Folk flest er gode
DEN SANNE HISTORIEN OM FLUENES HERRE
Menneskene er dyr, sa kongene. Syndere, sa prestene. Egoister, sa både økonomene og biologene. I flere århundrer har vestlig kultur tatt utgangspunkt i at mennesket er fordervet. Og når vi antar at folk flest er onde, gjør vi også dårlige politiske og økonomiske valg. Men hva om vi hele tiden har tatt feil?
Da jeg begynte å skrive denne boka, innså jeg at det var én historie jeg ikke kom utenom.
Utgangspunktet: en ubebodd øy i Stillehavet. Et fly har styrtet. Rundt tjue britiske skolegutter overlever og priser sitt eget hell. Stranden, skjellene, vannet – det er som om de har havnet i en guttedrøm. Og på toppen av det hele: Det finnes ingen voksne der. Allerede første dag innfører guttene et slags demokrati. En av dem, Ralph, velges til leder. Han er the golden boy, gruppens John F. Kennedy: fysisk sterk, karismatisk, kjekk. Handlingsplanen hans har tre punkter. Nummer én: ha det mest mulig moro. Nummer to: overleve. Nummer tre: sende opp røyk for å varsle passerende skip.
Det er bare det første punktet de lykkes med. De fleste guttene vil heller leke og fråtse enn å passe på bålet. Jack, en kraftig bygd gutt med rødt hår, jakter helst på svin. Etter som tiden går, blir han og vennene hans stadig mer likeglade. Og akkurat idet et skip passerer, har de forlatt sin post ved bålet.
«Du bryter reglene», roper Ralph forarget. Jack trekker på skuldrene. «Spiller det noen rolle?» «Regler er det eneste vi har!» Da mørket faller på, vokser angsten for et dyr som skjuler seg på øya. Men det egentlige dyret finnes inni guttene. De maler seg i ansiktet og kaster klærne. Behovet deres for å klype og sparke og bite vokser stadig. Mens alt dette skjer, er det én gutt som holder hodet kaldt, Piggy. Han har fått tilnavnet fordi han er tykkere enn de andre. Han har astma og briller, han kan ikke svømme. Piggy er fornuftens stemme, men ingen hører på ham. «Hva er vi?» spør han fortvilet. «Mennesker? Eller dyr? Eller villmenn?»
Flere uker senere går en britisk offiser omsider i land. Da er øya en rykende ruin. Tre barn, blant dem Piggy, er døde. «Jeg hadde forventet at en gruppe britiske gutter ville ha oppført seg bedre», skjenner offiseren. Ralph, en gang leder for de veloppdragne barna, bryter ut i gråt. «Ralph gråter for uskyldens endelikt», leser vi, «for mørket i menneskenes hjerte ...»
Historien er oppdiktet fra ende til annen. Den oppsto i hodet til en britisk lærer ved navn William Golding i 1951. «Hadde det ikke vært en god idé», spurte han kona si en dag, «om jeg skrev en historie om noen gutter som skyller i land på en øy, for å vise hvordan de egentlig ville ha oppført seg?»
Det skulle etter hvert bli solgt titalls millioner eksemplarer av Fluenes herre. Boka ble utgitt på mer enn tretti språk og ble en av de største klassikerne på 1900-tallet. I etterkant er det ikke vanskelig å skjønne suksessen. Golding viste, slik ingen før ham hadde gjort, hva mennesket er i stand til. «Selv om vi blir født som et ubeskrevet blad», skrev han i det første brevet sitt til forlaget, «ligger det i vår natur å spolere det.» Eller som han senere bemerket: «Mennesket produserer elendighet slik en bie produserer honning.»
