Ulykkelige Arabia

«Lykkelige Arabia» var romernes navn for Jemen. Denne boken handler om et annet Arabia. Ti år etter den arabiske våren er Arabia herjet av krig, klimaendringer, befolkningsvekst og radikale ideologier. De fremste ofrene er befolkningen i Jemen.

Slagmarken Jemen

«Araberverdenens fattigste land er i ferd med  

å bli systematisk ødelagt av det rikeste.» Bruce Riedel, tidligere CIA-agent, 2017

Jemen er selve hjertet i det sagnomsuste Arabia. Som tatt ut av Tusen og én natt går arabere her med dolk i beltet, sandaler til kjortelen og shemagh-skjerf på hodet. Den verdenen vi finner i Jemen, er eksotisk, men brutal. Hardbarkede krigerkulturer herfra har stått imot utenforstående i hele vår tidsregning, og klanenes lov regjerer nærmest uinnskrenket, slik den har gjort i årtusener. Jemen i dag er kanskje så langt unna oss i Nord-Europa som det er mulig å komme. Homo scandinavicus er et moderne, sekulært menneske med stor tillit til statsmakten og en urokkelig tro på demokrati og rettsstat–tanken om at makten skal temmes av lov. Homo jemenittus holder på sin side til i et land som består av klaner og troende. Demokratiet er dekorativt, og ingen har tillit til den klandominerte «statsmakten». Loven her støtter kun den sterkeste. Balansen mellom samfunnets ulike grupper holdes i hevd på annet vis, for eksempel gjennom blod-hevn. Det urgamle talions-prinsippet – øye for øye, tann for tann altså privat hevn, er ikke forbudt i Jemen. Faktisk er det en integrert del av landets straffesystem. Sett med nordiske øyne er Jemen noe så fremmed som et rettsstatsløst samfunn – et samfunn hvor staten knapt finnes, og andre bånd og mekanismer regjerer. Jemen er vår diametrale motsats – vår nemesis. Det er et land hvor Gud er stor og staten er død.

Kolonimaktene klarte aldri å temme Jemen. Under første verdenskrig inngikk vår helt, Lawrence av Arabia, allianse med den mektige Saud-slekten og de fanatiske religiøse wahhabistene lenger nord i Arabia. Sammen forsøkte de å gi Jemen dødsstøtet. Det mislyktes. Hvert eneste tiår siden den gang har minst én krig herjet Jemen. Det finnes flere håndvåpen per hode her enn noe annet sted på kloden (trolig med unntak av USA). Knapt noe sted i verden passer bedre til mantraet war is the name of the game. Likevel er krigen som utfolder seg i våre dager, annerledes enn alle tidligere kriger i Jemen. 

