Overvåkingskapitalismens tidsalder

Med sine "gratis" tjenester har giganter som Google og Facebook gitt oss et tilbud vi ikke kunne takke nei til. Til gjengjeld forsyner de seg med enorme mengder data om vår oppførsel og preferanser, som de ganske uforstyrret selger videre til høystbydende.

DEFINISJONEN

O-ver-våk-ings-ka-pi-ta-lis-me, subst.

1. En ny økonomisk verdensorden der menneskets tilværelse betraktes som et fritt tilgjengelig råmateriale for hemmelige kommersielle metoder for innhentning, forutsigelse og salg. 2. En parasittær økonomisk logikk der produksjonen av varer og tjenester er underlagt en ny verdensomspennende struktur av atferdstilpassing. 3. En uregulert mutasjon av kapitalismen kjennetegnet av en konsentrasjon av rik-dom, kunnskap og makt uten presedens i historien. 4. Den grunn-leggende rammen for en overvåkingsøkonomi. 5. En like stor trussel mot menneskets natur i det 21. århundret som industrikapitalismen var mot naturen i de forrige århundrene. 6. Utgangspunktet for en ny instrumentær makt som etablerer dominans over samfunnet og skaper voldsomme utfordringer for det frie markedet. 7. En bevegelse som arbeider for å gjennomføre en ny kollektiv orden med utgangspunkt i absolutt visshet. 8. En ekspropriering av avgjørende menneskerettigheter, altså et kupp ovenfra, der folkets suverenitet blir styrtet.

I. De eldste spørsmålene

«Vil vi ende opp med å jobbe for en intelligent maskin alle sammen, eller vil vi ha intelligente mennesker til å styre maskinen?» Det spørsmålet fikk jeg i 1981 fra en ung direktør for en papirfabrikk, en gang mellom den frityrstekte mallen og pekankaken på min første kveld i den lille sørstatsbyen der den gigantiske fabrikken hans lå, og der jeg med visse mellomrom skulle bo de neste seks årene. På denne regntunge kvelden fikk ordene hans hjernen min til å spinne raskere og overdøve regndråpenes raske drypp drypp drypp på markisen over bordet vårt. Jeg gjenkjente de eldste av alle politiske spørsmål: Hjemme eller forvist? Fyrste eller undersått? Herre eller slave? Det er tidløse spørsmål om kunnskap, autoritet og makt som umulig lar seg besvare én gang for alle. Historien stanser aldri; i enhver tidsalder må en ny generasjon selv ta i bruk både vilje og fantasi når vi blir møtt av nye trusler. 

 Direktørens stemme var tynget av like deler iver og frustrasjon, kanskje fordi det ikke var andre å spørre: «Hva blir det til? Hvilken vei skal vi gå? Jeg vil vite det nå. Det er ingen tid å miste.» Jeg ville ha svar selv også, så jeg begynte på det prosjektet som for tredve år siden resulterte i min første bok, In the Age of the Smart Machine: The Future of Work and Power. Det prosjektet skulle bli første kapittel i et livslangt forsøk på å finne svar på spørsmålet: «Kan den digitale framtiden bli et hjem for oss?» 

 Den lune kvelden i sørstatene ligger mange år tilbake i tid, men de eldste spørsmålene er mer påtrengende enn noen gang. Den digitale virkeligheten innhenter og omdefinerer alt som har vært så kjent, før vi i det hele tatt har fått tid til å tenke oss om. Vi hyller nettverkssamfunnet som har åpnet for nye muligheter på så mange områder, men etter hvert som følelsen av en forutsigbar framtid forsvinner, skaper det samtidig helt nye kontinenter av frykt, fare og vold. 

