Nordens Casablanca

Under krigen flokket politikere, militære, spioner, lykkejegere og tusenvis av politiske flyktninger seg sammen i Stockholm – «Nordens Casablanca» på folkemunne. Minst 50 000 nordmenn søkte tilflukt i det nøytrale Sverige, og myndighetene bygde opp en egen statsadministrasjon med mer enn tusen ansatte.  Mens regjeringen satt i London, var den svenske hovedstaden hovedkvarter for kontakten mellom motstandsbevegelsen, norsk etterretning og eksilmyndighetene. Miljøet som oppstod her, var preget av maktkamp og intriger, og ulike holdninger til motstandskampen. Nordens Casablanca samler trådene og gir for første gang en bred presentasjon av det norske eksilmiljøet i Stockholm. Vi møter politikere som Martin Tranmæl og Willy Brandt, Max Manus og andre motstandsfolk, vi får nytt innblikk i en likvidasjon i legasjonens lokaler, og vi kan leve oss inn i Stockholms frodige og stormfulle kunstnermiljø med blant andre Inger Hagerup, Helge Krog og dobbeltagenten og skuespilleren Sonja Wigert. 

Fra boka:

Hakekors på skyfri himmel

Torsdag 20. juli 1939 var en strålende dag. Sola skinte over et feststemt Stockholm, som var vertskap for en mønstring av 7000 veltrente gymnaster fra 37 land. Publikum samlet seg på byens paradeplass, Stockholms stadion fra sommer-OL i 1912, med den aldrende kong Gustav V og statsminister Per Albin Hansson på tribunen. Arrangementet skulle minnes den svenske gymnastikkens pioner Pehr Henrik Ling, som hadde vært død i 100 år. «Lingiaden» ble kalt en fredsolympiade, rett før det var slutt på både fred og olympiader i lang tid.

Danmarks tropp med 1900 deltakere var klart størst, men Tysklands tusen barn og unge vakte mest oppsikt med imponerende turnprestasjoner og en skokk drillede unger helt ned i treårsalderen. Entusiasmen boblet i reportasjen som ble laget om «Lingiaden» av Svensk Filmindustri (SF), leverandør av kinoenes filmavis SF-journalen. 

Svensk Filmindustri var eid av den tyskvennlige industri- og filmmagnaten Torsten Kreuger, som også eide avisene Aftonbladet og Stockholms-­Tidningen. Disse mediene var med på å prege bildet det svenske folket fikk av et Nazi-Tyskland som lenge før «fredsolympiaden» hadde startet jødeforfølgelsene og ekspansjonen i Europa, med annekteringen av Østerrike og de sudettyske delene av Tsjekkoslovakia i 1938.

Dette la ingen demper på stemningen da den tyske troppen kom til Stockholm med det moderne cruiseskipet «Wilhelm Gustloff». Fra skyfri himmel dalte det svenske flagget ned sammen med det tyske hakekorset, festet til ballonger, skutt opp fra skipet i en velregissert sjarmoffensiv. «Tysklands samlingstecken», sa SF med karakteristisk Filmavisen-begeistring om hakekorset, der det hang som blikkfang over Nybroviken. Ved innmarsjen til åpningsseremonien gikk den hvitkledde tyske troppen taktfast bak et hakekorsflagg, med høyre arm i strak Hitler-hilsen. Norge stilte også med en stor tropp, med kvinnelige frontfigurer som tiltrakk seg SF-reporterens mannlige blikk.

«Wilhelm Gustloff» ble seinere rammet av en av krigens største maritime tragedier, men denne siste fredssommeren var skipet som en omreisende ambassadør for tysk omgjengelighet. En kveld under «Lingiaden» ble fiffen i Stockholm invitert om bord til dansefest og mengder med øl og pølser i beste Bierstube-stil. «Vi har lovats dans, korv och öl, och det löftet hålls i rikligt mått», fortalte SF med usvekket entusiasme etter å ha blitt innlemmet i kameratskapet rundt rennende ølkraner og fulle dansegolv. Enkelte av danseløvene bar armbånd med hakekors på.

