LANDET MOT NORD

Landet vårt er stengt ned og ikke til å kjenne igjen. Hele verden kjemper mot pandemien. Men det er ikke første gang i historien vi står overfor mikrober kroppen ikke har noe forsvar mot. «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349...» I dette utdraget fra en av høstens bøker kan du lese om da pesten inntok Norge i middelalderen. Mona Ringvej jobber for harde livet med sitt ambisiøse historieverk i disse dager, og vi har overtalt henne til å dele et av kapitlene (hverken korrekturlest eller ferdigredigert) hun skriver på med dere.

Piken fra Jostedalen

På Holmen i Bergen gikk den snart 70 år gamle enken Isabella og henslepte sine dager idet høsten 1349 nærmet seg. Det gamle Noregsveldet hun engang hadde giftet seg til, eksisterte ikke lenger. Så mye hadde endret seg siden den gang hun kom til landet som skotsk brud for den norske kong Eirik. Det var over femti år siden, og da han døde få år senere forsvant kongemakten til Oslo med Eiriks bror, Håkon. Men Isabella hadde likevel en del i den makten som fantes. Hun samarbeidet med kongen, som nå holdt til i Sverige, Magnus, sønnen til hertug Erik og Ingeborg. Selv holdt hun til på Holmens kongelige residens. Her kunne hun observere Bryggens virksomhet og utveksling av varer og tjenester, der en jevn rytme av skip kom og gikk, fullastet med korn, vin, eksotiske stoffer, krydder og urter. Denne septemberdagen brakte ett av disse skipene med seg en last som straks skulle legge deler av landet øde, som skulle svekke dette fordums Noregsveldet så det knapt nok skulle bli et kongerike igjen av det. Lasten hadde med seg svarte rotter med pelsen fulle av dødbringende pestbakterier. 

Umerkelig kom dette skipet nå seilende forbi det kongelige Holmen. Skipet må ha vært lett synlig fra vinduene i Håkonshallen og Rosenkranstårnet der Isabella kan ha tilbragt denne merkedagen i historien, men hverken hun eller noen andre kunne ane hva som fløt forbi. Hun kunne ikke advare kongen, som satt langt borte, om at hans rike var under angrep. At dødens skip ankom byen kunne ingen se. Travelt opptatt med lasting og lossing, pruting og hoiing, var det kanskje ikke en sjel som la merke til at rottene hoppet i land, pilte innover stretene, oppover stiene og innover i landet, med pestbakterier i livlig utfoldelse – på jakt etter kropper der de kunne forårsake svarte byller, blodstyrtning og brå død.  

Innover i landet beveget den seg, Svartedauden. Helt til den kom til en liten dal der den utslettet alle innbyggerne, bortsett fra en liten pike. En navnløs pike som overlevde den gangen og siden – som sagn, som folkelig minne om den sorte død som slo landet til jorden i 1349. Jostedalsrypa ble hun kalt –– men fantes hun?  

Reisen til Jostedalen

Nord for Bergen griper fjordarmene langs kysten dypt inn i daler omgitt av stadig høyere fjell, som kaster skygger allerede tidlig på ettermiddagen, selv en høysommerdag. Likevel kunne man finne spredte gårder også her, enkelte steder i gufset fra isbreer som ruvet over dalen og gravde, gnagde og hvinte som et orgelbrus mellom fjellveggene mens stein, grus og jord ble malt i stykker av isbreens jevnlige bevegelse frem og tilbake sommer og vinter, slik som i Jostedalen. Isolert fra resten av landet kunne man tro seg trygg her når ryktene om pesten nådde dem – slik et av sagnene om Jostedalen vet å fortelle. Hit skulle fintfolket i Sogn ha flyktet, for å isolere seg under Svartedauden.

            Hva slags nyheter kunne ha nådd dem, i så fall, forut for pestens egen ankomst? Hadde de hørt om sjøfolkene på det engelske skipet i Bergen? At de ikke hadde fått losset så mye, før mannskapet begynte å falle døde om. Snart var de alle døde, og like raskt begynte folk å dø i Bergen by. Snart kom det så mange som 80 lik på én dag, bare til én av de NN kirkene i byen. Det må ha oppstått panikk, til tross for at ingen hadde rast eller ro eller levetid nok til å kunne skrive ned for ettertiden hvordan dette første pestutbruddet i landets største by artet seg, hvordan de første som ble smittet merket symptomene, hvordan stadig flere fikk de samme symptomene, hvordan de døde og hvor raskt det gikk opp for folk hva som var i ferd med å skje. Det er ingen som kan fortelle når bergenserne begynte å frykte hverandre, når de begynte å flykte, om ba og tryglet om nåde for denne bratte død som må ha beveget seg tålmodig gjennom gatene og stretene med klam angst i sitt følge. 

Den som forteller oss at pesten kom til Bergen, var en regnskapsfører på Island, som skrev i sin årbok at Svartedauden kom til Bergen med et skip fra London, hvorpå hele mannskapet døde, bergensere døde og pesten spredte seg over hele landet og tok livet av 2/3 av landets befolkning. I beskrivelsen av selve sykdommens opptreden nøyer denne islandske kilden seg med å si at folk fikk harde sting og spydde blod – før ånden forlot kroppen.

