Rapport fra et lukket Roma

I går kveld, da jeg skulle legge meg, spurte jeg min kone hvilken dag det var. Hun ble stille i noen sekunder mens hun telte etter. Nedstengningen begynte litt senere her i Roma enn i enkelte andre deler av Nord-Italia, men vi er nå inne i den tredje uken, og tiden har allerede endret konsistens – den har myknet og smuldret langsomt opp. Det gjelder ikke jobben, riktignok. Etter de første dagenes forvirring har arbeidet faktisk blitt mer intenst – i form av telefonkonferanser, Skype- og Zoom-møter og en endeløs strøm av Whatsapp-chatter.

Invadert av arbeid

Uten de vanlige begrensningene har arbeidet invadert hver time av dagen. Det virker som det eneste vi ikke klarer å slutte med, en felles besettelse og en av kildene til denne krisen – det er ingen tilfeldighet. Men nå er det produktivitet for produktivitetens skyld. Jeg arbeider fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre.

Jeg skriver stort sett hele tiden, men jeg har også åpnet noen dataprogrammer jeg ikke har sett på siden jeg arbeidet med partikkelfysikk. Jeg bruker dem til å prøve å få smittetallene til å gi mening. Jeg trodde jeg hadde lagt matematikken bak meg for godt da jeg ble romanforfatter, men den har vendt tilbake på uventet vis.

Hjernen forstår ikke lenger når den skal starte eller stoppe, så jeg sover svært lite om natten og tilbringer dagen i en tilstand av fysisk utmattelse, til tross for at skrittelleren på smarttelefonen markerer et nytt historisk lavmål.

I det minste har jeg begynt å følge et treningsprogram på Youtube. Jeg flyttet sofaen for å få nok plass til å strekke ut én arm om gangen. Vi er fire stykker i en leilighet beregnet på tre – og vi er blant de heldige. To av oss bytter på å gå ut for å handle dagligvarer og tømme søppel, utstyrt med den siste versjonen av egenmeldingsskjemaet, som foreskrevet av innenriksministeriet. Har du testet positivt? Hvorfor skal du ut? Hvor kommer du fra, og hvor skal du? Det er mest forsvarlig at det alltid er de samme som går ut. Det gjør kanskje ingen stor forskjell, men her i Italia er vi så forsiktige vi kan akkurat nå.

Så jeg går aldri ut av huset. Sist gang var for omtrent ti dager siden, da det fremdeles var tillatt å ta en løpetur alene – i nærmeste park. For å komme dit måtte jeg gå et stykke langs Foro Imperiale, verdens mest populære turisttråkk

Det var ingen der. Jeg skulle gjerne ha sagt at å se disse stedene befridd fra den sedvanlige horden ga meg tilbake en følelse av ærefrykt, men det ville være å lyve. Jeg følte bare frykt. Og uro. 

Carabinieri-biler kjørte sakte bortover gaten, en patrulje tutet strengt for å få meg til å gå fortere. Jeg følte meg så dum der jeg gikk i løpeutstyret, over forsøket på å få tilfredsstilt et lite ønske om å strekke på beina en solfylt morgen, at jeg dro rett hjem igjen. Jeg har ikke forlat leiligheten siden.

Jeg bor i Roma, men det føles ikke lenger slik. Byen vi alle bor i nå, er mye mer vidstrakt og eterisk, det følelsesmessige tyngdepunktet har forflyttet seg nordover i landet – en ny geografi bestående av røde soner som brer seg på smittekartet, av talkshowene vi ser på hver kveld. 

Endelig har jeg muligheten til å gjenoppdage alle filmene jeg i årevis har tenkt jeg skulle se om igjen, men jeg klarer ikke se annet enn talkshow til sent på kveld, inntil jeg er fullstendig utslitt – og Spiderman, av en eller annen grunn, kanskje fordi han alltid hamler opp med problemene til slutt. 

Ingen trøst

Epidemien har overtatt alt: avisenes nettsider, middagskonversasjonen. Romas skjønnhet ligger der rett utenfor og venter, men føles kald og gir ingen trøst. Og aller mest har epidemien tatt over tiden. Den har forstyrret illusjonen om et fastlagt, strukturert og håndterbart program, og har gitt oss denne klisne grøten i stedet.

De første kveldene av nedstengningen samlet folk seg klokken 18 for å synge fra vinduene. Videoene er vel blitt delt over hele verden: Italia som står imot. Italia forent i solidaritet. Italia som synger, til tross for alt. Veldig pittoresk. Det varte ikke så veldig lenge. 

Nå er 18:00 et tidspunkt utelukkende forbeholdt meldingene fra direktoratet for samfunnssikkerhet, tidspunktet da vi lytter til de siste tallene, da vi regner opp hvor mange som er døde og prøver å vurdere utviklingen, da vi sender tekstmelding til de samme menneskene, dem vi har valgt å betro oss til under krisen: «Venetoregionen kommer seg ut av det på grunn av omfattende testing.» «Så du grafen fra Lazio?» «Spania øker raskere enn oss.»

Vi deler den samme tidslinjen

Det er en underlig følelse, i et land som er stolt av sin lange historie, å føle at man befinner seg i fremtiden: ti dager, femten eller tjue, det varierer, men likevel i denne pandemiens fremtid. Det er ingenting å skryte av, og vi skulle gjerne ha sluppet. Kanskje det finnes noen ikke-tilfeldige grunner til at vi ligger foran de fleste, men foreløpig er det ikke det viktigste. 

I stedet bør vi alle forstå – alle, over alt – at vi befinner oss på forskjellige steder i den samme historien, at i denne pandemien deler vi den samme tidslinjen; noen ligger litt foran, noen litt bak. Mangelfull forståelse av tiden har vært den største feilen vår helt fra begynnelsen av. Italia fulgte ikke nøye nok med på Kina. Milano fulgte ikke med på provinsene, Sør-Italia så ikke mot nord, og resten av Europa tok ikke det som skjedde her alvorlig nok.

Imens, mellom utsettelser og fordommer, gled vi sammen langs den samme tidslinjen.

Har aldri bakt så mye som nå

Den italienske nedstengningen har visstnok ført til en økning i forbruket av mel og gjær, hovedingrediensene i pizza og kaker. Ikke til å undres over – jeg gjør det også: Jeg har aldri eltet og bakt så mye i hele mitt liv. Det er typisk italiensk, og burde virke betryggende på dem som fra avstand ønsker å fortsette å se for seg balkongene våre bugnende av blomster og bordene dekket til fest, ikke denne tidligere ukjente versjonen av italienerne, tause og bekymrede bak masken. 

Karbohydrater er trøstematen vår, tross alt. Men jeg har knapt rørt kakene jeg har bakt. Jeg har bare denne trangen til å elte: å gi form til uformelig materie, flate den ut, kjevle den, gjøre den ensartet, deretter kjevle den ut og bre den utover én gang til. Jeg trenger bare å ha kontroll over noe, hva som helst, nå som tidens og rommets struktur ser ut til å glippe for meg.

I denne verdenen uten oss har endene vendt tilbake til fontenen på Piazza di Spagna. Uforstyrret. Jeg vet ikke om det er et håpefullt tegn eller et temmelig dystert varsel. Selv skjønnheten blir tvilsom under pandemien. Jeg kommer uansett ikke til å få sett endene, uansett hvor nær de er. Jeg må nøye meg med bildet som sirkulerer på Instagram. Når jeg endelig kan vende tilbake til plassen, vil de ha fløyet sin vei igjen.

Denne artikkelen sto først på trykk i Financial Times.

Oversatt til norsk av Marius Middelthon.