Også Polen sendte en tropp til Stockholm, men forbrødringen ble kortvarig. Bare seks uker etter gymnastikkfesten gikk Tyskland til angrep på Polen på bred front. Det skjedde 1. september, med striden om havnebyen Gdansk som utløsende årsak. To dager seinere forkynte Dagens Nyheters ekstrautgave at «England och Frankrike förklarar Tyskland krig». Den andre verdenskrig var i gang.

Det var riktignok ingen som snakket om verdenskrig før angrepet på Norge og Danmark kom våren etter, for militært skjedde det lite de første månedene. Det var en utbredt uro for at Europa skulle bli slagmark for et nytt mareritt slik første verdenskrig hadde vært. Men i Sverige var Tyskland i liten grad ansett som en militær trussel, selv med den uberegnelige Adolf Hitler ved makten. Forholdet til Tyskland var det beste, med en omfattende handel og nære forbindelser på mange plan – mellom de kongelige, adelen, de militære, næringslivet, kultur, idrett og vitenskap. 

Da Adolf Hitler feiret sin 50-årsdag 20. april 1939, stilte det offisielle Sverige med en tung delegasjon. Forsvarssjef Olof Thörnell og andre militære ledere var til stede ved den overdådige markeringen, mens flere av stormaktene hadde hentet hjem sine ambassadører i protest mot Tysklands behandling av jødene og aggresjonen mot nabolandene. Norge var bare representert ved en håndfull spesielt inviterte tyskvennlige gjester. Samme år fikk Hitlers høyre hånd Hermann Göring «Storkorset av Svärdsorden» av kong Gustav V. Göring hadde vært gift med den svenske adelsdamen Carin von Kantzow, som døde i 1931. Han hadde bodd flere år i Stockholm og så på Sverige som sitt andre hjemland. Det var mange eksempler på det varme forholdet mellom landene, men selv om holdningen i store deler av det svenske samfunnet var tyskvennlig, hadde de organiserte nazistene i Sverige marginal oppslutning.

Broderfolkene

Norge og Sverige har felles riksgrense på 1630 kilometer, som er den lengste i Europa. Under de årlige 17. mai-feiringene på Skansen i Stockholm blir vennskapet mellom broderfolkene hyllet med store ord av politikere og diplomater, men slik har det ikke alltid vært. Det tok tid før sårene fra unionsoppløsningen i 1905 grodde i Sverige, der mange så på Norge som en utakknemlig og fattigslig lillebror, og det var heller ingen nesegrus beundring den andre veien. Kong Haakon så med den største skepsis på svenskekongens nære bånd til Tyskland, som ble stilt til skue under første verdenskrig. Det sier noe om det avmålte forholdet at dronning Maud ikke besøkte Sverige en eneste gang fra hun ble dronning i 1905 til hun døde i 1938. Det var derfor en merkedag for det norsk-svenske forholdet da kronprins Olav våren 1929 giftet seg med sin kusine, den svenske prinsessen Märtha, under full festivitas i Vår Frelsers kirke i Oslo. 

I årene før krigsutbruddet sto arbeiderbevegelsen så sterkt i Norden at sosialdemokratene gjorde rent bord ved valgene i land etter land. Sverige, Finland og Norge ble styrt av sosialdemokrater med støtte fra bondebevegelsen, i Sverige var Bondeförbundet også med i regjeringen. Under verdensutstillingen i Paris i 1937 skilte de skandinaviske landene seg ut med utstillinger som la vekt på demokrati, fellesskap og sosialpolitikk, samt friluftsliv, mens fascismen grep om seg sørover i Europa. Sverige satset mer enn noen andre på en pedagogisk framstilling av velferdspolitikkens betydning for framgang og fred.

Mens den unge nasjonen Norge jobbet seg ut av fattigdom og mindre­verdighetskomplekser, var Sverige en gammel stormakt med kulturell og sosial selvbevissthet som satt i veggene, med staselige Stockholm som juvelen i kronen. Norge var blant Sveriges største handelspartnere og forbindelsene var nære, men Sverige lå med ryggen til Norge under det utenrikspolitiske dramaet mot slutten av 1930-årene. Norge var en perifer aktør i det diplomatiske korpset i Stockholm. Norges blikk var rettet mot vest og Sveriges mot øst.

