GRYTØYA-TRAGEDIEN
Tidlig på morgenen 11. juli 1972 var Per Tore Kristensen ferdig på nattevakt. Det var varmt i været, og han syklet de drøyt åtte kilometerne fra flyplassområdet på Høybuktmo-en og ned til Forsvarets boligområde på Hesseng utenfor Kirkenes. I leiligheten var det allerede full fart, Øystein på fire og Rakel på nesten seks løp rundt, og kona Britt pakket de siste sakene. De tre skulle til Hamarøy på sommerferie, sammen med Per Tores søster.
Det gikk også SAS-fly fra Høybuktmoen, men billettene var dyre. Forsvarsansatte og deres familier kunne imidlertid bli med Twin Otteren fra 719-skvadronen, om det var plass. De trengte bare å skrive seg på en liste, og så ble de med når det var ledig tur. En forsikring måtte de også tegne, men den kostet ikke mange kronene. Britt og ungene hadde reist med Forsvaret flere ganger, til Oslo for å treffe venner, og til Hamarøy på ferie. Nå skulle de dra i forveien, og så skulle Per Tore komme etter med bilen når han fikk fri.
Per Tore kjørte familien opp til flyplassen, der de hadde fått beskjed om å møte opp klokken ni. Siden flyet ennå ikke hadde kommet, slo de seg ned i den militære terminalen på Høybuktmoen. Rakel var utålmodig og spurte en offiser om ikke flyet kom snart. De hadde ventet en god stund da Twin Otteren landet og takset bort til den sivile terminalen, og de fikk beskjed om å bevege seg bort dit. Per Tore ble med inn i flyet for å hjelpe ungene på plass og spenne på dem sikkerhetsseler. Så sa han farvel til kona og barna.
Per Tore Kristensen venter fortsatt på en beklagelse fra forsvaret – 50 år eter ulykken.
Samme formiddag var flygerne Knut Støre og Per Hetty på vei til Kirkenes i en annen Twin Otter fra 719-skvadro-nen i Bodø. De var på tur med landbruksminister Thorstein Treholt og et lite pressekorps; ministeren skulle se på de store skogbrannene i området. Det var usedvanlig varmt disse sommerdagene, og på Finnmarksvidda og på russisk side av grensen herjet flere skogbranner. Over Seidafjellet møtte de det motgående flyet som nylig hadde tatt av fra Høybuktmoen og skulle videre på ruten for å ta opp flere passasjerer. Støre og Hetty tok radiokontakt. Etter en kort samtale med kollegene sa Per Hetty: «Han hørtes ikke god ut, majoren.» Knut Støre måtte si seg enig, den grøtete stemmen var ikke til å ta feil av. Majoren var skvadronsjefen deres, major og flyger Sverre Knutsen, og allerede på Banak hadde de hørt at det hadde vært fest på messa kvelden før.
På Bardufoss var Edvin Schlechter ferdig med sin ferie på Brandskognes, sammen med kona Aud og sønnen Jan Victor på tre år. Tidligere somre hadde han jobbet på Bardufoss, men nå var den unge ingeniørstudenten og vingesersjanten beordret til flystasjonen i Bodø. Til høsten skulle han gjøre ferdig diplomoppgaven på NTH, og da ville han treffe igjen Aud og Jan Victor i Trondheim. Aud var på jobb i Helgas butikk denne dagen og hadde for sikkerhets skyld ringt til Brandskognes for å sjekke at Edvin var våken og klar til å nå flyet. På flyplassen satt ventende passasjerer i gresset, og Edvin slo av en prat med en kollega fra flyteknisk skvadron på Bardufoss før han gikk om bord.
Atten minutter over tre var Twin Otteren i lufta over Bardufoss og fløy vestover, i retning Sørreisa og Solbergfjorden. Flyet skulle til Bodø, men kapteinen hadde bestemt seg for å gjøre en privat tjeneste for en kamerat på veien: Han skulle fly innom Stokmarknes lufthavn på Skagen med en påhengsmotor som han hadde tatt med fra Lak-selv. Som skvadronsjef kunne han selv autorisere endringen i ruteplanen.
Klokken 15.26 meldte flyet, med kallesignal Twinnie 02, til kontrolltårnet på Bardufoss og sa at de var over Solbergfjorden. Klokken 15.38 fikk kontrolltårnet i Bodø en oppkalling via radio: «Bodø control – Twinnie 02 – do you read.» Flygelederen oppfattet ikke hvem som kalte, og svarte derfor: «Station calling Bodø – say again.» De hørte ikke noe mer. Klokken 15.43 ringte de fra Stokmarknes til kontrolltårnet i Bodø og spurte om de hadde hørt noe. Bodø sa at de hadde hørt noe, men ikke fått kontakt. Stokmarknes sa at de hadde prøvd å kalle på flyet, men ikke fått svar.
