Tro på det ville

Franske Nastassja Martin befinner seg på den russiske halvøya Kamtsjatka, helt øst i Sibir. Når hun nesten blir drept av en bjørn, står hun plutselig ansikt til ansikt med noe som er utenfor hennes kunnskap:det utemmede, det ikke-menneskelige, dyret, det ville. I dette voldelige møtet ødelegges balansen i hennes verden. Det skjer en forandring som hun må prøve å forstå.

Bjørnen forsvant for flere timer siden, og jeg, jeg venter, venter på at tåken skal letne. Steppen er rød, hendene er røde, det hovne, opprevne ansiktet ligner ikke lenger seg selv. Som i mytiske tider glir alt over i hverandre, jeg er en ubestemmelig skapning, dekket av kroppsvæsker og blod, med utviskede trekk bak de åpne bresjene i ansiktet: Dette er en fødsel, for det er åpenbart ikke en død. Rundt meg ligger brune pelsdotter strødd utover bakken, stive av størknet blod, og minner om kampen som nettopp har funnet sted. I åtte timer, kanskje lenger, har jeg ligget og håpet at et helikopter fra den russiske hæren skal trenge gjennom tåken og komme og hente meg. Da bjørnen flyktet, surret jeg en stropp fra sekken min rundt beinet for å stanse blødningen, Nikolaj hjalp meg med å bandasjere ansiktet da han nådde frem til meg, og helte hele vår dyrebare beholdning av spirt over hodet mitt, den rant nedover kinnene mine sammen med tårene og blodet. Så lot han meg være igjen alene, han tok med seg den lille Alcatelen jeg bruker ute i felten, og gikk for å ringe etter hjelp fra en høyde mens han helt sikkert tenkte på det ustabile nettet, den anti­kvariske mobilen, de fjerntliggende antennene, på at det måtte virke, alt sammen, for vi er omringet av vulkaner, vulkaner som for bare noen øyeblikk siden markerte at vi var fri, men som nå synliggjør at vi er fanget. 

Jeg fryser. Jeg famler meg frem til soveposen, pakker meg inn så godt jeg kan. Tankene mine farer til bjørnen, vender tilbake hit, svirrer, danner sammenhenger, analy­serer og plukker fra hverandre, legger luftige planer for livet som overlevende. På innsiden må det se ut som et kaos av ynglende synapser som sender og mottar informasjon i rekordfart, blendende, lynraskt, fritt, uregjerlig, i et tempo som tilhører drømmene, og likevel har ingenting noen gang vært virkeligere eller mer nærværende. Lydene forsterkes, jeg har villdyrets hørsel, jeg er villdyret. Et øyeblikk lurer jeg på om bjørnen vil komme tilbake for å gi meg nådestøtet, eller for å få nådestøtet av meg, eller for å la oss begge dø i et siste favntak. Men jeg vet allerede at det ikke vil skje, jeg kjenner det, at han er langt unna nå, at han snubler av gårde på den høye steppen med bloddråper i pelsen. Etter hvert som han fjerner seg og jeg trekker meg inn i meg selv, kommer vi begge til oss selv igjen. Han uten meg, jeg uten ham: å skulle overleve selv om noe har forsvunnet med den andres kropp, å skulle leve med det som er lagt igjen.

Jeg hører det lenge før det er her. Nikolaj og Lana, som kom for litt siden, kan ikke høre det, det er her snart, sier jeg, nei, det er ingenting på vei, svarer de, det er bare oss her ute i uendeligheten med den stigende og synkende tåken. Men noen minutter senere kommer et oransje metallmonster, en levning fra sovjettiden, og henter oss ut.

