Norgeshistorier

Jeg er født på en mandag. Rett etter Dagsrevyen. 

Rett etter at frakteskuta Batnfjord kantret på Stadthavet, rett etter at Umberto Nobile gjenbesøkte Norge for å få reist en minnestatue over mennene han mistet under forsøket på å nå Nordpolen i 1928. Rett etter at Gjermund Eggen hadde vunnet sesongåpningen Singsåsrennet i Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag. Rett etter at Ketil Bjørnstad vant Ungdommens pianomesterskap i Universitetets aula. Rett etter at en 30-­åring fra Ørsta døde da han gikk utfor et stup i Austfjorden ved Volda.

Og rett før min far, den 25 år gamle Jarle Haga, fikk telegrammet han ventet på, om bord i Devonshire Bay, en ringnotbåt med 20 mann på fiske utenfor daværende Sørvest-Afrika, nåværende Namibia: «En velskapt sønn. Stopp. Alt vel med mor og barn. Stopp.»

I mine første år visste jeg tre ting om norsk historie: 

1. Et sildekast i september 1961 foretatt av Snurp-1 med min bestefar Sverre Haga som skipper var så enormt i omfang at det var avbildet i o-fagsbøkene våre. 

2. Etter sigende skal Harald Hårfagre etter slaget i Hafrs­fjord på slutten av 800-tallet ha dratt til sin ­våpenbror Ragnvald Jarl, stoppet på veien og latt manken falle på Bremsnes på Averøy, etter ti år med god hårvekst. 

3. Peder Myrset fra nabobygda Bådalen på Averøy på Nordmøre ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i 1975.

Nå er jeg 50. En alder der et merkelig syndrom ofte inntreffer: Du våkner opp en dag og er historieinteressert. Mer presist, du våkner opp og tenker på andre verdenskrig. Du kan ha vært lensmann eller prest, fut eller fant, bonde eller fisker, hipster eller senhipster så mye du vil. Når de første aftenfargene melder seg i livet, kommer en offiser på en jernhest ridende, plukker deg opp og tar deg straks med til bombingen av Narvik. Og du følger villig med. Andre verdenskrig er UIMOTSTÅELIG for boklesende mennesker som er på vei over middagshøyden. Det er genetisk, vi kan ikke noe for det. Det var den perfekte krig, og vi vant den. 

Men det er ikke bare krigen. En kveld tunet jeg meg inn på Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. TV-serien av og med Oddgeir Bruaset som startet opp i 2002 på NRK, som i all enkelhet går ut på å oppsøke mennesker som har valgt å leve sine liv på avsidesliggende steder i Norge. Familier, kjærestepar, eneboere. Mennesker som av ulike årsaker står geografisk utenfor det moderne samfunnet, og alt hva vi måtte ha å tilby av stress og elendighet. 

I denne episoden tok Bruaset oss med til vakre Fykesundet i Kvam i Hordaland, til den veiløse gården Skåro, 300 meter over fjorden. Idet helikopteret med NRKs folk landet på tunet, sto en underlig, hvitsprengt en bak ei bjørk.

Det finnes mennesker man får umiddelbar godhet for. Jon Skaar var en slik. Bak et ytre bestående av et kritthvitt skjegg og viltert hår, ble vi kjent med en beskjeden mann, men som hadde et så varmt smil og et så lunt vesen at han alene i løpet av minutter var verdt hele lisensavgiften til NRK dette året. På Skaar hadde han bodd med foreldre og søsken, nå hadde han bodd mange år alene der oppe. Et stille liv, uten gjennomtrekk. 

Og det var da, mens de satt der ved ovnen i stua, i denne fjerde episoden av den femte sesongen av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, at spørsmålet kom: «Kva er den lengste tida som har gått utan at du har møtt folk?»

Spørsmålet tente en gnist i meg. Er det dette som er nordmannen? Hvor lenge har du klart deg uten folk? Uten andre? 

For meg oppsummerte det ikke bare denne nydelige TV-serien i én eneste setning, men også hva som kan være helt spesielt med oss, folket her nord. Kanskje er vi det eneste landet i verden hvor den nasjonale TV-kanalen ser opp mot berghyllene for å finne stoff TV-seerne ikke kan få nok av. Som finner bortgjemte mennesker langsmed myrtråkk og over alle heier. 

Men dette handler ikke bare om en enkelt TV-serie. Jeg ble nysgjerrig: Hva er en nordmann? Hva er vår nasjonale karakter, om noe slikt finnes? Og hvor kommer jeg inn i bildet

– hvordan er jeg blitt formet eller påvirket av nasjonale ideer, hendelser og øyeblikk? 

Klisjeene finnes i hopetall: den grådige sunnmøringen, den treige trønderen, den pratsomme bergenseren, den tause hedmarkingen, den religiøse sørlendingen, den bannende og freske nordlendingen, den arrogante Oslo-borgeren. Om det nå skulle være en flik av sannhet i dette; har vi likevel noe som binder oss sammen, noe som er særpreget norsk? Er det ­typisk norsk å være Jon Skaar? Eller i det minste å drømme om å være eller bli som Jon Skaar? 

Jeg er født mellom Einar Gerhardsen og Ekofisk. Mellom det gjenoppbygde landet og en ufattelig rikdom ingen på slutten av sekstiårene kunne ane omfanget av. Jeg er født i 1968, med en Pengelotteri-gevinst i fanget. Tenk deg at du vinner toppremien der. Og så skjer det igjen. Og enda en gang til. Og en gang til. Og en gang til. Og igjen. Om att og om att. Hele livet. Velkommen til Norge, drømmers kjempeland. Jeg er født inn i velferdsstatens «finest hour». Jeg ble en del av et folk som hadde fått troen på at det kanskje en­delig var vår tur.

Strasbourg, 6. november 1968. I kampens 67. minutt slår Ola Dybwad-Olsen en avgjørende gjennombruddspasning til Odd Iversen, som tråkler seg forbi motstanderne. Inne i 16-meteren fyrer han av kanonen. Kampens eneste mål er vakkert, knallhardt og utagbart for keeper – helt oppe ved tverrliggeren.

19 dager før jeg blir født, beseirer Norge giganten Fran­k­rike. På bortebane. I en VM-kvalifiseringskamp i fotball. Det er rent ut rørende å høre opptak av Bjørge Lilleliens stemme da han roper det ut: «Odd Iversen skyter – i mål! I mål!» Hvordan forløsningens kraft preger stemmen idet han brøler ut det siste ordet. Sensasjonen er så stor at den franske idrettsministeren uka etter må stå til rette for nasjonalforsamlingen og forklare hvordan det kunne ha seg at en stormakt kunne tape for en slik ikke-nasjon innenfor fotball. Skulle vi nå få oppleve et VM med Norge i turneringen for første gang?

