Prestens hemmelighet

I januar er der 40 år siden aids-diagnosen for første gang ble stilt i Norge. Sykdommen tok rundt 630 liv her i landet frem til man sluttet å føre statistikk i 2008. Mange døde i det stille, omgitt av sterk skam. Ofte ble det sagt at dødsårsaken var kreft.

Prestens hemmelighet

Sperillen bukter seg som en slange gjennom skogland-skapet. Innsjøen, som er kjent for godt fiske, er 26 kilo-meter lang og bare noen få hundre meter bred på det smaleste. Den visler seg opp mot Valdres, mens den i sør hytter halen i retning Hønefoss. Området den ligger i, kalles Ådal, og det er også navnet på et prestegjeld på Ringerike.

Her er 30 år gamle Øyvind Pilgaard ansatt som ny sogneprest. Det er hans første ordentlige jobb, etter at han har avtjent verneplikten som feltprest i Porsanger. Nå har han akkurat hatt sin første barnedåp, og lokalavisen tropper opp. Øyvind smiler til fotografen fra kirketrappen, der han står med vesle Lisbeth i armene. En pen og bredskuldret mann på nær 1,90, med briller og kraftig bart. På hver sin side av ham står de stolte foreldrene. Et hyggelig øyeblikk, og et av prestens første møter med bygdefolket. «Så langt, etter å ha bodd her en uke, liker jeg både stedet og menneskene veldig godt», forteller han journalisten i Ringerikes Blad.

En uke før installerte han seg i den gamle presteboligen i distriktet, et hvitmalt hus halvveis oppe i dalen. Der skal han bo alene. Boligen har strandlinje og flott utsikt over Sperillen, men ligger øde til, med bare noen få hus og en campingplass til nabo. Herfra må han kjøre til de tre menighetene han har ansvar for. Det er 15 kilometer nordover til Nes kirke, 29 kilometer rundt vannet til Viker kirke og 27 kilometer sør til Hval kirke i Hallingby, der han nå omfavner det lille barnet. Avstandene, den isolerte boligen og det faktum at folk i distriktet er kjent for å være lite kristelige, bidrar alt sammen til at Ådalen er kjent som Tunsberg bispedømmes svar på Finnmark.

Øyvind var da også eneste søker til jobben. Men til lokalavisen utstråler han optimisme. Han lovpriser sitt nye hjem; sier at det er vakkert og ligger i vakre omgivelser. «Her har jeg fjell, vann og grønt gress. Og mer enn nok plass.» Nykommeren er yngre enn de fleste andre sogneprester, påpeker reporteren. Øyvind kvitterer med å hinte om at han ønsker seg familie. «Jeg er fremdeles ugift og barnløs.»

Det er søndag 31. juli 1988. Det er begynnelsen på et nytt kapittel i Øyvind Pilgaards liv. Men ingen i bygda vet at den nye presten er homofil, og at han bare ett år senere skal få en beskjed som snur opp ned på livet hans. Ingen vet at det nye kapittelet også skal bli det siste.

Hvordan havnet han her? Oppveksten hans er så spesiell at den fortjener en del plass. Øyvind vokste opp på Ekeberg i Oslo, som yngst av to brødre. Faren Bjørn var selger på Standard Telefon og Kabelfabrik, mens moren Olaug var hjemme da sønnene var små før hun gikk tilbake til jobben for Postgirokontoret. De to brødrene delte rom i familiens treromsleilighet i en typisk forstadsblokk.

Som barn var Øyvind åpen, vennlig og familiekjær, og han var ikke typen som tok igjen hvis noen ertet ham. Kanskje bidro hans milde vesen til at han ble mobbet gjennom hele skolegangen. Øyvind ble kalt «apen», siden noen hevdet at han hadde et litt langt ansikt og en gyllen hudfarge. Men det dreide seg bare om å finne et påskudd for å terge ham. Mobberne latterliggjorde ham også for at han kunne bli veldig ivrig når han snakket. Broren Svein, som gikk fire trinn over på Ekeberg folkeskole, forteller at han ofte måtte trøste Øyvind. Da møttes brødrene på grensen mellom storskolen og småskolen.

Mobbingen omfattet også fysisk vold. I fjerde klasse skal Øyvind ha blitt kastet i en murvegg og påført lettere hodeskader. Da måtte han være borte fra skolen en kort periode.

Skolens ledelse prøvde flere ganger å gripe inn. En av mobberne måtte på et tidspunkt bytte klasse. I dag forteller han at han fikk en ørefik av Øyvinds mor da han en gang ringte på hjemme hos dem. Men det hjalp ikke. Yngstesønnen ble plaget nærmest daglig, og i tenårene tok mobberne usedvanlig utspekulerte metoder i bruk. Sommeren 1974, da Øyvind var 16 år og familien akkurat var kommet hjem fra en lengre sommerferie, begynte telefonen hjemme hos dem å ringe. Oppringerne sa de ville kjøpe en ape. Foreldrene skjønte ingenting. Senere fant de ut at noen hadde rykket inn annonser i flere aviser. I Arbeiderbladet, under «Dyr - jakt - fiske», ble for eksempel «familiens 16 år gamle ape» avertert for salg, like under et kull med terriervalper. Både navn, adresse og telefonnummer var oppgitt.