 Når man i dag stiller de eldste spørsmålene, blir milliarder av mennesker fra samtlige sosiale grupper, generasjoner og samfunn svar skyldig. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er mer utbredt enn elektrisitet og når nå tre av verdens syv milliarder mennesker.1 På 1980-tallet var dilemmaene som knytter seg til kunnskap, autoritet og makt, begrenset til arbeidsplassen. Slik er det ikke lenger. I dag har de slått rot i hverdagslivet og er med på å påvirke stort sett alle former for sosial aktivitet.2

 For bare et øyeblikk siden virket det fortsatt meningsfullt å være mest bekymret for utfordringene en informasjonsbasert arbeidsplass eller et informasjonssamfunn innebærer. Nå har det blitt nødvendig å stille de eldste spørsmålene innen en bredest mulige ramme – noe som best kan defineres som «sivilisasjonen» eller mer konkret informasjonssivilisasjonen. Vil det være mulig for oss å kalle den framvoksende sivilisasjonen for et hjem?

 Levende vesener orienterer seg alltid i forhold til et hjem. Det er det utgangspunktet som hver eneste art stikker ut kursen fra. Uten noe å orientere seg etter er det umulig å navigere i ukjent farvann. Det blir jeg minnet om hver vår, når det samme fulgeparet vender tilbake fra den lange reisen sin til redet under vinduet vårt. De gjennom-trengende skrikene forteller om hjemkomst, fornyet sammenheng og trygghet. Når vi skal sove, forteller de oss at også vi er på det riktige stedet. Havskilpadder svømmer ut i havet etter å ha blitt klekket, og de tilbakelegger mange tusen kilometer, noen ganger i ti eller tyve år. Når de så er klare til å legge egg selv, finner de veien tilbake til nøyaktig den samme stranden der de i sin tid ble født. Noen fuglearter flyr hvert år mange tusen kilometer og mister opptil halvparten av kroppsvekten for å kunne pare seg på fødestedet sitt. Fugler, bier, sommerfugler … reder, hull, trær, sjøer, kuber, bakker, kyster og huler … nesten hvert eneste levende vesen har en eller annen variant av denne dype forbundetheten med et sted der livet har blomstret opp, et sted av den typen vi kaller hjem. 

 Det ligger i menneskets natur at hver eneste reise, hver eneste hjem-løshet setter i gang leting etter et hjem. Nostos, det å finne hjem, er et av våre dypeste behov; det framgår tydelig av den prisen vi er villige til å betale for det. Det er snakk om en universell, felles lengsel etter enten å vende tilbake til det stedet vi har forlatt, eller å finne fram til et nytt hjem, der våre håp for framtiden kan bygge rede og vokse. Vi gjenforteller fortsatt Odyssevs’ reiser og minnes hva menneskelige vesener vil holde ut for å kunne nå tilbake til egen kyst og gå inn sin egen dør. 

  Siden vi har større hjerner enn fugler og havskilpadder, vet vi at det å vende tilbake til det samme stedet ikke alltid er mulig eller for den saks skyld ønskelig. Hjemme trenger ikke alltid å være en bestemt bolig eller et bestemt sted. Vi kan velge form og beliggenhet, men ikke betydning. Hjemme er det stedet vi kjenner og selv er kjent, der vi elsker og selv er elsket. Hjemme er å beherske, å bli hørt, forbindelser og fristed, både frihet og blomstring … både tilfluktssted og framtid. 

 Når følelsen av et hjem begynner å forsvinne, framtvinger det en uutholdelig lengsel. På portugisisk finnes det et ord for denne følelsen: saudade, som sies å fange inn den hjemlengselen og lengselen som oppstår når emigranter har vært skilt fra hjemlandet i flere hundre år. I dag har omveltningene i det nye århundret forvandlet denne intense angsten og følelsen av oppbrudd til en historie om oss alle sammen.

II. Til minne om et hjem

I 2000 samarbeidet en gruppe dataforskere og ingeniører ved Georgia Institute of Technology om et prosjekt de kalte «Det intelligente hjem».4 Det var tenkt som et «levende laboratorium» og utviklet for å studere «datastyring overalt». De forestilte seg «en symbiose mellom menneske og hjem» der både levende og mekaniske prosesser ville bli fanget inn av et avansert nettverk av «intelligente sensorer» som enten var innebygget i huset eller plassert i minidatamaskiner festet til beboerne. Planen var basert på et «automatisert trådløst samarbeid» mellom plattformen med de personlige opplysningene fra beboerne og en annen plattform med opplysninger om omgivelsene, hentet fra sensorene. 