*

I Kljutsji er det natt, dyp, håndgripelig natt. Kljutsji. «Nøkkellandsbyen.» Den russiske hærens treningsleir og hemmelige base i Kamtsjatka­regionen. Jeg skal egentlig ikke vite at det er hit, til dette stakkars land­stykket, de sender raketter fra Moskva hver uke for å måle rekkevidden og kunne ramme den amerikanske siden av stredet hvis det blir krig. Jeg skal heller ikke vite at alle områdets innfødte, evenere, korjaker, itelmenere, eller det som er igjen av dem, er rekruttert dit, for uten rein og skog er det absurde blitt normalt, og det har gått så langt at de kjemper for overgriperne sine. Bare at jeg vet alt dette, jeg har visst det hele tiden, for det er jobben min å vite sånt. Evenerne, som jeg har bodd sammen med i mange måneder i skogen, har fortalt meg om rakettene som eksploderer i nærheten av sovesalen om kvelden. De har ledd av spørsmålene mine, de har gransket meg med blikket, rett som det er har de kalt meg spion, muntert, ondskapsfullt, ironisk, de har tildelt meg alle slags roller, men de har alltid fortalt alt. Om landsbyen, alkoholen, slagsmålene, om skogen som blir stadig fjernere, og morsmålet som gradvis forsvinner sammen med den, om jobbmangelen, om fedrelandet som redder dem – og tilbyr dem leiren i Kljutsji i bytte.

Skjebnens ironi: Klinikken befinner seg i nøkkellandsbyen, det er der vi lander, bak piggtråden og netting­gjerdene, bak vakttårnene, inni løvens gap. Jeg som i mitt stille sinn har moret meg over å vite en hel masse jeg ikke hadde lov til å vite om dette hemmelige området, befinner meg nå på innsiden av behandlingsstedet for soldatene og de sårede i nesten­krigen som er normen her.

Det er en gammel dame som syr igjen sårene mine. Jeg ser hvor uendelig varsomt hun bruker nålen og tråden. Jeg er forbi stadiet der det gjør vondt, jeg kjenner in­genting lenger, men er fortsatt ved bevissthet og får med meg absolutt alt, jeg er klartenkt på en måte som overgår min menneskelige natur, jeg har revet meg løs fra kroppen samtidig som jeg fortsatt bebor den. Vsio budet khorosjo, alt blir bra. Stemmen hennes, hendene hennes, ingenting annet. Jeg ser tjafser av langt, lyst og rødt hår lande ved føttene mine etter hvert som hun klipper det for å få sydd sårene i hodet, som ved et mirakel ikke ble kløyvd, jeg anstrenger meg for å skimte noe lys, men den saken er det lite å gjøre med, nattens dyp er ugjennomtrengelig, uendelig, fylt med smerte, man kommer seg ikke ut derfra helt uten videre. Det er da jeg oppdager ham. En feit, svett mann som akkurat har kommet inn i rommet, han holder mobilen opp mot meg, tar bilde av meg, han vil forevige øyeblikket. Så avskyeligheten har altså et ansikt, og det er ikke mitt, men hans. Jeg blir rasende. Jeg får lyst til å kaste meg over ham, sprette opp buken på ham, ta tak i tarmene og nagle den hersens mobilen fast i hånden hans for å tvinge ham til å ta sitt livs fineste selfie akkurat idet han forlater det, men det kan jeg ikke. Jeg kan bare knurrende be ham gi seg og ubehjelpelig skjule ansiktet mitt, jeg er utkjørt, knust. Den gamle damen forstår, hun dytter ham ut og lukker døren, folk, sier hun, du vet hvordan de er.

Sånn tilbringer jeg resten av natten, sammen med henne, sy, rense, klippe, sy enda mer, jeg vet ikke lenger hva klokka er, tiden renner av gårde, vi flyter sammen på et mørkt hav som lukter av sprit, båret av stigende og synkende dønninger. I tolvtiden neste dag blir jeg hentet, helikopteret er her, jeg skal overføres til Pet­ropavlovsk. En brannmannlignende russer dukker opp, høy, smilende, med røde klær og beroligende mine. Han tilbyr meg rullestol, jeg avslår, reiser meg, støtter meg til skulderen hans for å komme meg ned trappetrinnene, hvitt grått hvitt grått, gjennom døren, ut på betongdekket. Der har folk stimlet sammen for å få med seg forestillingen, de står klare med mobilene, jeg skjuler ansiktet mitt igjen med den ledige hånden, unngår blitslyset, og med hjelp fra redningsmannen min forsvinner jeg for andre gang inn i helikopterets buk.