Jeg liker å tenke på at jeg er født inn i all denne optimismen. Håpet om at oljerikdom og VM-billett også var noe for oss.

Jeg ville ned i min egen historie. For å se hvem vi var, hvem vi er blitt og hvordan vi ble det. Forsøke å se det norske i hvitøyet, gjennom hendelser fra min egen tid. Jeg har lenge vært fascinert av de litt underlige historiene om oss, de som på ulikt vis forteller om våre styrker og svakheter. Det er gjennom disse jeg har valgt min vei inn i fortellingen. Om hvordan vi oppfører oss. Hvordan vi har det, hvordan vi tar det. 

Jeg er verken historiker, sosiolog, idéhistoriker, antropolog, lingvist, jurist, fisker, arkeolog, økonom eller rørlegger. Men jeg er født og oppvokst på Averøy, et sted du vil møte igjen her flere ganger – dette verdens speilbilde, slik det er med alle små og store steder, med sine karakterer, sine til­dragelser, sine historier. Kjærlighet, misunnelse, grådighet, begjær. Alle de klangene som bor i oss, enten du er fra Kårvåg, Kjøllefjord, Kolbotn eller Kristiansand, de er der, overalt.

Forvent ingen rettlinjet fortelling. Det er her som i sinnets minnekartotek, i løpet av få sekunder tenker du på seibiff, så på parlamentarismen, deretter litt på festen du skal på på lørdag, før tankene vandrer til den der samvirkelagsepisoden i 1983. Jeg har også tillatt meg å gå inn i tida før min fødsel enkelte steder, for å vise linjene bakover.

Hopp i det og velkommen inn.

Om norske prestasjoner

Det er et fotografi fra 1971 som ikke slutter å fascinere meg. Tre menn som står på en snaut fire meter høy og to meter bred bøye, midt ute på havet. I bildeteksten står forklaringen: «Det er ikke hvilken som helst bøye De ser på fotoet. Under den er det olje – antakelig for mangfoldige millioner norske kroner. Mennene på bøyen er dykkere som nettopp har avsluttet merkingen av den første drivverdige olje som er funnet på den norske kontinentalsokkel.»

Her er den, selveste proppen. Fra dette punktet skal all rikdommen pumpes opp. Mitt liv i velstand begynner akkurat her. Takket være noen forskyvninger av kontinentalplatene i havet for cirka 150 millioner år siden og et dyktig utført geopolitisk slalåmrenn i sekstiårene kan jeg sitte her som mett og fornøyd nordmann. 

Innskuddet i Statens pensjonsfond – populært omtalt som Oljefondet – var våren 2018 på 8500 milliarder kroner. Samme år kunne vi markere et helt spesielt jubileum: Det var 60 år siden vi ikke hadde noe tro på at det kunne være mulig å tjene penger på olje og gass fra Nordsjøen. På høyeste ekspert­nivå. Vi snakker om alle feilspådommers mor.

Oslo, 25. februar 1958. Direktør Svend Foyn i Norges geo­logiske undersøkelse var en mann med dårlig tid. FN hadde innkalt til en konferanse i Genève om havrett, og Utenriks­departementet hadde bedt om fagfolkets vurdering av potensialet på havbunnen i norsk havsektor. Konferansen skulle blant annet ta for seg nasjonsinndelingen av kontinental­sokkelen – mye stod på spill.

Og dette var det de kom opp med, landets mest sentrale institusjon for geologisk kunnskap. En kort rapport på én A4-side, som konkluderte: Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst.

En setning for evigheten, der den ligger badet i etterpåklokskapens gjennomtrengende flomlys. Man kan jo falle i tanker om den franske kong Ludvig den 16., som skrev i sin dagbok for 14. juli 1789, samme dag revolusjonen tok til, den som førte til hans fall: «Intet.»

Det er kanskje ikke bestandig så lett å se det som ligger rett framfor en. For ikke å si under. Hva fikk landets fremste geologer til å ta så formidabelt feil?

Først bare noen ord om hvordan vår verden er skrudd sammen. Og om hvordan den ble skrudd sammen for oss, bare noen måneder og få år etter at NGU avga sin korte og kontante rapport. 

Etter hvert som moderne tider vant fram, og bil og fly ble et mer vanlig framkomstmiddel for folk flest, økte motivasjonen for å finne drivstoffet som sørget for å få disse i bevegelse. Et gassfunn i Groningen i Nederland i 1959 plantet en idé om at det tross NGUs konklusjon kunne finnes noe der nede, på vår hjemlige sokkel. Rent havteknisk er Groningen et hjørne i vårt eget Nordsjø-badekar, og petroleumspulsen steg i flere land i området. Også i Norge. Brått var ting snudd på hodet. NGU hadde i sitt brev anført geologiske umuligheter for sin konklusjon: «Man kan regne med at kontinentalsokkelen utenfor den norske kyst består av de samme bergformasjoner som på land i tilsvarende område.»

Og hadde det vært tilfellet, ville NGU fått historisk og geologisk rett. Fastlands-Norge er grunnfjell så det holder. Gneis og granitt. Det blir ikke olje av slikt. Men NGUs ekspert­er antok bare at det dreide seg om grunnfjell også på kontinentalsokkelen. Den hjemlige bransjen var for dårlig utstyrt til å innhente geofysisk informasjon fra dypt nede i havet, derfor forelå ingen bevis. 

Etter funnet i Groningen ble imidlertid gnisten tent. Hvis man kan si slikt om petroleumsvirksomhet. Seismiske og magnetiske målinger ble gjennomført i våre hjemlige basseng. Og etter hvert som man begynte å bore, fikk vi fatt på informasjon jordkloden hadde holdt for seg selv i noen millioner år: døde alger. 

Døde alger, mine damer og herrer, er grunnlaget for store deler av vår økonomiske rikdom. Tykke lag med døde alger som for 150 millioner år side ble begravd under stadig ­tykkere lag av leire, sand og grus. Som ble utsatt for stadig høyere temperatur og trykk, og som igjen utløste prosessen som omdannet dette døde, organiske materialet til olje og gass.

Lukten av penger bredte seg. 27. oktober 1962 fikk Trygve Lie i Industridepartementet besøk av tre ledende geologer fra Philips, som tilbød 160 000 dollar i måneden hvis selskapet fikk tillatelse til å utføre seismiske og geologiske undersøkelser i Nordsjøen. Da gikk alarmklokkene for alvor i Norge. Kunne NGU ha tatt feil, fantes det likevel noe der nede?