Prosjektet var basert på tre hypoteser: For det første forventet forskerne og ingeniørene at de nye datasystemene ville føre til et helt nytt kunnskapsområde. For det andre antok man at rettighetene til denne nye kunnskapen, og muligheten til å utnytte den til å forbedre livet, utelukkende ville tilhøre beboerne. For det tredje antok forskergruppen at det intelligente hjemmet tross alle sine digitale trolldomskunster fortsatt ville innta en plass i rekken som en moderne inkarnasjon av de eldgamle konvensjonene der et «hjem» er et privat tilfluktssted bak fire vegger. 

Alt sammen kom til uttrykk i prosjektbeskrivelsen. Den framhevet tillit, enkelthet, individets suverenitet og hjemmet som et ukrenkelig privatområde. Informasjonssystemet skulle være et «lukket krets-løp» med bare to knutepunkter, utelukkende kontrollert av beboerne. Ettersom hjemmet «kontinuerlig [ville] overvåke beboernes oppholdssted og aktiviteter […] og til og med løpende registrere deres helsetilstand», konkluderte forskerne med at «det er tydelig behov for å gi beboerne kjennskap til og kontroll over disse opplysningene». Samtlige opplysninger skulle kun lagres på beboernes bærbare datamaskiner.

2018 ble det globale markedet for «smarte hjem» vurdert til en verdi på 36 milliarder dollar og anslått til å nå en verdi på 151 milliarder i 2023.5 Tallene avslører et jordskjelv under overflaten. Man trenger bare å tenke på ett enkelt produkt til smarte hjem: Nest-termostaten, som er utviklet av et firma eid av Alphabet, som er Googles holdingselskap, og som i 2018 fusjonerte med Google.6 Nest-termostaten gjør mange av de samme tingene som man i sin tid forestilte seg i prosjektet «Det intelligente hjem». Den samler inn data om brukerne og omgivelsene. Den bruker bevegelsessensorer og databehandling til å «lære» hvordan beboerne i et hjem oppfører seg. Apper tilknyttet Nest kan samle inn data fra andre produkter som biler, ovner, skrittellere og senger.7 Slike systemer kan for eksempel, hvis de oppdager en unormal bevegelse, skru på lyset, sette i gang video- og lydopptak og varsle hjemmets eiere eller andre. På grunn av fusjonen med Google vil termostaten, i likhet med andre produkter fra Nest, få innebygget Googles muligheter for kunstig intelligens, blant annet den digitale personlige «assistenten».8 Akkurat som det intelligente hjemmet vil termostaten og beslektede enheter skape enorme mengder ny kunnskap og dermed også ny makt – men for hvem? 

 Siden termostaten har en trådløs nettverksforbindelse, vil alle dis-se personlige dataene bli lastet opp til Googles servere. Hver enkelt termostat har tilknyttet en «personvernpolitikk», en «tjenestevilkårsavtale» og en «sluttbrukerlisens». Innholdet avslører de negative konsekvensene for privatliv og sikkerhet som følger av å dele følsomme opplysninger om enkeltpersoner og husholdninger med andre intelligente enheter, ukjente personer og tredjeparter for framskrivnings-analyser og salg til andre uspesifiserte parter. Nest påtar seg bare et beskjedent ansvar for sikkerheten til de opplysningene som samles inn, og ikke noe ansvar i det hele tatt for bruken de andre firmaene i økosystemet vil gjøre av dataene.9 I en detaljert analyse kom to forske-re fra University of London fram til at hvis man skulle bevege seg inn i Nests økosystem av sammenkoblede anordninger og apper, som igjen kommer med hver sine like obskure og omfattende betingelser, ville bare det å kjøpe en enkelt termostat til hjemmet gjøre det nødvendig å gjennomgå opp mot tusen såkalte kontrakter.10