Det var også lignende kunngjøringer i Aftenposten, mens det i Nationen dukket opp en annen variant.

Under overskriften «Foredrag i Zoologi» ble leserne informert om at Øyvind Pilgaard skulle foredra om aper og vise film og lysbilder fra sin siste ekspedisjon i jungelen. Møtet skulle finne sted mandagen etter klokken 16.30, og både telefonnummer og adresse var oppgitt. Alle var hjertelig velkomne.

Totalt rykket mobberne inn seks–sju annonser i løpet av en snau uke. Saken ble anmeldt, og politiet avhørte flere tidligere klassekamerater. En patrulje skal ha dratt ut for å avvise eventuelle folk som ville på foredrag. Avisene fikk sterk kritikk for å ha tatt inn annonsene og måtte love å skjerpe kontrollen sin. For Øyvind og familien ble saken en stor påkjenning. På toppen av det hele fikk de etter hvert regningene for innrykkene i posten.

Men ingen ble straffet for forholdet, og to år senere fikk saken en ny omdreining. Nå hadde en av mobberne fått jobb i det første pornobladet i Norge, Rapport 76 (senere Aktuell Rapport). I tillegg til de lettkledde damene inneholdt magasinet også enkelte sensasjons-pregede nyhetsartikler. Og allerede i andre utgave kunne leserne fordype seg i en artikkel om «Gutten som gjennom Oslo-avisene ble solgt som APE!».

Artikkelen var anonymisert, men handlet åpenbart om Øyvind – som nå gikk på gymnaset. De to år gamle annonsene var avbildet, sammen med en tegning av et apemenneske. Teksten gjennomgikk Øyvinds mobbe-historie og påpekte hvor tragisk saken var. Samtidig strødde reporteren om seg med detaljerte, ufine og feilaktige skildringer av Øyvinds utseende og personlighet – som skulle forklare hvorfor han ble mobbet. «Kroppslig har han et handicap. Hans ansiktsform kan minne om en apes.»

Det sto ikke hvem som hadde skrevet artikkelen. Den detaljerte kjennskapen til saken etterlot likevel liten tvil om at den tidligere klassekameraten hadde vært involvert. Han sier i dag at han trolig har vært journalistens kilde. Mobberen ber om å få være anonym, men sier at det gjør ham trist at han aldri fikk bedt Øyvind om unnskyldning mens han levde. «Vi var en del av en gjeng og et ungdomsmiljø som Øyvind ikke var en del av. Den gangen så vi på dette som ‘morsomt’ uten å skjønne hvor sårende og krenkende det helt sikkert var for Øyvind og hans nærmeste», skriver han i en melding.

Foreldrene anmeldte også Rapport-artikkelen til politiet. Ifølge Øyvinds bror var faren i møte med bladets ledelse, og saken skal ha endt med et forlik. Daværende redaktør Sten Ture Jensen sier at han husker saken, men ikke tror det ble utbetalt noen erstatning. Innholdet var ikke i strid med loven, siden artikkelen var anonymisert, mener han i dag.

Vi vet ikke sikkert hvordan mobbingen påvirket Øyvind. Kanskje begynte han å stole mindre på andre. Kanskje ble det tillitsfulle og åpne barnet til en mer forsiktig og lukket ung mann. Han holdt seg mer der han følte seg trygg. Og et slikt sted var det kristne ungdomsmiljøet på Bekkelaget. En klassevenninne tok ham med til «Sentern» i menighetshuset, og der fant han tilhørighet og venner. Etter at Øyvind ble konfirmert i 1973, fortsatte han å hjelpe til med undervisningen av nye konfirmantkull og delta på leirer. Kanskje fikk han i disse årene en religiøs oppvåkning. For da han var ferdig på gymnaset, kunngjorde han for familien at han ville bli prest.

Beskjeden kom som en stor overraskelse, for ingen i familien var spesielt religiøse. Broren Svein husker at han avlyste alle avtaler den dagen og gikk og la seg. Han var skuffet og kunne ikke forstå valget. Men de vente seg til tanken, og høsten 1977 begynte Øyvind på Det teologiske menighetsfakultet (MF). På den tiden var dette landets klart største presteutdanning, og det var både konservative og radikale grupper blant studentene, samt kristensosialister. Men kvinnelige prester og sex før ekteskapet var kontroversielt, og homofili bannlyst. Så var det da også bare fem år siden Stortinget hadde opphevet straffelovens forbud mot sex mellom menn.