Jens Evensen er blitt utpekt som en av de viktigste aktørene i nyere norsk historie, og det med rette. Som leder av Oljesokkelutvalget bidro han til å pense norske politikere inn på troen på at ja, olje kunne være noe for oss. Og ikke nok med det, til også å foreta seg noe i sakens anledning. Etter henvendelsen fra Philips ble det jobbet på høygir i embetsverk og politisk ledelse, og 31. mai 1963 proklamerte regjeringen Gerhardsen norsk suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. To år senere ble vi enige med Storbritannia og Danmark om fordeling av havområder i Nordsjøen etter midtlinjeprinsippet. En historisk prestasjon. 

Du fikk med deg dette nå – et av de vakreste ord i det norske språket? Midtlinjeprinsippet. 

Helsen din, utdannelsen din, veiene du kjører på. Midtlinjeprinsippet. Midtlinjeprinsippet når du arbeider, midtlinjeprinsippet når du sover, midtlinjeprinsippet når du leker. Og hvis vi er både heldige og fornuftige på en gang, midtlinjeprinsippet for dine etterkommere. Forutsetningen for vår enorme økonomiske rikdom er tuftet på midtlinjeprinsippet. Historien om olje i Norge er en historie om feiling. Men det er også en historie om vilje, kløkt, framsynthet – og en hel del flaks. For det fortsatte med feil og bommerter. Første konsesjonsrunde for prøveboring i Nordsjøen ble utlyst 13. april 1965, med 22 utvinningstillatelser for 78 blokker til ulike oljeselskap. Det ble boret, og det ble drillet, beregnet og kalkulert, og det ble bommet og feilsøkt.

Men høsten 1969 traff Philips’ borekrone gullåren på 3045 meters dyp på feltet Ekofisk, 300 kilometer sørvest for Stavanger – og vår verden ble aldri den samme. 

Vi skal ikke være så harde mot NGU. Fleskefeite Norge kan utvise storhet og si at de faktisk fikk dårlig tid på å avgi rappor­ten i 1958. Det var heller ikke første gang det offisielle Norge hadde avsagt en dom som dårlig tåler etterpåklokskapens lys. I 1842 fastslo for eksempel Finansdepartementet at industrien i Norge «aldrig her i Landet vil kunne drives vidt». Det ble hevdet at den ville få det for vanskelig med å konkurrere med utenlandske bedrifter, med «den her i Landet almindeligviis høie Dagløn».

Oljekonklusjonen ellers var langs kjente linjer. Ingen trodde på olje i Nordsjøen i 1958. Og tvilen levde til langt uti 60-­årene, da en stadig rekke prøveboringer endte opp resultat­løse. Hvem trodde uansett på at vi skulle bli så penge­rike? Husk Jon Skaar bak bjørka der oppe fra fjorden. Vi skal bo karrig i dette landet. Langt unna folk. Gjerne med så lite penger som mulig. 

Mine foreldre merket ingenting av oljefeberen der de fikk snekret sammen et Husbank-hus på gårdsnummer 98, bruksnummer 42 – for den nette sum av 45 000 kroner. Faren min var nå hjemkommet fra sjøen og disponent for Averøy Betong, mens mor Helen var husmor. De hadde tre barn, fjerdemann kom i 1974.

Jeg er født i den ville nord-vesten. Med helgene kom synden. Ikke i Averøyas 21 bedehus, men på ungdomshusene og på dansefestene lørdag kveld. Var du konfirmert, fikk du lov til å gå på fest. Observert utenfra fortonte dansefestene på Averøya seg omtrent som en lokal utgave av okse­løpet i Pamplona. Du ble revet med i et inferno av prøvelser. Reinlendere, blanksprit, ekstase, skulende blikk, tørre ­never, sjalusi, begeistring, danseglede og høylytt gråt i et eneste rund­ kast.

Dette var også stedet hvor seksualundervisningen i all hovedsak ble gjennomført. Skoleverkets bidrag i sakens anledning var heller sparsommelig. For vår del begrenset det seg til én time i 9. klasse med en sterkt rødmende naturfagslærer, der vi guttene til full jubel ble kastet ut etter et kvarter. Dette for at jentene i resten av timen – uten at det skulle hagle med kommentarer – skulle få innsikt i kvinnekroppens mysterier i ungdomstiden. Men det skjønte jo ikke vi. 

Det stod ikke så meget bedre til på nasjonalt nivå. Vi var et tilkneppet land. 

NRK Fjernsynet, 7. mai 1969. To kvinner i samtale, i et enkelt TV-studio:

Mette Janson: «Av de avgjort mer tekniske midler så er det vel først og fremst kondomet som er mest brukt?»

Det er en første gang for alt. Den første ilden, det første hjulet, det første mennesket på månen. Og, naturligvis – den første utrullingen av et kondom på norske TV-skjermer. 

«Kondomet er svært mye brukt, og det består av en tynn gummihinne, som nærmest trekkes over penis etter at den er stiv, som en strømpe», opplyste programmets gjest, legen Aud Blegen Svindland.

«Man må passe på at man ruller den riktige veien, slik at den ikke går i stykker under pårullingen. Her har vi et kondom utrullet. Det ser da slik ut», sa Blegen Svindland mens kameraet fokuserte på kondomets oppstandelse. Over hele Norge ble unger jagd ut av stuene.

Programserien Om samlivsspørsmål innvarslet noe helt nytt i norsk offentlighet: åpenhet om spørsmål og temaer knyttet til samliv og seksualitet. Det var ikke på noe vis uproblematisk. Programmets fire episoder ble tema i en stortingsdebatt, før de ble sendt på TV. Kristelig Folkepartis Lars Korvald ville drøfte om hvorvidt det var «forsvarlig å ta opp et så komplisert og ømtålig spørsmål som prevensjon i et massemedium som fjernsynet». Tre år senere var han Norges statsminister.

Det er underlig å tenke på hvordan alt har endret seg så radikalt på noen tiår. Skrudde du på NRK Radio i 1953, kunne du få høre predikant Ole Hallesby tale med vulkansk kraft om det offentlige forfall, i det som skulle bli kjent som helvetestalen:

«Hvordan kan du som er uomvendt, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?» 

Spol 64 år fram, til 2017, og slå på NRK Fjernsynet:

«NRK-Line onanerer tre ganger om dagen i en uke.»

Kanskje sier dette en del om NRK, men jeg tror mest det sier noe om oss alle. Om hvilken vei vi har gått. Sammenstillingen fascinerer meg. Hvorfor ble det ikke såkalt seerstorm mot NRK da programleder Line Elvsåshagen høsten 2017 slo til med konseptet «onaniuke» for å finne ut hvilken effekt det hadde på kroppen? En ting er sikkert, i 50- og 60-årene ville dette ikke blitt tatt nådig imot. Men – så ville programmet heller aldri engang nådd sendeskjemaet.