På Sandsøya nordøst for Grytøya satt samtidig ekteparet Anne-Lise og Bjarne Olsen ved kjøkkenbordet og spiste middag sammen med Bjarnes foreldre da de så flyet over Selskjærene. «Det var da veldig så lavt det flyet for», sa en av dem, og Bjarne beregnet høyden over havet til å være omtrent 40 meter, sett i forhold til skjærene. Så forsvant flyet inn Kvern sundet, og de mistet det av syne inne i tåka. De var overrasket over at et passasjerfly gikk så lavt og så ustødig. Kanskje flygeren om bord hadde fått et illebefinnende? Anne-Lise så på klokken, den var ti over halv fire.15
Brynjulf Lauritzen var i båten sin ikke langt fra Vestnes på Bjarkøya, rett nord for Grytøya, da han hørte en svak flydur fra øst. Et fly kom til syne, kanskje bare 30 meter over havet, før lyden ble vesentlig kraftigere og flyet begynte å stige. Brynjulf fulgte med på flyet i noen sekunder før det forsvant inn i tåkehavet. Så hørte han et drønn, etterfulgt av det som lød som et ras nedover fjellsiden. Han gjorde seg ferdig med fortøyningsarbeidet han holdt på med og dro i land for å kontakte lensmannen. Det var slåttetid, og folk på gårdene rundt var midt i middagspausen. Kanskje var han den eneste som hadde sett – eller hørt – hva som skjedde.16
Lauritzen kontaktet lensmannen i Bjarkøy, som igjen ringte til redningssentralen i Bodø og fortalte hva Lauritzen hadde sett. I Bodø hadde man ikke hørt mer fra Twinnie 02 og antok at det hadde landet på Stokmarknes flyplass, Skagen. Der hadde man imidlertid stengt flyplassen og gått hjem, uten å melde fra om at Twinnie 02 ikke hadde kom-met dit. Helikoptre ble kalt ut fra Andenes, Bardufoss og Bodø.
Nå var 719-skvadronens flygere Knut Støre og Per Hetty på vei tilbake fra Finnmark med sin Twin Otter, og på turen sørover hadde været og sikten blitt dårligere. Mellom Bardufoss og Bodø bestemte de seg for å fly høyt, over været. Underveis ble de kontaktet av tre helikoptre som ikke fikk forbindelse til kontrollsentralen i Bodø. De ble bedt om å gi beskjed om at de tre ikke kom seg gjennom Tjeldsundet på grunn av været. Støre og Hetty lurte på hvor helikoptrene skulle, men videreformidlet beskjeden. Tilbake på flyplassen i Bodø ble Støre møtt av en kjenning fra fallskjermklubben, som spurte om de hadde hørt noe mer om den savnede Twin Otteren.
«Nei, er det en Widerøe-maskin?» spurte Knut Støre. Han visste at de andre flyene fra 719-skvadronen skulle vært på bakken for lengst.
«Nei, det er én av deres.»
Det gikk kaldt nedover ryggen på Støre.
På Grytøya hadde redningsmannskaper etablert leir på Vestnes på Bjarkøya, med utsikt rett over sundet til Grytøya og fjellet Litjetussen. På gårdene rundt stilte de opp og bi-dro, med både mat og husly, til redningsleiren som raskt økte i størrelse utover kvelden. Folk fra området stimlet sammen for å finne ut hva som hadde skjedd. Lensmannen samlet en liten patrulje som kunne begynne å undersøke området. Da tåka letnet noe, tok de båt over til Grytøya og fortsatte opp mot Litjetussen og til utkanten av havaristedet. Brynjulf Lauritzen ble med patruljen som kjentmann.
Politiet så at de ville trenge klatrere i den bratte og løse fjellsiden, og Røde Kors i Svolvær ble bedt om å stille med en klatregruppe. De var nokså ferske på fjellredning, men visste at noen erfarne klatrere fra Oslo befant seg i Lofoten. De kontaktet dem, og de sa seg villige til å stille. Litt før halv ti på kvelden meldte helikopterflyger Knut Winther- Hansen at de hadde funnet flyet; det hadde gått rett inn i fjellveggen og rast nedover fjellsiden. Politibetjent Ola Olsen meldte utpå kvelden at patruljen som var dratt over med båt, hadde sett ulykkesstedet, men kom seg ikke helt fram. Samtidig bestemte redningsledelsen at pressen skulle avvises fra området, men at dette ikke skulle formidles offentlig.
Klatregruppen fra Lofoten ble flydd til Svolvær, og der ble de plukket opp av en Sea King som fløy dem til Grytøya. De visste bare at en Twin Otter hadde flydd inn i et fjell, og at det hadde vært 17 mennesker om bord.
