I januar er der 40 år siden aids-diagnosen for første gang ble stilt i Norge. Sykdommen tok rundt 630 liv her i landet frem til man sluttet å føre statistikk i 2008. Mange døde i det stille, omgitt av sterk skam. Ofte ble det sagt at dødsårsaken var kreft.
Prestens hemmelighet
Sperillen bukter seg som en slange gjennom skogland-skapet. Innsjøen, som er kjent for godt fiske, er 26 kilo-meter lang og bare noen få hundre meter bred på det smaleste. Den visler seg opp mot Valdres, mens den i sør hytter halen i retning Hønefoss. Området den ligger i, kalles Ådal, og det er også navnet på et prestegjeld på Ringerike.
Her er 30 år gamle Øyvind Pilgaard ansatt som ny sogneprest. Det er hans første ordentlige jobb, etter at han har avtjent verneplikten som feltprest i Porsanger. Nå har han akkurat hatt sin første barnedåp, og lokalavisen tropper opp. Øyvind smiler til fotografen fra kirketrappen, der han står med vesle Lisbeth i armene. En pen og bredskuldret mann på nær 1,90, med briller og kraftig bart. På hver sin side av ham står de stolte foreldrene. Et hyggelig øyeblikk, og et av prestens første møter med bygdefolket. «Så langt, etter å ha bodd her en uke, liker jeg både stedet og menneskene veldig godt», forteller han journalisten i Ringerikes Blad.
En uke før installerte han seg i den gamle presteboligen i distriktet, et hvitmalt hus halvveis oppe i dalen. Der skal han bo alene. Boligen har strandlinje og flott utsikt over Sperillen, men ligger øde til, med bare noen få hus og en campingplass til nabo. Herfra må han kjøre til de tre menighetene han har ansvar for. Det er 15 kilometer nordover til Nes kirke, 29 kilometer rundt vannet til Viker kirke og 27 kilometer sør til Hval kirke i Hallingby, der han nå omfavner det lille barnet. Avstandene, den isolerte boligen og det faktum at folk i distriktet er kjent for å være lite kristelige, bidrar alt sammen til at Ådalen er kjent som Tunsberg bispedømmes svar på Finnmark.
Øyvind var da også eneste søker til jobben. Men til lokalavisen utstråler han optimisme. Han lovpriser sitt nye hjem; sier at det er vakkert og ligger i vakre omgivelser. «Her har jeg fjell, vann og grønt gress. Og mer enn nok plass.» Nykommeren er yngre enn de fleste andre sogneprester, påpeker reporteren. Øyvind kvitterer med å hinte om at han ønsker seg familie. «Jeg er fremdeles ugift og barnløs.»
Det er søndag 31. juli 1988. Det er begynnelsen på et nytt kapittel i Øyvind Pilgaards liv. Men ingen i bygda vet at den nye presten er homofil, og at han bare ett år senere skal få en beskjed som snur opp ned på livet hans. Ingen vet at det nye kapittelet også skal bli det siste.
Hvordan havnet han her? Oppveksten hans er så spesiell at den fortjener en del plass. Øyvind vokste opp på Ekeberg i Oslo, som yngst av to brødre. Faren Bjørn var selger på Standard Telefon og Kabelfabrik, mens moren Olaug var hjemme da sønnene var små før hun gikk tilbake til jobben for Postgirokontoret. De to brødrene delte rom i familiens treromsleilighet i en typisk forstadsblokk.
Som barn var Øyvind åpen, vennlig og familiekjær, og han var ikke typen som tok igjen hvis noen ertet ham. Kanskje bidro hans milde vesen til at han ble mobbet gjennom hele skolegangen. Øyvind ble kalt «apen», siden noen hevdet at han hadde et litt langt ansikt og en gyllen hudfarge. Men det dreide seg bare om å finne et påskudd for å terge ham. Mobberne latterliggjorde ham også for at han kunne bli veldig ivrig når han snakket. Broren Svein, som gikk fire trinn over på Ekeberg folkeskole, forteller at han ofte måtte trøste Øyvind. Da møttes brødrene på grensen mellom storskolen og småskolen.
Mobbingen omfattet også fysisk vold. I fjerde klasse skal Øyvind ha blitt kastet i en murvegg og påført lettere hodeskader. Da måtte han være borte fra skolen en kort periode.
Skolens ledelse prøvde flere ganger å gripe inn. En av mobberne måtte på et tidspunkt bytte klasse. I dag forteller han at han fikk en ørefik av Øyvinds mor da han en gang ringte på hjemme hos dem. Men det hjalp ikke. Yngstesønnen ble plaget nærmest daglig, og i tenårene tok mobberne usedvanlig utspekulerte metoder i bruk. Sommeren 1974, da Øyvind var 16 år og familien akkurat var kommet hjem fra en lengre sommerferie, begynte telefonen hjemme hos dem å ringe. Oppringerne sa de ville kjøpe en ape. Foreldrene skjønte ingenting. Senere fant de ut at noen hadde rykket inn annonser i flere aviser. I Arbeiderbladet, under «Dyr - jakt - fiske», ble for eksempel «familiens 16 år gamle ape» avertert for salg, like under et kull med terriervalper. Både navn, adresse og telefonnummer var oppgitt.