Om samlivsspørsmål la ikke opp til orgier, men var en rolig og saklig samtaleserie om prevensjon, seksualitet og familie­ planlegging. Likevel dro kristne og konservative ­krefter opp håndbrekket. Biskop Monrad Norderval i Nord-Hålogaland mente NRK-serien var «kamuflert hedenskap». Leserinnleggene i norske aviser med advarsler var tallrike, og brevene til NRK utallige. 

En dag stod Mette Janson med en konvolutt i hånda med en påskrift utenpå: «Til Norges horeri-lærerinne nummer én». Postverket visste tydeligvis hvor det skulle. Det ble sagt at barn våren 1969 lærte å telle til ti på denne måten. «1-2-3-4-5-Mette Janson-7-8-9-10.»

Det har vært en skrekkblandet fryd å lete i arkivene for å lese om sex- og samlivsspørsmål i 60-årene. For et folk vi var. For noen normer vi levde etter! Kirke og stat hadde hevd på å vise landets innbyggere hva som var den rette vei. Forholdet mellom kvinne og mann var gudegitt, detaljene rundt dette skulle forbli på soverommet, og her skulle det ikke forekomme noen avvik. Seksuell aktivitet og adferd var ikke noe man snakket høyt om; det skulle hysjes ned og skyves lengst mulig unna den offentlige samtalen. Samboerskap var forbudt ved lov inntil 1970. «Papirløse ekteskap», som det så fint het. Forbudt var det også å bedrive homofili. Loven ble ikke opphevet før i 1972.

De måtte hatt mye å tenke på der inne på Kårvåg bedehus, 200 meter unna mitt barndomshjem. En ting var at vi ungene elsket å stikke hånda inn i forsamlingslokalet under kveldsmøtet, kjapt skru av lysbryteren, mørklegge rommet og skape alminnelig kaos. Noe ganske annet at vi nordmenn kanskje ikke var så puritanske som de der inne ville ha oss til å være. Mange tusen mennesker hver uke kjøpte utfordrende magasin som Krydder, Cocktail, Kriminaljournalen og Verden rundt i årene etter krigen. Bladene var ikke eksplisitt pornografiske, men grensesprengende nok til å forarge tallrike bedehus.

Også skjønnlitteraturen bidro med tekstuell opphisselse i et stødig tempo utover 50-årene. De norske oversettelsene av D.H. Lawrences Lady Chatterleys elsker og Henry Millers Sexus, men også Kjell Askildsen med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953. Folkebiblioteket i hans hjemby Mandal forbød utlån av boka.

Og så dette, som traff Norge midtskips, høsten 1956: 

… og på nytt svulmet han og ba henne snu seg og stå på kne og det var ikke nei i hennes munn og han var syk av tilbakeholdt lyst og hun var et bjerg av rosa villig kjøtt og han dirret i tusen volt og bragte den silketynne gummihinnen i orden og han presset seg inn i henne og holdt om hennes fulle bryster og han skrek da han eksploderte i henne og det var så godt at det slo gnister inne i rygg­raden og han kunne ikke huske at han noensinne i livet hadde vært så kåt. 

Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin landet i en offentlighet som ikke lenger lignet på seg selv – og innledet det store Mykle-året i Norge. 

Kritikeren Steen Benneche sørget for norsk pressehistorie med sin punchline i anmeldelsen i Fædrelandsvennen 17. november 1956: «Jeg vet ikke om en avisartikkel kan passere som politianmeldelse, men i så tilfelle foreligger den herved.» Agnar Mykle og Gyldendals direktør Harald Grieg ble tiltalt etter den såkalte utuktparagrafen, men ble frikjent etter at saken kom helt opp til Høyesterett.

Jeg tror kanskje ikke den jevne nordmann i midten av forrige århundre gikk rundt og tenkte daglig på den seksuelle revolusjon. Eller at vi var klar over at vi var midt oppi den. Men i en komprimert tidsutgave blinker fyrlyktene tett. Kristendommens samfunnskraft, slik den hadde preget det norske folk gjennom lang tid, ble utfordret gjennom en rekke saker i offentligheten gjennom 50- og 60-årene. 

Og så plutselig står Inger Lise Andersen der, våren 1968, og går rett til topps på VG-lista og rett til bunns i indremisjonen: 

Jeg vil fortelle hva som hendte på et sted helt innerst i en fjord.

Der bodde tusen frelste pluss en tenåring og hennes unge mor.

Vel, da skolen var slutt en sommerdag, kom datteren løpende som gal,

og hun sa: Mamma, her er et brev til deg fra Tilsynet for høy moral.

Og i brevet sto: Fru Johnsen, De fostrer dårleg dotter

Dykkar sjølv,

De har altfor korte skjørt, og det seiast at De stundom drikker øl.

De må kome på eit møte, det er no ikveld, i Bedehusets sal.

Vi må ta dotter Dykkar frå Dykk, helsing Tilsynet for høg moral.

Med «Fru Johnsen» fikk den nye stjernen Inger Lise An­dersen (senere Rypdal) sitt store gjennombrudd. Videre i sangen snur hun lyskasteren og vender den mot pastoren, lensmannen, læreren og ordføreren, alle med svin på skogen. 

Fra kristne foreninger over hele landet kom det krav om spilleforbud. Men forargelsen dabbet av nokså raskt, og singelen spratt raskt opp til 50 000 solgte. Populærkulturen bidro på sitt vis til å ta debattene om seksualitet, moral og grenser ned på grunnplanet. 

I 1972 ankom den 16-årige Harald Stanghelle storbyen London som interrailturist. Den framtidige Aftenposten-redaktøren og profilerte mediemannen skaffet seg en billett til den helt ferske oppsetningen av musikalen Jesus Christ Superstar, på Palace Theatre i West End. Det ble som han selv har beskrevet «en rystende begivenhet for tenåringen med røtter i vestlandsk indremisjon». Og 16-åringen gikk hen og skrev et opprørt innlegg om begivenheten i den kristne avisa Dagen, der han under overskriften «Nei til Superstar» advarte mot «billigsalg på snekkersønnen fra Nasaret» og appellerte til daværende teatersjef Knut Thomassen, som planla å oppføre musikalen på Den Nationale Scene, om å la det være. 

Før premieren på musikalen Hair i 1970 hadde Thomassen også mottatt 15 000 underskrifter i aksjonen «Nei til Hair», som var satt i gang av noen som kalte seg for Predikantenes Broderring, og landsstyret i Kristelig Folkeparti. Men både Hair og Jesus Christ Superstar ble satt opp som planlagt.