Tidsånden bidro naturligvis også: I begynnelsen av 1960-årene stilte den oppvoksende generasjon spørsmål om grusomhetene som hadde funnet sted under andre verdenskrig. Var Auschwitz et unntak, eller bor det en nazist i oss alle? Med Fluenes herre antyder William Golding sistnevnte, og han hadde dermed en bestselger i boks. Den innflytelsesrike kritikeren Lionel Trilling hevdet av romanen skapte en «mutasjon i kulturen».Etter hvert vant også Golding Nobels litteraturpris for sine samlede verker, som den svenske komiteen beskrev som «realistisk fortellerkunst» som klart og tydelig «belyser den menneskelige tilstand i verden i dag».
I våre dager er Fluenes herre blitt til noe mer enn en roman. Historien er selvfølgelig oppdiktet, noe som plasserer den i den skjønnlitterære avdelingen på biblioteket. Men boka har likevel blitt til det fremste eksempelet på fernissteorien. Golding var den første som våget å skrive en realistisk barnebok. Ikke noe sentimentalt sprøyt om et hus på prærien eller en liten prins.
Nei, dette var en ordentlig historie om hvordan barn egentlig er.
Jeg husker godt da jeg leste boka første gang, som tenåring. Jeg husker hvor nedslått den gjorde meg, og at jeg ble gående og tenke på den lenge etterpå. Jeg tvilte ikke et sekund på Goldings menneskesyn. Først mange år senere, da jeg leste boka på nytt, var det noe som skurret. Jeg fordypet meg i biografien om William Golding, og oppdaget at han var et plaget menneske. Alkoholisert. Depressiv. Slo barna sine. «Jeg har alltid skjønt nazistene», innrømmet Golding, «for jeg er akkurat slik av natur, jeg også.» Og han hadde skrevet Fluenes herre «delvis ut ifra en forstemmende selvinnsikt». Forfatteren var ikke spesielt opptatt av andre mennesker. Biografen hans bemerker at han ikke engang tok seg bryet med å stave navnet riktig på folk han kjente. «Menneskets natur, og da mener jeg ‘Mennesket’ med stor M», skrev Golding, «ble viktigere for meg enn å møte faktiske mennesker.»
Har noen forsker noensinne undersøkt hva barn faktisk ville ha gjort på en ubebodd øy, undret jeg.
Jeg skrev et essay der jeg sammenlignet Fluenes herre med funnene innen moderne vitenskap og konkluderte med at barn trolig ville ha reagert helt annerledes. «Det finnes ikke et fnugg av bevis», siterte jeg biologen Frans de Waal, «for at barn ville ha oppført seg på den måten.»
Men da artikkelen ble publisert, var det mange lesere som var skeptiske. Jeg hadde tatt utgangspunkt i forskning på barn som var hjemme, på skolen eller på sommerleir, og ikke besvart det egentlige spørsmålet: Hva gjør barn når de er alene på en øde øy?
Da startet jakten på det ekte Fluenes herre.
Sannsynligheten for at et universitet har gått med på å etterlate barn helt alene i villmarken i flere måneder i strekk, har selvfølgelig aldri vært særlig stor. Ikke engang i 1950-årene. Men kanskje har det en gang skjedd ved et ulykkestilfelle, tenkte jeg? I forbindelse med et forlis av noe slag? Jeg skrev inn noen enkle søkeord. «Kids shipwrecked.» «Real life Lord of the Flies.» «Children on an island.» De første resultatene var omtaler av en begredelig britisk realityserie fra 2008, der barn ble spilt ut mot hverandre. Men etter en times tid fant jeg en obskur blogg, der følgende historie ble fortalt:
«One day, in 1977, six boys set out from Tonga on a fishing trip. [...] Caught in a huge storm, the boys were shipwrecked on a deserted island. What do they do, this little tribe? They made a pact never to quarrel.»
Ingen kilder var oppgitt. Etter et par timers leting oppdaget jeg at historien kom fra den berømte anarkisten Colin Ward, som omtalte den i boka The Child in the Country (1988). Ward henviste i sin tur til en rapport som var skrevet av den italienske politikeren Susanna Agnelli, for en eller annen internasjonal kommisjon.