Andre kilder fra andre tider gir mer inngående beskrivelser av pestens fremtreden i en by – som i den engelske forfatteren Daniel Defoes beretning om byllepesten i London mer enn tre hundre år senere. Fortelleren går igjennom folketomme gater, der han hører smertehyl og angstskrik inne fra husene, han ser folk som kastet seg i elven for å unngå den ulidelige smerten når byllene ikke ville sprekke, men i stedet hardnet og varslet om snarlig død. Andre ble forlatt av redselsslagne familiemedlemmer, for å dø alene. Noen falt bare død om på gaten, uvitende om at de var smittet.

Enkelte ravet rundt, sinnssyke av angst, ikke bare for døden, men for dommedag. Folk bekjente sine synder i hopetall. Både drap, tyverier og utroskap kom for dagen i et siste forsøk på å blidgjøre sin skaper. Andre ba. De ba og de tryglet – om nåde hos den allmektige Gud. Noen døde av skrekk, andre mistet hukommelsen. Folk løp rundt gråtende. Atter andre ble apatiske – ja, dette måtte være Guds straff for menneskenes synder. Fattige folk gikk ut i skogen for å dø, andre benyttet anledningen til å plyndre likene – ikke minst alle de kvinnelige sykepleierne, sier fortelleren. Men mest av alt ønsket fortelleren i Defoes bok – som kanskje er en roman, kanskje er en mer nøktern gjengivelse – å formidle til leseren noe som egentlig ikke lar seg formidle i tekst, smertehylene. Angsthylene:

Jeg skulle ønske at jeg hadde kunnet gjengi selve lyden av de smertelige utbrudd og rop jeg hørte fra arme døende mennesker fra dypet av deres sjelekvaler og nød, og at jeg kunne få leseren til å høre det jeg selv kan høre – for lyden av dem runger fremdeles i ørene mine.

Men egentlig, sier Defoe – er ikke opplevelsen av pestens herjinger mulig å gjengi i ord.

Bergen var en by, landets største. Sykdommen må ha hatt noe av den samme fortettede og klaustrofobiske karakter også i denne byens smug og gater, da pestbakterien beveget seg ivrig fra kropp til kropp, via rotter, lopper og lus som bet seg fast i menneskehud, sugde blod og la igjen dette visittkortet i form av bakterien yersina pestis. En bakterien som umiddelbart gikk til angrep, spredte seg via cellene i kroppen, drepte dem, kledte seg ut som dem, og satte i gang. Særlig drepte den celler som gjorde tjeneste i immunforsvaret, for deretter å finne raskeste veien til nærmeste lymfeknute – i armhulen eller i lysken – hvor den kunne slå seg til ro med målrettet arbeid – betennelse, oppsvulming, sorte byller som vokste og verket. Hvis du var heldig. Om byllene begynte å verke, kunne det bety at du overlevde. Men om de koagulerte, stivnet, ble harde som stein, betydde det at døden var nær. 

Byllene ga særlig voldsomme smerter, for noen helt uutholdelige, og leger og barteskjærere kan sies å ha pint mange av disse stakkarene i hjel ved sine forsøk på å få hull på byllene. Hos noen pasienter ble byllene harde, og legene brukte både trekkplastre og grøtomslag for å få dem til å briste – og om dette ikke virket – snittet og skar de ganske hardhendt i dem. Dermed ble enkelte av byllene så harde at ingen instrumenter lenger kunne bite på dem, og da brente man dem med etsende væsker – slik at flere døde ravende sinnssyke av smerte eller under selve operasjonen.

Om det fantes noe særlig legehjelp å få i Bergen eller resten av landet, er uvisst – men skildringen av byllenes utvikling var nok den samme som i London 300 år senere. Byllepest kunne man overleve – men om bakteriene hadde beveget seg til lungene, overlevde man ikke de følgende brekninger av blod og smerte. Eller også kunne bakteriene spre seg ut til ekstremitetene – til fingre, hender, føtter – for der å drepe alt vev og farge det svart, la så koldbrannen spre seg så langt som mulig før livet ikke sto til å redde. 

            Hurtig arbeidet pestsmitten seg gjennom og ut av byen, mot sør, øst og nord. Før den hadde forlatt byen var mange av prestene i byen døde. Biskopen var død. Også biskopen i Stavanger døde, da pesten spredte seg dit. I Agder la pesten syv kirkesogn øde på kort tid – ingen av de tilreisende prestene, diakonene og sveinene biskopen i Stavanger sendte dit, overlevde. Storfolk døde, fattigfolk døde. Da pesten kom til Nidaros, døde erkebiskopen selv, sammen med alle korsbrødrene i kirken, bortsett fra én – som fikk valgt en ny erkebiskop.

Det tok ikke sykdommen mer enn én måned å spre seg oppover langs kysten til Nidaros. På veien hadde den tatt avstikkere innover i fjorder og daler. Snart kom den til bygdene, til intetanende bønder og bondekoner som drev sin daglige dont ute i åkre, inne i stuene, som spiste, åt og drakk i sine små stuer med jordgulv, som sov i senger med halm til underlag, som arbeidet, svettet og sov i de samme klærne fra dag til dag. Som måtte avfinne seg med at lus og lopper bebodde deres hjem og klær, og som var helt forsvarsløse om nye lopper skulle komme seg frem til bygda – via en rotte eller et stykke tøy kjøpt inn fra nærmeste by eller bygd. Kanskje også fra melsekker eller andre varer som man var avhengige av å kjøpe utenfra. Handelen var pestens ferdselsvei – og slik fant den veien inn til små avsidesliggende bygder – som Jostedalen der Nigardsbreens ispust sto inn i dalen. 