Nei, svenskene fryktet ikke Tyskland for sin egen del, men de så som resten av Europa med uro på den taktiske alliansen mellom Hitlers Tyskland og Josef Stalins Sovjetunionen, gjennom ikkeangrepspakten som ble inngått mellom utenriksministrene Joachim von Ribbentrop og Vjatsjeslav Molotov. Pakten ble undertegnet 23. august 1939.

Vinterkrigen

Sovjetunionen hadde i 1938 innledet forhandlinger med Finland for å styrke sin forsvarsevne og nasjonale sikkerhet. Blant kravene var å flytte grensa som gikk over Karelen, der det på det nærmeste var bare litt over tre mil til storbyen Leningrad. Med ikkeangrepspakten kunne sovjetrusserne øke presset mot Finland uten fare for tysk innblanding, og 30. november 1939 angrep sovjetiske bombefly Helsingfors etter at finnene nektet å gi etter for sovjetiske territorielle krav. Med vinter­krigen ble Norden skueplass for dramatiske krigshandlinger, mens det enn så lenge var så rolig i krigen mellom Tyskland og de allierte at den ble kalt «a phoney war» – en «liksomkrig».

Utbruddet av vinterkrigen var bare noen uker unna da de nordiske statsoverhodene og utenriksministrene møttes i Stockholm 18. og 19. oktober for å samordne sine strategier. Kongene Haakon VII, Gustav V og Christian X var til stede, sammen med Finlands president Kyösti Kallio. Det nordiske samholdet knaket i sammenføyningene, fordi Sveriges regjering i større grad enn Danmark og Norge var innstilt på diplomatiske og militære støtteaksjoner for Finland. Den norske Arbeider­parti-regjeringen under ledelse av Johan Nygaardsvold var urolig for at den finskvennlige stemningen i Sverige skulle slå så sterkt ut at også Norge kunne bli trukket inn i krigshandlinger, siden landet kunne bli transittområde for hjelp til Finland vestfra. 

Norge fryktet altså å bli presset vekk fra sin strenge nøytralitetspoli­tikk mens et naboland var under militært angrep. Sveriges bånd til Finland var langt sterkere enn forholdet til Norge. I det geopolitiske spillet var Norge nærmest som en filial av Storbritannia på grunn av beliggenhet og historiske bånd, mens Finland ligger mellom Sverige og den historiske arvefienden Russland. Den svenske nasjonen har alltid definert seg i forhold til Russland, så selv om Tyskland og Sovjetunionen inngikk en taktisk allianse, gikk Sveriges sympati fullt og helt til ofrene for sovjetisk aggresjon.

Det hører med til bildet at sympatien for Storbritannia var større og frykten for Sovjetunionen mindre i Göteborg og langs den svenske vestkysten enn i de østlige delene av Sverige. Her gikk skipsfarten og andre forbindelser mot vest, og motviljen mot det tyske nazi-styret var mer utbredt enn i resten av landet. Det var store innslag av norske studenter og verftsarbeidere i byen. Folkemeningen i Göteborg var overveiende pro-alliert.

Norges minister, som var ambassadørenes tittel i de tider, var den erfarne diplomaten Johan Wollebæk. Han hadde en stab på bare fire ansatte i lokalene Norge leide i Strandvägen 59 på Östermalm, inkludert sin egen stilling og kontorhjelp. Wollebæk var midt i 60-årene og hadde vært sendemann i Sverige i nesten 20 år da krigen brøt løs. Han var som ganske nyutdannet jurist fersk i den svensk-norske utenrikstjenesten under unionsoppløsningen i 1905, og han fikk sentrale oppgaver i oppbyggingen av en selvstendig norsk utenrikstjeneste. Wollebæk gikk gradene i Utenriksdepartementet og fikk sin første post som legasjonssjef i Berlin i 1920. Allerede året etter ble han forflyttet til Stockholm, og han kjente det norsk-svenske forholdet ut og inn. 