Dermed la jeg ut på leting etter denne rapporten. Og jeg hadde flaks: Et lite, britisk antikvariat var i besittelse av et eksemplar, to uker senere hadde jeg den i hus. Jeg leste raskt gjennom rapporten, og på side 94 fant jeg historien.
Seks gutter, alene på en øy. Jeg fant den samme formuleringen, de samme detaljene, men heller ikke denne gangen noen kilder.
Kanskje jeg kunne spørre Agnelli hvor hun hadde kommet over historien, tenkte jeg, men så fant jeg ut at hun døde i 2009. Hvis det virkelig hadde skjedd, måtte det finnes artikler om det fra 1977. Da var kanskje guttene fremdeles i live. Jeg lette og lette, i det ene arkivet etter det andre, men fant ingenting.
Noen ganger trenger man litt flaks. En dag skrev jeg inn feil årstall i et avisarkiv. Snart satt jeg og gravde meg gjennom 1960-årene. Og dét viste seg å være nøkkelen, for årstallet 1977 i Agnellis rapport var en tastefeil.
Plutselig fant jeg den, en artikkel fra 6. oktober 1966, i den australske avisen The Age. Overskrift: «SUNDAY SHOWING FOR TONGAN CASTAWAYS». Artikkelen beskrev seks gutter som tre uker tidligere var blitt oppdaget på den lille øya ‘Ata, sør for Tonga, en øygruppe i Stille- havet. Den australske skipperen Peter Warner hadde reddet dem fra øya etter at de hadde tilbrakt over et år der. Han hadde til og med kontaktet et TV-selskap for å få dem til å lage en reportasje om det de hadde opplevd.
«Det blir allerede ansett som en av havets klassikere», konkluderte avisen.
Jeg hadde hundrevis av spørsmål. Var guttene fremdeles i live? Kunne jeg klare å finne den TV-reportasjen? Nå hadde jeg i alle fall navnet på kapteinen, Peter Warner. Levde han fortsatt? Og i så fall, hvordan finner man noen som er godt oppi årene og som bor på den andre siden av kloden?
Da jeg søkte videre på kapteinens navn, fikk jeg meg enda en overraskelse. I en nyere publikasjon av Daily Mercury, et bitte lite nyhets- skriv fra et område i Mackay i Australia, fant jeg en artikkel med følgende overskrift: «MATES SHARE 50-YEAR BOND». Det sto et lite fotografi ved siden av, to smilende menn. Den ene hadde lagt armen om den andre. Artikkelen begynte slik:
«Innerst på en bananplantasje ved Tullera, i nærheten av Lismore, sitter to usannsynlige venner [...]. Mennene har glade øyne og en gnistrende energi som man kanskje ikke ville ha forventet av folk på deres alder. Den eldste er 83, sønn av en rik industrimann. Den yngste er 67 og et naturbarn.»
Hva de het? Peter Warner og Mano Totau. Hvor de kjente hverandre fra? En øde øy.
En morgen i september dro vi, kona mi Maartje og jeg. Vi hadde leid en bil i Brisbane, på østkysten av Australia, og nå satt jeg temmelig nervøs bak rattet. Jeg var engstelig fordi jeg måtte kjøre på venstre side av veien (og fordi jeg hadde strøket fem ganger under oppkjøringen). Men særlig fordi jeg snart skulle møte en av nøkkelfigurene i denne viktige historien.
Drøye tre timer senere var vi fremme. Det lå virkelig in the middle of nowhere, et sted hvor ikke engang Google Maps fant veien. Men der satt han, utenfor et lite hus langs en grusvei: kaptein Peter Warner, mannen som for femti år siden hadde reddet seks barn.
Før jeg forteller Peters historie, er det et par ting du må vite om ham. I seg selv er nemlig livet hans verdt en film. Peter er yngste sønn av Arthur Warner, som i 1930-årene var en av de rikeste og mektigste mennene i Australia. Arthur Warner eide et gigantisk imperium, Electronic Industries, som på den tiden dominerte det australske radiomarkedet.