 Hvis kunden skulle ønske å avvise Nests betingelser, vil det med-føre store problemer for funksjonalitet og sikkerhet, blant annet vil man miste tilgang til nye sikkerhetsoppdateringer. Konsekvensene kan bli alt fra frosne rør og upålitelige brannalarmer til et nettverk i hjemmet det er lett for andre å hacke seg inn på.11

 I 2018 var de hypotesene som lå til grunn for prosjekt «intelligente hjem», blåst bort. Hvor ble de av? Hva slags vind var det? Som så mange andre visjonære prosjekter var det intelligente hjemmet basert på en forestilling om en digital framtid som gjør enkeltpersoner i stand til å leve et bedre liv. I år 2000 var det helt naturlig med en forpliktelse om den individuelle tilværelsen som noe privat. Skulle et enkeltindivid velge å speile tilværelsen digitalt, ville hun fortsatt ha enerett til data-ene dette ville generere, og dessuten enerett til å bestemme den eventuelle bruken av dem. I dag har denne retten til privatliv, kunnskap om og bruk av informasjon blitt overtatt av et dristig markedsorientert system basert på ensidige krav til andres tilværelse og den kunnskapen som kan hentes ut. Hva innebærer denne fullstendige omveltningen for oss selv, barna våre, demokratiene våre og for selve muligheten for en menneskelig framtid i en digital verden? Disse spørsmålene skal jeg forsøke å svare på i denne boken. Det handler om en digital drøm som gradvis har blitt endret til et mareritt, en rask mutasjon til en altetende og helt ny kommersiell strategi som jeg kaller overvåkingskapitalisme. 

III. Hva er overvåkingskapitalisme?

Overvåkingskapitalisme stiller ensidig krav til den menneskelige tilværelsen som et gratis råmateriale som kan omsettes til atferdsdata. Noen av disse dataene brukes til forbedring av produkter eller tjenes-ter. Resten betegnes som atferdsoverskudd, eid av bedriften og brukt i avanserte produksjonsprosesser, kjent som «maskinintelligens» og bearbeidet til forutsigelsesprodukter for å beregne hva vi vil gjøre nå, snart og senere. Til slutt blir disse produktene solgt videre på en ny type marked for atferdsforutsigelse som jeg kaller atferdsmarkedet. Siden mange bedrifter gjerne vil vite hva vi kommer til å gjøre, har slike manøvrer gjort overvåkingskapitalistene kolossalt rike. 

 Som vi skal se i de følgende kapitlene, medfører konkurranse-dynamikken på disse nye markedene at overvåkingskapitalistene anskaffer seg stadig mer avanserte hjelpemidler for å samle inn at-ferdsoverskudd: stemmer, personligheter og følelser. Til slutt fant overvåkingskapitalistene ut at de beste atferdsdataene kan samles inn når man griper inn i tingenes tilstand ved å styre, lokke, vri og drive atferd i retning av lønnsomme resultater. Utviklingen fra at automa-tiserte maskinprosesser nå ikke bare kjenner atferden vår, men også i betydelig grad former den, er resultatet av konkurransepress. På grunn av denne reorienteringen fra kunnskap til makt er det ikke lenger nok å automatisere informasjonsstrømmen om oss, målet er nå i det hele tatt å automatisere oss. I denne fasen av overvåkingskapitalismens utvikling er produksjonsmidlene underlagt stadig mer komplekse og omfattende «midler til atferdspåvirkning». Dermed avføder over-våkingskapitalismen en ny type makt jeg vil kalle instrumentarisme. Instrumentær makt kjenner og former menneskelig atferd med tanke på andres mål. I stedet for å bruke våpen og soldater påtvinger den folk sin vilje ved hjelp av en automatisert og stadig mer allestedsnær-værende informasjonsarkitektur av «smarte» enheter, gjenstander og rom som er koblet til internett. 