Vi hadde våre dilemmaer på Averøya også. I 1976 kom Knut Andersens film Den sommeren jeg fylte 15, et drama om pubertet og seksualitet basert på Knut Faldbakkens roman Insektsommer. Og et videre drama ble utløst i skolegården på Utheim skole på Kårvåg da filmen skulle vises på NRK for første gang noen år etter. Vi snakket om den i dagevis, det ble en viktig port ikke å misse i det hormonelle slalåmrennet vi var inne i. Etterpå delte skolegården seg omtrent i to. De som hadde sett filmen – og vi som ikke fikk lov til å se den.

Jeg ringte min mor nettopp. Jeg får fremdeles ikke lov til å se den.

Det var danskene som måtte hjelpe oss. Selvfølgelig måtte det være danskene. Den bluferdige nordmannens vovede fetter, den tilbakeholdne svenskens dristige kusine. Danskene var selve innbegrepet på løssluppenhet i Norden. Hva ville videomarkedet og ungdomstida på Averøy vært på 80-tallet uten de lettomsettelige danske mykpornofilmene som bar stjernetegnenes navn?

Med filmer som I Tvillingernes tegn, I Skorpionens tegn, I Løvens tegn og I Skyttens tegn fikk vi nærkontakt med den danske synden. Filmene inviterte ikke nødvendigvis til avan­sert tenkning. Som det het i omtalen til I Skyttens tegn fra 1978, var det en «blanding af sex-lystspil og spionhistorie, hvor hemmelige agenter jagter mikrofilm, som er skjult i tre pudderdåser». Men filmene hjalp der det skulle hjelpes. 

Og 8. februar 1969 stod følgende å lese i Dagbladet: «Jeg har det med å bli forelsket i piker som er eldre enn jeg. Jeg er bare 14 år, men ser ut som 16–17. Er jeg unormal eller er jeg for sjenert? Hilsen Den unge forelskede.»

Svar: «De er sikkert både normal og sjenert, for det er også normalt. Men det er de 30–40-årige damer som liker unge menn. Det er sjelden at de på 16, 17 og 18 faller for en 14-åring.»

Og dermed var de i gang, de danske sexologene Inge & Sten Hegeler. De var en sensasjon fra første publiseringsdag. Dette var noe helt nytt i norsk presse, en spørrespalte om sex. Inge og Sten ble et begrep, et symbol for den nye, løsslupne tidsånden. 

Begrepet «normalt» ble ofte brukt i Inge og Sten-sammenheng, og gikk etter hvert inn i norsk hverdagshumor. Slik ble den liberale sexspalten kommentert av en annen av Dagbladets spaltister, Fredrik Stabel i Norsk Dusteforbund:

«HJULVISP? Det er helt normalt.»

Kvinnekampen begynte å få vind i parolene på slutten av 6o-tallet. Sakte, men sikkert dreide debatten over fra spørsmål om kvinners ønsker og rettigheter i samliv og seksualitet til spørsmål om også kvinners krav og rettigheter i liv og samfunn for øvrig. Kvinnens plass var så definitivt i hjemmene, ifølge statistikken. I 1960 var 55 prosent av alle norske kvinner husmødre.

Men det gikk mot nye tider, min mor ble en av de mange hundre tusen som etter hvert valgte annerledes. Hun er født i 1946 og var hjemmeværende husmor da vi var små. Når vi så vokste til og skikket oss sånn noenlunde, begynte også hennes forvandling. Fra tradisjonell, hjemmeværende husmor da hun var i 20- og 30-årene, via vikarjobber og etterutdanning i 40-årene, til full jobb og aktivt yrkesliv fram til hun ble pensjonist. 

Kjønnskampen kunne innimellom gi seg merkverdige utslag:

Strängnäs, Sverige, 10. mai 1969. I dypet av de svenske skogene sent om kvelden trekker norske Ingrid Hadler lua godt ned over ørene og gjør seg klar til noe hun aldri har forsøkt før: å være mann.

Strängnäs i Sörmland, knappe ti mil vest for Stockholm, er vertskap for Tiomila – et av orienteringssportens store løp. Deltakere fra hele Europa strømmer til begivenheten, som har bare ett problem: kvinnelige løpere har ingen adgang.

Hadler er en av verdens beste kvinnelige orienteringsløpere. Men det hjelper ikke hvor raskt du smyger deg gjennom skogen når du ikke får være med på all moroa.

Så er det disse tilfeldighetene, da. BUL-løperen Einar Nordås våkner en morgen og innser at betennelsen i høyre fot ikke vil gi seg. Det blir en ledig plass på timannslaget til Tiomila. Løperne på laget møter løpsledelsen – som alle er militært ansatte – og forsøker å snakke Ingrid Hadler inn på den ledige plassen. De mener hun som fersk sølvvinner i VM har alle fysiske forutsetninger for å klare dette fint. Men ledelsen nekter gjennom flere dager. Det norske laget får også med seg svenske løpere i diskusjonen.

Til slutt gir ledelsen etter. Ingrid Hadler skal få lov til å løpe – på én betingelse. At hun har på seg lue som dekker alt håret, at hun ter seg mest mulig som en mann og ikke gir seg til kjenne som kvinne.

Hadler får en natt-etappe. Mørket bidrar til å skjule identiteten. Hun setter det lange lyse håret opp med spenner og skjuler det under lua før hun går til oppvarmingsbanen, hvor hun forsøker så godt som mulig å varme opp som en mann. Hjulbeint og med en mannhaftig framtoning.

Men noen stusser likevel underveis. På et punkt mister hun lua, og hårspennene hun hadde brukt, lyste opp i mørket. Dagen etter kunne man lese om løpet i avisa: «Var det inte en flicka?» Men – hun løp forbi et par dusin menn på sin etappe.

Historien ble kjent, og arrangørene ble etter hvert presset til å åpne opp løpet også for kvinner. 

På denne tiden var det ikke bare kvinnelige orienteringsløpere som fikk høre at ikke var velkomne. Det ble sagt rett ut at det ikke tok seg pent ut at kvinner løp, hoppet eller på annet vis ga jernet i idrettslige sammenhenger. Svette, pustende, pesende kvinner skulle man ha seg frabedt; det var for stygt – nærmest usømmelig. Om kvinnelige skihoppere ble det sagt at hele underlivet deres ville bli ødelagt av gjentatte landinger. Det ble også hevdet at arrangementene ville ta så mye lengre tid om kvinner skulle slippe til. Argumentene var mange. Da de første spede forsøkene på å etablere langrenn for kvinner kom, ble det seriøst argumentert for at de ikke skulle gå på tid, men bedømmes etter stilkarakterer.