Det var meningen at Peter skulle følge i farens fotspor, i stedet rømte han hjemmefra da han var sytten. Han la ut på havet, ut på eventyr. «Jeg ville heller slåss mot elementene enn mot folk», mintes han senere.
I årene som fulgte, seilte Peter på de syv hav. Han reiste fra Hongkong til Stockholm, fra Shanghai til Sankt Petersburg. Da han vendte tilbake fem år senere, kunne den fortapte sønn vise frem et svensk skipperbevis. Men faren var ikke spesielt imponert, og nå forlangte han at sønnen skulle lære seg noe nyttig.
«Hva er enklest å studere?» spurte Peter. «Bokføring», løy Arthur. Etter fem år med kveldsskole fikk Peter omsider tatt eksamen. Men selv om han gjøv løs på oppgavene i farens bedrift, lengtet han tilbake til havet. Så snart det var mulig, dro han til Tasmania, ble bare med ut på en av sine egne fiskebåter. Slik hadde det seg at han vinteren 1966 fikk audiens hos kongen av Tonga. Peter ville fange kreps på kongens territorium, noe Hans Høyhet – Taufa‘ahau Tupou IV – var sterkt imot.
Skuffet dro Peter tilbake til Tasmania. Han tok en lang omvei, utenfor kongens territorium, for å forsøke å fange kreps der. Og det var da han oppdaget den. En bitte liten øy ute i det asurblå havet.
Den het ‘Ata. Her hadde ingen skip kastet anker på år og dag, visste Peter. For hundre år siden hadde det bodd folk der, men en beksvart dag i 1863 hadde det dukket opp et slaveskip i horisonten, og befolkningen ble ført bort. Siden den gangen hadde ‘Ata ligget øde – det var en forbannet og glemt øy.
Denne dagen var det imidlertid noe underlig med øya. I kikkerten kunne Peter se at deler av de grønne klippene var svidd. «I tropene er det uvanlig at det begynner å brenne helt uten videre», fortalte han oss et halvt århundre senere. «Så jeg bestemte meg for å ta en nærmere kikk.» Da de kom til vestsiden av øya, hørte Peter utkikken rope. «Jeg kan høre noen!» skrek en i mannskapet. «For noe tull», ropte Peter tilbake, «det er bare sjøfuglene.» Men så fikk han øye på en gutt i kikkerten. Naken. Med hår ned til skuldrene. Den ville fremtoningen spratt ned fra klippene og dukket under vann. Andre gutter fulgte etter, de hylte og skrek av sine lungers fulle kraft.
Peter ga mannskapet beskjed om å lade våpnene. I Polynesia var det vanlig å dumpe de verste forbryterne på avsidesliggende øyer.
Den første gutten kom svømmende. «Jeg heter Stephen», ropte han på perfekt engelsk. «Vi er seks stykker, og vi tror vi har vært her i femten måneder.»
Peter trodde slett ikke på dem. Da guttene hadde kommet seg om bord, fortalte de at de var elever ved en britisk kostskole i Nuku‘alofa, hovedstaden på Tonga. Maten på kostskolen hadde vært så vond at de en dag hadde besluttet å leie en båt, og så hadde de råket ut for storm.
For en dårlig historie, hadde Peter tenkt. Med toveis-radioen tok han kontakt med Nuku‘alofa. «Jeg står her med seks barn», sa han til operatøren, «jeg skal gi deg navnene, så kan du kanskje kontakte skolen og sjekke om de er elever der.»
«Standby», lød det i den andre enden. Det gikk tjue minutter, så kom svaret. (Da Peter fortalte oss om dette øyeblikket, ble øynene hans fuktige igjen.)
«En beveget operatør kom på linjen. ‘Dere har funnet dem’, ropte han, ‘vi hadde gitt opp å lete etter guttene. Det er allerede blitt holdt minnestund for dem. Men dere har funnet dem!’»
Jeg spurte Peter om han hadde hørt om Fluenes herre.
