Spartacus Forlag

Maria, Guds mor

Vi befinner oss i Efesos, en by på vestkysten av Lilleasia. Det er midtsommerkveld i år 431. I en kirke ved byens havneområde avholdes nå det tredje kirkemøtet. Man skal bli enige om Jesu sanne natur. Ute i den varme sommernatten har en folkemasse med fakler i hendene samlet seg i gatene.


Utdrag fra bokens prolog:



Folkemassen roper et annet navn: Theotokos! Theotokos!, som betyr «den som har båret Gud» eller også «Gudefødersken». Det er ikke bare Jesu natur, men også Marias skjebne som skal avgjøres. 


Dette er en spesiell tid. Mange verdensbegivenheter utspiller seg akkurat nå. Tretti år tidligere ble Romerriket delt i en østlig og en vestlig del. Millionbyen Roma har akkurat opplevd ydmykelsen av å bli herjet av gotiske tropper, og historien vil vise at Roma og Vestromerriket ikke reiser seg igjen, men går under snaue femti år senere. Men i Konstantinopel holder Østromerrikets keiser stand. Dette er fortsatt et stort og samlet rike, og keiseren kjemper en kamp for å få den nye statsreligionens lærde – som forvalter rikets eneste lovlige gudstro – til å bli enige seg imellom og meisle ut en enhetlig lære. 


Jomfru Marias inntreden i den kristne teologien regnes gjerne fra år 431, da kirkemøtet i Efesos ga henne tittelen Theotokos. Denne sommeren står frontene steilt innad i kirken. Dette er ikke bare en teologisk debatt, men også et spill med store kirkepolitiske og realpolitiske implikasjoner. Konstantinopels nye biskop Nestorius reagerer på den kristne tradisjonen som finnes i Konstantinopel. Han er særlig misfornøyd med Marias populære tittel «Gudeføderske». Nestorius mener at man ikke kan kalle Maria Theotokos, for hvordan kan et menneske føde den sanne Gud? «Gud er ikke en menneskebaby på to–tre måneder», skal han ha sagt. Nestorius forklarer at Gud i prinsippet er evig og uendelig, han har skapt hele verden, inkludert Maria selv. Hun kan ikke føde alt dette, det er en umulighet! Enes man om denne oppfatningen av Maria, vil det gjøre henne til en guddom, mener Nestorius. Biskopen foreslår i stedet at man kan kalle Maria Christokos – hun som har båret frem det menneskelige i Kristus. 


Men i den store egyptiske havnebyen Alexandria er de svært glad i «Gudefødersken». Biskopen av Alexandria kaster seg inn i striden. Han mener at hele kristendommen hviler på det faktum at den sanne Gud virkelig lot seg inkarnere som menneske og seiret over døden. Å nekte for at Maria kan ha båret Gud, er det samme som å avvise Jesu guddommelighet og inkarnasjonens mysterium. I siste instans er dette å benekte at det virkelig var Gud som led på korset og overvant døden. Begge biskopene har nå brevvekslet med biskopen av Roma i lang tid for å få ham på sin side. 


Det er ikke bare Jesu natur, men også Marias skjebne som skal avgjøres. 


I Efesos er også folket engasjert, og de viser hva de mener ved å støtte Kyrillos av Alexandria med fakkeltog i gatene. Biskop Kyrillos og folkemassene er hjulpet på vei av keisermakten, nærmere bestemt keiserens eldre søster, Aelia Pulcheria. Pulcheria er selv en hengiven kristen og har modellert sitt liv etter jomfru Marias. Inspirert av hennes kyskhet har hun valgt å forbli ugift, noe som blant annet resulterer i at hun kan disponere sine enorme midler etter eget forgodtbefinnende. Slik er hun fri til å øve innflytelse både på biskopenes teologi og på kirkemøtet. 


Idet kirkemøtet vedtar tittelen Gudeføderske, etableres det at Jesu mor er en svært sentral figur i denne nye religionen. Etter møtet bygges det kirker til hennes ære i rekordfart, og den offisielle kulten formelig eksploderer i de neste hundre årene. Det teologiske og logiske paradokset som ble diskutert på kirkemøtet – hvordan kan den sanne Gud bli født av mennesket Maria – forblir imidlertid uløst. 


Hvordan oppstår skikkelsen jomfru Maria, Guds mor? I popularitet kan hun måle seg med sin sønn, men bare ett av de fire evangeliene i Bibelen vier henne særlig plass. Paulus nevner Jesu mor bare i en bisetning og uten navn. Det finnes svært få historiske kilder til dyrkelsen av Maria før kirkemøtet i Efesos i 431, og nettopp derfor har tidlig kirkehistorie hatt en tendens til å fremstille det som om Maria dukket opp av intet. «Kulten rundt Maria var fraværende i kristendommens første århundrer, bare for å oppstå relativt plutselig i det femte», skriver en tidligere kirkehistoriker.