            Enkelte av jordene lå så tett opptil breens iskalde luft og blå lys at bøndene måtte gå i full vinterbekledning selv når de høster kornet på sensommeren. Men folket her hadde vært ute både en og to vinternetter før. De klarte seg med lite. De blandet bark i brødet, om de måtte, de sanket bær, jaktet småvilt, kanskje en bjørn på senhøsten. De klarte seg. 

De klarte seg lenge. Men da pesten kom, skulle visstnok hvert eneste menneske i hver eneste husstand i denne dalen ha falt død om, hva enten de gjorde det ute på jordene, i gufset fra breen, eller om de rakk å legge seg syke ned i halmen og lide der noen dager i blodig oppkast, mens lemmene ble omdannet til svart materie. Midt i all denne uforståelige katastrofen fantes det barn. De ble ikke skånet, også de døde, mange av dem med bilder på netthinnen og en frykt vi ikke kan forestille oss. Også de hadde blitt avbrutt i sin dont, kanskje en sanglek, kanskje et brettspill, kanskje lekte de med miniatyrfigurer av dyr, kanskje hjalp de til på åkeren, eller med dyrene, med matlagingen. Kanskje hadde de allerede rukket å bli innprentet troen på dommedag, eller kanskje ble de heller trøstet med historier om barnas egen skytshelgen, sankt Nikolas? Uansett hva slags verdensbilde og liv de levde, ble barndommen nå angrepet av de mest angstfremkallende scenarier – omsorgspersoner, søsken, naboer som omkom i kroppslige vulkanutbrudd av akutt sykdom. I stuer og stall kunne de falle om, folk døde i sine senger, ved sine spisebord med tresleiva i hånden, med døren stående på gap, kanskje ble den stående slik i årevis og slå i vinden, mens beboerne ble liggende og finne sin grav i sitt eget hus. 

Men noen overlevde. I Jostedalen skal det ha vært én eneste person, en liten pike på omtrent syv år. Så sier sagnet. Hun søkte tilflukt i skogene oppe i liene rundt dalen, der bjørkekratt og almetrær skjulte en stadig mer sky og forskremt jentunge, som levde slik – om vi skal forholde oss til sagnets muligheter for historisk sannhet – i flere måneder. Det må hun da ha gjort, for hun ble ikke funnet før kyrne som en gang sommeren 1349 var blitt satt ut på sommerbeite oppe i fjellene hadde vandret videre innover i fjellet da ingen kom og hentet dem ned igjen til Jostedalen. Kyrne vandret fra den ene fjellheimen til den andre – fra Breheimen til Jotunheimen – ned i fremmede daler, til Vågå. Der dukket de opp en dag, ut av krattskogen kom de, en bøling med fremmede kyr. 

            Folket i Vågå skjønte raskt at her var det noe alvorlig galt. Disse kyrne kom langveisfra, de hadde fremmede bjeller, og hvem ville slippe kyrne sine slik av gårde? Ingen. Eierne måtte ha blitt rammet av noe alvorlig. Vågå-folket ga seg i vei i den retningen kyrne hadde kommet fra, og etter å ha gått fra den ene fjellheimen til den andre – Fra Jotunheimen til Breheimen – kom de så til dalen med det kalde gufset. Der fant de bare forlatte hus og låver, døde kropper og åkre som ikke var blitt høstet. Ikke et levende menneske var å se – men noe rørte seg i skogen, skremt, som et dyr, som en fugl. Som en rype? Det var den lille jenta, og hun ble tatt med til Vågå, vokste opp der og giftet seg så med en av sine redningsmenn – for så å flytte tilbake til Jostedalen. Der ble hun stammor til en stor og senere mektig slekt – i alle fall ville fremtredende embetsmenn ha det til at de stammet fra Jostedalsrypa – flere hundre år senere.

Fortellingene om Jostedalsrypa levde på folkemunne i flere hundre år, helt til de havnet i en samling av norske sagn, samlet og skrevet ned av presten Andreas Faye, som hele sitt liv hadde vært fascinert av bøndenes fortellinger som ennå levde og ble overlevert fra generasjon til generasjon. Faye forteller at det var de rikeste innbyggerne i Sogn som flyktet inn til de avsidesliggende bygda, hvor de nektet å komme i kontakt med andre – bortsett fra en brevutveksling ved en stein i utkanten av dalen. Her kunne folk utenfra legge igjen og motta beskjeder, ved en stein som fortsatt i Fayes tid het Brevsteinen.

            Den forskremte jenta, som forsøkte å gjemme seg for inntrengerne, som ikke snakket et forståelig språk, søkte tilflukt i det som for henne kan ha vært det nærmeste man kom trygghet – skogen bak gården der hun skal ha kommet fra – Bjørkehaugen, en av gårdene nærmest den kalde breen. Her skal hun ha blitt fanget, «som et opgjaget Stykke Vildt», sky og vill som en fugl – Jostedalsrypa.     