«Ja, den har jeg lest», sa han og lo. «Men dette er en ganske annen historie!»
De neste månedene forsøkte jeg så nøyaktig det lot seg gjøre å rekon- struere hva det var som hadde skjedd på den lille øya ‘Ata. Peter, som nå nærmet seg de nitti, viste seg å ha en utmerket hukommelse. Jeg kontrollerte minnene hans opp mot andre kilder, og alt stemte.
Min viktigste kilde fant jeg et par timers kjøretur unna. Mano Totau, som hadde vært femten år på dette tidspunktet, nærmet seg nå sytti. Han regnet fremdeles kapteinen blant sine beste venner. Et par dager etter at vi møtte Peter, tok han hjertelig imot oss på sitt loslitte verksted i Deception Bay, litt nord for Brisbane.
Det egentlige Fluenes herre tok til i 1965, fortalte Mano.
Hovedpersonene var de seks guttene fra den strenge kristne St. Andrew’s kostskole i Nuku‘alofa. Den eldste gutten var seksten, den yngste tretten. De hadde én ting til felles: De holdt på å kjede vettet av seg. Guttene lengtet etter å oppleve noe og ikke bare pugge til prøver. De ville ut på havet, ikke være på skolen.
Slik oppsto tanken om å rømme. Guttene ville til Fiji, en øygruppe som lå tusen kilometer unna, eller kanskje til og med til New Zealand. «Mange andre barn på skolen visste om det», fortalte Mano, «men de trodde vi tullet.»
Guttene hadde ett problem: De hadde ingen båt. De bestemte seg til slutt for å «låne» seilbåten til Taniela Uhila, en fisker ingen av dem likte. De brukte ikke noe særlig tid på å forberede seg til reisen. Barna tok med seg to sekker bananer, et par kokosnøtter og et lite stormkjøkken. Ingen kom på å ta med sjøkart, for ikke å snakke om kompass. Erfarne seilere var de heller ikke. Bare David, den yngste, visste hvordan man styrte en båt («derfor ville de så gjerne ha meg med», fortalte han senere). Reisen begynte bra. Da kvelden falt på, var det ingen som la merke til at en liten seilbåt forlot havna. Det var fint vær. Det blåste en mild bris over den rolige sjøen.
Men den natten begikk guttene en alvorlig feil: De sovnet. Et par timer senere våknet de, men da slo vannet allerede inn over dem. Det var mørkt. Rundt seg kunne de bare se skummende, hvite bølger. Guttene heiste seilet, men det ble revet i stykker av vinden. Så brakk roret. «Når vi kommer hjem», flirte Sione, den eldste, «må vi fortelle Taniela at båten hans er akkurat som ham. Gammel og humørsyk.»
I dagene som fulgte, var det lite å le av. «Vi drev rundt i åtte dager», mintes Mano senere. «Uten mat. Uten vann.» Guttene prøvde å fiske. De samlet litt regnvann i de uthulte kokosnøttene og fordelte det rettferdig seg imellom: én slurk om morgenen, én slurk om kvelden. Sione prøvde å få i gang stormkjøkkenet for å koke saltvann, men det glo- varme apparatet veltet og forårsaket en stor brannskade på beinet hans.
Men så, den åttende dagen, dukket en hildring opp i horisonten. Det var land. En liten øy. Ikke et tropisk paradis med hvite strender og vaiende palmetrær, men en diger, bratt steinmasse som stakk 350 meter opp fra havet.
Øya ‘Ata er fremdeles et ubeboelig sted. Det oppdaget en livskraftig spanjol for et par år siden. Han skulle organisere «skipbrudd-opple- velser» for rike mennesker med underlige lyster og bestemte seg for å undersøke om ‘Ata kunne passe til en slik ekspedisjon. Deres beste mann holdt bare ut i ni dager. Da en journalist spurte ham om de hadde tenkt å ekspandere til disse klippene, svarte han resolutt.
«Aldri. Den øya er altfor voldsom.»
