Nedenom og hjem i Beirut

Vi venter på heisen i trappoppgangen utenfor leiligheten vår, datteren min, hennes kjæreste og jeg. Nour og broren skal flytte tilbake til Oslo etter tre år i Beirut, og vi har pakket de siste koffertene. Flyet går om tolv timer.

Samtidig som vi oppdager at heisen står, i seg selv ikke så uvanlig, hører vi rumling utenfra og dører som slamrer i leiligheten. «Jord-skjelv», sier Nours kjæreste. Jeg rekker så vidt å tenke at det høres ut som en rimelig forklaring, før et øredøvende brak sender oss ned på gulvet. Lufttrykket slår inn gjennom åpningene i trappoppgangen.

Var det et israelsk jagerfly som brøt lydmuren på nært hold? Et bombeangrep, eller et attentat? Jeg løper ned de åtte etasjene etter sønnen min som gikk i forveien, mens jeg roper til Nour og kjæresten at de må komme etter. For hver avsats blir det vanskeligere å skyve vekk tanken om at eksplosjonen kan ha funnet sted rett utenfor bygget.

Jeg finner Jo Hakim i god behold på parkeringsplassen utenfor, sammen med sin mor, min ekskone Rana. Naboer stimler til, både voksne og barn. Foran oss, i retning Downtown, vokser en enorm røyksøyle seg større for hvert sekund – en gigantsky av rosa og oransje, mot den dypblå sommerhimmelen.

Jeg når min kone på WhatsApp. Mona svinger ut i handlegaten Rue Verdun, mens glassfasadene raser ned på fortauene bak henne. Hun er i bilen på vei ned mot havnen. Reporterinstinktet hennes trekker henne dit. Det er bare å lukke øynene, så er jeg der igjen, tirsdag 4. august 2020 klokken 18.08.

***

De første rapportene om eksplosjonen spredde seg i sosiale medier nesten umiddelbart. Den fant sted i havneområdet, et steinkast fra bykjernen. Bildene viste en detonasjon av nærmest uvirkelige dimensjoner, som en kjernefysisk eksplosjon eller spektakulære ef-fekter fra en katastrofefilm.

Jeg hadde vært i nærheten av eksplosjoner tidligere, både i Beirut og andre steder, men aldri sett lignende. Det mest plausible var et enormt israelsk angrep myntet på Hizbollahs våpen. Det virket i det minste mer sannsynlig enn ryktet som summet på parkeringsplassen, om et fyrverkerilager som hadde gått i luften.

Den voldsomme trykkbølgen feide gjennom hele byen, rev ned bygningsfasader, slo inn glass og karmer. I løpet av sekunder drev den gjennom gatene, inn og ut av bygninger og portrom, blåste omkull inventar og sendte en skur av dødelige splinter mot byens innbyggere – i hjemmene deres, på jobben og ute i gatene. Tilfeldigheter avgjorde hvem som ble skjermet og hvem som ble rammet.

De vestvendte fasadene av kornsiloene nede ved havnen sto fremdeles. De beskyttet den delen av byen hvor vi befant oss, fra trykket som la store deler av østsiden i ruiner.

Jeg tok sjøpromenaden vestover, en lang omvei for å unngå kaoset i bykjernen da jeg kjørte barna opp til deres mormor i åsene øst for byen. I bilen begynte det å gå opp for oss, kraften i eksplosjonen. Langs Mazraa-veien, fem kilometer fra eksplosjonsstedet, var vinduer blåst ut.

Beiruts innbyggere hadde opplevd eksplosjoner tidligere, også de som vokste opp etter borgerkrigsepoken. Krig og ødeleggelser er vevd inn i byens historie, men knapt noe som liknet dette. Aldri var det så mange døde og sårede, raserte hjem og forretninger i løpet av et og samme sekund. Beirut befant seg i et kollektivt granatsjokk.

På vei ned mot byen igjen litt senere på kvelden kjørte jeg gjennom Ashrafiyeh, høyden over havnen, som danner et slags sentrum i den hovedsakelig kristne, østlige delen av hovedstaden. På fortauet utenfor sykehuset Hotel Dieu sto sårede og pårørende i kø i mørket for å slippe inn. Fasadene på noen av de eldre husene hadde kollapset, høyspentkabler lå i gatene og innbyggerne var i villrede: Hvor skulle man begynne i dette kaoset? Knust glass knaste under bildekkene hele veien. Det store utelivsområdet i Gemmayzeh og nabobydelen Mar Mikhael var smadret.

Alle mine venner i den østlige delen av byen hadde fått sine hjem mer eller mindre rasert. Vinduer og dører var blåst inn, møbler og inventar ødelagt. Heldigvis slapp de fleste av dem uskadd fra eksplosjonen.  For noen av dem var det imidlertid nære på.