I 1972 var også Holmenkollstafetten stengt for kvinner, noe friidrettsutøverne Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen ikke ville finne seg i. De meldte seg på som I. Ellingsen og Ø. Foss, fikk åtte medstudenter fra pedagogikk­studiet med seg og stilte som laget «Pedisten». Men ­etter bare to etapper ble de oppdaget, og stanset av politiet. Aksjonen fikk mye oppmerksomhet – likevel skulle det gå tre år før også kvinner fikk tilgang til vårens presumptivt vakreste eventyr. 

Og midt inne i dette koket vi kaller 70-årene, med oljeutvinning, politiske omveltninger og kvinnefrigjøring, så kommer det, uten forvarsel – norgeshistoriens største sprang. 

Averøy/Bislett stadion. 4. august 1973. 

Jeg er fire år og åtte måneder. Og befinner meg med resten av familien hjemme hos besteforeldrene mine for å feire beste Dagny Josefa Hagas 54-årsdag. Hun med en så varm, smittende og ustoppelig latter at hun en gang ble kastet ut av gudstjenesten i Kornstad kirke for at presten skulle få konsentrert seg. Hun som kunne få så langvarige latterkuler at hun en gang lo opp et ferskt operasjonssår.

Altså, Bislett. Nede ved lengdegropa står Kristen Fløgstad klar. Nei, ikke operasangeren Kirsten Flagstad. Nei, ikke forfatteren Kjartan Fløgstad – men friidrettsutøveren Kristen Fløgstad.

Fløgstad setter høyrefoten fram. Vugger kraftig fram og tilbake noen ganger før han skyter kroppen framover. Driver den opp i maksfart under det 38 meter lange tilløpet. Etter 16 meter passerer han det røde kontrollmerket på høyre side – et lite blink i øyekroken. Sekunder senere treffer han planken. Perfekt.

Hvor mye er flaks? Hvor mye er innøvd? Hvor mye ville blitt annerledes i livet om du bare hadde gått til venstre i det krysset den gangen, i stedet for til høyre?

Hadde det ikke vært for det innbydende sommerværet lørdag sankthansaften 1973, ville ikke Norges beste lengdehopper Finn Bendixen fra Lillesand oppsøkt sjøen og den deilige bade­temperaturen. Han ville ikke gått på stranda, ut i sjøen og rett på den knuste flaska som lå gjemt på strandbunnen. Han ville ikke ha skåret opp høyre fotblad og fått en såpass alvorlig infeksjon at han måtte melde avbud til den store Europacupen i friidrett på Bislett stadion i Oslo i august. Og Norges nest beste lengdehopper Kristen Fløgstad ville ikke ha fått hans plass.

Men alt dette skjedde. En bandasjert Finn Bendixen meldte pass, og lørdag 4. august 1973 tok Kristen Fløgstad fra Søgne i Vest-Agder hans plass i troppen. Det var ingen grunn til å ha større forventninger; med sin personlige rekord på 7,78 kunne Kristen Fløgstad maks håpe på en hederlig plassering. Lengde var ikke engang hans foretrukne øvelse. Fløgstad var tresteg-ekspert. Den norske lengderekorden tilhørte nevnte Bendixen med 7,97. Blant de argeste konkurrentene på stadion var Valerij Podluzjnj fra Sovjetunionen, som tidligere i sesongen hadde satt årsbeste i Europa med 8,12.

Så nærmer det seg konkurransetid. Fløgstad trekker på seg sine Adidas konkurransesko, utstyrt med de forskriftsmessige 9 millimeter lange piggene. Oppgaven er enkel: Etter et 38 meter langt tilsprang skal han treffe en 122 centimeter bred og 20 centimeter dyp planke, så tett opp til ytterkanten som mulig. Han skal deretter forflytte sin 181 centimeter lange og 71 kilo lette kropp så mye opp og fram som han klarer før tyngdekraften innhenter ham igjen. 

Vi er vant med lengelevende rekorder i lengdehopp. Berit Berthelsens norgesrekord i lengdehopp fra 10. ­september 1968 på 6,56 meter hadde rukket å få mose på seg som den eldste individuelle norgesrekorden da Margrethe Renstrøm, også hun fra Søgne, tok fart under NM i friidrett på Lillehammer og landet på 6,64 meter 1. august 2009. Verdensrekorden for menn var lenge ansett som uslåelig. Ikke før i 1991 ble Bob Beamons legendariske 8,90-sprang i Mexico by fra 1968 knertet av Mike Powells 8,95. Som nå har stått lenger enn hva Beamons rekord gjorde. Og det samme med kvinnene: Galina Tsjistjakova hoppet 7,52 meter i 1988. Siden har ingen kvinne hoppet lenger.

For 26 år gamle Kristen Fløgstad fra Lunde er dette dagen da alt stemmer. Han treffer planken og merker at han flyr høyt av gårde. Han har som alltid startet løpet med høyre bein og satset med venstre, som er litt lengre enn det andre. Han vet i blinde hvor satsen er. Til forskjell fra mange andre sakser han ikke med beina; det har han aldri lært seg. For ham handler det om å få beina fram i landingen. 

Lengdemiljøet i Norge har snakket mye om 8-meteren. Bend­ixen har vært tre centimeter fra. Og nå skjer det. Kristen Fløgstad strekker seg og strekker seg, og planter hælene i sand­gropa.

Sensasjonen er et faktum: åtte meter og to centimeter. Norgeshistoriens lengste sprang. 

Og siden har historien stått bom fast. Generasjoner med norske lengdehoppere har forsøkt seg, men rekorden har overlevd alt. 

Og så er vi her, da, langt ut på 2000-tallet. I mellomtiden har vi hatt to konger, ti ulike statsministere, to EF/EU-valg og én Erik Bye. 

Men ingen nye lengderekorder. Har vi mistet ­evnen? Er mennesket kommet til veis ende i denne enden av evolusjonen? En gang var vi jegerfolk. Et kjempebyks kunne bety liv eller død i kritiske situasjoner. Men nå? Er vi ikke sultne nok? Desperate nok? Sett i et overlevelses­perspektiv må vi jo ikke lenger hoppe langt.

For skihopp har vi et visst talent, men her spiller helt andre faktorer inn. Lengdehopp er back to basic. Hvor langt kan du hoppe, hvor høyt kan du hoppe, hvor fort kan du løpe, hvor langt kan du kaste.

Det er blitt hevdet at det er pengenes skyld. At det ikke er store nok pengegevinster i disse idrettsgrenene til at hardt arbeidende idrettsfolk vil satse på dem. Forklaringen kan vel like gjerne være at mennesket ikke evner bedre. Og hva så? Det er ikke alt vi skal forstå her i livet. Hvordan små skip kommer seg inn i flasker, hvordan trekkfugler finner veien, hvordan Thorbjørn Jagland kom seg opp og fram. Slik er det bare.