Barna var av en annen oppfatning. «I tiden før vi ankom øya», skrev kaptein Peter i memoarene sine, «hadde guttene organisert et lite samfunn, de hadde kjøkkenhage, uthulte trestammer som de kunne samle vann i, et treningssenter med pussige vekter, en badmintonbane, hønsehus og et permanent ildsted, alt dette ved hjelp av fingerferdighet, et gammelt knivblad og en hel del besluttsomhet.»
For å ta det siste først: Etter utallige forsøk lyktes det Stephen, som senere skulle bli ingeniør, å lage ild ved hjelp av to trestykker. Der guttene i det oppdiktede Fluenes herre begynte å krangle om ilden, lot guttene i det egentlige Fluenes herre aldri denne flammen slukne igjen. Ikke på over et år.
Barna ble enige om å arbeide sammen to og to, og satte opp et stramt tidsskjema. To jobbet i kjøkkenhagen, to lagde mat og to holdt utkikk. Noen ganger kranglet de, men når det skjedde, gikk de bare hver til sitt en stund. Den ene til den ene siden av øya, den andre til den andre siden, til de fikk kjølt seg ned. «Etter cirka fire timer lot vi de som kranglet, møte hverandre», fortalte Mano senere. «‘Greit, og så sier dere unnskyld’, sa vi da. Og på den måten fortsatte vi å være venner.»
Guttene begynte og avsluttet hver dag med sang og bønn. En av dem, Kolo, lagde en slags gitar av drivved, to halve kokosnøtter i tillegg til seks ståltråder fra den ødelagte båten, og Peter har instrumentet fremdeles.
Kolos musikk hjalp ungene med å holde motet oppe.
Og det trengte de virkelig. I sommermånedene regnet det nesten ikke, og de holdt på å bli gale av tørst. Guttene bygde en flåte som de prøvde å komme seg vekk fra øya med, men den ble slått i stykker av bølgene. Og under enda en voldsom storm falt et stort tre ned på hytta deres.
En dag gikk det riktig galt: Stephen skled, falt ned fra en klippe og brakk et bein. Guttene steg forsiktig ned etter ham og hjalp ham opp igjen. De forbandt beinet med greiner og blader. «Du trenger ikke bekymre deg», sa Sione og lo. «Vi skal gjøre arbeidet ditt, mens du bare kan ligge der som selveste kong Taufa‘ahau Tupou!»
Søndag 11. september 1966 ble guttene reddet. På det tidspunktet var de i strålende form.
Senere ble guttene undersøkt av den lokale legen, dr. Posesi Fonua, som lot seg forbløffe over de muskuløse kroppene deres og Stephens bein som hadde grodd aldeles perfekt. Men historien var fortsatt ikke over. Da de ankom Nuku‘alofa, ventet politiet på guttene. Man ville kanskje ha forventet at politimennene var overlykkelige: Seks savnede sønner hadde returnert etter halvannet år. Men nei: De steg om bord i Peters båt, pågrep guttene og kastet dem i fengsel. For ja, de hadde jo faktisk «lånt» båten til Taniela Uhila for femten måneder siden, og han var fortsatt rasende. Heldigvis hadde Peter en plan. Han innså at historien om dette skipbruddet var det perfekte Hollywood-manus. Seks barn alene på en øy – folk kom til å snakke om det i årevis. Peter hadde dessuten kontakter i TV-bransjen. Som regnskapsfører for farens bedrift drev han blant annet med filmrettigheter.
Peter visste derfor hva han måtte gjøre. Fra Tonga ringte han sjefen for Channel 7 i Sydney. «Dere kan få de australske rettighetene hvis du gir meg de globale», sa han. «Så får vi disse guttene ut av fengselet og får filmcrewet deres til å følge dem tilbake til øya.» Deretter oppsøkte Peter Uhila og ga ham 150 pund for den gamle båten. Guttene ble løslatt – under forutsetning av å skulle samarbeide for å få i stand denne filmen.