*

Under reisen er jeg halvt bevisst, jeg husker at jeg fryser, at det er vanskelig å puste med blodet som renner nedover svelget. Ved ankomsten tvinger legene meg til å ligge på rygg på en båre. Jeg sier at det klarer jeg ikke, jeg får ikke puste når jeg ligger sånn, men de står på sitt, det danner seg en hel liten gjeng som holder meg fast, det virker som om hele avdelingen er der, jeg blir kvalt. Det ropes, hyles, armen min holdes fast, jeg kjenner et stikk, og plutselig gir det seg, alt sammen, lyset begynner å danse, jeg besvimer for første gang siden bjørnen, alt blir borte, absolutt alt, tomhet, hvithet, ingen drømmer. Da jeg våkner, er jeg helt naken, alene og bundet fast til sengen. Remmene strammer rundt håndleddene og anklene mine. Jeg analyserer situasjonen. Jeg befinner meg i en stor, hvit sal der murpussen skaller av, tomme senger står på rekke og rad ved siden av min, det minner om en gammel klinikk fra sovjettiden, i det fjerne lyder noen stemmer. Jeg har en sonde i nesen, svelget; jeg bruker lang tid på å skjønne hvorfor jeg puster så rart, og hva den grønne og hvite plastdingsen på halsen min er: De har utført en trakeotomi. Der jeg ligger halvt i ørska, venter jeg å se doktor Zhivago komme gående inn når som helst, omgivelsene er i hvert fall de rette. Men det er en lyshåret sykepleier som kommer, hun smiler. Du kommer til å klare deg, Nastenka, sier hun. Bak henne dukker det opp en stor, bredskuldret mann, med støvler som klaprer mot gulvflisene, gullkjede, gulltenner, gullklokke. Det er overlegen, og det synes, det er han som har ansvaret for denne operasjonen og for de neste, for tvangstrøyen og alt det andre. Få han der i lommen, er det første jeg tenker.

Han er heller hyggelig, sykehusets konge, der han står og gliser gult. Han roser meg: Ingen skjønner hvordan du kan være i live, men det er du jo, godt gjort. Molodets. Du er en veldig sterk kvinne, tilføyer han. Jeg svarer at jeg bare vil at de skal fjerne remmene. Nei, det går nok ikke, du må ligge sånn, det er for å beskytte deg mot deg selv. Å ja, ok. De to neste dagene er en eneste lang prøvelse. Sonden som går gjennom halsen min, gjør fryktelig vondt, og den smilende sykepleieren som var der i starten, er borte, en annen, veldig ung, altfor ung, tar seg av meg. Avdelingslederen holder en slags oppsikt med henne, de må jo lære … Novisen er en vond drøm. Det blir en besettelse, det eneste jeg tenker på: hvordan jeg skal få løsnet remmene som holder meg fast. Så snart vokterne mine forsvinner ut av døren, begynner jeg å legge usannsynlige planer. Et par ganger klarer jeg å komme meg løs, jeg river ut sonden som sender grøt ned i magen på meg, brun og svart grøt, den fargen, den husker jeg. På tide å mate, hører jeg at det ropes i korridorene på slutten av dagen. Har du matet? sier avdelingslederen til lærlingen. «Mate», det er ordet. Kormit. Jeg ser for meg min gamle venn Ilo i Manasj der han sitter inni jurten og roper ut til nevøen Nikita: Har du matet hundene? Gå og mat hundene! Idi kormit! Siden har jeg ikke kunnet høre det ordet uten å kjenne en krampetrekning fra dypet av magen. Jeg husker klart og tydelig de ondskapsfulle, svarte øynene til denne ungjenta som akkurat hadde trådt ut av barndommen, hvor stygt de stirret på meg, jeg ser henne for meg der hun sprøyter næringen bestemt inn i sonden, hun vil straffe meg, hun hevner seg for det livet jeg har, for sin egen usle tilværelse, ikke vet jeg, for alt som ikke føyer seg etter henne, for alt som gjør motstand, hun viser meg at for én gangs skyld er det hun som sitter med makten.

Jeg hyler av smerte da grøten brått og brutalt når magesekken. Tårene triller nedover kinnene mine, aldri før har jeg vært så maktesløs – helt prisgitt menn og kvinner og også jentunger, avkledd, fastbundet, tvangsfôret, jeg er ved den menneskelige naturs ytterste grense, ved det som må være randen av hva man kan tåle. Avdelingslederen har hørt skrikene mine og kommer inn i rommet, hun går bort til meg og vifter vekk sin underordnede, som sender meg et morderisk blikk. De lar meg virkelig få unngjelde for å ha overlevd kampen mellom kvinne og bjørn, sier jeg til meg selv. Har du vondt? vil hun vite. Ja! sier jeg i en så overbevisende tone jeg bare klarer i håp om at hun skal gi meg noe, hva som helst, et eller annet middel som kan lindre smertene litt. Hold ut, potierpi, sier hun og går tilbake til sitt. Potierpiorker jeg heller ikke å høre lenger.