Verden våknet i 2015 da det søkkrike nabolandet Saudi-Arabia i nord innledet en massiv bombekampanje mot lutfattige Jemen. Oljerike Nord-Arabia gikk til luftkrig mot ressursfattige Sør-Arabia for å redde sine egne støttespillere i Jemen. Saudi-Arabia, hvor i overkant av 30 millioner mennesker i snitt lever på 35 000 dollar hver per år, gikk til krig mot Jemen, der i underkant av 30 millioner innbyggere i snitt lever på 900 dollar per år. I seks år har militær høyteknologi av ypperste klasse kommet til kort overfor tannløse, kjortelkledde, khat-tyggende fjellklankrigere i plastsandaler med AK-47-en slengt over skulderen. Den militære koalisjonen som grep inn i Jemen, har bestått av ti araberland (Saudi-Arabia, Emiratene, Qatar, Kuwait, Bahrain, Jordan, Egypt, Marokko, Senegal og Sudan) med Storbritannia, USA og Frankrike i støttefunksjoner. Samlet representerer koalisjonen mer enn 50 prosent av verdens militære slagkraft. Koalisjonen under saudiarabisk ledelse skal presse den sjia muslimske opprørsbevegelsen omtalt som «houthiene» og visse allierte klaner fra Jemens nordligste provinser bort fra hovedstaden Sanaa, etter at de inntok byen i 2014. Houthiene fikk hjelp av den tidligere presidenten i Jemen gjennom 33 år, Ali Abdullah Saleh. Han hadde blitt byttet ut under den arabiske våren i Jemen i 2011, men tre år senere inntok han igjen hovedstaden. Denne gang kom han sammen med sine tidligere fiender, houthiene. Saleh hadde også med seg egne menn med våpen, blant annet Jemens amerikansktrenede spesialstyrker, Den republikanske garden. Sammen jaget Saleh og houthiene den nye presidenten i Jemen, Abdo Rabbo Mansur Hadi, på flukt. Saudi- Arabia og koalisjonen gikk så til krig for å støtte Hadi. På Hadis side sto den andre halvdelen av Jemens militære, samt en rekke fiender Saleh hadde opparbeidet seg gjennom tre tiår ved makten. Saudi- koalisjonens målsetning var å «bekjempe houthiene og gjenetablere den rettmessige (og saudi-utpekte) politiske ledelsen» i Jemen med militære midler. Men dette var neppe en presis beskrivelse av formålet med krigen. Gulfstatene kjenner Jemen for godt til å ha slike avsindige ambisjoner. 

Verden valgte å handle med Saudi-Arabia – eller mer treffende, å avslutte handlingen – først i 2018 etter at Jamal Khashoggi, saudi-arabisk journalist i fremstående vestlige aviser, trolig ble partert av Saudi-Arabias utenlandsetterretning, med kyndig hjelp fra en saudisk sjefspatolog, på det saudiarabiske konsulatet i Tyrkia. På finurlig vis er Saudi-Arabias krigseventyr i Jemen og drapet i Tyrkia på en saudi-arabisk journalist fra Washington Post knyttet sammen. Men før vi kommer til større sammenhenger, skal vi på et lite besøk til Jemen.

Landgang i landet der ingen vil gå i land

Yaman fataakah – Jemen er dødelig gammelt ordtak i midtøsten

Jemen er ingen spøk. Ingen utenforstående jordlig makt har noensinne klart å få Jemens fjellfolk til å underkaste seg. Osmanske kronikører beskrev Jemen som «et sted der det kun var smerte». På 1500-tallet mobiliserte de tyrkiske osmanerne for å forsøke å kontrollere Jemen. Kaffeplantens vidunderverker ble i sin tid (trolig) oppdaget her. Etter at osmanerne hadde introdusert kaffedrikken til Istanbul og stjålet til seg kaffeplanten på 1600-tallet, valgte de å gi opp Jemen. På 1800-tallet var osmanerne likevel tilbake. Denne gang for å presse britene. Det britiske imperiet hadde åpnet Suez kanalen mellom Rødehavet og Middelhavet, og hadde før det tatt kontroll over Jemens naturlige dypvannshavn Aden ved innseilingen til Rødehavet. De tyrkiske osmanerne hadde moderne skytevåpen, og klarte derfor å erobre de jemenittiske byene Hodeidah, Sanaa og Taiz i nordlige områder av Jemen for å stagge det britiske imperiet. Men Jemen fikk temmelig raskt tilnavnet «tyrkernes massegrav», og det ble laget tyrkiske folkesanger som forbannet Jemen. En av de store jemenittiske fjellklanene, hashid-konføderasjonen, en nøkkelaktør også i dagens krig, beleiret byen Sanaa i 1905 for å presse tyrkerne ut. Det skal ha kostet 8000 av de 10 000 utplasserte osmanske soldatene livet. I den osmanske hæren var det å tjenestegjøre i Sør-Arabia etter hvert så upopulært at soldatene måtte bæres om bord i skip og lenkes fast for å ekspederes til Jemen.