Et par dager senere ankom folkene fra Channel 7 med et gammelt DC-3 som hadde én flyvning til Tonga per uke. «Ut fra flyet kom tre av disse TV-typene», sa Peter og flirte til Maartje og meg. «I byklærne sine og med spisse sko.»
Da hele selskapet ankom ‘Ata sammen med de seks guttene, hang TV-folka over relingen og spydde. Verre var det at de ikke kunne svømme. «Ta det med ro», sa Peter, «disse guttene kan lære dere det.» Kapteinen rodde de skjelvende mennene inn mot land. «Her må dere gå av.»
Da Peter fortalte oss om dette, femti år senere, fikk han nok en gang tårer i øynene – denne gangen av latter. «Så jeg jaget dem ut av båten, og de australske TV-folka begynte å synke. Guttene måtte dykke ned etter dem, slepe dem med seg gjennom bølgene og få dem opp på stranden.»
Deretter måtte de klatre opp på klippene, og det tok dem resten av dagen. Da de endelig hadde kommet seg opp, var TV-crewet fullstendig utslitt. Dokumentaren over ‘Ata skulle da heller ikke bli noen suksess. Den var dårlig filmet, og en stor del av 16mm-filmen gikk tapt. Det ble bare en halvtime igjen. «Eller egentlig», sa Peter, «tjue minutter pluss reklame.»
Da jeg fikk høre om Channel 7-dokumentarfilmen, begynte jeg å lure på om den fortsatt lot seg oppdrive. Peter hadde den ikke. I Nederland kontaktet jeg et byrå som har spesialisert seg på å finne og restaurere gamle opptak. Men hvor mye de enn lette, var den ikke å oppdrive. Heldigvis kunne Peter sette meg i kontakt med en annen filmskaper, Steve Bowman, som hadde oppsøkt guttene i 2006.
Steve var frustrert over at historien om de seks guttene ikke hadde fått mer oppmerksomhet. Dokumentarfilmen hans var aldri blitt sendt, siden distributøren hans hadde gått konkurs. Steve var så grei å dele de ubearbeidede intervjuene av guttene med meg, satte meg i kontakt med den eldste skipbrudne, Sione, og av alle ting: Han fortalte meg at han hadde det eneste eksemplaret av den opprinnelige 16mm-dokumentaren til Channel 7.
«Kan jeg se den?» spurte jeg Steve. «Selvfølgelig», svarte han.
Og så satt jeg der – noen måneder etter at jeg hadde lest på en obskur blogg om seks barn fra Tonga, og så på opptak fra 1966 på laptopen min. «Jeg heter Sione Fataua», slik begynte det. «Fem klassekamerater fra St. Andrew’s College og jeg ble skylt i land på denne øya i juni 1965.»
Gleden var enorm da guttene vendte tilbake til familiene sine på Tonga. Nesten alle de ni hundre innbyggerne på øya Ha‘afeva sto og ventet på dem. «Så snart den ene festen var over», sier en kommentatorstemme på Channel 7-dokumentaren fra 1966, «begynte forberedelsene til den neste.»
Peter ble en nasjonal helt. Snart kom det invitasjon til ny audiens hos Taufa‘ahau Tupou IV. «Takk for at du reddet seks av mine undersåtter», sa kongen, «er det noe jeg kan gjøre for deg?»
Kapteinen trengte ikke å tenke seg om særlig lenge. «Ja visst! Jeg vil gjerne komme og fange kreps i disse farvannene og etablere en bedrift her.»
Kongen ga sin tillatelse. Peter dro tilbake til Sydney, der han sa opp jobben i bedriften til faren og fikk bygget et nytt skip. Så hentet han inn de seks guttene slik at han kunne gi dem det de i utgangspunktet hadde søkt: en sjanse til å utforske verden. Sione, Stephen, Kolo, David, Luke og Mano ble mannskap på Peters nye fiskebåt. Navnet på båten? «ATA».
