Spartacus Forlag

Nasjonsbyggerne

Motstandskampen under krigen gir inntrykk av å være en samlende faktor. Fortellingen om heltedåder skal ha samlet folket. Samtidig har disse fortellingene skygget for en enda viktigere nasjonsbyggerhistorie.


Etter fredsrusen våren 1945 lå et splittet Norge tilbake. Mange nordmenn hadde vært på taperens side i krigen. Det harde fredsoppgjøret viste imidlertid at det ikke var rom for nåde. Likevel står motstandskampen lengst fremme i vår bevissthet når vi tenker på hvordan nasjonen Norge samlet og bygde seg ut av fattigdommen i etterkrigsårene. Det er en konstruksjon. Norsk motstandskamp, om aldri så symbolviktig, har i vårt nasjonale epos overtatt plassen til norske regulære soldater som voktet freden i Tyskland fra 1947 til 1953. Impulsene fra Tysklandsbrigaden var like viktige for å skape det moderne Norge som motstandskampen under krigen var, men det forteller ikke våre historiebøker.


Arbeidet med boken «Tysklandsbrigaden – til fiendeland for freden» (Spartacus 2018) har gitt meg en ny forståelse av vår egen nære fortid. Tysklandsbrigaden var norske soldater som i årene 1947 til våren 1953 deltok i okkupasjonen av Tyskland i britisk sone. Til sammen var nesten 50 000 nordmenn innrullet i brigaden. De reiste fra det fattige, befridde Norge, over hav for å vokte freden i fiendens land. Deres innsats er anerkjent som pionervirksomhet når det gjelder forsvarets fredsoppdrag i utlandet, men betydningen det fikk for Norge i et lenger perspektiv er oversett.


En årsak til at Tysklandsbrigaden i så stor grad er blitt neglisjert, er at freden som senket seg i Europa, i Tyskland spesielt, har virket så full av nåde i historiebøkene. Det er også fiksjon. Tyskland i de første årene etter krigen var et land i ruiner. Mange, ikke minst befolkningen i byene, levde under sultegrensen. De allierte vaklet mellom å vise storsinn eller å virkelig la den tyske befolkningen gå til grunne. Antall tyske sivile som døde under de alliertes oppsyn i disse første fredsårene er et stridsspørsmål. Det var uansett mange flere enn nødvendig der Røde Kors ble forhindret fra å forsyne mat og tyske fiskeskøyter ble senket. Freden ble først mild idet spenningen mellom øst og vest nådde bristepunktet. Et fungerende Tyskland i hjertet av Europa ble da nødvendig for å balansere ut Sovjetunionens innflytelse. Denne mildheten av nødvendighet har siden, i vår historiske bevissthet, blitt skjøvet helt tilbake til fredsklokkenes kiming, som om årene med brutalitet mot sivilbefolkningen aldri fant sted. De første deltagerne i den norske Tysklandsbrigaden ankom i januar 1947. De vet at det er annerledes. Disse soldatene fikk se Tyskland slik det hadde sett ut idet fredsklokkene kimte. Det var et Tyskland der ikke ett spadetak var tatt i ruinene.


Stilt overfor hva de så i Tyskland er det lett å forstå at generasjonen som bygde Norge ikke var inspirert av krigen som var vunnet, men heller den freden de bidro til å sikre. Tysklandsbrigaden kom til et ødelagt land. De hadde selv levd under okkupasjon og dessuten blitt forberedt på hva som ventet. Ingen av dem hadde likevel fantasi til å forestille seg hvor destruktiv de siste kampene i Tyskland hadde vært, både fra luften og på land. Tanker om hevn ble hevet ut sammen med matsmuler til tiggende, underernærte barn der toget fraktet soldatene sørover mot garnisonsbyene. Hevn hadde ingen hensikt. Noen hadde allerede utført den.


Soldatenes tilstedeværelse var viktig der de alliertes hevnefred gradvis dreide i retning av å gi Tyskland en ny mulighet. Tysklandsbrigaden gjorde sine okkupasjonsoppgaver. De voktet freden. Mange av soldatene hadde knapt vært utenfor bygda før de ble innkalt. Noen hadde ikke sett en eneste tysk soldat i løpet av krigen. Norge var et avsondret distriktssamfunn. I brigaden møttes landsmenn for første gang og fikk en større forståelse av landet Norge. Og i Tyskland ble de kjent med verden. De var sverdet bak speilet der deres nærvær bidro til den fredelige utviklingen i Tyskland. Som enhver politimann vil bekrefte er det mest vellykkede arbeidet, det forebyggende, det som hindrer alvorlige episoder fra å oppstå. Med sin tilstedeværelse bidro Tysklandsbrigaden til freden i Europa. Og likevel fikk de mer enn det de ga, der de unge, mennenes verdenssyn ble dannet.


Soldatene kunne reise hjem til Norge med et mer nyansert bilde av krigen. De hadde sett tyskernes lidelser, blitt fortalt deres bitre erfaringer. De kunne gjenoppta det sivile liv med en mer forsonende holdning, både overfor Tyskland og tyskerne, men også overfor sine egne landsmenn, de som hadde havnet på feil side under krigen. Norge var en stat, men opplevelsen av årene med Tysklandsbrigaden brakte befolkningen tettere sammen til en nasjon. Der det lutfattige Norge skulle bygges til noe bedre, var denne forsonende holdningen avgjørende for at fremtiden ble viktigere enn fortiden. De norske soldatene hadde sett tyskerne begynne gjenreisingsarbeidet av eget land, stein for stein – bokstavelig talt. De fikk se et knust land våkne til liv. Det var også en inspirasjon å ta med seg hjem.


Tysklandsbrigadens historie har imidlertid på det beste vært en parentes i historien om Norge. En hel generasjons erfaringer i et krigsherjet land, den samme generasjonen som bygde opp Norge fra fattigdommen, er imidlertid ikke uviktig. Menn som Odvar Nordlie, Kåre Willoch, Thorvald Stoltenberg, Håkon Bleken, Thor Erling Staff etc. kom alle ut av brigaden, men viktigere enn enkeltpersonene var fremtidsblikket de alle bar med seg.


Dersom vi skulle destillere én setning ut av det hele, som essensen av brigadesoldatenes opplevelser, blir det nok det samme som befolkningen over hele Europa oppdaget med krigen på avstand: «Vi kom på talefot med tyskarar, og oppdaga at dei var menneske, dei som vi.»



Kronikken har tidligere stått på trykk i Dagbladet