Britene benyttet på sin side utplassering til sitt protektorat Aden som straff eller passelig avskrekking. Postingen i Aden ble ansett som så belastende at britiske koloniherrer i India brukte den som straff for avdelinger som hadde underprestert, eller for «menn med ekteskapelige problemer». Etter første verdenskrig festet Storbritannia grepet om Aden. Havnen i Jemen var et av de strategiske knutepunktene den falmende stormakten Storbritannia nødig gav opp, og protektoratet forble britisk koloni frem til 1967. Britene hadde kontroll over Aden, men valgte å holde «det egentlige Jemen» unna gjennom å bevæpne klanene rundt byen til tennene. Denne politikken i Sør-Jemen ble gjerne kritisert, og u(ten)forstående briter kom stadig med mer ambisiøse målsetninger, som at Storbritannia burde ta kontroll over hinterlandet. Svaret var kontant. «En militær okkupasjon? Hvor mange hærdivisjoner er vi i så fall villig til å ofre?» Britene landet følgelig på avmålte ambisjoner i Jemen: å holde

klanene på betryggende avstand. Gulroten var våpen til klanene. Pisken var våpen på klanene. Royal Air Force (RAF) etablerte en av sine hovedflybaser ved Aden i Jemen i mellomkrigstiden. Bombefly til å utføre bomberaid mot jemenittiske landsbyer og landbruks-områder var dermed ikke langt unna. Men landgang ut over Aden var uaktuelt. Britisk press mot klanene i Jemen de siste hundre årene har foregått særlig i lufthøyde. Britene bombet Jemen blant annet i 1928, 1934 og 1961. Og forbløffende nok – for alle praktiske formål – atter igjen fra 2015. Utenforstående som har noe valg, velger å slåss på betryggende avstand i Jemen. Helst fra luften. 

Selv amerikanerne har vært lite lystne på å sende soldatene sine til Jemen. Over halvparten av de som utførte terrorudåden mot USA 11. september 2001, var saudiarabiske statsborgere av jemenittisk herkomst. I dag utgjør jemenittiske statsborgere den største nasjonaliteten i den amerikanske fangeleiren Guantánamo Bay. USA har hatt militære operasjoner i Jemen siden 2002. Men amerikanerne har voktet seg vel for å sende sine egne til Jemen. Det er førerløse fly – droner – som primært har ført amerikanernes krig her. Faktisk er det Jemen i særdeleshet som har vist behovet for automatiserte krigføringsmidler, nettopp for å slippe å sende amerikanske soldater i vei på håpløse oppdrag med elendige odds. Om man ser bort fra Gaza, den palestinske landstripen mellom Israel og Egypt, har Jemen trolig vært drapsdronenes viktigste eksistensberettigelse siden årtusenskiftet. Sammen med den amerikanske «ikke-krigen» i Syria var det Jemen som var Obama-administrasjonens viktigste «ikke-krig». Jemen bidro til å gjøre Obama til den presidenten i USAs historie med ansvar for flest utenomrettslige henrettelser. Men altså uten landgang.

I sin tid ble Jemen Egypts Vietnam. Da egypterne under president Gamal Abdel Nasser gikk i land i Nord-Jemen på 1960-tallet, for å støtte en revolusjon og en gryende arabisk republikk i 1962, ble de møtt av vennligsinnede sunnimuslimske revolusjonære i varme og tørre Tihama langs Rødehavskysten. Egypterne skal ha manglet kart og trodd at de var på vei til ørkenkrig. De forventet kamper mot et par rojalister og noen støttespillere fra monarkiene Jordan og Saudi-Arabia. I stedet, viste det seg, var det fjellkrig som ventet. Fjellkrig mot Jemens hardbarkede fjellklaner, zayidiene (som også houthiene stammer fra), som kjempet for å stå imot revolusjonen som var i ferd med å gjøre ende på deres tusenårige rike her, zayidi-imamatet. Zayidienes leder Imam Badr og hans fjellklaner hadde dertil Saudi-Arabia, Jordan og Storbritannia på sin side. Og USA. Og Iran. Og Israel. Denne forbløffende konstellasjonen av støttende stater var på 1960-tallet ført sammen gjennom det felles formål å stagge Egypt og Nasser. Hovedredskapet var zayidi-klanene selv. Fattige fotsoldater fra Egypts Nildelta kjente verken krig, kulde eller krigerske fjellklaner, og døde som fluer. Selv ikke mengder med kjemiske våpen mot jemenittene gav egypterne seier. 20 000 egyptiske soldater skal ha mistet livet i Jemen mellom 1962 og 1967. Egypts president Nasser slo da fast at «Dette er mitt Vietnam» – og trakk seg ut for å slåss mot Israel i egne nærområder i stedet. I 2015, da Egypts nye leder, Abdelfattah al-Sisi, fikk marsjordre fra Riyad om å bli med i Jemen-koalisjonen, valgte den egyptiske generalen klokelig sjøposten.

