Spartacus Forlag

Frisk nok!

Ingen medisinske tiltak har hatt større betydning for menneskers overlevelse enn vaksiner.Den aller første vaksinen vi kjenner til, var en ekte mikrobe, koppevirus. Kopper ga dødelige epidemier med jevne mellomrom. For å beskytte mot sykdommen plasserte man fersk sårvæske med virus i et lite sår i huden


Vaksiner


Ingen medisinske tiltak har hatt større betydning for menneskers overlevelse enn vaksiner.


Hva er en vaksine?


Vaksine er en behandling av kroppen som forbereder immunforsvaret på hva som kan komme av infeksjoner.


Jukseinfeksjon


Det passer godt å tenke på vaksine som en jukseinfeksjon. Vaksinen er fremmed, men er ikke farlig for kroppen. Like fullt får den immunforsvaret til å reagere som om den er begge deler. Vaksinen får det tilpassede immunforsvaret til å lage antistoffer og immunceller som kan hindre den aktuelle mikroben i å spre seg og gjøre skade om den skulle komme inn i kroppen.

  Den aller første vaksinen vi kjenner til, var en ekte mikrobe, koppevirus. Kopper ga dødelige epidemier med jevne mellomrom. For å beskytte mot sykdommen plasserte man fersk sårvæske med virus i et lite sår i huden. Folk hadde flere steder i verden blitt klar over at slik behandling (som ble kalt poding) beskyttet mot å få de fryktede «koppene». Når behandlingen virket så bra, skyldtes det nok den lille mengden virus og også at det skjedde gjennom huden, mens smitten vanligvis kom via luftveiene.

  At poding med kukopper gjorde samme nytte som poding med selve koppene, ble allment kjent i begynnelsen av 1800-tallet. Siden kukopper kalles «vaccinia», etter ordet «vacca» eller ku på latin, fikk jukseinfeksjon med kukopper betegnelsen «vaccine». Siden har ordet blitt brukt på enhver form for jukseinfeksjon. Immunologer kaller behandlingen for immunisering. Det er utvilsomt mer presist enn «vaksine», som strengt tatt er «kukoppebehandling».


Et element av fare


For at en vaksine skal få immunforsvaret til å reagere, må det være med et element av fare. Immunforsvaret skal beskytte kroppen mot fare. Hvis vaksinen ikke oppfattes som «farlig», vil det heller ikke skje noe. For immunforsvaret er fare alt som kan true kroppens enhet.

  En vaksine som faktisk inneholder en mikrobe, er ideell for å få immunforsvaret til å reagere. Infeksjon med en mikrobe er en av de største truslene kroppen står overfor, og immunforsvaret har tallrike måter å gjenkjenne denne trusselen på.

  Mikroben inneholder fremmed arvestoff. Immunforsvaret oppdager det. Mikroben inneholder fremmede proteiner. Immunforsvaret merker det. Mikroben inneholder ukjente molekyler. Immunforsvaret får med seg det også. Når immunforsvaret erfarer disse nye og ukjente molekylene, på samme tid som egne celler skades, er det åpenbart behov for å reagere.

  Vaksiner som ikke inneholder faresignaler som naturlig følger med en mikrobe, må inneholde hjelpestoffer for å virke. Det skal jeg snart komme tilbake til.



Hvordan virker en vaksine?


Alt immunforsvaret gjør for å stanse en infeksjon i kroppen, skjer også når man får en vaksine. Forskjellen er at immunforsvaret ikke møter motstand fra vaksinen. 

Jukseinfeksjonen forsøker ikke å lure seg unna immunforsvaret. Det blir ingen katt og mus-lek mellom mikroben og immunforsvaret som forlenger infeksjonen og gjør at vi merker at immunforsvaret jobber for oss.

  Siden immunforsvaret reagerer på vaksinen, kan vi få symptomer som likner på dem vi får ved en infeksjon. Kroppen kan bli litt varm, trøtt og øm. Det kan bli litt vondt, rødt og varmt på stikkstedet. Reaksjonene varer kun én dag eller to. Jukseinfeksjonen gir ikke immunforsvaret noen grunn til å fortsette å sende signaler til hele kroppen om at det er fare på ferde.