Dette er det egentlige Fluenes herre. Og det viser seg å være en rørende historie. Det er en historie det
burde skrives sanger og romaner om, teaterstykker og storfilmer. Men historien er fullstendig ukjent.
Mens William Golding leses den dag i dag, er det ingen som har hørt om guttene fra ‘Ata. Golding anses til og med av TV-historikere som en slags inspirasjonskilde til TV-skjermens mest populære sjanger: reality-TV.
Premisset for denne typen programmer – fra Big Brother til Temp- tation Island – er at folk oppfører seg som dyr så snart de slippes fri. «Jeg leste Fluenes herre gang på gang», uttalte en gang vedkommende som står bak suksessen Survivor. «Jeg leste den da jeg var tolv, enda en gang da jeg var tjue, enda en gang da jeg var tretti, og så en gang til da vi laget programmet.»
Sjangerens mor er MTVs The Real World. Siden 1992 har hver episode begynt med en deltaker som sier: «Dette er den faktiske historien til sju fremmede [...]. Se hva som skjer når folk slutter å være hyggelige med hverandre og begynner å opptre mer realistisk.»
Lyge, bedra, krenke og såre – hver gang fremstilles dette som «realistisk» og «sant». Men de som har satt seg inn i hvordan slike program- mer lages, blir rystet over mengden bedrag som er påkrevd for å bringe frem det verste i mennesket. Kandidatene blir løyet for, skjenket fulle og spilt ut mot hverandre.
Det amerikanske programmet Kid Nation plasserte en gang førti barn sammen i en forlatt by i New Mexico i håp om at de skulle gyve løs på hverandre. Det skjedde ikke. «De fikk til stadighet problemer, for vi gikk for godt overens», mintes en av deltakerne, «og da måtte de komme på noe vi kunne krangle om.»
Du kan kanskje si: Ja ja, hva spiller det vel for rolle? Folk skjønner jo at det er underholdning.
Men historier er sjelden bare historier. Ofte virker de som et nocebo. Psykolog Bryan Gibsons nye forskning viser at folk kan bli mer aggres- sive av å se på TV-programmer bygd på Fluenes herre-konseptet. Sammenhengen mellom barn som utsettes for brutale bilder, og aggresjon senere i livet er sterkere enn sammenhengen mellom asbest og kreft, eller mellom kalsiuminntak og beinmasse.
Enda tydeligere er effekten kyniske historier har på vårt verdensbilde. Britiske forskere oppdaget at jenter som ofte så på reality-TV, hevder at man må være slem og løgnaktig for å komme seg opp og frem her i verden. «De som forteller historien om en kultur behersker menneskets atferd», uttalte medieviter George Gerbner en gang.
Det er kort sagt på tide med en ny historie.
Det egentlige Fluenes herre er en historie om vennskap og lojalitet, en historie som viser hvor mye vi kan tåle om vi bare står sammen. Det er selvfølgelig bare en enkeltstående historie. Men hvis vi skal la millioner av tenåringer lese Fluenes herre, la oss da også fortelle historien om den gangen da barn faktisk ble skylt i land på en øde øy. «Jeg brukte deres historie om overlevelse i samfunnsfagundervisningen», fortalte læreren til de seks guttene på St. Andrew’s-skolen på Tonga. «Elevene mine ville alltid høre mer.»
Og Peter og Mano? De fortsatte å holde kontakten. Drar man til bananplantasjen ved Tullera, like ved Lismore, finner man dem der. To smilende gamle menn, med armene om skuldrene på hverandre. Den ene sønn av en forretningsmagnat, den andre et naturbarn. Venner for livet.
Etter at kona mi hadde tatt bilde av Peter, romsterte han litt rundt i skapet sitt. Så ga han meg en tykk bunke A4-ark: Det var memoarene hans, skrevet til barna og barnebarna.
Jeg leste den første setningen. «Livet har lært meg mangt», sto det der, «også at man alltid må se etter det gode og det positive i folk.»
