instruert om at pengene skulle overleveres på et møtested nord for provinshovedstaden Quibdó, opp den mektige Atrato-elven, inn side-elven Bete, så opp i en mindre sideelv. Sikkerhetsekspertene frarådet henne å dra selv og anbefalte i stedet å finne en person som ikke stakk seg ut i Chocó-jungelen, hvor de fleste innbyggerne er urfolk. Alfs tidligere barnepike Marta sa ja til å påta seg den risikable oppgaven som kurér.
De to kvinnene, Ana Marías far og en familievenn reiste med fly fra Bogotá til Quibdó med penger gjemt under klærne for å unngå at alle kontantene vakte oppmerksomhet. Den store seddelbunken ble så lagt i bunnen av en veske og dekket av en mengde godteri og chips-poser. Marta tok vesken om bord i en motorbåt som var eid av den lokale kirken. En prest og en båtfører ble med henne opp Atrato-elven.
Alf og Farc-soldatene hadde ventet noen minutter i kanoen da de hørte motorduren. Alf kjente igjen Marta og ble sittende og vente mens gisseltagerne telte pengene hun kom med. Endelig fikk han gå om bord i kirkens båt, de dro ned sideelven, ut i Bete-elven, og ved utløpet til Atrato-elven ble de stanset av soldater fra en militærbase på elvebredden. Skulle veien til frihet bli torpedert av nidkjære soldater som ville anklage dem for å ha gjort byttehandel med Farc? Men nei:
«Íngrid Betancourt er fri!» ropte en av soldatene. Etter mer enn seks år og fire måneder i fangenskap var den tidligere presidentkandidaten frigjort av colombianske spesialsoldater. Sammen med henne var de tre amerikanerne og elleve soldater og politimenn endelig ute av fangenskap. Militær etterretning hadde greid å lokalisere gislene i Guaviare-provinsen noen uker tidligere og klart å trenge inn i Farcs kommunikasjonskanaler, hvor de overtok kontroll på samtalen mellom gislenes voktere og deres øverstkommanderende, Mono Jojoy. De lokale kommandantene trodde de mottok ordre fra Jojoy mens de snakket med militære agenter. Jojoy ble lurt til å tro at hans ordre ble gitt til Betancourts voktere. De militære agentene ga instrukser om å samle gislene på ett sted, der de skulle hentes i helikopter av ubevæpnede humanitære utsendinger. De skulle fraktes til et møte med Farcs toppledelse, fikk de lokale kommandantene beskjed om.
Gislenes hender var bundet sammen da de ble ført om bord i helikopteret sammen med to væpnede Farc-kommandanter. Men oppe i luften ble de to overmannet, og gislene fikk vite at de var befridd. Betancourt beskriver lykkefølelsen slik: «Et langt, meget langt og meget smertefullt skrik steg frem fra mitt aller dypeste og fylte halsen som om jeg spydde ild til himmels. Det tvang meg til å åpne meg full-stendig, som ved en fødsel. Da jeg var ferdig med å tømme lungene, åpnet øynene mine seg i en annen verden, og jeg forsto at jeg var blitt slynget ut i livet.»
Det var tilfeldig at Alf skulle løslates samme dag. Den sensasjonelle nyheten fra Guaviare vakte jubel verden rundt, men i Quibdó ble Ana María bekymret. Sammen med sin far og Alfs beste venn ventet hun på at kjæresten og Marta skulle komme til byen. De var redd for at Farc, etter å ha blitt lurt i Guaviare-operasjonen, ville holde igjen Alf. Presten hadde sagt de skulle være tilbake i Quibdó før klokken 18. Klokken ble 18, den ble 18.30. Ana María var desperat. Endelig, klokken 19 ringte presten, Alf var nå i huset hans, hvor samboerparet ble gjenforent.
Alf ble sjekket inn på hotellet under pseudonym for å hindre at nyheten om løslatelsen lekket ut. Han og Ana María ønsket å feire i fred og ville formidle gladmeldingen når de var tilbake i Bogotá. Jeg ringte Ana María samme kveld, og hun fortalte at Alf var fri. Jeg formidlet informasjonen videre til UD i Oslo.
Alf våknet klokken fem dagen etter og oppdaget at han hadde mot-tatt en enorm mengde med e-post. «Hva skjer? Norske medier melder at du er fri», skrev venner og kolleger fra hele verden. UD hadde gått ut med nyheten i Norge, som lå syv tidssoner foran Colombia. Ana María var rasende. I fire måneder hadde hun hatt stram regi på det krevende spillet for å få kjæresten ut i frihet, og så var det vi i norsk UD, av alle, som overkjørte henne da hun endelig kunne senke skuldrene. Det var ikke mitt stolteste øyeblikk som norsk diplomat i Colombia.
I løpet av morgentimene ble hotellet i Quibdó omringet av lokale journalister, som fulgte etter dem, tok bilder og ba om intervjuer. Alf sendte ut en e-post til alle sine kontakter og bekreftet at han var løslatt. Det ble ingen diskré reise hjem til Bogotá, slik paret hadde planlagt. Men det viktigste var likevel at marerittet var over. Livet kunne begynne på nytt.
Utdrag fra Ut av jungelen