            «Muntlig» står det i Fayes gjengivelse av hvor han har fortellingen fra, men fortellingen er også skrevet ned på 1700-tallet. Faye lar fascinasjon, nysgjerrighet og åpenhet føre ordet i sin gjenfortelling, selv om han ikke tror på alt. Han har ikke skrevet et historieverk, men samlet inn gamle sagn. Dermed kan selvsagt ingen kilder bekrefte at akkurat Jostedalen ble tømt for folk under Svartedauden. Og i nyere tid er det derfor også fremført kritiske merknader til sagnet: Var det sannsynlig at dalen ble lagt helt øde? Spor peker i retningen av at det bodde folk der i tiden etter 1349, og dermed er følgende kildekritiske konklusjon fremført: «Jostedalsrypa har aldri eksistert.» 

Men det har hun selvsagt, om ikke i Jostedalen, så i utallige daler. Slik måtte det bli, når så mange mennesker døde – ensomme gjenlevende fantes spredt rundt i landet – oppskremt som ville fugler helt sikkert. Ødelagt, eller rustet med den alltid bemerkelsesverdige overlevelsesdrift mennesket kan besitte i situasjoner som dette. Sånt setter avtrykk – om ikke i pergament, så i folkeminnet.

Folkeminner

Det finnes så få skriftlige kilder til Svartedauden i Norge. Folk døde fra sine penner, det var ingen igjen til å skrive. Kilder fra tiden røper likevel at sykdommen herjet hardt med folket, de røper det gjennom plutselige bortfall og påfallende fravær. Et slikt plutselig bortfall er brevene og dokumentene som ikke ble skrevet mens Svartedauen herjet – brev om kjøp og salg, gavebrev, rettslige dokumenter. Slike kilder, diplomer, faller brått rundt 1349, mengden av dem ble halvert. Selv om det ikke er noe én-til-én-forhold mellom antallet middelalderbrev og befolkningen størrelse, gir dette fallet et talende bilde på at folket simpelthen bare forsvant.

Det er også dette, at folket forsvinner, vi finner igjen i de mange sagnene som forteller om øde daler, øde gårder der alle døde – eller nesten alle. Noen ganger overlevde én. Eller to. Det var ikke bare i Jostedalen folkeminnet hadde bevart inntrykk fra Svartedaudens øde-legging. Flere fjelldaler i Øvre Telemark skal ha blitt liggende øde, noen steder sto det kun tre rykende piper igjen – som var et bilde sagnene også tok i bruk – andre steder to. I Røyken kommune ved Drammen – vel, der var det bare røyk i én pipe etter Svartedauden. 

I Triungen i Telemark, der overlevde tre barn, forteller Andreas Faye. I Fayes samling finner vi også sagn som forteller at i Findalen ved Seterdalen overlevde kun ett ektepar. Susendalen i Vefsn i Nordland skal ha blitt lagt helt øde. På Fayes tid skulle det visstnok ennå være spor av bosetningene forut for Svartedauden der, en gammel kvernstein, som var blitt løftet opp i luften av en bjørk som hadde vokst seg gjennom øyet på kvernsteinen, slik at stammen løftet opp steinen etter hvert som treet vokste. Senere skal samiske bosetninger ha slått seg ned i denne dalen. I Skogn i Trøndelag sto en pike alene igjen i en åker og skar korn en tid etter Svartedaudens herjinger, da en finne kom forbi. Ved synet av ham skal hun ha sluppet det hun hadde i hendene, løpt ham i møte – og de to slo seg så ned i Selbu, som var lagt øde. De to ble stammor og stamfar til befolkningen der etter Svartedauden.

            Det er en iskald klo av angst man kan fornemme i disse sagnene – et minne om å bli forlatt, alene i hele verden. Slik beskrev også den italienske dikteren Petrarca opplevelsen av Svartedauden, at alle folk døde rundt ham. 

På alle kanter hersker sorg. Overalt rår angst og frykt…Hvordan skal kommende slekter kunne tro at det en gang fantes en tid da alle mennesker var døde, da hele jorden var uten innbyggere? Da den forferdelige og altomfattende ensomhet hersket?

Denne ensomheten er det sagnene også synger om. Verden ble lagt øde, og det er kildenes taushet som bekrefter sagnenes innhold. Ikke bare bortfall av brev, men også eksempel alle gårdene som ble lagt øde vitner om dette, hustufter der busk og kratt dekket til hus og låver hvor folk lå døde – forlatt av sine nærmeste for å lide sine siste timer alene i mørket. Også de døende var ensomme, overlatt til seg selv og sine smerter og angst. Angst for helvetet, angst for skjærsilden. Det var tidens tro. 

Var det en straff fra Gud? Det kunne man lett frykte og tro. Legekunsten hadde ingen svar å tilby, men folk forsto intuitivt at det var en smitte som kom til by og bygd, at det gjaldt å isolere seg – og holde de døende på avstand. Kanskje forsto de det ikke i tide, for prestene ser ut til å ha fortsatt å se til de døde for å gi dem den siste olje, og dermed ble de selv overrepresentert blant de døde. I Nidaros fantes det kun 40 prester igjen noen tiår etter Svartedauden, mot 300 før pesten gjorde sitt inntog. Enkelte fortellinger handler om at prestene som kom til sykesengen og ble smittet, kunne dø så brått at de kom den døende i sengen i forkjøpet.  