Øyvind erkjente senere at han var homofil, og man kan lure på om dette var med i vurderingen av å bli prest. For yrkesvalget var den gangen uforenlig med å leve i et parforhold med en annen mann. Kanskje var troen uansett viktigere, samt det at bestevennen Arne også skulle bli prest. Kanskje var han på dette tidspunktet ikke sikker på hvilken legning han hadde, eller innstilt på å skjule den. Hvis det siste var tilfellet, er han i godt selskap. Tusenvis av unge homofile har, også etter at den moderne homofile frigjøringskampen startet, valgt et yrke som innebærer at de må leve skjult. I den katolske kirke, der alle prester må leve i sølibat, har presteyrket til og med blitt sett på som et godt alternativ for unge homofile menn. Trolig fordi man da (i teorien) unngikk at de levde i synd. Det er mulig at Øyvind hadde lignende tanker.

På prestestudiet fikk han undervisning i fag som gresk, latin, kirkehistorie og Det nye og Det gamle testamente. Øyvind satt mye hjemme og leste. Til MF dro han i hovedsak når det var forelesninger. Men han fikk seg en ny god venn i medstudenten Brit Karin Theimann. Hun var fra Nordland og et par år eldre enn Øyvind. Når Øyvind kom til skolen, pleide han å hente henne på lesesalen så de kunne ta seg en cola i kantinen. De gikk også mye på restaurant og kino sammen. Brit Karin beskriver Øyvind som en åpen og hyggelig ung mann, som også var følsom og sart.

En gang var de på Colosseum og så en blodig action-film. Hovedpersonene havnet i Indre Mongolia, der de ble servert mat fra en stor gryte. Nedi den lå både øyne, innvoller og annen guffe.

– Plutselig satt han på fanget mitt og holdt rundt hodet sitt, forteller Brit Karin, som ble paff over å få en svær mann oppå seg. Selv var hun nokså liten.

Etterpå ba han henne om ikke å nevne episoden for noen.

Flere i omgangskretsen trodde de to kom til å bli et par. Noen spurte når de skulle forlove seg. Og kanskje likte Øyvind å bruke jenter som skalkeskjul, så ingen skulle tro han var homofil. På ungdomsskolen hadde han erklært sin kjærlighet til den peneste jenta i klassen – og blitt mobbet for det også. Men Brit Karin sier at hun aldri tenkte på Øyvind som en potensiell kjæreste. Hun ville uansett tilbake til Helgelandskysten når hun var ferdig utdannet og ønsket ikke å binde seg til en «søring» som helst ville bo i osloområdet.

Vennen var også en drømmer, minnes hun. For Øyvinds store ønske som student var å få gjenforent miljøet fra «Sentern» på Bekkelaget. Så snart han var ferdig med prestestudiet, ville han sette i gang. Brit Karin mente det var urealistisk. Mange ville jo da ha etablert seg og være opptatt på annet hold. «Hvor hen i verden er du i tankene dine?» tenkte hun da.

Nå var han i Ådal, som bygdas nye sjelesørger. Her fikk han raskt god kontakt med ungdommene og ble en populær konfirmantlærer. Dette hadde han lang erfaring med fra Bekkelaget. Han syntes nok det var litt stas med den store presteboligen og inviterte ofte venner fra Oslo på besøk dit. Han hadde kjøpt seg noen kokebøker for å lære å lage mat. Øyvind var sosial og hadde mange talenter, blant annet sang. Ingen kunne messe som ham under gudstjenestene. Egenskapen var trolig arvet fra faren, som var en ivrig korsanger. Som gave til konfirmantene ga Øyvind iblant en cd med den italienske tenoren Luciano Pavarotti.

Teologisk tilhørte ikke Øyvind noen bestemt leir eller retning, mener studievennene. Men han hadde sterke meninger om enkelte tema. Da han i studietiden var ett år ved norskamerikanske St. Olaf College i Minne-sota i USA, skrev han spesialavhandling om The Moral Majority. Denne kristenkonservative amerikanske bevegelsen var ledet av predikanten Jerry Falwell, en av den amerikanske homobevegelsens fremste motstandere på den tiden. I 1983 påsto han blant annet at aids var Guds straff. I Øyvinds tekst skinner hans avsmak for bevegelsen gjennom. «De negative attributter Moral Majority tilegner homofile, er usaklige. Blant homofile så vel som blant heterofile finnes alle mennesketyper, noen positive, andre negative», konkluderte Øyvind. Litt senere i studentoppgaven konstaterte han også at å være kristen og homofil ikke kunne være lett. Men selv om homofili var synd, skrev han, var det verken verre eller bedre enn annen synd. Og «om det ikke finnes tilgivelse for synd og frelse for syndere, kan vi like godt glemme hele kristendommen».

Og i Ådal gjorde nok Øyvind klokt i å leve skjult, for i 1990 fikk han Per Tore Meberg som sin prost og nær-meste overordnede. Meberg var tidligere feltprest i Forsvaret og kjent som en kontant type med konservative holdninger. «Jeg har selvfølgelig respekt for de homofile som mennesker, men på bakgrunn av det som står i Bibelen, kan jeg ikke godta at de lever ut sin legning», uttalte han til Ringerikes Blad i 1995.