 I de kommende kapitlene skal vi følge framveksten og utbredelsen av disse manøvrene og den instrumentære makten de bygger på. I dag har det i praksis blitt vanskelig å slippe unna dette dominerende prosjektet. Uskyldige Pokémon Go-spillere styres til å spise, drikke og handle på de restaurantene, barene og butikkene som betaler for å del-ta i atferdsmarkedene. Dataoverskudd fra Facebook-profiler utnyttes nådeløst for å forme individuell atferd, enten det er å kjøpe hudkrem klokken 17.45 på fredag, klikke «ja» til et tilbud på nye joggesko mens endorfinene fra den lange løpeturen søndag ettermiddag fort-satt suser gjennom hjernen, eller stemme ved valget i neste uke. På nøyaktig samme måte som industrikapitalismen ble drevet til stadig intensivering av produksjonsmetodene, er overvåkingskapitalistene og investorene deres nå låst fast i en stadig intensivering av midlene til atferdspåvirkning, mens den instrumentære makten konsentreres. 

 Overvåkingskapitalisme er det motsatte av den opprinnelige di-gitale drømmen og gjør «det intelligente hjemmet» til forhistorie. I stedet fjerner den illusjonen om et iboende moralsk aspekt ved nettverkstanken, at det å være «koblet til» på en eller annen måte per definisjon er sosialt, inkluderende og naturlig, beveger seg i retning av å demokratisere kunnskap. Å være digitalt tilkoblet har blitt et middel til andres kommersielle mål. Innerst inne er overvåkingskapi-talismen parasittisk og selvrefererende. Den vekker til live Karl Marx’ gamle beskrivelse av kapitalismen som en vampyr som suger blod av arbeiderne, men nå med et uventet tillegg. I stedet for å nøye seg med arbeidet er det nå samtlige aspekter av menneskets tilværelse overvå-kingskapitalismen suger blod av. 

 Google fant opp og perfeksjonerte overvåkingskapitalismen på stort sett samme måte som General Motors for hundre år siden fant opp og perfeksjonerte den kapitalistiske ledelsesformen. Google var overvåkingskapitalismens pioner, i både teori og praksis, den viktigste investoren for forskning og utvikling og lederen med hensyn til å ek-sperimentere og implementere, men er i dag ikke lenger eneste aktør. Overvåkingskapitalismen spredte seg raskt til Facebook og senere til Microsoft. Det er dokumentert at også Amazon har beveget seg i denne retningen, og det er både en ytre trussel og en kilde til indre diskusjon og konflikt for Apple. 

 Som overvåkingskapitalismens pioner slapp Google en hittil ukjent markedsoperasjon løs på de hvite flekkene på internett-kartet, der de ikke møtte nevneverdige hindre i form av lovgivning eller konkurren-ter, akkurat som en invaderende art i et miljø uten naturlige fiender. Firmaets ledere klarte å utvikle systemsammenhengen mellom under-avdelingene sine i et halsbrekkende tempo, der verken offentlige insti-tusjoner eller enkeltpersoner kunne henge med. I tillegg nøt Google godt av historiske begivenheter, ettersom USAs sikkerhetsapparat etter 11. september ble stadig mer opptatt av å dyrke, etterligne og tilegne seg overvåkingskapitalismens framvoksende evner for å samle total kunnskap. 

 Overvåkingskapitalistene forsto raskt at de sto fritt til å gjøre som de selv ville, og det gjorde de. De svøpte seg inn i moteriktig aktivisme og frigjøring for å appellere til og utnytte tidens angst, mens de viktige handlingene foregikk i kulissene. De var iført en usynlighetskappe vevet av retorikken om internetts frigjørende kraft, evnen til å skape forventninger til enorme inntektskilder og det ville, ubeskyttede territoriet de gikk inn for å erobre. De ble beskyttet av at det var så vanskelig å forstå de automatiserte prosessene de bruker. Uvitenheten disse prosessene skaper, avføder en følelse av uunngåelig skjebne. 