Men kanskje utførte de sin plikt, til tross for faren – og satte livet til. Hvilke kvaler må de ikke ha hatt. Alt tyder nemlig på at folk raskt forsto smitten – det var ikke nødvendig å kjenne de latinske navnene på bakterie, loppe og rotte for å se at pusten smittet, fra menneske til menneske. Derfor oppsto også for første gang smitteverntiltak som fortsatt i dag er helt nødvendig – i skrivende stund tas det i bruk i kampen mot korona-viruset – nemlig karantene. Pionérene på dette området var å finne i byen som i dag heter Dubrovnik – den gangen Ragusa – i nåværende Kroatia. Her ble skip skip med syke om bord nektet å legge til kai.

Denne intuitive forståelsen av at man måtte holde seg unna de syke hadde fulgt sykdommen helt fra den dukket opp på Krimhalvøya, der sykdommen reiste forbi fra sin ferd fra Asia til Europa. Her skulle imidlertid smitteforståelsen ikke brukes preventivt, men destruktivt – som kjemisk krigføring, da en hær av tartarer, som hadde omringet en handelsby på Krimhalvøya ble rammet av pest. Tusener på tusener døde, hver dag, ble det sagt. Kampgløden svant i den pestrammede hæren, inntil de fikk en idé om å bruke slyngekasterne til å kaste likene i hæren inn bak bymurene og over vettskremte beboere, som panisk forsøkte å kaste dem videre i sjøen.

Kilden til denne historien mener at det var slik pesten kom til Europa, da de overlevende innbyggerne flyktet til Genova i Italia. Opprinnelig var de også derfra, som forfatteren selv. Med seg hadde de smitte, og fra Genova spredte den seg videre –til Frankrike, til England, til Norden. Men smitten hadde mange veier på dette tidspunktet, det var ikke skipet fra Krim til Genova som hadde det hele og fulle ansvar. Men kan det ha blitt brukt en slik biologisk krigføring? Kan denne historien stemme? Det er det flere som har betvilt, men andre mener fortellingen har støtte i tidens teknologi – det fantes slyngekastere, fortelleren har generell troverdighet, og det som uansett er sikkert, er at selve ideen var mulig å tenke – hvis ikke kunne ikke historien ha funnet veien via til pergamentet. Gabriele de’ Mussis hadde tenkt tanken, og han var samtidig med hendelsene. Tanken og den beskrevne handlingen var dermed samtidige det er demonstrert ved selve teksten han skrev – quod erat demonstrandum, kan man si, på det språket kilden ble skrevet på. 

Tidens mennesker oppfattet at de syke var omgitt av dødelig forurensning, enten det var i luften eller på kroppene. Slik startet nettopp én versjon av sagnet om piken fra Jostedalen – Jostedalsrypa, med et forsøk på å søke tilflukt, da en gruppe sogninger dro opp til fjellene og inn i denne avsidesliggende dalen der pesten ikke skulle kunne nå dem. 

Også de Mussis forteller hvordan panikken regjerte, hvordan folk forlot hverandre, skydde hverandre – som pesten. Også sine egne barn. Foreldre avviste barna sine etter at smitten var ankommet Genova, «Mamma hvorfor er du så grusom mot meg, du som var så snill mot meg i går?» ropte de pestsmittede barna. Lite hjalp det. Hele familien kunne være utradert neste dag om de ga barnet en trøstende klem.

Og utradert ble også store deler av befolkningen i Norge. Pesten spredte seg i et tempo som er uforståelig – hvordan kunne den spre seg så fort, hugge så hardt ned i en befolkning som bodde så spredt? Omtrent halvparten, kanskje så mye som to tredjedeler av landets befolkning døde, om vi skal tro våre islandske kilder. Det er den svarte rotta, Rattus rattus, som har fått ansvaret for den voldsomme smitteeffekten. Som vertsdyr for rotteloppa, som igjen bar pestbakterien, skal den ha vært en effektiv smittebærer som kunne nå snart hit, snart dit med sin dødelige parasitt. Lenge var forskere, både biologer og historikere tilfreds med denne forklaringen – så begynte den å skurre. Først: Kunne pestbakerien yersina pestis få et så stort omfang? I Kina var det et utbrudd av denne pesten mot slutten av 1800-tallet, men dødeligheten og smittegraden var betraktelig lavere. Var det da likevel ikke denne typen byllepest som hadde revet bort så store deler av Europas befolkning på 1300-tallet? Var det en annen, grusommere pest?

            Eller var smittebæreren en annen? Rottene var smittebærere i Kina, med færre smittede – hvordan kunne da disse rottene ramme så spredte bosetninger som fantes i Norge, Norden og Europa i Middelalderen? Svartedaudens omfang og grusomheter var så store at de helt til våre dager har utfordret historikere og andre pestforskere – men noen svar virker overbevisende i lys av nyere biologisk forskning: Det var kanskje ikke svartrotta som var den viktigste smittebæreren – den er ikke robust nok i det nordiske klimaet. Den kan ha brakt med seg smitte, ja – men klarte den å bringe smitten videre rundt og inn i landets mange øde daler og bortgjemte gårder? Lite trolig. Det finnes ingen skjeletter av svartrotte i norsk innland, knapt nok i byene.[20] Heller ikke er rotteloppa er robust nok til å klare seg lenge nok i det nordiske klimaet uten å få sugd blod med jevne mellomrom. 