Meberg la til at han godt kunne ansette en homofil prest; problemet oppsto når vedkommende levde i et homofilt parforhold.

«Vil homofili noen gang bli akseptert av kirken?» spurte journalisten.

Meberg svarte at han ikke ville bli forbauset om det kunne skje, for eksempel om 50 år.

«Da er i så fall kirken i en dyp krise.»

Mebergs holdninger var ikke uvanlige. På dette tidspunktet representerte de den offisielle linjen i Den norske kirke, der man skilte sterkt mellom homofil legning og homofil praksis. Det var stor motstand mot å ansette en «praktiserende homofil» i vigslede stillinger, men om man levde i sølibat, var det i prinsippet greit. Tanken var at man skulle ha omsorg for mennesket; det var handlingene man eventuelt tok avstand fra.

Øyvinds biskop, Sigurd Osberg, var blant dem som kjempet mot kirkens offisielle linje, og både biskopen og flere prester på Ringerike markerte sin uenighet med prosten i lokalavisen.

I samfunnet for øvrig var holdningene til homofili nå blitt mer positive, sammenlignet med da Øyvind studerte. I en meningsmåling fra 1988 svarte 80 pro-sent at de ikke ville bryte kontakten med en homofil bekjent. Det var en økning fra 42 prosent i 1967 og 71 prosent i 1983, ifølge en rapport om homofiles levekår fra forskningsinstituttet Nova. I 1993 ble partnerskaps-loven vedtatt i Stortinget. Den nye loven ga homofile par omtrent samme rettigheter som heterofile, bortsett fra ved adopsjon og assistert befruktning.

Trolig hadde Øyvind allerede da han var fersk i prestejobben, begynt å «praktisere». Om han på et tidspunkt hadde hatt en plan om ikke å leve ut legningen sin, klarte han ikke å holde seg til den.

En liten times kjøring fra Ådalen, i Hole på Ringerike, var Stein Finstad sogneprest. Her bodde han i en stor, hvitmalt prestegård ved kirken, på et platå i det bølgende jordbrukslandskapet, sammen med sin elleve år gamle sønn.

En formiddag tidlig på høsten i 1989 ble stillheten brutt av at telefonen ringte. Det var Øyvind Pilgaard. Finstad hadde blitt godt kjent med den nye kollegaen, for de to var de eneste prestene på Ringerike som dekket sitt prestegjeld alene. Dermed vikarierte de for hverandre ved fravær. Finstad hadde flere ganger kjørt den lange veien opp til Ådalen for å steppe inn som konfirmantlærer.

I tillegg var de begge litt outsidere. Finstad var en skilt prest. Begge bodde uten partner. Og ingen av dem kom fra en kristen familie, de hadde ikke arvet noen tro. Det knyttet dem også til hverandre.

Nå hørte Finstad raskt at kollegaen ikke var i sitt vanlige, gode humør. Gråtkvalt fortalte Øyvind at han befant seg hos Oslo helseråd ved St. Olavs plass.

Jeg er nettopp konstatert hivpositiv.

En liten time senere svingte «Sølvpilen» inn på tunet, Øyvinds sølvgrå VW Jetta. Mannen som kom ut, var oppløst i tårer.

Finstad var glad for at sønnen var på skolen, så de kunne prate i ro og fred. For samtalen ble lang. Nå for-talte Øyvind at han var homofil. Under en tur til Nederland den sommeren, der han hadde besøkt slektninger, hadde han også funnet frem til en homosauna i Amsterdam. Han hadde hatt sex med en kjekk, ung mann. Etterpå hadde de utvekslet adresse og telefonnummer.

For kort tid siden hadde mannen ringt med et sjokkerende budskap. Han hadde fått aids. Og han oppfordret Øyvind til å teste seg.

– Nå blir du her, spiser med oss og overnatter, sa Finstad.

Om natten lå han ved siden av den 15 år yngre kollegaen og trøstet ham. Hva skulle Øyvind gjøre? Skulle han fortelle det til noen? Finstad husker ikke konklusjonene. Men han fikk vite at det ikke var første gang Øyvind hadde hatt sex med en mann. Og han tenkte på hvor dumt det var at vennen ikke hadde beskyttet seg bedre.

Neste morgen omfavnet han den store mannen som en liten gutt. Øyvind satte seg i bilen og kjørte opp til den isolerte prestegården. Livet måtte fortsette.

– Når du får en sånn beskjed, dør du litt i øyeblikket. Så går det noen timer, og du oppdager at du fortsatt lever. Du får en slags dødsdom, men så fortsetter livet, sier Finstad.

Selv hadde han hele tiden smittefaren i bakhodet. Han var fast bestemt på ikke å vise frykt, men så snart kollegaen var dratt, vasket han sengetøyet og skrubbet dusjen. Han hadde ikke full innsikt i hva som kunne overføre smitte, selv om hiv-virusets smitteveier var godt kartlagt på det tidspunktet.