En immunreaksjon utløses


I lymfeknutene i nærheten av der vaksinen ble satt, vil immunforsvaret fortsette å jobbe med jukseinfeksjonen en tid til. Det blir som krisehåndteringen etter en alvorlig ulykke i samfunnet. Det er påkrevd å lære av det som har skjedd og være bedre forberedt om noe liknende skjer igjen. 

  I lymfeknutene vil celler fra det tilpassede immunforsvaret reagere på de fremmede proteinene fra vaksinen. Noen av immuncellene som reagerer på akkurat de proteinene som finnes i vaksinen, vil vokse og dele seg og bli mange. En del av disse cellene vil lage antistoffer mot mikroben som jukse-infeksjonen skal minne om.


Produksjon av antistoffer


Når immunforsvaret har begynt å lage antistoffer mot en mikrobe, fortsetter produksjonen i lang tid. Hvor lenge er avhengig av flere forhold. Hvis mikroben ga en alvorlig infeksjon som det tok tid å stanse, fortsetter produksjonen av antistoffer lenge etterpå, eventuelt livet ut. I 2005 undersøkte man 90-åringer, som var barn i 1918 da spanskesyken herjet. De hadde fremdeles antistoffer mot det influensaviruset som var årsak til pandemien.

  Antistoffer er spesielt stabile proteiner. Ikke desto mindre vil de, som øvrige molekyler i kroppen, brytes ned over tid, sånn omtrent tre måneder. Nyfødte er derfor bare beskyttet av mors antistoffer de første månedene av livet. Når 90-åringer fortsatt har antistoffer mot spanskesyken, viser det at de ennå har immunceller som kan lage disse antistoffene. Slike immunceller, som lever i mange år etter den opprinnelige infeksjonen, kalles hukommelsesceller.

  Gode vaksiner, gode jukseinfeksjoner, må også sikre at immunforsvaret lager hukommelsesceller mot mikroben. Siden immunforsvaret raskt avblåser reaksjonen etter en liten jukseinfeksjon, må man gjenta behandlingen én eller to ganger for at immunforsvaret skal utvikle langvarig immunologisk hukommelse.

  Hele prosessen med å aktivere immunceller i lymfeknutene så de lager antistoffer mot vaksinen, tar omtrent to uker. Det er derfor vaksiner gis med minst to ukers mellomrom og gjerne mer.


Produksjon av drepeceller


Uten immunceller som kan finne virus også når de skjuler seg inne i kroppens celler, vil immunforsvaret aldri oppnå å kvitte seg med viruset. Skal vi bli kvitt et virus, er slike drepeceller avgjørende. En ekte infeksjon av kroppens egne celler vil der-for også føre til at det tilpassede immunforsvaret masseproduserer immunceller som kan drepe de virusinfiserte cellene.

  En effektiv vaksine mot virus må også gi oss mange immunceller som rett og slett kan drepe cellene som er infisert med mikroben. Drepecellene dreper ved at én enkelt drepe-celle knytter kontakt med én enkelt virusinfisert celle. Mens de er bundet sammen, lager drepecellen hull i cellemembranen til den syke cellen. Så sprøyter drepecellen inn et giftstoff som får den syke cellen til å begå selvmord. Jo mer vaksinen likner på en virusinfeksjon, jo større sannsynlighet er det for at immunforsvaret lager drepeceller mot infeksjonen.

  Også drepeceller kan leve lenge i kroppen etter en infeksjon. Disse hukommelsesdrepecellene, som delvis oppholder seg i lymfeknuter og milt og delvis i vevet, slår til om mikroben kommer tilbake. Det er derfor vi sjelden eller aldri merker noe mer til mikroben, selv om den skulle dukke opp på nytt. Infeksjonen blir stanset av hukommelsesceller og antistoffer nærmest før den har kommet i gang.


Trenet immunforsvar


Vaksiner får altså det tilpassede immunforsvaret til å lage antistoffer, drepeceller og hukommelsesceller som kan lage enten mer antistoffer eller drepe på nytt. I tillegg kan vaksiner også ha mer generell effekt.