 Overvåkingskapitalismen er ikke lenger begrenset til dramaet i konkurransen mellom internettgigantene, der atferdsmarkedene til å begynne med handlet om nettreklame. Overvåkingskapitalismens mekanismer og økonomiske imperativer har blitt standarden for de fleste nettbaserte forretninger. Til slutt medførte konkurransen også krav om utvidelse til den analoge verden, der de samme grunnleg-gende mekanismene som utnytter nettleserhistorikk, klikk og likes, nå blir rettet mot løpeturer i parken, samtaler over frokosten eller en jakt på parkeringsplass. Dagens forutsigelsesprodukter blir kjøpt og solgt på atferdsmarkeder. Det startet med målrettet nettreklame, men har spredt seg til mange andre sektorer, som forsikring, detaljhandel, finans samt alle slags konsulent- og handelsvirksomheter som vil ha en del av disse nye og lønnsomme markedene. Uansett om det er en «smart» enhet til hjemmet, forsikringsselskapenes såkalte atferdsga-ranti eller en hvilken som helst av mange tusen andre transaksjoner, har vi endt med å betale for vår egen underkastelse. 

 Overvåkingskapitalismens produkter og tjenester er ikke gjen-stand for verdiutveksling. De etablerer ikke brukervennlig gjensidig-het mellom produsent og forbruker. I stedet er de «feller» som lokker brukere inn i operasjoner for innhøsting, der vår personlige tilværelse blir dissekert og buntet sammen som et middel til andres mål. Vi er ikke overvåkingskapitalismens «kunder». Det heter seg riktignok at «hvis det er gratis, er det du som er produktet», men heller ikke det er riktig. Vi er bare kildene til overvåkingskapitalismens avgjørende inntjeningsmetode: gjenstander for og råmateriale til en teknologisk avansert og stadig mer uunngåelig operasjon for innhøsting. Overvå-kingskapitalismens virkelige kunder er de bedriftene som handler på markedene for framtidig atferd. 

 En slik logikk forvandler hverdagen vår til en løpende fornyelse av det 21. århundres utgave av en faustisk pakt. «Faustisk» fordi det er så godt som umulig å løsrive seg, selv om det vi er tvunget til å gi tilbake, vil tilintetgjøre tilværelsen vi hittil har kjent. Tenk bare på hvordan internett har blitt avgjørende for sosial interaksjon, at internett nå er gjennomsyret av kommersiell virksomhet, og at handelen nå er underordnet overvåkingskapitalismen. Avhengigheten er selve omdreiningspunktet for det kommersielle overvåkingsprosjektet. Det vi føler vi har behov for, ser ut til å stå i veien for ønsket om å unngå inntrenging utenfra. Denne konflikten fører til en følelsesløs-het: Vi merker ikke lenger at vi faktisk spores, analyseres, utbyttes og manipuleres. Det gjør oss tilbøyelige til å rasjonalisere situasjonen med resignert kynisme og finne på unnskyldninger i form av forsvarsmekanismer («Jeg har ikke noe å skjule») eller finne på andre metoder til å stikke hodet i sanden. Frustrasjon og hjelpeløshet gjør at mange foretrekker uvitenhet.12 Overvåkingskapitalismen påtvinger oss et grunnleggende illegitimt valg som individer i det 21. århundre ikke burde stilles overfor, men normaliseringen gjør at vi rett og slett godtar det.13

 Overvåkingskapitalismen fungerer i kraft av en asymmetri uten sidestykke når det gjelder kunnskap og dermed makt. Overvåkingskapitalistene vet alt om oss og opererer samtidig selv på en måte som er laget for å holdes i det skjulte for oss. De akkumulerer enorme felter av ny kunnskap fra oss, men ikke til oss. De forutsier framtiden vår av hensyn til andres utbytte, ikke vår velferd. Så lenge overvåkingskapitalismen får utvikle seg videre, vil det å eie påvirkningsmekanismer overskygge eierskapet til produksjonsmidlene som hovedkilde til rik-dom og makt i det nye århundret. 