Fra man blir smittet med hiv, går det i snitt fem til ti år før immunsystemet er så svekket at man utvikler aids. I årene frem til det kan mange ha relativt god helse. For Øyvind ble det ikke slik. Allerede samme høst ble han syk, med forkjølelses- og influensasymptomer. Men så hadde han da også slitt mye med sykdom før, helt siden praksisperioden i Kampen menighet.

Fra høsten 1989, og de neste to årene, ble han sykmeldt i flere perioder på over en måned. Brit Karin Theimann trodde det var mageproblemer, mens man i kirken fikk høre at det dreide seg om ryggen.

Sykefraværet ble et problem for prost Meberg i Hønefoss. I november 1991 ble Øyvind innkalt til et møte, etter at både konfirmantforeldre og rektor på en skole hadde sendt skriftlige klager. Også menighetsrådene og sykehjemmene var misfornøyd. «Vi har ikke følelsen av å ha noen prest», var tilbakemeldingen. Det kom også en klage på at han hadde brukt upassende språk i konfirmantundervisningen, men bare halvparten av konfirmantforeldrene stilte seg bak den.

Møtet i Hønefoss ble ledet av biskopens personalansvarlige prest David Gjerp. Trolig kom anklagene overraskende på Øyvind, for i referatet står det at han reagerte på at han ikke var blitt informert på forhånd. Han stilte seg uforstående til samtlige anke punkt og sa at noe av fraværet skyldtes at han var syk eller hadde andre forpliktelser som kolliderte. En time med konfirmantundervisning skulle blant annet ha funnet sted samtidig med en begravelse. På møtet la de en plan for å bedre kommunikasjonen og øke tilgjengeligheten. Øyvind ble tilbudt en arbeids-veileder, en erfaren prest han kunne ha månedlige samtaler med.

Samtidig kom det frem at han ønsket seg vekk fra Ådal. Øyvind mente tjenesten her var ødeleggende for ham selv og lite tilfredsstillende for menigheten, og sa at han var åpen for alle muligheter andre steder. Selv arbeidet han allerede med saken, og han hadde hatt kontakt med Kirkens bymisjon og Forsvaret.

Den innledende entusiasmen var for lengst forduftet. Ifølge Brit Karin var Øyvind ensom. Han satt der på prestegården om kveldene, kikket kanskje ut på Sperillen og levde på cola og ferdigmat. Folk som kom innom, merket seg stablene med tomme Grandiosa-esker. Iblant kom moren på besøk i noen dager og hjalp ham med å stelle huset. Hver søndag etter gudstjenesten kastet han seg i bilen og kjørte inn til Oslo. Det hendte han ikke kom tilbake før langt ut i neste uke, noe folk i lokalsamfunnet også klaget på.

Når det gjaldt det uheldige ordvalget til konfirmantene, sa han til en kollega at de smertestillende tablettene han tok, iblant gjorde at han mistet kontrollen over snakketøyet.

Brit Karin kom på besøk og var med på Øyvinds gudstjeneste. Der fikk hun en underlig følelse. I et lokal-samfunn tar presten i sin preken vanligvis opp noe av det som skjer i bygda. Det folk er opptatt av. Øyvind gjorde ikke det.

På benkene i den halvfulle kirken satt bygdefolket, mange godt oppe i årene. Men presten preket ikke til dem; ordene hans bygget ikke bro, de manglet kontekst.

– Det var akkurat som om han talte for ungdommene hjemme på Bekkelaget.

I januar 1992 var Øyvind for første gang så dårlig at han var i kontakt med Ullevål sykehus. Nå var det kommet en aids-medisin som het DDI (didanosin). I kombinasjon med AZT ga den mer langvarig bedring enn om man bare fikk AZT. Øyvind ble med i en studie for å prøve den nye behandlingen, men effekten uteble. Sykmeldingene fortsatte, og de ble stadig forlenget. Han oppholdt seg mer og mer hjemme hos foreldrene i Oslo.

Han tok seg likevel noen turer til Ådal innimellom, blant annet for å ta imot en ny prestekappe som ble gitt i gave til Nes menighet. Han kom også til Hole for å være med i konfirmasjonen til Stein Finstads sønn Thomas.

På denne tiden må Øyvind ha følt på et voldsomt ansvar for ikke å smitte andre. Finstad husker da Øyvind og Thomas spilte dart utenfor prestegården. Så ropte sønnen: «Pappa, du må komme!»

Øyvind hadde snublet på vei til dartskiva og kuttet seg i hånden. Det blødde kraftig. Finstad så såret og gikk inn og hentet et stort frottéhåndkle. Men kollegaen sa bare: «Kom dere bort!»

Så surret han hånden inn i håndkleet, satte seg inn i bilen og kjørte hjem. 15 år gamle Thomas sto igjen som et stort spørsmålstegn. Først etter at Øyvind var død, fikk han hele forklaringen.