  Immunologer har inntil nylig ment at immunologisk hukommelse var forbeholdt det tilpassede immunforsvaret. Det er blant annet fordi mange av cellene i det medfødte immunforsvaret produseres fortløpende i beinmargen. De lever i noen dager og beskytter kroppen hvis farer truer. Ellers forsvinner de like rolig og fredelig som de kom. Nå er immunologene i ferd med å endre oppfatning. Også det medfødte immunforsvaret har en form for hukommelse for tidligere hendelser. Det gjør at de som har fått visse typer vaksiner, er beskyttet mot de aktuelle mikrobene, men også mot andre årsaker til sykdom og død.

  Under koronapandemien ble det spekulert på om BCG-vaksinen, som tidligere var en del av det norske barnevaksinasjonsprogrammet og som skal beskytte mot tuberkulose, også ga en viss beskyttelse mot alvorlig covid-19-syk-dom.10 Tilsvarende ser det ut til at noen vaksiner gir mer redusert barnedødelighet enn det som er direkte knyttet til redusert dødelighet av den aktuelle sykdommen.

  Også i laboratoriet har forskere funnet ut at medfødte immunceller oppfører seg annerledes etter å ha blitt utsatt for én bestemt mikrobe. De reagerer raskere og mer virkningsfullt også mot andre mikrober. Det er akkurat som om de skulle ha lært noe generelt etter det første møtet med mikroben.

  Fenomenet kalles for «trenet immunitet». Konkret hvordan det virker og hvor lenge, vet vi foreløpig lite om. «Treningen» kan ha sammenheng med hvordan arvestoffet i immuncellene (og i stamcellene til immuncellene i beinmargen) får varige merkelapper etter å ha vært i bruk én gang.


Hvilke typer vaksiner finnes?


Vaksiner kan lages på mer enn én måte. Noen er tradisjonelle, andre er moderne. Uansett hvordan vaksinen lages, må den inneholde en beskjed om fare som kroppen kan oppfatte. 


Levende vaksine


Den aller første vaksinen vi kjenner, koppepoding, var en levende vaksine. Det var den virkelige mikroben som ble podet inn i kroppen i en liten mengde på et uvanlig sted. Det ga en begrenset infeksjon på stikkstedet, som ikke var mer omfattende enn at immunforsvaret klarte å hanskes med det. Deretter var man immun mot koppene for resten av livet. Den neste vaksinen vi fikk, var kukopper, en slektning av koppeviruset, så å si. Den ga en ufarlig infeksjon hos mennesker og varig immunitet også mot kopper.

  I begge tilfellene var vaksinen en levende mikrobe, altså en ekte infeksjon. Når det likevel er riktig å kalle dette for jukseinfeksjon, er det fordi den levende mikroben ble plassert inne i kroppen på kontrollert vis og i en liten mengde.

  Det var den franske kjemikeren Louis Pasteur som i 1865 erfarte at man kan beskytte individer mot infeksjon ved å bruke svekkede mikrober som ikke gir sykdom, men som ellers likner til forveksling på den «ekte» mikroben.

  Hans oppdagelse ble startskuddet for intens forsknings-aktivitet for å finne metoder til å svekke mikrober så de kunne bli brukt som vaksine. Tatt i betraktning av hvor stor interessen har vært for å lage svekkede mikrober som kan brukes som vaksine, har det vært få ganger denne strategien har resultert i en virksom vaksine.

  Likevel er flere av vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet slike svekkede, men levende mikrober: meslinger, kusma og røde hunder. «Levende» vil i denne sammenhengen si at mikroben kan infisere celler og kopiere seg selv, men den mangler evne til å gjøre oss syke. Den kan ikke sette i gang katt og mus-leken med immunforsvaret, som er kjennetegnet på en infeksjonssykdom.


Drept vaksine


Immunforsvaret trenger ikke levende mikrober for å reagere. Det er nok at noe er fremmed. Alternativet til en levende, svekket mikrobe, er derfor en drept mikrobe. Også Louis Pasteur benyttet seg av dette, selv om han neppe var klar over skillet mellom levende og drept vaksine.

I første halvdel av 1900-tallet var utbrudd av poliomyelitt et økende helseproblem. Barn kunne våkne en morgen og ha mistet førligheten i en del av kroppen. Lammelsene var ofte varige. Sykdommen skyldes et tarmvirus, som iblant ga denne skaden på muskelnervene.

