Spartacus Forlag

Kan vi stole på hukommelsen?

Vi er helt avhengige av hukommelsen vår for å fungere. Og minnene våre gjør oss til dem vi er. Men kan vi stole på dem? Det er helt normalt å glemme lyspærene man skulle kjøpt eller navnet på naboen. Men hva når et nøkkelvitne i en rettssak husker fullstendig feil? Julia Shaw er psykolog og ekspert på hukommelsen og i Falske minner forklarer hun hvordan hukommelsen vår faktisk fungerer. Hun viser hvordan den er utstyrt med alvorlige svakheter som gjør at minnene våre lett forandrer seg. Eller enda verre, at nye og falske minner kan oppstå eller regelrett plantes i hukommelsen vår. Shaw viser at den menneskelige hukommelsen både er svikefull og imponerende raffinert. Den samler, lagrer og kobler sammen minnene på en så kompleks måte at vi knapt kan forestille oss det. Hvis vi lærer mer om hvordan hukommelsen fungerer, kan vi også lære oss å bruke den mye bedre.


Forord

Når nobelprisvinnere mottar sin pris, får de en kort tekst, omtrent like lang som en Twitter-post, som forklarer hva de har fått utmerkelsen for. Siden jeg fikk vite det, har jeg brukt det som sannsynligvis er altfor mye tid på å gå gjennom slike erklæringer på 140 tegn eller mindre, som er blitt skrevet for å beskrive den dype innflytelsen nobelprisvinnerne har hatt på verden. 

En av mine aller største favoritter oppsummerer arbeidet til Seamus Heaney, som vant nobelprisen for litteratur i 1995. Den forklarer at han fikk prisen «for å ha skapt lyrisk vakre og etisk dyptpløyende verk som opphøyer hverdagsmiraklene og den levende fortiden.» For en fantastisk formulering. Skjønnhet, etikk og historie svøpt i en følelse av undring og fanget med noen få ord. Hver gang jeg leser frasen, får den meg til å smile. 

Jeg skriver ned nobeloppsummeringene på den lille tusjtavlen på skrivebordet mitt, til inspirasjon. Jeg bruker dem i foredragene mine og prøver også å flette dem inn i skrivingen. De representerer forestillingen om at selv menneskehetens største bragder kan forklares i et enkelt språk. Denne ideen er blitt uttrykt av mange av historiens storheter – at dersom arbeidet vårt skal være betydningsfullt, må vi være i stand til å forklare det på en enkel måte. 

Jeg følger selv denne filosofien om å være sparsommelig i forklaringene, selv om dette selvfølgelig iblant kan gå på bekostning av å være utfyllende i forklaringene. Med andre ord, når jeg forklarer konsepter ved bruk av analogier, historier eller forenklinger, risikerer jeg alltid å gå glipp av nyanser i spørsmålene jeg omtaler, som i sin natur er komplekse. Spørsmålene jeg skal undersøke her, hukommelse og identitet, er begge utrolig komplekse, og i en enkeltutgivelse vil jeg ikke kunne gjøre stort mer enn å skrape i overflaten på den fantastiske forskningen som foregår i krysningspunktet mellom de to områdene. Men selv om jeg ikke kan love at jeg vil klare å fange hele det vitenskapelige bildet, har jeg et håp om å stille spørsmål som åpner en undersøkende prosess – en som griper fatt i grunnleggende gåter som sannsynligvis har gnagd i de fleste av oss helt siden vi først begynte å ta i bruk introspeksjonens gave. 

Som mange andre la jeg første merke til min egen evne til introspeksjon da jeg var liten. Jeg husker at jeg lå våken i timevis som jent­unge og var så oppslukt av tankene mine at jeg ikke klarte å sovne. Jeg lå øverst i køyesengen, presset fotsålene mot det hvite taket på rommet mitt og funderte over meningen med livet. Hvem er jeg? Hva er jeg? Hva er virkelig? Selv om jeg ikke visste det den gangen, var det da jeg begynte å bli psykolog. Spørsmålene utgjør noen av kjerneaspektene av hva det vil si å være menneske. Som jentunge hadde jeg ingen anelse om at jeg befant meg i så godt selskap når jeg ikke klarte å finne svarene. 