Øyvind begynte også å oppsøke Aksept og Pluss i Oslo. Der hadde han lange samtaler med folk som kunne gi ham støtte. Sykepleier og frivillig i Pluss Morten Sortodden minnes at han snakket med Øyvind mens de begge lå i en seng i et samtalerom. Der lå de side om side og pratet om «livet, døden og havet». «Det er synd du vet så mye om livet, men får så lite glede av det selv», husker Sortodden at han tenkte.

Øyvind hadde også flere lange samtaler med den lokale legen sin i Ådal, Oddmund Nestegard.

Allmenn legen husker spesielt en prat de hadde da den unge presten var langt nede. De ble sittende i over én time.

– Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre utover å lytte, gi ham et sted han kunne lette seg og blåse litt ut, sier Nestegard.

Bare noen få fikk vite. Verken bestevennen og kollegaen Arne fra oppveksten, storebroren Svein eller Brit Karin fra studiet ante hva som skjedde. Da sistnevnte kom på besøk, la hun merke til at Øyvind knasket sterke smertestillende tabletter som drops. Hun likte ikke at han kombinerte det med å kjøre bil, men da hun tok det opp, ble hun avfeid. Øyvind signaliserte tydelig at dette skulle hun ikke bry seg med.

Den norske kirkes holdning til homofili kan trolig forklare lukketheten. For Øyvind kunne vanskelig si at han var smittet med hiv uten å forklare hvordan det hadde skjedd. Han var livredd for at prost Meberg skulle finne ut at han var homofil, ifølge kollegaen Stein Finstad.

Men også folk som hadde aids og ikke var homofile, ble fordømt av ledere i Den norske kirke. Den som gikk lengst, var trolig sogneprest Bjørn Bue i Sandnes, som også var styreformann i Det Norske Misjonsselskap. I en radiogudstjeneste i august 1985 fyrte han av følgende salve:

I ein generasjon no har det blitt forkynt at seksualliv, som er mot naturen skal være naturleg, og i dag skjelv verda for AIDS. Lækjarforskninga har enno ikkje funne boteråd for ein sjukdom som er eit resultat av at menneske lev i utakt med Guds lov!

Bue mente altså at det å få aids var et resultat av ukristelig livsførsel. Han presiserte senere at det ikke var Gud som straffet menneskene, men menneskene som straffet seg selv. Sognepresten kom også med flere andre uttalelser som homobevegelsen reagerte sterkt på. Han sa blant annet at «homofil legning kan ingen hjelpe for. Når legningen blir omgjort til praksis, fører dette til aids». Han mente visst at alle som hadde sex med en av samme kjønn, ville få det nye viruset.

Men det var ikke bare Bue. Hans overordnede, Stavanger-biskop Sigurd Lunde, sa at han støttet uttalelsene fullt ut. «Hvis menneskene bryter livslovene, må de ta følgene av det», mente Lunde. Oslobiskop Andreas Aarflot ville ikke ta avstand fra Bues uttalelser. Syns-punktene ble møtt med flere protestaksjoner og politi-anmeldelse fra homoaktivisten Kim Friele. Innad i Den norske kirke hadde Bue likevel stor støtte, for allerede i november samme år ble han utnevnt til å etterfølge biskop Lunde.

Den norske kirkes holdning var ikke unison. Aksept og presten Helge Fisknes er nevnt i flere kapitler. Hans kone, presten Liv Rosmer Fisknes, var en periode leder av Landsforeningen mot aids. Paret utgjorde en viktig motvekt til Bue og hans meningsfeller. Også andre steder i landet fantes det enkeltprester som hadde stor omsorg for hiv-smittede, som for eksempel Leif Magne Helgesen i Nord-Norge.

Samlet sett var det likevel moralisering som preget Den norske kirkes holdning til hiv og aids de første tiårene. Og den fant sted mens prester selv ble smittet av viruset. Øyvind var bare én av flere.

Et sted i Sør-Norge døde en prest av aids i 1993. Det hadde gått mange rykter om at han var glad i unge gutter, men mannen i 50-årene var gift og hadde barn. Og fra prekestolen var han konservativ i synet på homofili. Så da han døde, ble dødsårsaken tilslørt og fornektet av familien. Offisielt het det at presten døde av en blodsykdom, sier en kilde som vil være anonym av hensyn til de etterlatte.

Øyvinds hyppige og langvarige sykmeldinger skapte mye arbeid for prost og biskop, som hele tiden måtte finne nye vikarer. Og de ante ingenting om hva som egentlig feilet den unge presten, selv om de spekulerte. «Som grunn angis ryggplager. Etter min vurdering er det også psykosomatiske plager som ligger til grunn for hans sykepermisjoner», skrev prosten til biskopen i februar 1992. Da hadde han allerede ringt til Øyvinds lege i jakten på svar; det samme hadde lederen i et av menighetsrådene gjort. Men legen kunne verken gi dem noe tidspunkt for friskmelding eller noen diagnose. Han unnlot også å føre opp hiv på skjemaene

for å unngå ryktespredning i lokalsamfunnet. I stedet brukte han diagnoser fra bevegelsesapparatet, som for eksempel ryggplager.