Penger ble samlet inn i USA for å lage en vaksine mot poliomyelitt. Flere strategier ble fulgt. Den første som lyktes, var forskeren og virologen Jonas Salk. Han fant ut hvordan polioviruset kan drepes og brukes som vaksine. Etter at Salks vaksine ble innført, forsvant poliomyelitt som problem i løpet av få år. Den neste som lyktes, var legen Albert Sabin. Han laget et svekket poliovirus, som kun ga lokal infeksjon i tarmen, uten lammelsene. Sabins vaksine ble testet ut i Sovjetunionen, i form av sukkertøy med svekket poliovirus. Resultatene var oppsiktsvekkende gode.

Begge typer poliovaksine er fortsatt i bruk i ulike deler av verden. Levende poliovirus gir best beskyttelse. Immunforsvaret møter vaksinen i tarmen, på samme sted i kroppen som der infeksjonen eventuelt vil komme. Det gjør at immunreaksjonen blir best mulig rettet mot den mulige kommende faren.

Levende poliovirus som vaksine innebærer også en liten risiko for at vaksineviruset kan endre seg tilbake til et farlig virus. I land som Norge, der polio ikke lenger er noe stort problem, bruker vi derfor drept vaksine. Den vaksinen beskytter ikke mot infeksjon med poliovirus, men den beskytter mot lammelsene, de fryktede bivirkningene av infeksjonen.


Del av en mikrobe


En beskyttende immunreaksjon mot en mikrobe retter seg bare mot deler av mikroben. Det gjør at en god vaksine kan lages ved å bruke kun en del av mikroben.

Tetanusvaksinen er ett eksempel. Tilsvarende som for difteri, er det giftstoffet som bakterien lager, som gir tetanus eller stivkrampe. Antistoffer som nøytraliserer giften, er nok til å unngå sykdommen. Tetanusvaksinen inneholder derfor en inaktivert form av giften og ikke andre deler av mikroben.

Hepatitt B er et annet eksempel. Her er det ett av pro-teinene fra viruskappen som er vaksinen. Denne vaksinen, som kom i 1981, ble først laget ved å isolere virusproteinet fra blodet til personer med kronisk hepatitt B-infeksjon. Få år etter ble vaksinen den første som ble laget ved å benytte genteknologi. Genet for hepatitt B-overflateproteinet ble satt inn i gjærceller. Fra 1986 har hepatitt B-vaksinen blitt laget ved at virusproteinet har blitt produsert i gjær og ikke i pasienter.

Andre vaksiner som bare inneholder en del av mikroben, er blant annet meningokokk- og pneumokokkvaksinene, som beskytter mot henholdsvis hjernehinnebetennelse og lungebetennelse. De fleste av covid-19-vaksinene består også bare av en del av mikroben.


Hjelpestoffer


For at vaksiner skal virke bra nok, er mange av dem tilsatt et hjelpestoff, en adjuvans. Akkurat hvordan hjelpestoffet virker, var lenge ukjent. Nå vet vi at adjuvans bidrar med faresignalet immunforsvaret er avhengig av for å reagere godt nok på vaksinen. En slik adjuvans er aluminiumsalt eller alum. Alum har vært brukt i vaksiner siden 1920-årene. Da ble det tilfeldigvis observert at utfelling av difteritoksin med alum ga mye bedre antistoffproduksjon etter vaksinasjon. Man trodde først at effekten av alum var å lage et «depot» på injeksjonsstedet, slik at vaksinen ble frigjort til immunforsvaret over en lengre tidsperiode. Nå vet vi at alum alene aktiverer det medfødte immunforsvaret og lager en liten betennelse på injeksjons-stedet. Immunforsvaret oppfatter alum som noe fremmed. Stoffet kan altså gi det avgjørende faresignalet for at vaksinen skal få immunforsvaret til å lage antistoffer.

Vaksiner som består av levende eller svekkede mikrober, inkluderer allerede «adjuvans», siden virusets arvestoff gir faresignalet immunforsvaret trenger for å starte en  betennelse.