 De følgende kapitlene er en detaljert studie av disse kjensgjerningene og konsekvensene de får for livet vårt, samfunnet vårt, demokratiet og den framvoksende informasjonssivilisasjonen. Jeg argumenterer for at overvåkingskapitalismen er en kraft vi har mistet kontrollen over, drevet fram av nye økonomiske incentiver, uten respekt for samfunnsmessige normer, og som undergraver individets grunnleggende rett til autonomi, selve forutsetningen for et demokratisk samfunn. 

 Akkurat som den industrielle sivilisasjonen blomstret på bekostning av naturen, og nå truer med å legge planeten i ruiner, vil en in-formasjonssivilisasjon med utgangspunkt i overvåkingskapitalismen vokse fram på bekostning av menneskets natur og true med å koste oss selve menneskeligheten vår. Industrialismens arv, i form av klimakaos, fyller oss med fortvilelse, anger og frykt. Etter hvert som overvåkingskapitalismen blir vår tids dominerende form for informasjonskapitalisme, hvilken ny arv av skader og anger vil det skape for kommende generasjoner? Når du leser disse ordene, vil overvåkingskapitalismens rekkevidde ha vokst ytterligere, i takt med at enda flere sektorer, firmaer, entreprenører, apputviklere og investorer kon-sentrerer seg om denne utgaven av informasjonskapitalismen. Denne konsentrasjonen og motstanden den vil skape, vil avgjøre kampen om framtiden for mennesket. Det er maktens nye frontlinje.

IV. Noe helt nytt

Blant forklaringene på overvåkingskapitalismens mange seire ran-gerer én høyere enn alle andre: Det er noe helt nytt. Når noe er helt nytt, er det også umulig å gjenkjenne. Når vi møter noe slikt, for-tolker vi det automatisk ut fra velkjente kategorier. Dermed blir det lett å overse nettopp det som er nytt ved det. Et klassisk eksempel er forestillingen om den «hesteløse vognen» som folk falt tilbake på i møtet med bilen. Et tragisk bilde er møtet mellom urfolk og de første spanske erobrerne. Da taínoene, som holdt til i Karibia, for første gang så de svettende, skjeggete spanske soldatene komme vandrende over sanden i brokade og rustninger, hvordan kunne de ha forstått betydningen og konsekvensene av det øyeblikket? De var ute av stand til å forestille seg sin egen undergang, antok at de fremmede skapningene var guder og hilste dem velkommen med omfattende gjestfrihetsseremonier. Det er slik helt nye fenomener kan hemme forståelsen: Eksisterende synsvinkler framhever det vel-kjente og skjuler dermed det nye ved å redusere det til en utvidelse av fortiden. Det bidrar igjen til å normalisere det abnorme, som blir enda vanskeligere å bekjempe. 

 En uværsnatt for et par år siden slo et lyn ned i huset vårt. Det ga meg en lærepenge om å møte ukjente fenomener. Like etter lynnedslaget drev en tykk, svart røyk opp trappen fra husets undere-tasje og i retning stuen. Mens vi samlet oss og ringte til brannvesenet, mente jeg at jeg hadde noen minutter til rådighet før jeg måtte løpe ut for å slutte meg til resten av familien. Først løp jeg opp og lukket alle dørene til soverommene, for å unngå røykskader. Deretter styrtet jeg ned til stuen og hentet fram så mange fotoalbum jeg klarte å bære, og satte dem i sikkerhet på en overdekket veranda. Røyken var i ferd med å innhente meg da den lokale brannsjefen dukket opp, grep meg i skulderen og rev meg ut av døren. Vi ble stående ute i det øsende regnet og så til vår forbløffelse at huset eksploderte i et flammehav. 

 Brannen lærte meg mange ting, men en av de viktigste var at det ikke er mulig å gjenkjenne det du ikke har sett før. I krisens tidlige fase kunne jeg godt forestille meg at huset ville få røykskader, men ikke at det faktisk skulle forsvinne. Jeg tolket det som foregikk, ut fra tidligere opplevelser og forestilte meg en tung, men til syvende og sist håndterbar, omvei som før eller senere ville føre tilbake til status quo. Siden jeg ikke kunne se det helt nye, valgte jeg å lukke dørene til rom som snart ville opphøre å eksistere, og legge fotoalbumene på en veranda som også var dømt til å forsvinne. Jeg var blind overfor betingelsene som var helt ukjente for meg. 