Selv om jeg ikke lenger har køyesengen, har jeg fremdeles spørsmålene. I stedet for å filosofere opp i taket, driver jeg nå med forskning. I stedet for å diskutere hvem jeg er med musikkbamsen min, får jeg nå diskutere det med fagkollegaer, studenter og andre som er nysgjerrige som meg. Så la oss starte vår spennende ferd gjennom hukommelsens verden ved selve begynnelsenes begynnelse, der kunnskapssøken møter indre søken. Og la oss spørre: Hva er det som gjør deg til deg?


Du-heten

Når vi definerer oss selv, tenker vi kanskje på kjønn, etnisitet, alder, yrke og voksenlivets markører som vi har oppnådd, som å fullføre utdannelsen, kjøpe hus, gifte oss, få barn eller nå pensjonsalderen. Vi tenker kanskje også på personlighetstrekk – hvorvidt vi er optimistiske eller pessimistiske, morsomme eller alvorlige, egoistiske eller uselviske. På toppen av dette, sammenlikner vi sannsynligvis også oss selv med andre. Vi driver gjerne med regelrett tilsyn av hvordan det går med Facebook-vennene eller LinkedIn-forbindelsene våre, for å se om vi klarer å henge med i svingene. Men selv om alle disse ulike beskrivelsene kan være mer eller mindre dekkende for å definere hvem du er, ligger den sanne roten av «du-heten» din nesten helt sikkert i dine personlige minner. 

Våre personlige minner hjelper oss å forstå livsløpet vårt. Det er kun gjennom mine personlige minner at jeg klarer å huske pratene jeg hadde med en av mine mest inspirerende professorer i studie­tiden, Dr. Barry Beyerstein, som lærte meg kritisk tenkning og ofte delte sine sitronkaker med valmuefrø med meg. Eller samtalene etter forelesningene med Dr. Stephen Hart, som var det første mennesket i livet mitt som oppmuntret meg til å ta en doktorgrad. Eller min mors alvorlige bilulykke for noen år siden, som lærte meg viktigheten av å uttrykke følelsene mine for menneskene jeg er glad i. Slike milepæler i menneskelig omgang er umåtelig betydningsfulle for oss, og hjelper oss å organisere historiene vi forteller om oss selv. Mer generelt kan vi si at minnene danner selve grunnsteinen i identiteten vår. De former det vi tror vi har erfart, og slikt sett også det vi tror vi er i stand til i framtiden. På grunn av alt dette, hvis vi begynner å tvile på hukommelsen vår, blir vi også tvunget til å sette spørsmålstegn ved selve fundamentet i hvem vi er. 

Ta dette tankeeksperimentet som et eksempel: Hva om du våknet en morgen og ikke husket noen ting av det du har gjort, tenkt eller lært? Ville det mennesket fremdeles være deg? Når vi forestiller oss et slikt scenario, reagerer vi kanskje instinktivt med en følelse av frykt. Vi får kanskje en umiddelbar følelse av at når vi mister hukommelsen, mister vi alt vi er, og blir etterlatt som skall av våre tidligere jeg. Hvis hukommelsen blir borte, hva blir igjen? Vi kan lett tenke oss det som utgangspunkt for en skremmende science fiction-film: «Så våknet de opp, og ingen av dem visste hvem de var.» Alternativt kan vi forestille oss scenarioet med en følelse av lettelse over at vi ikke lenger trenger å la oss begrense av fortiden, og kan begynne livet på nytt, med personligheten og våre grunnleggende mentale evner fremdeles intakte. Eller kanskje blir vi usikre ved tanken, og vipper et sted mellom de to synspunktene. 