Venner med alle

Helt siden Hitler og hans naziparti kom til makten i Tyskland i 1933, hadde Sveriges regjering gjort nøytralitet og beskjedne ambisjoner til en utenrikspolitisk dyd. Utenriksminister Rickard Sandler holdt samme høst en tale der han beskrev sin oppgave som en slags handelsreisende, en forløper for det selvironiske danske motto «flagget følger flesket»: «En god diplomat skal effektivt hjelpe til for å selge smør og trevarer, elektriske maskiner og sement. Alt slikt gir brød her hjemme.»

Statsminister Per Albin Hansson, som ifølge den britiske diplomaten Peter Tennant var «en pålitelig høyresosialdemokrat», sa i en tale 28. juli 1940 at Sveriges interesser skulle ivaretas «med åpent og vennskapelig samarbeid til alle kanter», uten hensyn til politiske ideologier. Dette ble sagt få måneder etter at Finland var overkjørt i vinterkrigen og Norge og Danmark var invadert av Tyskland. 

Historikeren Klas Åmark mener at de vanlige frasene under krigen om Sveriges gode forhold til alt og alle åpenbart var usanne, og han ser på slike forsikringer som meningsløse. «Burde Sverige virkelig ha et godt forhold til det nazi-tyske terrorregimet, med undertrykkelsen av annerledes tenkende i eget land, forfølgelsen av jødene, okkupasjonen av det ene landet etter det andre, med massemord og utryddelsespolitikk», spør han.

Trass i propagandaen om å stå på god fot med alle makter ga Sverige langt mer aktiv støtte til Finland enn Norge og Danmark gjorde, under det som ble et nasjonalt motto: «Finlands sak er vår.» Også i Norge oppsto en bevegelse for å hjelpe de tappert kjempende finnene, men engasjementet i Sverige var mye sterkere. Mens Norge og Danmark holdt fast på sin nøytralitet, erklærte Sverige seg «ikke-stridende». Dette gjorde det mulig å støtte finnene militært, om enn ikke å gå direkte inn i krigen.

Mer enn 8000 svensker deltok som frivillige i vinterkrigen. Rundt 12 000 meldte seg til tjeneste, men krigen tok slutt før alle rakk å komme i felten. Mange var inspirert av De internasjonale brigadene som kjempet på republikkens side mot fascistene i den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1938. Fra Norge var det registrert 827 frivillige på finsk side, blant dem var motstandshelten Max Manus. 

Svenskene dro i gang enorme innsamlinger av penger, klær, ski og skiutstyr. Flere tusen finske barn fikk trygghet og omsorg i Sverige i vintermånedene da krigen raste. Ved hjelpeaksjonens hovedkvarter i Drottninggatan midt i Stockholm ble det i tillegg til penger samlet inn smykker og edelt metall. Da LO sendte av gårde et tog med hjelpearbeidere og forsyninger fra fagbevegelsen, var det stappfullt på perrongene ved Stockholms Central under et avskjedsprogram med appeller, arbeidersanger og sterke følelser.

Den svenske militære beredskapen mot slutten av 1930-tallet var, som den norske, altfor svak da det brått ble behov for den. Det skyldtes langvarige økonomiske forsømmelser, og også at det svenske forsvaret bidro med store mengder militærmateriell til Finland. En lenge hemmeligstemplet oversikt viste at Finland fikk 86 000 håndvåpen med 45 millioner patroner, 415 tunge infanterivåpen med 110 000 granater, 216 artillerienheter med 170 000 granater og 32 kampfly. Det var nok til å svekke forsvarsevnen betydelig. 