Det er da, etter grøtepisoden, jeg bestemmer meg for å legge ned våpnene, eller det er da jeg kapitulerer, siden jeg ikke har noe valg. Jeg prøver å oppføre meg som en engel, ikke protestere, ikke kreve noe og ikke forvente noe, tåle smertene, sonden og alt det andre, helt til dette går over, eller snarere til det går over i noe nytt. Hvis det ikke hadde vært for symfonien som gjaller inne på rommet mitt – hvert tredje sekund høres en rumling etterfulgt av et smekk, som dårlig bakgrunns­musikk – ville det ha vært enklere å konsentrere seg om omstendighetene rundt underkastelsen. Jeg forhører meg om den gjentagende musikken og får vite at en veldig gammel, men veldig seriøs studie har vist at dette rekviemet, når det går på repeat, får pasientene til å huske å puste: Rrrrrrrrrrruuuuuulllllllllllllllll klang! Rrrrrrrrrrrrrruuuullllllllllllllll klang! Og så puster man. Sannelig. Jeg befinner meg i hjertet av det russiske helse­vesenet, det er sikkert og visst. Er dette noe særegent for Russlands østligste strøk, fordi man sitter fast i gamle metoder der? Jeg tviler på at pasientene på intensiven i Moskva får høre samme melodi som meg. Men så ligger ikke de på en gulag­aktig klinikk heller. Jeg sier til meg selv: Folk vil ikke tro meg når jeg forteller om dette, hvis jeg kommer meg ut herfra, hvis jeg kommer levende fra det. Jeg sier til meg selv: Når jeg får anledning, skal jeg skrive det ned.

Heldigvis er nettene mer underholdende, men ikke mindre surrealistiske. Anja overtar for Inna, Julija tar over for henne igjen. Det er det samme hver kveld. Sykepleieren som passer på meg, holder seg ved en liten skolepult bakerst i rommet. Der, i halvmørket, sitter hun og lager kompresser i lyset fra en bitte liten nattlampe. Hun klipper, bretter, klipper og bretter igjen. Ingenting er gitt her. Alt gjøres av kvinnehender. Til omtrent samme tid hver natt lyder navnet til vakthavende sykepleier fra det andre rommet, det er en mannsstemme som roper. Anja! Hun reiser seg liksom likegyldig, kaster et blikk bort på sengen min og går inn i rommet ved siden av. Jeg trenger ikke lytte lenge for å forstå hva som er på gang. Så vidt kvalte stønn når inn til meg, mannsgrynt, overlegen oppildner troppene. Det er det samme opplegget hver natt, bare navnet endrer seg: Julija! Inna! Det forklarer saken: Første gang jeg så overlegen kysse en av sykepleierne midt på lyse dagen (skjønt, i denne delen av intensiven er jo jeg det eneste øyenvitnet), trodde jeg naivt nok at hun var kjæresten hans, en lege og en sykepleier, ja hvorfor ikke. Og så, da jeg skjønte at alle sykepleierne kysset overlegen systematisk på munnen, tenkte jeg at det dreide seg om en lokal skikk: Evenere som er i slekt, hilser jo ved å kysse hverandre på munnen. Men når gryntene ble gjentatt natt etter natt, begynte disse usannsynlige teoriene å vakle. Det måtte dreie seg om en annen ukjent skikk. Og for et leven! Det var med disse seksuelle overveielsene at det menneskelige i meg fikk overtaket igjen, at jeg kom ut av mellomtilstanden jeg befant meg i. For en merkelig opplevelse: å komme til seg selv ved å høre andre ha sex hver natt. Etter det begynte smertene å avta.

Sykepleierne er så fornøyde med de siste dagenes lydige oppførsel at de til slutt løsner remmene. Du kommer ikke til å fjerne sonden? Nei da, jeg skal ikke fjerne noe som helst, jeg skal bare kjenne på den nakne kroppen min for å huske hvordan den er. Den dagen oppnår jeg enda en seier: Sykepleieren går med på å skru av åndedrettskonserten. Det er en befrielse.