Selv om den typen dramatisk hukommelsestap er velsignet sjelden i det virkelige livet, er hukommelsen vår likevel utsatt for et enormt utvalg av feil, forvrengninger og forandringer. Jeg håper at jeg vil klare å kaste lys over noen av dem i denne boken. Bevæpnet med forskning og en ekte nysgjerrighet, i tillegg til å krydre med en klype egne opplevelser, kommer jeg gjentatte ganger til å utfordre oss til å tenke over alt det som kan gå galt med hukommelsen. Men hvordan begynner vi egentlig å snakke om et så komplekst fenomen som hukommelsen? La oss begynne ved å kikke på to av nøkkelbegrepene i hukommelsesforskningen. 

Semantisk hukommelse, også kalt generisk hukommelse, henviser til minnet om betydninger, konsepter og fakta. Individer vil ofte være bedre til å huske visse typer semantisk informasjon, enn andre typer. For eksempel kan et menneske som er veldig god til å huske datoene for historiske begivenheter, være dårlig til å huske navnene til folk, mens et annet menneske kan ha det helt motsatt – kjempeflink med navn, men elendig med viktige datoer. I begge tilfeller dreier det seg om ulike former for semantisk hukommelse, men evnen til å utføre slike oppgaver kan variere betydelig fra individ til individ. 

Semantisk hukommelse opererer side om side med episodisk hukommelse, eller selvbiografisk hukommelse. Når du husker din første dag på universitetet, ditt første kyss, eller ferien du dro på til Cancún i 2013, er det den episodiske hukommelsen du aktiverer. Begrepet henviser til vår samling av tidligere erfaringer. Den er vårt personlige minnealbum, hjernens dagbok, vår indre Facebook-tidslinje. Episodisk hukommelse er mekanismen som holder styr på minnene som fant sted til en bestemt tid, på et bestemt sted. Å åpne tilgangen til denne formen for minner kan være som å gjenoppleve opplevelser med alle sansene. Vi kan føle tærne i sanden, solen mot huden, brisen i håret. Vi kan forestille oss lokalet vi var på, musikken, menneskene. Dette er minnene vi setter høyt, og det er dette spesifikke minnelageret som definerer hvem vi er, snarere enn hvilke fakta vi kjenner om verden. 

Dessverre er den episodiske hukommelsen vi alle støtter oss til i så stor grad, noe mange av oss misforstår veldig. Klarer vi å danne oss et bedre bilde av hvordan den faktisk fungerer, vil vi også få en bedre forståelse av hvilket sirkus den virkeligheten vi oppfatter, egentlig er. 


Leire med konsekvenser

Med en gang vi begynner å sette spørsmålstegn ved minnene våre, og andres minner, virker det mindre overraskende at vi ofte kan være uenige med venner og familie om detaljene i viktige hendelser i fortiden. Selv våre dyrebare barndomsminner kan faktisk formes og omformes som leirklumper. Og feil i hukommelsen begrenser seg ikke til de vi kan oppfatte som sårbare – de som er rammet av Alzheimer, hjerneskader eller andre merkbare svekkelser. Tvert imot, feil i hukommelsen bør betraktes som regelen, ikke unntaket. Vi kommer til å utforske dette potensielle spriket mellom virkeligheten og hukommelsen mer i dybden senere. 

På liknende vis er falske minner – erindringer som føles som minner, men ikke er basert på virkelige hendelser – noe vi erfarer hele tiden. Og konsekvensene av slike falske minner kan være svært så virkelige. Å tro på fiktive framstillinger av virkeligheten kan påvirke det meste i livene våre og potensielt skape ekte glede, ekte sorg og til og med ekte traumer. Å forstå våre mangelfulle hukommelsesprosesser kan derfor hjelpe oss til å etablere en fornemmelse av hvordan vi skal – og ikke skal – evaluere informasjonen som minnene rommer, og hvordan vi kan bruke den til å danne oss et mer presist bilde av hvem vi er. Slik er det så avgjort i min erfaring. 