Antivaksine-kampanjer


Skepsis til vaksiner er like gammelt som vaksinene selv. Det er lett å anta at det er bakvendt å injisere noe i en frisk kropp som skal beskytte mot en sykdom man ennå ikke har. Når sykdommen i tillegg heller ikke rammer andre, siden vaksinasjon har gjort sykdommen sjelden, er det forståelig at man spør om det virkelig er påkrevd å ta vaksiner lenger. Og det har hendt at vaksiner er fjernet fra det nasjonale vaksinasjonsprogrammet fordi sykdommen er utryddet eller har blitt så sjelden at vaksinasjon har liten hensikt. I 1976 ble det slutt på å vaksinere mot kopper i Norge. Siden 2009 blir BCG-vaksine mot tuberkulose kun tilbudt barn og unge i Norge med tilknytning til land der sykdommen er vanlig.


Et alminnelig argument mot vaksiner er at det er en unaturlig måte å bli immun på. Det er bedre for immunforsvaret å møte den «ekte» mikroben enn bare å bli tilbudt en liten bit av den. Denne oppfatningen gjelder i særdeleshet meslingviruset, der skepsis til vaksinen begrunnes med at det gir bedre helse å få meslinger enn å ta vaksinen.

Da meslingvaksinen ble innført i Norge og Europa på slutten av 1960-årene, førte det til en drastisk nedgang i barnedødelighet som ikke bare skyldtes meslinger.13 I 2019 publiserte to forskningsgrupper uavhengig av hverandre resultater som viste at barn som får meslinger, mister en stor del av den immunologiske hukommelsen også for andre infeksjoner og vaksiner som de har hatt fram til da.14,15 Det stemmer altså ikke at man får bedre immunforsvar av å få de «ekte» me-slingene. Det snarere tvert imot.

Det er et paradoks at jo mer vellykket vaksinasjon er i å kontrollere utbredelsen av en sykdom, jo større blir skepsisen mot å la seg behandle med en forebyggende injeksjon mot en sykdom man ikke lenger møter i hverdagen.

Covid-19-pandemien har vist oss at vi kan bli rammet av livstruende infeksjoner vi ikke har et effektivt immunforsvar mot. Den eneste sikre veien ut av en pandemi er fortest mulig å lage en vaksine som beskytter mot alvorlig sykdom, og som helst også stopper smittespredningen.

Vaksinene som nå inngår i vaksinasjonsprogrammet, be-skytter mot sykdommer som kan ha dødelig utgang (difteri, kikhoste, meslinger, meningokokker, haemofilus influenzae, rotavirus), som kan gi alvorlig forløp med livsvarige skader (polio, røde hunder, meslinger) eller et forkortet liv som følge av kreft eller organsvikt (hepatitt B, papillomavirus).

Om man velger at ens eget barn ikke skal vaksineres mot disse sykdommene, vil det trolig gå bra med barnet likevel, forutsatt at de aller fleste ellers sier ja til vaksinene. Barnet som ikke er vaksinert, vil nemlig i de fleste tilfeller være beskyttet av at de som er rundt barnet, er immune. Det kalles flokkimmunitet. Det innebærer at om én person blir smittet, er det minimal mulighet for å smitte andre, siden det ikke er noen i nærheten som er mottakelige.

Det finnes barn som av gode grunner ikke er vaksinert. De er for unge eller de kan ha immunsvikt, kreft eller allergi som gjør vaksinasjon umulig eller virkningsløs. Disse barna blir beskyttet gjennom flokkimmunitet, men det fungerer bare dersom mange nok er vaksinert. Hvor høy andel som må være vaksinert, er avhengig av hvor smittsom sykdommen er. Meslinger er så smittsomt at mer enn 95 prosent av oss må være vaksinert for at vi skal ha flokkimmunitet.

Som samfunnsborgere og medlemmer av et fellesskap aksepterer vi å gi avkall på litt personlig frihet. Til gjengjeld får vi tilnærmet gratis helsehjelp når vi blir alvorlig syke. Ved å godta å bli vaksinert, bidrar man til å beskytte andre gjennom flokkimmunitet. Det kan komme godt med hvis en selv eller noen man er glad i får svekket immunforsvar og ikke lenger er immun mot vanlige infeksjonssykdommer.



Anne Spurkland er professor i medisin og forsker innenfor autoimmune sykdommer og molekylær immunologi. Gjennom Covid-19-pandemien har hun i mediene forklart vanskelige ting på en enkel måte for folk flest. For sitt formidlingsarbeid mottok Spurkland nylig Formidlingsprisen fra Universitetet i Oslo i 2021.