Sosialdemokratene dominerte i Riksdagen, men i den internasjonale krisa ville Per Albin Hansson ha alle unntatt nazistene og kommunistene med i regjeringen. 13. desember 1939 dannet han en samlingsregjering, der Högerpartiet (nå Moderaterna) og det liberale Folkpartiet ble med. Samtidig skjedde et skifte av utenriksminister som skulle få betydning til det verre for forholdet til Norge. Sosialdemokraten Rickard Sandler ble erstattet av yrkesdiplomaten Christian Günther, som i likhet med departementets embetsverk var regnet som konservativ. Den upolitiske byråkraten Günther, som kom fra en adelsfamilie med tyske røtter, fikk i krigens tid større innflytelse på statsministeren enn noen av hans sosialdemokratiske kolleger.

Per Albin Hansson var en av høvdingene under sosialdemokratenes storhetstid i Norden i det forrige århundre, med en sosial bakgrunn som skilte seg fundamentalt fra hans aristokratiske utenriksminister. Hansson kom fra fattige kår i Malmö, der han ble født i 1885. Han gikk gradene i bevegelsen og kom inn i Riksdagen i 1917. Han ble statsminister i 1932 og satt med et kort avbrudd fram til sin død 14 år seinere.

Som Sveriges ubestridte leder under krigen var Per Albin Hansson upopulær i Norge, særlig i den første fasen. Men han sto for en stabilitet og trygghet som brakte partiet hans til de store høyder og gjorde ham til svenskenes første «landsfader». Ved riksdagsvalget i 1940, mens regjer­ingen kjempet for Sveriges nøytralitet etter invasjonen av Norge og Danmark, fikk sosialdemokratene 53,8 prosent av stemmene.

Hansson var i likhet med Norges Einar Gerhardsen kjent for sin folkelighet og enkle livsstil som statsminister. Han hadde sinnsro og autoritet, men ansvaret gjennom mange krevende år var en sterk påkjenning. Etter en middag og kortspill sammen med Gerhardsen og andre norske gjester i Operakällaren om kvelden 6. oktober 1946 falt Per Albin Hansson om etter den faste trikketuren hjem, og døde momentant av hjerteinfarkt, få uker før han ville fylt 61 år.

Kampen om malmen

Det lå storkrig i lufta etter den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten, med angrepet på Finland og Tysklands aggresjon mot Polen. Sverige ville med sin eksport av jernmalm til Tyskland få en strategisk rolle under et militært oppgjør i Europa. 

Malmreservene i Kiruna og Malmberget i Norrbotten var blant verdens største og hadde en enestående kvalitet, med nesten dobbelt så mye jern i malmen som i tyske, engelske og franske gruver. Ressursene var av uvurderlig verdi for moderne våpenindustri, og Frankrike og Storbritannia hadde under vinterkrigen tumlet med planer om å erobre malmfeltene under dekke av militær støtte til Finland. Sverige og Norge samarbeidet diplomatisk for å avverge slike framstøt, som utvilsomt ville ført til tyske mottiltak og kunne gjort Lappland til en slagmark.

Utskipingshavnene i Narvik og Luleå og toglinjene fra Kiruna var av stor strategisk betydning. Ofotbanen sto ferdig høsten 1902, da jernbanelinjene fra Kiruna og Narvik møttes i høyfjellet. Dette var et storslagent samarbeidsprosjekt, som bidro til en sterkere norsk-svensk forbrødring i nord enn tilfellet var mellom politikere og kongelige i de to hovedstedene. I 1937, to år før verdenskrigen brøt ut, ble det skipet ut 7,7 millioner tonn svensk jernmalm til Tyskland fra Narvik. Det var tre fullastede skip hver eneste dag i året, og det enorme volumet forteller noe om betydningen Kiruna-gruvene, Ofotbanen og Narvik hadde for den tyske krigsindustrien.

Behovet for stabil tilførsel av jernmalm gjorde at Tyskland hadde all interesse av å opprettholde det smertefrie forholdet til Sverige, og blant svenskene var skepsisen til Sovjetunionens og Storbritannias hensikter fortsatt vel så stor som uroen for Tysklands ekspansjon. Alvoret senket seg først da England og Frankrike svarte på Tysklands innmarsj i Polen med sin krigserklæring 3. september 1939. 