De eneste som har maktet å bringe Jemens fjellklaner halvveis i kne, var britene. Det gjorde de sammen med Abdelaziz Ibn Saud, Saudi-Arabias grunnlegger og landsfader. Like etter samlingen av landet gikk Ibn Saud med sitt nye Arabia i 1934 til lynkrig for å underlegge seg deler av Jemen. Ibn Saud måtte gi tapt, men fikk delvis kontroll over de nordlige jemenittiske provinsene Asir, Najran og Jizan. Jemens naboer, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, kjenner Jemen betydelig bedre enn både tyrkere og briter. Ikke bare snakker de samme språk. Oppdelingen i stater etter første og andre verdenskrig fulgte en ganske tilfeldig prosess i Arabia, og kulturelle skillelinjer følger ikke landegrensene. Derfor er visse provinser i Jemen i kultur, mentalitet og blodsbånd mer «emiratiske» eller «saudiarabiske» enn jemenittiske, og omvendt. Da gulfmonarkiene fra Nord-Arabia intervenerte militært i Jemen i 2015, var det ikke primært egne brødre eller sønner gulfstatene sendte i vei. Derimot var det gjerne jemenitter med lange opphold eller nyanskaffet stats-borgerskap i de rike gulfstatene lenger nord de benyttet seg av. I tillegg satset gulfstatene på utenforstående. Fotsoldater fra land som står i gjeld til gulfstatene, har levert betydelig kanon føde til koalisjonen i Jemen. For eksempel har Sudan formelt hatt en styrke kontingent på rundt 15 000 mann som slåss på vegne av Saudi-Arabia. Hvert år mellom 2015 og 2020 skal minst tusen sudanske soldater ha mistet livet i Jemen-krigen. Dertil har gulfstatene lent seg på innleid slag-kraft. I Aden, hvor Emiratene har hatt kontroll, kommer man langt med språk som spansk eller serbokroatisk, gjengs blant leiesoldater – eller «militære kontraktører», som de gjerne kalles i våre dager. Private militære kontraktører fra den ganske verden sloss i Sør-Arabia for oljepengene til rike gulfstater. Land som kjenner Jemen og som likevel velger landgang, sender nødig sine egne for å slåss.

Da Sverige hadde sete i FNs sikkerhetsråd og i desember 2018 loset i havn «Stockholm-avtalen» – en avtale om våpenhvile og demilitarisering av den jemenittiske havnebyen Hodeidah og en begynnende avtale for byen Taiz – ble det samtidig stablet på bena en FN-observatørstyrke som skulle overvåke implementeringen av avtalen. Men selv «FN-misjonen til Jemen» holder til et annet sted enn i Jemen. FN-observatørene bor i Djibouti på andre siden av Bab al-Mandib-stredet eller til nød på skip som ankrer opp i internasjonalt farvann i Rødehavet. Disse observatørene er ubevæpnet for alt annet enn selvforsvar, og uten annet mandat enn å snakke med partene – så de burde ikke utgjøre noen trussel for noen. Men selv FNs sivile observatører unngår å holde hus i våre dagers Jemen.