            Den voldsomme spredningen må ha en annen forklaring – og hvorfor ikke se til menneskenes egne lopper. De er langt mer robuste – og hvem klarte å holde lopper og lus på avstand i 1300-tallets jordbrukssamfunn? Hus med jordgulv? Lag på lag med klær som ble båret natt og dag. Vadmelssekker og kornkister på ferd mellom by og bygd var gode nok mellomstasjoner for disse skapningene. Der klarte de seg. Tålmodig kunne de vente til de kom til en bondefamilie langt inne i en dal – som gledesstrålende mottok en skjeppe korn, der kornavlingene selv ikke var nok til å fø dalens befolkning. Som i Jostedalen – der isbreenes gufs kunne puste en hvit vinterdrakt over åkrene i det kornet skulle modnes. Kom pestbakterien først i hus – ble hele familier smittet. Og slik var det også med spredningen av Svartedauden. Mens den ene husstanden ble utslettet, kunne naboens familie slippe helt unna. Et slikt spredningsmønster stemmer ikke overens med teorien om at rottene alene sto for smitten – da ville bolet befunnet seg slik at begge husstander ble utsatt for smitte. Dette mener i alle fall medisineren Lars Walløe, med støtte i de siste tiårenes biologiske forskning på pestsmitte.

            Kanskje var det i stedet menneskeloppene, med det talende navnet Pulex irritans, som var pestens ivrigste medhjelper, og dermed årsaken til at Europa, Norden og Norges spredt befolkede land kunne bli så hardt rammet at gårder og daler ble lagt øde. De øde-lagte gårdene er jo også en av de viktigste kildene til pestens herjinger – en av de mange forsvinningsnumrene som røper katastrofens omfang. De dukket opp i de følgende århundrene, disse gårder som ble stående tomme, som naturen tok tilbake, der dyrket mark hadde blitt til beitemark, før busk og kratt begynte å slå seg ned, løvtrær dukket opp, reiste seg høyt, brøt ned treverk – og kanskje også slo gran og furu seg ned, og slynget sine røtter og skygger utover. Etter hvert skjulte skogen at det noensinne hadde vært en hustuft i det som en gang var en lysning i skogen, og som kanskje aldri noe menneske skulle gjenoppdage. 

Men noen av dem ble gjenoppdaget, sier sagnene. Slik som gården Mustad ved Gjøvik. Her gikk en gang en jeger og lette etter et sted å overnatte da han i sene kveldstimer endelig kom over en trebygning i skogen – men – den var bevokst med mer enn hundre år gamle trær. Og med et strekkelig øde skjær. Innenfor: Rester av gamle garnnøster og rustne kjeler dekket av århundrer med støv.  Da han endelig våget seg inn og opp på loftet, grøssende, ble han møtt av det skrekkelige syn av skjeletter liggende i sengene – eller beingrinder, som var folkespråkets talende ord for det syn som møtte ham. Beingrindene var omgitt av pilende mus som spant til alle kanter i forskrekkelse over dette uventede besøk. Her hadde tiden stått stille, og enda likevel tæret og gnagd på restene av fortidens liv og brå død.

Sagnet om jegeren som gjenfant gården Mustad skulle senere egge maleren Theodor Kittelsens fantasi i så stor grad at han udødeliggjorde scenen i en av landets mest berømte bilder, en kulltegning der musene ses fra gulvhøyde, pilende ned fra sengekanten i dunkel natt. 

Ødegårdenes stillhet egger fantasien. Men er de ren fantasi, er sagnet om Jostedalsrypa ren fantasi? Kanskje forlot folket i Norges trangeste daler disse gårdenes skrinne jord i levende live, er det noen som mener, for å slå seg ned på bedre jordbruksland i mer sentrale strøk – gode bruk der Svartedauden hadde tatt for seg ble nå ledige for fattige bønder fra dalene, og det visste de å nyttiggjøre seg. Historikeren Ole Georg Moseng mener derfor spredningsmønsteret til pesten ikke var så omseggripende som sagnene om øde daler gir inntrykk av. Kanskje var pestens herjinger sterkest i tettstedene, foreslår Moseng, som for øvrig holder fast ved at det var den svarte rotta som spredde smitten.

Men nei. Denne innvending kan ikke gjelde absolutt, for da kunne ikke smitten ha fått et slikt omfang inne i landet – for eksempel i Gudbrandsdalen. Den ville ha avtatt her hvor man nå har funnet ut at svartrotta ikke kunne trives, den ville ikke nådd frem. Men pesten kom hit, for antallet ødegårder var eksakt det samme i Gudbrandsdalen som i landsgjennomsnittet – 63 prosent. Pesten nådde inn i dalene, de store og de små, i større eller mindre grad. I én av de mest avsidesliggende dalene midt inne i landet, finner vi ett av de få skriftlige vitnesbyrd om pestens herjinger hos ett enkelt individ. Her, i Vågå, på gården Hammer, trakk Magnhild Åsmundsdotter sitt siste sukk den 31. oktober 1349, står det å lese i et brev.