I løpet av mine år som hukommelsesforsker har jeg kommet til den erkjennelsen at vi betrakter verden på dypt ufullkomne måter. Dette har i sin tur gitt meg stor respekt for den vitenskapelige metoden og samarbeidsforskningen – vitenskapens kollektive anstrengelse, som gir oss det beste håpet vi har om å klare å trenge gjennom sløret i vår ufullkomne oppfatningsevne og forstå hukommelsens indre mekanismer. Men selv med vinden fra flere tiårs hukommelsesforskning i seilene, må jeg innrømme at det sannsynligvis alltid vil herske noe tvil om hvorvidt et bestemt minne er helt til å stole på. Vi kan bare samle uavhengig, støttende bevismateriale som antyder at et minne er en mer eller mindre nøyaktig framstilling av noe som faktisk har skjedd. Enhver hendelse, uansett hvor viktig, følelsesladet eller traumatisk den kan synes, vil kunne glemmes, huskes feil eller til og med være regelrett fiktivt. 

Jeg vier nå livet til å forske på hvordan minnefeil kan oppstå, med spesifikt fokus på hvordan det er mulig å forme egne og andres minner, støpe om faktiske hendelser i fortiden og skape en fiktiv oppfatning av fortiden. Det som skiller meg fra de fleste andre forskere som driver med liknende arbeid, er formen for minner jeg generer. I løpet av noen få, vennlige intervjuer kan jeg bruke min forståelse av hukommelsesprosessen til å skape alvorlige forvrengninger i minnene til deltakerne mine. Jeg har overbevist folk om at de har begått forbrytelser som aldri har funnet sted, lidd fysiske skader de aldri har hatt, eller blitt angrepet av en hund når et slikt angrep egentlig aldri har skjedd. Det kan høres umulig ut, men det er simpelthen en nøye planlagt anvendelse av hukommelsesvitenskapen. Og selv om det kanskje kan høres en smule skummelt ut, gjør jeg det for å bidra til å oppdage hvordan alvorlige minneforvrengninger kan finne sted, et spørsmål som har særskilt betydning for rettsprosesser der vi baserer oss tungt på minnene til øyenvitner, ofre og mistenkte. Ved å skape komplekse falske minner om forbrytelser som ser og føles virkelige ut i laboratoriet, setter jeg søkelyset på de spesielle utfordringene våre mangelfulle hukommelsesprosesser skaper for rettssystemet. 

Når jeg forteller dette til folk, vil de umiddelbart vite nøyaktig hvordan jeg gjør det. Jeg skal forklare det senere i boken, men inntil videre kan jeg forsikre deg om at det ikke innebærer noen form for skummel hjernevask, tortur eller hypnose. Takket være måten vi er bygget opp på, psykologisk og fysiologisk, er vi alle i stand til huske levende minner fra hele hendelser som aldri egentlig fant sted. Og være sikre på at vi husker dem riktig. 

Falske minner vil forklare grunnprinsippene i hukommelsen vår og ta et dykk i de biologiske årsakene til at vi husker og glemmer. Den vil forklare hvordan våre sosiale omgivelser spiller en avgjørende rolle i måten vi erfarer og husker verden på. Den vil forklare hvordan selvbilder formes, og blir formet, av minnene våre. Den vil til og med forklare medias og utdannelsens rolle i vår (mis)forståelse av tingene vi tror hukommelsen er i stand til. Og den vil se i detalj på noen av de mest fascinerende, iblant nesten utrolige, feilene, forandringene og misoppfatningene som hukommelsen vår kan utsettes for. Selv om dette på ingen måte utgjør en uttømmende studie, håper jeg likevel at boken vil gi deg en tilstrekkelig oversikt over den relevante forskningen. Og kanskje vil du sitte igjen med en følelse av undring om nøyaktig hvor mye du egentlig vet om verden, og til og med om deg selv ...