 I 2006 begynte jeg å undersøke det jeg har endt med å kalle overvåkingskapitalisme, ved å intervjue entreprenører og ansatte i en rekke teknologibedrifter i USA og Storbritannia. I flere år mente jeg at de uventede og foruroligende framgangsmåtene jeg dokumenterte, var avvik fra normen, i form av ledelsessvikt, manglende dømmekraft og manglende forståelse av konteksten. 

 De dataene jeg hadde samlet inn, gikk til grunne i brannen den kvelden, og da jeg i begynnelsen av 2011 tok opp tråden igjen, forsto jeg at min gamle forestilling om en hesteløs vogn verken kunne forklare eller unnskylde det som hadde begynt å ta form. Jeg hadde mistet mange av detaljene, men de overordnede prinsippene var enda tydeligere enn før: Informasjonskapitalismen hadde slått inn på en ny kurs, en ny akkumulasjonslogikk med sine egne mekanismer, økonomiske krav og markeder. Jeg forsto at denne nye formen hadde brutt med de normene og framgangsmåtene som hittil har definert kapitalismens historie, og at det underveis i prosessen hadde oppstått noe som var både forbløffende og helt uten presedens. 

 Naturligvis kan ikke et nytt fenomen i økonomiens historie sammenlignes med en brann i et hus. Selv om den mulige utviklingen for katastrofale branner var noe helt nytt for meg, var det slett ikke noe unikt. Derimot er overvåkingskapitalismen en faktor i historien som både er ny og unik. Den ligner ikke på noe annet: en ny planet med sin egen utgave av tid og rom, et døgn på 67 timer, en smaragdgrønn himmel, omvendte fjellkjeder og tørt vann. 

 Likevel er det stor fare for at vi forsøker å lukke dører til rom som snart vil opphøre å eksistere. At overvåkingskapitalismen er noe helt nytt, har gjort det mulig for den å unngå å bli systematisk utfordret, i og med at det ut fra våre nåværende begreper ikke lar seg gjøre å forstå den fullt ut. Vi støtter oss på kategorier som «monopol» og «person-vern» for å utfordre overvåkingskapitalistiske praksiser. Og selv om det er snakk om avgjørende forhold, og selv om overvåkingskapitalismens operasjoner er monopoler og truer personvernet, er ikke disse kategoriene nok for å identifisere og utfordre de avgjørende kjensgjerningene for det nye regimet. 

 Vil overvåkingskapitalismen fortsette i sin utvikling mot å bli vår tids dominerende akkumulasjonslogikk, eller vil vi en gang komme til å betrakte den som en fugl med tenner: en skremmende, men til syvende og sist dødsdømt art i kapitalismens lange utviklingshistorie? Hvis den er dødsdømt, hva er årsaken til det? Hva må vi gjøre for å utvikle en effektiv vaksine? 

 Enhver vaksine må begynne med et omfattende kjennskap til den fiendtlige sykdommen. Denne boken er en reise for å undersøke over-våkingskapitalismens fremmedartede, originale og til og med utenkelige inkarnasjoner. Drivkraften er en overbevisning om at hvis vi først skal kunne forstå det helt nye, for å kunne utfordre det, krever det også nye observasjoner, analyser og begreper. De følgende kapitlene vil undersøke de konkrete betingelsene som gjorde det mulig for overvåkingskapitalismen å slå rot og vokse fram, i tillegg til de «bevegelseslovene» som driver nettopp handlingene til og utvidelsen av denne markedsformen: de grunnleggende mekanismene, de økonomiske imperativene, forsyningslinjene, maktforholdene og de samfunnsmessige ordningsprinsippene. La oss lukke dører, men forvisse oss om at det er de riktige dørene.