Folkeminnenes erindringer om Svartedauden kan nok ha forskjøvet seg, og øde daler som er forlatt i levende live kan ha blitt omgjort til øde daler som er blitt forpestet. Men ikke alltid. Det kan vi ikke gå ut i fra, og om så var, må fantasien hjelpe oss videre til å tenke igjennom hvordan overdragelsene av de mer grøderike, men forpestede brukene ble gjennomført – av mindre velstående bønder som krøp ned fra sin skrinne jord i fjellsidene. Hvordan nærmet de seg gårdene? Likene som lå der? Følte de seg som likplyndrere? Utviklet de forsvergelser som forsvarte overdragelsene? Gjorde de dette i samarbeid med den gjenlevende øvrigheta? Prestene som skulle motta jordleien? Kongen som mente at all øde jord tilhørte ham? Kompliserte spørsmål – svarene er trolig mange. 

Sagnenes fortellinger skal ikke lese bokstavelige i alle detaljene, men de har overraskende sammenfall med senere forskning også, for eksempel i sagnet som peker ut Oppdal som et sted som ble hardt rammet. Bare fem skorsteiner kom det fortsatt røyk ut av etter at pesten hadde gjort sitt, sier sagnet. Og moderne historikere finner at fallet i jordleie akkurat her var det voldsomste i hele landet – ned til fem prosent av tiden før pesten i 1349.Folket forsvant, og verdiene de skapte med dem. 

Pesten slår landet til jorden

Svartedauden er den største katastrofen som har rammet Europa, Norden og Norge. Noen land strevde mer med å reise seg etter pesten enn andre. Norge var ett av dem. Her, hvor Håkon den 5. Magnusson for femti år siden hadde arvet et rike som var det største i Norden, et rike med den frykteligste leidangen, med sine stolte kongshaller der litterære sysler, ballader og høviskhet ble dyrket til lukten av deilige krydderurter, dyre viner og fine manerer. Dette riket som var blitt bygget stein for stein – bokstav for bokstav – gjennom lover og avtaler, herjing og blodbad, allianser og adelsskap. Dette landet, der kongene hadde sett seg råd til å erstatte trehaller med steinhaller, trekirker med steinkirker, prestenes kirker med kongens egne kirker – som Mariakirken i Oslo. Der Håkon selv hadde rådd over kirkens inntekter, og der prestene var underlagt ham, ikke omvendt. Dette landet fikk en særdeles kort blomstringstid. Noregsveldets tid var over før det egentlig hadde begynt. Og mange har sett Svartedauden som årsaken til dette. Alle prestene som forsvant, all jorda som ble udyrket – det gjorde landet fattig. Men landets problemer startet litt tidligere. Landet hadde ikke fått den samme omtanken av sine konger etter Håkon og Eufemias tid.

Alle Håkon og Eufemias bestrebelser rundt arverekkefølgen til tross hadde ikke hindret at Norge begynte å vakle og vandre fra det ene fyrstedynastiet til det andre. Samtidig som Danmark og Sverige omsider klarte å skape ro rundt de uendelige naturressursene de forvaltet i så mye større omfang enn Norge – jordbruksland. 

Kilden til rikdom var så mye større i Danmark og Sverige, der jordbrukslandet foldet seg ut i endeløse sletter, og ikke krøp inn i trange daler og søkk, omringet av fjell og steinrøys, som i Norge. Da Svartedauden så kom og rev bort den arbeidskraften som hadde klart å tyne denne skrinne jorda for de ressursene som tross alt kunne utnyttes – ble det ikke mye igjen av landet selv heller. Det fantes ikke lenger en befolkning stor nok til å dyrke jorda og frembringe det overskuddet som måtte til for å drifte kirker, holde prester, fø aristokrater, underholde militære – holde oppe et selvstendig rike. 

Jordbruksproduksjonen sank, jordleien som ble betalt til kirke og konge sank, kirkene ble stående tomme – de hadde verken menighet eller prest enkelte steder – og igjen sto et skrekkslagent folk av ensomme, forlatte sjeler, som måtte starte fra null. I Oslo hadde kanskje 3000 menn jobbet i kirkens og kongens tjeneste på lønn hentet inn av jordbruksoverskuddet i form av skatter og jordleie – før Svartedauden. Etterpå var det ikke penger til halvparten av dem. Kirkene som ble stående tomme, begynte å forfalle. De ble stående som ruiner og etter hvert steinbrudd for nye byggeprosjekter. Tidlig på 1500-tallet var bare tre av Nidaros’ 14 kirker i bruk. Tre av Oslo fem middelalderkirker var også gått ut av bruk da, blant annet den største, Hallvardskatedralen.