Nyheten ble kjent fra morgenen, og mange i Stockholm kom for seint på jobben denne tirsdagen. Folk stimlet sammen ved avisenes utstillingsvinduer i det fine høstværet, og det var rift om ekstrautgavene. Folk snakket lavmælt sammen med alvorlige ansikter. Ved Dagens Nyheters vinduer på Stureplan var det køer for å komme så nær at man kunne lese mer enn overskriftene. Utenfor jernbanestasjonen Stockholms Central var det Svenska Dagbladets ekstrautgave som ble revet bort.

Sverige styrket forsvarsberedskapen, og vernepliktige ble innkalt til militærtjeneste ved hjelp av store plakater som ble hengt opp overalt. Tusenvis av menn strømmet til oppgitte møteplasser i Stockholm, der de fikk uniformer og utstyr og ble sendt med buss eller tog til tjenestesteder rundt i landet.

Myndighetene satte helt fra begynnelsen i gang forebyggende tiltak mot spionasje, ved å bannlyse rykter og ryktespredning. SF-journalen fortalte advarende at ryktemakeri kunne «sette svenske verdier i fare». Dette var en forsmak på det som skulle komme, da Stockholm som nøytralt område i et hav av krigshandlinger ble Nord-Europas viktigste arena for etterretning og spionasje.

Allerede dagen før krigsutbruddet ble det forbudt å selge bensin og olje til privatpersoner. Dette forsterket tidligere restriksjoner mot privat bilbruk, for å gi de militære alle nødvendige ressurser. Sentrale bygninger, bruer, havner, flyplasser og jernbaneanlegg ble bevoktet, og bygging av tilfluktsrom kom i gang. Historiene om terrorbombing i Spania og Polen fortalte om nye og skremmende metoder for krigføring.

En tørr sommer og høst forsterket energiproblemene, for det var ­rekordlav vannstand i elver og sjøer. Lysreklamen i handlegatene ble slått av, også i julehandelen, og det ble med svensk «ordning och reda» satt i gang opplysningskampanjer for å spare på strøm og gass. De første krigsvintrene var kalde og harde, med frosne vannveier, store snømengder og lave innetemperaturer. Fyringen skjedde med kaminer og kakkelovner, slik at luftkvaliteten var dårlig og byen nærmest uten lyse farger. Bebyggelsen i Stockholm var brun og grå på grunn av all soten fra skorsteinene.

For de fleste gikk livet likevel videre omtrent som før, og stockholmerne ga seg ikke over til frykt og pessimisme fordi de frøs på føttene. Varieteer og revyer gikk for fulle hus, danserestaurantene var godt besøkt og det var glupsk interesse for de nye internasjonale motetrendene. Økonomien hadde vært i framgang i flere år, slik at flere kunne unne seg forlystelser i restaurant- og teaterstrøket ved Stureplan og Norrmalmstorg. 

Der øst er vest

Stockholm var på 1930-tallet en industriby med store mekaniske verksteder, og de sentrale kvartalene i Vasastan og på Norrmalm var fulle av håndverkerfirmaer med en historie på opptil 200 år. Her var salmakere, bøkkere, skomakere, glassmestere, glasslipere, skreddere, hjulmakere, tredreiere og andre utøvere av håndverk som var truet av den moderne tidsalder. Helt fram til 1930-tallet fantes det staller for hestehandel midt i byen. Kvinner flest var husmødre, og bakgårdene var ungenes arena.

Den vakre hovedstaden var kjent for sine praktbygg og hadde historisk sus, men klasseforskjellene var store. De gamle sentrumsstrøkene hadde sin sjarm, men her var også fattigdom og fyll, overbefolkede og trekkfulle leiligheter, underernæring og helseproblemer. Noen bakgårder var så trange at sola aldri nådde inn, og på varme dager blandet søppelstanken seg med lukt fra utedoene. Her har det vært omfattende byfornyelse siden krigens dager. Småkårsfolk ble henvist til drabantbyene som vokste fram, mens forretningsbygg, kjøpesentre, banker og hoteller erstattet håndverkerkvarterene og den gamle bebyggelsen. Det sentrale landemerket Sergels torg, kjent for alle Stockholm-turister, ble anlagt først i 1968. 