I desember 1993, etter at Øyvind hadde vært sykmeldt hele det året, så biskopen seg nødt til å skrive til Kirke-departementet om saken. Han ba dem vurdere om den unge presten var helsemessig skikket til å være eneprest i Ådal. Biskopen la til at han hadde spurt Øyvind selv, men ikke fått noe svar.

I en oppsummering bispedømmekontoret laget tidlig i 1994, konkluderte de med at Øyvind fra den 6. mars 1989 til den 31. desember 1993 hadde vært sykmeldt 110 av 190 uker – utenom ferie og friuker. I saksdokumentene aner man også en oppgitt holdning hos de overordnede. Biskopen skrev et brev til Øyvind der han oppfordret ham til å søke uføretrygd.

I februar 1994 kunne saken endelig avsluttes. Da fikk Øyvind innvilget uførepensjon, 35 år gammel. Dermed fikk han avskjed i nåde fra stillingen som sogneprest. Han tok med seg flyttelasset fra huset ved Sperillen og dro hjem til mor og far for godt. Et par måneder senere fikk han aids-diagnosen.

Igjen satt folk i Ådal kanskje med en overdreven oppfatning av hvor lenge Øyvind hadde vært ansatt, og hvor mye han hadde vært borte. «Den tidligere sognepresten i Ådal er etter flere lengre perioder med sykemeldinger førtidspensjonert. I nærmere ti år har vikarprester i stor grad fungert i sognepreststillingen», sto det i Ringerikes Blad 1. juni 1994. Realiteten var at Øyvind hadde vært der i seks år.

Fredag 12. januar 1996 hadde presten i Hole, Stein Finstad, nylig kommet hjem fra Roma med en turgruppe. Han var ofte guide i den italienske hovedstaden, og nå skulle alle samles på prestegården for mimring og gruppebilder. Han gledet seg til det.

Men idet han sto i gangen og tok imot folk, ringte telefonen. Det var fra Ullevål sykehus. De ringte på vegne av Øyvind Pilgaard, fortalte den ansatte. Øyvind lå for døden og ville gjerne se Stein og snakke med ham en siste gang.

Det var halvannet år siden de to vennene hadde pratet sist. Etter at Øyvind ble ufør, hadde han trukket seg tilbake og levd et stille liv på Bekkelaget. Han hadde fått ulike infeksjoner og gått opp og ned i vekt. En morgen våknet han og kunne nesten ikke se. Senere ble han helt blind.

Han hadde familien og noen få nære i lokalmiljøet som han pratet med. Men mange andre venner, som Finstad, hadde mistet kontakten med ham.

– Jeg kommer så raskt jeg kan, sa Finstad og forklarte turgruppen at de måtte klare seg selv.

Så satte han seg i bilen for å kjøre inn til Ullevål.

Det er ganske sikkert at Øyvind følte seg sveket av kirken. Det uttrykte han til venner og kollegaer. Og han ga klar beskjed om at han ikke ønsket noen tidligere overordnede i begravelsen sin. Kollegaen Stein Finstad fikk i oppgave å sørge for det.

Hvorfor følte han seg sveket? Var det rimelig? Kanskje hørte han i alle klagene fra bygdefolket et ekko av mobbingen i ungdommen og ventet at kirken i større grad skulle forsvare ham. Kanskje følte han at han ikke ble trodd, og at møtene han ble innkalt til, var urett-ferdige. Flere venner forteller at han var helt nedkjørt etter drøftingsmøtene med arbeidsgiver.

Samtidig kunne ikke ledelsen ignorere den store misnøyen lokalt. Og det skapte helt klart masse arbeid å sy sammen alle tjenestene i Øyvinds sykefravær. Det er mulig at han ventet for lenge med å fratre stillingen eller søke uførepensjon. Da kan han som følge av det ha opplevd at kirken presset ham inn i den prosessen.

Alt ville ha vært enklere uten hemmeligholdet. Kollegaene mener Øyvind kunne ha bedt om en privat samtale med biskop Sigurd Osberg og lagt kortene på bordet. De tror situasjonen da kunne være løst bedre, for Osberg var selv liberal i spørsmålet om homofilt samlevende prester. Kanskje var Øyvinds egen skamfølelse sterkere enn reaksjonen ville vært.

Fremme på sykehuset ble Stein Finstad vist inn på et enerom på infeksjonsmedisinsk avdeling. Foreldrene var gått for en halvtime siden, fortalte personalet.

Finstad registrerte at det lå et menneske i sykehussengen. Men hvem? Personen var avmagret og tynn som et beinrangel. Finstads tanker gikk til likhaugen i Auschwitz. Øynene, hendene, tærne – ingenting var til å kjenne igjen.

– Jeg kunne ikke se at det var ham.