Resten av 70-årene husker jeg som en eneste lang skuf­felse. Idrettsmessig, altså. Her kom ingen vinneroppfølging av Odd Iversens uforlignelige 0–1 mot Frankrike fra 1968. Vi fotballinteresserte fikk knappe tider. Visste du at det på landslagsfotball-norsk finnes over 50 ord for «hederlig tap»?

Vi som i perioden 1971–1990 vokste opp med George Curtis, Kjell Schou-Andreassen, Nils Arne Eggen, Tor Røste Fossen, Tord Grip og Ingvar Stadheim som landslagstrenere, vokste opp i det fotballmessige Biafra. Vi var underernært, vi var feilernært, og vi ble slått. Det eneste håpet om overlevelse kom fra de engelske tippekampene på lørdager, og åndelig påfyll gjennom tegneserien Buster og magasinet Sport i ­bilder, som rant over med deilig fotballstoff fra England. 

Pluss at mine brødre og jeg var faste skopussere og XL-1-smakere for onkel Åsmund, keeper på et av verdens beste 5. divisjonslag, Kårvåg IL. 

Men helt på tampen av 70-årene glimtet det plutselig til.

14. november 1979. De ble omtalt som «englene» i norsk presse. Det var slik vi følte det også. Det norske herrelands­laget i fotball som i 1979 klinket til i OL-kvalifiseringen med fire seire, én uavgjort og bare ett tap, med seieren over selveste Vest-Tyskland 14. november som kronen på verket. «Kamerat Bresjnev, pass på, her kommer vi!» ropte NRKs Bjørge Lillelien inn i radiomikrofonen. Vi løp ut i gatene og jublet. Det vil si, vi hadde ikke gater oppe hos oss, men vi løp ut likevel, rett ut mot havet med kula under armen, og vi jublet og spilte oss gjennom den historiske kvelden, med holmer og skjær som mål. Nå lå verden for våre føtter.

Ventetiden hadde vært lang. Det tok 10 år og 20 kamper med landslagsspill før vi i det hele tatt vant en fotballkamp, med 3–1 over Danmark i 1918. I årene som fulgte, var høyde­punktene få. Med unntak av prestasjonene til det berømte bronselaget under Berlin-OL i 1936 figurerte Norge knapt på statistikkene. Men nå var deltakelse under sommer-OL i Moskva 1980 sikret!

Hva er det vi gjør da, når vi endelig har kvalifisert oss til noe som helst i et internasjonalt sluttspill? VI BOIKOTTER!

Jeg kan ikke huske å ha vært mer skuffet over noe, noen gang. Sovjetisk invasjon i Afghanistan, ja vel. Men, men! For andre gang i historien var jo fotballandslaget kvalifisert til å delta i de olympiske leker! Norge i sitt første mesterskap siden 1936! NITTEN TRETTISEKS!

Det var i særdeleshet invasjonen i Afghanistan romjula 1979 som hadde skapt den dårlige atmosfæren mellom Sovjet og USA, selv om forholdet mellom supermaktene hadde vært anstrengt under hele den kalde krigen. Etter noen uker besluttet USA å boikotte OL-lekene i Moskva. 65 land sluttet seg til boikotten, men bare fire fra Vest-Europa: Vest-Tyskland, og OL-gigantene Monaco og Liechtenstein, ved siden av Norge. Idrettstinget i Bodø sa nei med 73 mot 57 stemmer. 

Tsjekkoslovakia gikk hen og tok OL-gullet i fotball. De hadde vi fikset lett. Einar Jan Aas hadde stått som en forsvarsvegg i finalen, Vidar Davidsen hadde trillet rundt hele Warszawapakten på midtbanen, og i front ville Arne Larsen Økland ha skutt ballen gjennom jernteppet. Vi ville tatt gullet rett hjem. 

Men tider skal henrulle. Slekt skal følge slekters gang, aldri forstummer tonen fra himmelen:

Oslo, 9. september 1981. Dagen da OL-skuffelsen forsvant. Det er visse ting som egentlig skal være plent umulige – som å være fra Norge og slå England i fotball. Like fullt skjedde det: 2–1 på Ullevaal stadion, etter scoringer av Bryan Robson, Roger Albertsen (eller Tom Lund, temaet diskuteres ennå) og Hallvar Thoresen. Vel var det kanskje noen drømmere der ute, men dette var England. Dette var summen av alle tippekamper fra 1969 og oppover, dette var ekkoet fra VM-finalen på Wembley i 1966. Dette var fotballens fødeland. For God’s sake – Kevin Keegan var på banen!

For å si det med en engelskmann, Winston Churchill, da han i 1940 takket Royal Air Force for å ha forhindret tysk invasjon av Storbritannia: «Aldri har så mange hatt så få å takke for så meget.»

Kampen startet klokka 19 og ble sendt direkte på NRK. Men Dagsrevyen var hellig, ingenting kunne rokke ved sende­start klokka 19.30. Dermed fikk vi aldri se Tom Lunds innlegg fra høyre i 34. minutt som muligens strøk foten til Roger Albertsen, og som havnet i mål. 1–1. Vi fikk heller aldri se Hallvar Thoresens praktfulle vending inne i 16-meteren i 44. minutt, og at han banket ballen inn, utagbart for keeper Ray Clemence. 2–1. Bare i opptak kunne vi se det.

Men så hadde vi jo Bjørge Lillelien. Å, Bjørge, som vi savner deg! Det var kunst du drev med der oppe i kommentatorboksen din. Hjemme skrudde vi alltid TV-lyden ned og radiolyden opp ved store idrettsbegivenheter, og jeg tror ikke vi var de eneste som gjorde det. Det føles helt naturlig og på sin plass at din slutt-tirade idet dommeren blåste av kampen, er tatt opp i UNESCOS verdensminneprogram, for det er virkelig et minne for evigheten. Og la oss bare repetere skriftlig nok en gang det vi aldri blir lei av: 

Norge har slått England 2–1 i fotball. Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2–1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland – lord Nelson, lord Beaverbrook, sir Winston Churchill, sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, lady Diana! Vi har slått dem alle sammen! Vi har slått dem alle sammen! Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: Your boys took a hell of a beating!

Bjørge Lilleliens utbrudd er ikke bare en nasjonalskatt i Norge, men også i England. Avisa The Observer kåret i 2002 det til tidenes beste kommentatorprestasjon. Det er fascinerende å tenke på at Lilleliens begeistrede avslutningsord er blitt et like kjært minne for oss som selve seieren ute på banen. Det sier mye om den lysende kraften i Lilleliens arie, men også kanskje en hel del om NRKs plass i vår kollektive bevissthet.