De mer fasjonable områdene østover, med Östermalm, Nybro­viken, Blasieholmen, Stureplan, paradegata Strandvägen langs sjøen og villaområdene mot Djurgården er mer gjenkjennelige. Stockholm ligger slik til mot fjorden og havet at østkanten er «vestkanten» – fra Östermalm og østover mot overklassevillaene og luksushotellene helt ute i Saltsjöbaden, langt fra byens ståk og larm.

Byggingen av den svenske velferdsstaten, «Folkhemmet», skjøt fart på 1930-tallet, noe sosialdemokratene og ledere som Per Albin Hansson fikk hovedæren for. I 1939 var alle arbeidstakere for første gang garantert to ukers sammenhengende sommerferie. Den økonomiske veksten var synlig i bybildet, med langt større biltrafikk, flere dyre restauranter og flere forretninger med smykker, gullur og moteklær. Men selv om malmgruvene gikk på høygir og Sverige var en avansert industrinasjon, ble krigen en alvorlig økonomisk påkjenning også for Sverige. 

Tyskerne kommer

Natt til 13. mars 1940 undertegnet Finlands regjering en påtvungen fredsavtale i Kreml. Trass i tapper motstand led Finland et knusende nederlag og måtte gi avkall på rundt ti prosent av sitt landareal, blant annet Viborg, som var landets nest største by. Innrømmelsene ble større enn de opprinnelige sovjetiske kravene.

Den svenske mobiliseringen høsten 1939 skulle hovedsakelig styrke forsvaret av grensa mot Finland. Etter avslutningen av vinterkrigen bygde spenningen seg opp om kontroll med Ofotfjorden og Narvik med sin isfrie havn. Dette angikk i høyeste grad Sverige på grunn av malmtransporten, men det svenske forsvaret ble likevel ikke satt i full beredskap. Etterretningsopplysninger og diplomatiske rapporter tydet på at et tysk angrep nærmet seg, men forsvarsledelsen og regjeringen følte seg sikre på at dette ville ramme Norge og Danmark, og ikke Sverige.

Den 8. april minela den britiske marinen Vestfjorden i et forsøk på å blokkere transport av jernmalm fra Narvik til den tyske krigsindustrien. Samme dag omkom rundt 200 mennesker da det tyske lasteskipet «Rio de Janeiro» ble senket av en polsk ubåt i alliert tjeneste utenfor Lillesand. Mer enn 180 ble reddet, og det viste seg at skipet var på vei til Bergen med troppetransport som del av den tyske invasjonsplanen.

Allerede ved lunsjtid denne skjebnesvangre mandagen kom de første varslene fra svenske patruljebåter om tysk skipstrafikk nordover, og det ble satt i verk omfattende forsvarstiltak langs vestkysten. Klokka 17.30 ga sjefen for marinen i Stockholm ordre til Västkustens marindistrikt i Göteborg: «Släck alla angöringsfyrar på västkusten!» Tyske krigs- og transportskip stevnet gjennom Kattegat og Skagerrak på vei mot norske byer. Samtlige fyr fra Svinesund til den nordre odden på Öland, og også på Gotland, ble slukket. Ubåter og panserbåter ble gjort kampklare. Da natta falt på, ble alle taxisjåfører i Göteborg oppfordret til å kjøre ut for å parkere på flyplassen Torslanda, for å hindre landing av fiendtlige fly.

Mens de som holdt vakt langs den svenske vestkysten, kunne se den tyske invasjonsstyrken med det blotte øye, ble de militære og politiske myndigheter i Danmark og Norge bokstavelig talt tatt på senga mange timer seinere. Det samme gjorde i stor grad den sagnomsuste britiske marinen. Fra natta til 9. april skulle det ikke gå mange timer før det lovpriste naboforholdet mellom Norge og Sverige ble satt på sin hardeste prøve fra unionsoppløsningen og fram til i dag.