Det var et lager med opptil 2700 tonn ammoniumnitrat som gikk i luften nede ved havnen denne tirsdagskvelden i august. En av de største ikke-kjernefysiske eksplosjonene i verdenshistorien, målt til 3.5 på Richters skala, og som kunne høres på Kypros, tjue mil unna. 218 mennesker døde, og mer enn 6000 var skadde. 77 000 hjem og forretninger var rasert. Til tross for at både presidenten og stats-ministerens kontor flere ganger ble advart om sikkerhetsrisikoen ved havnen, senest få uker før det smalt, hadde den dødelige lasten ligget som en tikkende bombe i over seks år. Eksplosjonen var en apokalyptisk manifestasjon av det libanesiske vanstyret.

Det var med blandete følelser vi forlot Beirut som planlagt, morgenen etter eksplosjonen. Mest av alt var det godt å flytte barna fra deres andre hjemland, til tryggere og roligere omgivelser i Norge. Det føltes på tide etter et år utenom det vanlige, selv i libanesisk målestokk, med masseprotester, dyp polisk uro, covid-19, nedstenging og økonomisk kollaps. Og nå eksplosjonen. Et nakkeskudd på en by allerede nede for telling.

Eksplosjonen fant sted bare fire uker før Libanon kunne markere hundre år som egen stat, utskilt fra det syriske omlandet av den franske mandatmakten. Det var ingen selvstendig republikk, vel å merke – ikke ennå. Høsten 1920 var de franske og britiske seierherrene fra første verdenskrig godt i gang med å konstruere et nytt Midtøsten i sitt eget bilde, på ruinene av Det osmanske riket.

Grunnen var beredt for det moderne Libanon, men samtidig også for en bitter konflikt mellom de som ønsket statsdannelsen velkommen, og de som følte seg fremmede innenfor de nye grensene som ble trukket opp. En konflikt som i forskjellige avskygninger skulle komme til å prege det lille landet de neste hundre årene, og som på veien trakk inn nabolandene, regionale og globale stormakter, og et utall andre aktører.

Få libanesere så noen grunn til å feire det nasjonale hundreårs-jubileet 1. september 2020. I Beirut var folk fremdeles opptatt med å komme seg etter eksplosjonen.

For min del var det tid for å reflektere over mitt eget forhold til landet som jeg med tiden har kommet til å betrakte som mitt andre hjemland, og de store endringene som har funnet sted siden jeg først landet i Beirut en februardag i 1996. Israel okkuperte fremdeles deler av Sør-Libanon den gangen, og syriske tropper var utplassert i byen. Samtidig sto landet i gjenoppbyggingens tegn, preget av fremtids-optimisme etter mange års borgerkrig.

Tjuefem år senere er de fremmede styrkene ute av landet, mens optimismen er erstattet av en kollektiv følelse av å bli trukket ned i avgrunnen.

Jeg har aldri helt klart å forklare fascinasjonen min for Libanon. Det har tidvis vært vanskelig å gi et klart svar uten å henfalle til nostalgiske klisjeer, ikke ulikt de falmede postkortene fra landets gullalder som fremdeles er å finne i en og annen turistbutikk. Det har heller ikke vært lett å gi noe entydig svar på hva det var som gikk galt, eller snarere, hvordan det kunne gå så galt igjen. Å sette Libanon under lupen er som å se i et kaleidoskop av omskiftelige motsetninger, interesser og drivkrefter. Et sted hvor ulike virkeligheter lever side om side, hvor sannheten er like fragmentert som landet selv. Svarene man finner, avhenger av hvor man leter og hvem man spør.

Denne boken er ingen fullstendig redegjørelse for hva som bragte Libanon tilbake til kanten av stupet. Den er snarere en oppsummering av min egen søken etter forståelse av et samfunn det aldri har vært lett å bli klok på. I prosessen har jeg oppsøkt historiene til et knippe mennesker og ideer som har formet det moderne Libanon. De representerer hver sine epoker og politisk-religiøse identiteter. Noen av dem var ledere med store ambisjoner, som til slutt led en voldelig død. Andre satte livet på spill for ledernes visjoner. Og noen av dem skulle endre kurs underveis. En av historiene tilhører min eks-svigerfar, mine barns morfar. En annen tilhører en kvinne som sto på den andre siden, med de kristne, under borgerkrigen. Og det er Ali, en sjiamuslim som ble oppdratt blant de kristne, før han lot seg verve til sjiabevegelsen Hizbollah. De har alle gitt meg sitt samtykke til at jeg gjengir det de har fortalt meg. Deler av historien utspiller seg flere tiår før min egen tid i Libanon, men fra rundt årtusenskiftet og frem til i dag trekker jeg veksler på egne erfaringer, og på artikler jeg har skrevet underveis. Jeg har forsøkt å bryne egne tilvante forestillinger om Libanon på levende og skriftlige kilder.