Gleden over oppførselen min er så stor at andre leger (mannlige) også stikker innom, alltid sammen med overlegen, som knapt tar øynene fra sin overlevende. Vi snakker sammen, jeg ligger i sengen med det tynne lakenet trukket helt opp for å dekke til brystet, de står ved hode­ eller fotenden. Jeg er åpenbart på bedringens vei. Selvsagt nekter de å gi meg tingene mine, særlig mobilen, mobiler er forbudt på denne avdelingen, påstår de. Jeg forklarer dem at jeg holder på å kjede meg i hjel. Dere har vel ikke noe jeg kan drive med, hva som helst, en bok? En av legene tenker seg om, så kommer han tilbake med en vitsebok om legekunst, om pasienter og russiske helsearbeidere. Omslaget er svart, teksten skrevet med ganske store bokstaver, jeg har glemt hva den heter. Beklager, jeg har bare denne … Det virker som om det plager ham. Det gjør ikke noe, det er faktisk perfekt, jeg tar den, sier jeg.

De tror knapt sine egne øyne. Nastenka ligger og leser fem dager etter at hun våknet, fem dager etter nærkampen med bjørnen! Og så vitser, da! Ryktet må ha spredt seg, for nå kommer et realt opptog av folk inn i rommet. De vil se meg sitte bøyd over boka, spør om den er morsom, veldig, svarer jeg hver gang. De stikker innom for å si hei, for å gratulere. Mot slutten av neste dag kommer overlegen, han triller inn en liten tv. Her sier han. Nå kan du se på noe mer interessant!

Sykepleieren setter den ved fotenden av sengen, skrur på en tilfeldig kanal og lar meg bli sittende igjen alene foran den lille skjermen. Jeg stirrer som fjetret på bildene som farer forbi, til å begynne med når de ikke inn til meg, så absurde er de, jeg klarer ikke å få meg til å se det jeg ser. Filmen jeg snubler over på den slitne inten­sivavdelingen i Petropavlovsk, handler om Nastenka (det er det hun heter i filmen), som leter etter kjæresten sin i skogen, men som ikke finner ham, hun roper og roper, men hvordan kan hun vite at den hun leter etter, er offer for en forbannelse, at han har forvandlet seg til en bjørn, hun kjenner ham ikke igjen når hun endelig finner ham. Han dør av sorg fordi han ikke klarer å vise seg for henne, vise seg fra innsiden.

Jeg blir lamslått av å se denne Rødhette­skikkelsen som bærer mitt navn og forfølges av en bjørnekjæreste som ikke kan snakke med henne lenger; som også selv forfølger bjørnen, uten å være klar over det, uten å være klar over at den hun elsker, allerede har skiftet ham. De er dømt til å leve i forskjellige verdener, de forstår hverandre ikke lenger. Sjelene deres, eller det de har inni seg, er innesperret i en kropp som er alter, noe annet, som er uten samsvar med livsuttrykkene deres. Jeg tenker på min egen historie. På det evenske navnet mitt, matukha.1 På bjørnens kyss i ansiktet mitt, på bjørnetennene som lukker seg om det, på knaket i kjeven min, knaket i skallen, på mørket inni bjørnens munn, på den fuktige varmen og den kraftige ånden, på de sammenbitte tennene som løsner grepet, på bjørnen min som plutselig, på uforklarlig vis, ombestemmer seg, tennene hans skal ikke bli det som dreper meg, han skal ikke spise meg.

En tåre triller nedover kinnet mitt, med renset blikk fortsetter jeg å stirre på skjermen, som nå bare viser mitt eget liv. Jeg sitter foran et speil. Ingenting er absurd eller merkverdig eller et resultat av tilfeldige sammentreff lenger. Alt er bare gjenklang.

I samme øyeblikk kommer sykepleieren, hun kikker bort på sengen min, ser tårene og det fraværende blikket, kikker bort på skjermen. Hun strammer munnvikene brydd. Det der passet ikke så bra, sier hun. Taushet. Skal vi skru av? Vi skrur av.

1 Det evenske ordet matukha er hunkjønn og betyr «binne». Kh uttales som spansk j.