Og det var ikke bare fotballen med oss nordmenn. På samme måte som bajau-folket i Indonesia gjennom mange generasjoner er blitt genetisk tilpasset til å kunne svømme under vann uten å puste i opptil 13 minutter, er vi i Norge blitt genetisk tilpasset skøyteløp. 

Lenge klarte vi oss uten. Fra istidens slutt cirka år 9000 før Kristus og fram til 1908. Så kom Oscar Mathisen. En ny istid begynte. Oslo-mannen satte med sine fem VM-gull, tre EM-gull og fjorten verdensrekorder en moderne standard for hvordan nordmenn skulle føre seg på isen. 

Deretter kom de på rekke og rad: Ivar Ballangrud. Hjalmar «Hjallis» Andersen. Knut «Kuppern» Johannesen. Per Ivar Moe. De fire S-ene: Kay Stenshjemmet, Amund Sjøbrend, Jan Egil Storholt og Sten Stensen , Frode Rønning, Lisbeth Korsmo og Bjørg Eva Jensen, Rolf Falk-Larssen, Geir Karlstad, Johann Olav Koss, Ådne Søndrål, Håvard Bøkko og Håvard Lorentzen.

Og så konkurrentene, da. Russiske Boris Sjilkov, ­ned­er landske Kees Verkerk, svenske Jonny Nilsson, umulige Eric Heiden, Rintje Ritsma, Sven Kramer. Og alle buljongparene. All kulden, før innendørshallene. Ventetiden. Spenningen. Analysene. 

Og som en lysende sol i midten av det hele – Bislett. Skøytesportens Eidsvoll. 

Dette landemerket som ble reist i 1922 for at Jan Erik Vold skulle få skrive sørgmodige dikt om det. Du skal ikke lese lenge i statistikkene før du forstår hvor viktig Bislett har vært i norsk historie. De store mesterskapene, alle verdensrekordene. Vinter og sommer. Skøyter og friidrett. 

Men det er uklart om Bislett noen gang vil komme tilbake som skøytearena. Siste skøyteis der ble lagt i sesongen 1987–88. Siden ble det gamle stadionet revet, og et nytt bygd opp. Min generasjon er den siste som har et forhold til ordet «rundetider». Som kunne finne på å sitte i stua hjemme foran fjernsynet, med penn og papir og notere rundetider på skøyteløpere – for i store mesterskapssendinger å kunne følge, spore og analysere fortrinnsvis de norske løperne på veien fram mot heder og ære. Det vil si, dette er fortsatt mulig. Å følge rundetider er imidlertid blitt like fremmedgjort som å sende en telefaks. Hvis du husker den.

Men under 5000-meterløpet den ettermiddagen i februar 1981 mellom norske Amund Sjøbrend og nederlandske Hilbert van der Duim mistet vi penn, papir, brusflasker, potetgull­skåler, katter og bestemødre i golvet, alle mann. Jeg får fortsatt frysninger hver eneste gang jeg ser løpet i opptak.

Bislett stadion, 14. februar 1981. VM i allround på skøyter på Bislett, 1. dag. Storfavoritt Hilbert van der Duim er regjerende verdensmester, og med en 6. plass har han et greit utgangspunkt etter 500-meteren tidligere på dagen. Amund Sjøbrend kom litt lenger bak, på en 11. plass. Nå møtes de til pardyst på 5000-meter. Og vi setter over til NRKs Knut Bjørnsen og Per Jorsett i kommentatorbua:

Og dere ser altså at van der Duim har startet en kolossal langspurt. Greier Amund å justere? (…) Van der Duims angrep kom overraskende. (…) Og van der Duim spurter med begge hendene fri, har han misforstått? Ja, han reiser seg der – og Amund fortsetter å gå. Van der Duim tror løpet er slutt! Amund stusser og ser seg om. Han ser på tiden og skjønner at løpet ikke kan være slutt, for da hadde det vært verdensrekord. Se hva som skjer på vekslingssiden!

Det nederlandske teamet skøyter bort og roper til van der Duim, som har begge hendene på knærne og ser ned mens han glir av gårde. Publikum eksploderer på tribunene.

«De prøver å si til van der Duim at det ikke er slutt! Van der Duim har ikke skjønt det, han har misforstått. Det ringes med en del bjeller her nede, det kan være det han har misforstått. Kubjeller fra en eller annen gard, det ringes med en del bjeller på tribunene her.»

På dette punktet stod hele vår familie i sofaen og hylte. Van der Duim våkner til liv, men for sent. Amund Sjøbrend går inn til en 4. plass på 5000-meteren, gjør en mesterlig dag 2 av mesterskapet – og blir den andre norske verdensmesteren på Bislett gjennom tidene. Stakkars Hilbert ender til slutt på en 16. plass i sammendraget. 

I en overbevisende rekke over norske prestasjoner på 80-­tallet er det likevel én som rager høyere enn alle andre: den som den omreisende muskelmannen Torkel Ravndal fikk kjenne på, i Kårvåghallen i 1982. 

Karstein Hoel fra Bådalen var ikke bare den sterkeste mannen på Averøya, han må være et av de sterkeste menneskene som har levd. Allerede som 15-åring bar han rundt på sementsekker, fire oppå hverandre, hver på femti kilo. Karstein Hoel var så sterk at han ikke behøvde traktor hjemme på gården. De hadde riktignok en Ford 4000 som han løftet opp ved noen anledninger, men den hjemmelagde traktorvogna tok han seg av selv. Han tok tak i den med nevene og trillet rundt på gården flere ganger daglig med ulike lass, som en trillebår.

Så stor var kraften at det ikke var bestandig han hadde kontroll på den. En gang skulle han hilse hjertelig på et av bandmedlemmene i Arnsteins, som spilte til dans på Averøya. Karstein mente bare å uttrykke begeistring, men kom til å trykke så hardt i hånda at gifteringen til musikeren ble klemt oval.

Inne i den fullsatte Kårvåghallen denne kvelden hadde Torkel Ravndal utfordret øyas sterkeste til å løfte ei jerngryte full av mynter opp fra golvet. Gryta veide nær 300 kilo, og ingen var i nærheten av å klare det. Karstein hadde tilbrakt kvelden på et vorspiel hos noen kompiser og ble lurt med til Kårvåghallen. Han kom rett inn i forestillingen og ble nærmest jagd opp på scenen av et ivrig publikum. Alle kjente til styrken hans. Uten å blunke tok han tak og løftet gryta rett opp fra golvet. Etter noen sekunder glapp venstrehånda, og gryta gikk i dørken med en brak, der den ene grytefoten gikk gjennom golvplankene. 

Riksantikvaren burde vært på stedet og fredet hullet på flekken, men skaden ble dessverre raskt reparert.