Den skrinne jorda i Norge ble liggende i skyggen av en kongemakt som hadde blikket rettet andre steder. Etter at Håkon den 5., døde i 1319, gled Norge inn i en uklar status i union med Sverige. Hans dattersønn Magnus arvet kongemakten i både Norge og Sverige – bare tre år gammel. Ergo måtte andre styre i hans sted, og en stund ble det Ingeborg selv som regjerte, Håkon og Eufemias eneste barn, som i prinsippet kunne arve tronen selv, om hun ikke hadde født denne arveberettigede sønnen, Magnus Eriksson. Treåringen vokste til og overtok styringen av landene, men foretrakk å holde seg for det meste i de svenske delene av riket – så også den dagen ryktene om at den forferdelige pesten hadde rammet Norge nådde ham. Pesten er «overalt» i Norge, skriver han en eller annen gang høsten 1349, og ønsker å sette i gang tiltak for å hindre den i å bevege seg over grensene til Sverige, der han selv oppholder seg i havnebyen Lödöse ved Götaelven, fire mil nordøst for det som i dag er Göteborg.

            Han klarte ikke å hindre Svartedauden i å nå Sverige, også der rammet den fattig og rik – til og med kongens to halvbrødre døde i Svartedauden. De var sønnene som Ingeborg hadde fått med sin ektemann nummer to, etter at hertug Erik hadde sultet i hjel i et fangehull. Hennes ekteskap nummer to gjorde henne så upopulær blant de danske og norske adelsmenn, at hun ble kastet ut av riksstyret da Magnus var barn. Nå hadde hun ikke lenger noen kontakt med sin første sønn, som var blitt voksen og satt i Lödöse og styrte Norge derfra. Heller ikke Ingeborg levde i Norge, hun holdt til i Danmark, der mannen kom fra. Den eneste forbindelsen hun ser ut til å ha hatt til Norge, var Bygdøy – som hun hadde arvet av sin mor, Eufemia. Som et siste farvel til landet ga hun Bygdøy tilbake til minkene på Hovedøya, de som opprinnelig hadde eid godset der ute.

            Gjorde hun bot, som så mange andre etter Svartedauden? Det var en måte å gi mening til katastrofen på, å gjøre bot, blidgjøre Guds tjenere på jorden. Kirken hadde eid nesten halvparten av all jordbruksland i Norge før Svartedauden – og disse jordbruksinntektene falt drastisk etter 1349. Til mindre enn en fjerdedel.[30] Kirkens menn og institusjoner mistet også inntektene fra den såkalte tienden, det vil si en kirkeavgift på ti prosent av bøndenes produksjon. Denne tienden krympet drastisk nå da jorder og åkre lå brakk og ble til busk og kratt og beiteland. Det ble gode tider for beitedyr. Dem ble det nå flere av, i et land som hadde begynt å gro igjen. Der folk bodde spredt, der kongens menn ble mer fraværende, men kirkens menn holdt ut, kom tilbake, organiserte seg på nytt, med færre kirker, mindre menigheter – men med et større spillerom enn kongen av Sverreætten hadde gitt dem til nå. Kirken skulle reise seg igjen. Verre var det med kongemakten. Kabalene mellom kongeslektene og kongerikene i Danmark, Sverige og Norge fortsatte å bli lagt med stadig nye spilleregler, der dynastiske ambisjoner og kongerikenes tradisjoner gradvis ble løsrevet fra hverandre. Norge ble en eiendom, mer enn et kongerike. Etter at Magnus, Ingeborgs sønn hadde regjert en tid over både Sverige og Norge, ga han ett land til hver av sønnene sine. Da pesten hadde herjet landet, kom han til Norge, til Bergen, der Isabella holdt hus. Hit kom han med sine to sønner som skulle arve henholdsvis Sverige og Norge. 

Mens Magnus, Ingeborgs sønn, Eufemias dattersønn, huserte i Bergen med sine to sønner og la planer for et fremtidig styre av Norge sammen med landets stormenn som hadde kommet dem i møte for å ta del i gjenoppbyggingen, gjenopptok også befolkningen sine liv, med de tap og sorgreaksjoner, traumer og oppdrift de hadde fått utdelt her i livet. Blant dem var kanskje de tre ungene i Triungen, den ensomme mannen i Mandal, kvinnen i Kvinesdal, jenta fra Skogn som slo seg ned i Selbu, de fem husstandene i Oppdal – og Jostedalsrypa. 

Kanskje hadde overlevelsesinstinktene hennes allerede tvunget på henne et snev av tillit overfor redningsmennene som hadde fanget henne i skogholtet overfor gården der hun hadde vokst opp. Kanskje hadde hun begynt å snakke igjen, i samtaler som fikk tankene vekk fra traumatiske bilder på netthinnen. Kanskje hadde hun fått en tilknytning til noen av dem som tok seg av henne. Kanskje hadde hun fått noen favoritter blant de fremmede – et enda mindre barn, en tillitvekkende voksen, et husdyr? Noe som dro henne sakte ut av de svarte minnenes favntak og inn i dagliglivets strev. Kanskje utførte hun stumt de pliktene som også barn måtte ta del i den gangen – plukke bær, passe mindre barn, gjete husdyr, spinne og veve.

Sammen med de andre overlevende bygget hun landet igjen, skapte nye slekter, nye bygder. Hun levde i en tid historikere har valgt å kalle «Norges nedgang», blant annet som følge av at det mektige norske riket aldri skulle kunne konkurrere med Danmark og Sverige igjen. For henne var livet uaffisert av den slags kategorisering. Hun hadde opplevd det verste. Heretter var hennes liv full av oppdrift, og senere versjoner av sagnet om henne vil ha det til at hun var både velaktet og staut, og hadde mange friere.