Først da Øyvind snakket, dro han kjensel på stemmen. Den var svak. Finstad satte seg ned og strøk vennen over håret og pannen. Tok hendene hans i sine.

–         Kan du være hos meg? spurte Øyvind.

–         Ja. Vær ikke redd.

Så sang Finstad, en vuggesang som hans egen mor hadde sunget for ham da han var barn.

Kjære lille gutten min,

kom og rekk meg hånden din.

Ingen er det i verden her,

som holder av deg som jeg.

Etter en stund var det som om Øyvind forsvant; vennen fikk ikke lenger kontakt med ham.

Også for andre var avskjeden spesiell. Broren Svein fikk høre sannheten fra sykehussengen helt på slutten, da kom hele historien om aids og homofili. Brit Karin visste derimot ikke om aidsen før hun ble kontaktet i arbeidet med denne boken. Hun fikk høre at Øyvind var for syk til å få besøk den siste tiden.

Da biskop Sigurd Osberg fikk vite dødsårsaken, sendte han et brev til Øyvinds foreldre der han understreket at han ikke hadde visst hvor syk sønnen deres var. Men kunne kirken håndtert saken bedre likevel?

Osberg er i dag ikke i stand til å svare på spørsmål rundt saken av helsemessige grunner. Tidligere prost Per Tore Meberg har avslått å kommentere. Men David Gjerp, som håndterte personalsaken i samarbeid med biskopen og prosten, og senere ble domprost i Tønsberg, husker den relativt godt.

– Det er ikke så rart at han valgte den løsningen, sier Gjerp i dag om Øyvinds valg.

Gjerp forteller at han ble veldig overrasket da han fikk vite sannheten etter Øyvinds død. Han hadde hele tiden trodd at det var ryggproblemer som lå bak ufør-heten, og ikke tenkt på at presten kunne være homofil.

På spørsmål om hvorvidt arbeidsgiver kunne løst situasjonen bedre, sier Gjerp at det ikke er så lett å se hvordan. Han mener de var i sin fulle rett til å påtale fraværet og klagene som kom. Spørsmålet er heller om ledelsen gjorde nok for å finne ut av situasjonen hans, og om han kunne fått et sjelesørgerisk tilbud i tillegg, altså noen han kunne snakket med om tro og liv i fortrolighet, mener tønsbergpresten.

– Men kirken har jo ikke akkurat ligget foran samfunnet i synet på homofili. Hvis kirken og samfunnet hadde vært mer åpne og aksepterende på den tiden, er det klart at han enklere hadde kunnet snakke om det. Da kunne livet hans blitt lettere på slutten, konkluderer Gjerp.

Først tre år etter at Øyvind var død, i 1999, fikk den første «praktiserende» homofile presten lov til å jobbe i Den norske kirke. Det var Siri Sunde, som i 1997 inn-gikk partnerskap med en kvinne. At Sunde fikk vende tilbake til jobben, ble sett på som en form for kirkelig ulydighet av hamarbiskop Rosemarie Köhn. I 2007 ble det åpnet formelt for at Den norske kirke kunne leve med to syn side om side i dette spørsmålet.

Og i 2022 kom alle biskopene i Den norske kirke med en felles uttalelser der de erkjente at kirken opp gjennom årene har påført homofile og lesbiske stor skade og smerte.

Ikke før i 2003 ble aids-epidemien løftet frem som et eget tema for Kirkemøtet, det øverste folkevalgte or-ganet i Den norske kirke. «I mange tilfeller har kirken først og fremst vært opptatt av å fortelle at de som er sanne kristne, ikke vil få hiv», heter det i et hefte som ble utarbeidet da. Slik fikk kirken sagt at epidemien ikke angikk dem, ble det påpekt.

Nå ble hiv-epidemien i stedet omtalt som en av vår tids største utfordringer innenfor kristent omsorgs-arbeid. Den ble nok også lettere for kirken å forholde seg til etter hvert, siden den kom til å dreie seg mer om internasjonal bistand enn om tiltak i Norge.

Dagens biskop i Tunsberg, Jan Otto Myrseth, var selv kollega av Øyvind på Ringerike – og blant dem som vikarierte i Ådal. Han sier at han håper at situasjonen for en prest som får en skambelagt sykdom, vil være lettere i dag.

– Jeg blir rystet over tanken på at kirken har bidratt til å legge tunge bører på mennesker som bærer tungt fra før, sier han om uttalelsene fra Bjørn Bue og andre.

På Ullevål den januarkvelden i 1996 ble Stein Finstad sittende utover natten. Da klokken nærmet seg halv to, sa sykepleieren: «Dette kan trekke ut. Nå kjører du hjem, hviler og kommer tilbake i morgen tidlig.»

Så ved totiden om natten kjørte Finstad hjem til prestegården, der romagjestene for lengst hadde dratt. Idet han låste seg inn, ringte telefonen nok en gang.

«Øyvind er død.» Han ble bare 37 år.