Europas mødre

Det viser seg at Europas fedre og Europas mødre har vandret etter ganske forskjellige mønstre. Hva forteller det om fortidens kjønnsroller og vårt samfunn i dag? Når oppsto patriarkatet, og kan vi egentlig si hvorfor?

NEANDERTALERNE VANT FØRSTE RUNDE

Da vi gjorde vår entré, forsvant de andre: Det lille dvergmennesket Homo floresiensis, som var en meter langt, hadde hode på størrelse med en grapefrukt og bodde på øya Flores i det nåværende Indonesia; det like småvokste Homo luzonensis, som levde på øya Luzon på Filippinene; det såkalte denisovamennesket, som levde i store deler av Asia og Oseania; og neandertalerne, som fantes i Europa og deler av Asia. 

   Alle er i dag døde. Alle unntatt vi. 

   De klarte å utvandre fra Afrika til nye verdensdeler og leve der i hundretusenvis av år. Istider kom og istider gikk, men de overlevde.

Helt til vi dukket opp. 

Da var det ikke plass til noen andre.

Vi vet ikke nøyaktig hvor neandertalernes gren oppsto. Det kan ha vært i Afrika, men like gjerne i det vestlige Asia eller Europa. DNA-resultater tyder på at deres gren ble skilt fra vår for rundt 650 000 år si-den. De eldste funnene av tidlige neandertalere er blitt gjort i en grotte i Spania, Sima de los Huesos, og er datert til omkring 430 000 år siden.

Noen ganger forsvant neandertalerne fra et område, for eksempel når klimaet ble ekstra kaldt i visse perioder av istiden. Men etter noen årtusener kom de tilbake og koloniserte samme område igjen. Og slik holdt de på i flere hundre tusen år. 

   Vi vet at neandertalerne levde på kjøtt fra dyr som de jaktet på, men at de også spiste planter (som i og for seg kan ha ligget i byttedyrenes tarmer). De hadde minst like stor hjerne som vi hadde, regnet i kubikkcentimeter, var litt kortere av vekst, men kraftigere bygget og fysisk sterkere. 

   Deres åndsliv – i den grad de hadde evne til det som kalles abstrakt tenkning – har vært gjenstand for opphetede debatter mellom forskere. 

   En del forskere i dag og spesielt den populærvitenskapelige pressen vil gjerne framheve neandertalernes mentale kapasitet. Noen gan-ger kan det minne om renspikket neandertalaktivisme. «Neandertalerne var ikke så dumme som det er blitt påstått.» Men den typen debattinnlegg polemiserer mot et vitenskapelig bilde som i realiteten ikke har eksistert på mange tiår. I dag er alle som arbeider på feltet, innforstått med at neandertalere hadde høy kapasitet på mange om-råder. De klarte jo å overleve i Europa ti ganger lenger enn det vi har gjort så langt. 

   De begravde helt sikkert sine døde med ritualer av ulike slag. Men ett påstått funn fra grotten Shanidar i det irakiske Kurdistan, der de påstås å ha utsmykket en grav med blomster, er i dag avfeid. Pollenrestene fra blomster som ble funnet, har snarere kommet flytende med vannstrømmer. 

   Brukte neandertalerne smykker? Funn fra franske grotter tyder på det. 

   Mange av funnene som gjerne blir trukket fram i debatten, har imidlertid fått nye forklaringer med nyere forskning. Tidsbestemmelse ved hjelp av karbondatering og andre metoder har utviklet seg og er blitt mer presis.

   Og enda viktigere – det er etter hvert blitt slått fast at slike som oss kom til Europa mye tidligere enn det man har trodd før.

Nøyaktige grenser er altså vanskelige å trekke, men ett budskap er at vår egen art, Homo sapiens, har eksistert i mer enn 300 000 år. I Jebel Irhoud i det nåværende Marokko har forskere funnet fossiler fra flere individer som av utseende er veldig like oss. De hadde litt større tenner, hodeskallen var litt mer avlang og ikke fullt så avrundet bak

– men ellers så de ut omtrent som oss.

   Allerede for et par hundre tusen år siden forekom representanter for Homo sapiens – mer eller mindre like oss – i ulike deler av Afrika og helt ned til sørspissen av kontinentet i det nåværende Sør-Afrika. 

   Fungerte disse tidlige sapiens mentalt akkurat som oss? Kanskje ikke helt. Den avvikende hodeskallen med det flatere bakhodet hos individene i Jebel Irhoud tyder på at deres hjerne hadde en noe annerledes form, og kanskje også funksjon. 

   Vår utvikling til dagens mennesker ser ut til ha skjedd skrittvis. Det er også hva nye genetiske observasjoner tyder på. 

   Vi ser ut til å ha oppstått som en miks – en fusjon – mellom minst tre ulike menneskegrupper fra ulike deler av Afrika. 

   I perioder levde slike menneskegrupper isolert fra hverandre, når Saharas ørkener og ekvators regnskoger var umulige å trenge gjen-nom. I andre perioder kunne de møtes og blande seg med hverandre igjen. 

   Ny forskning viser at klimaet og nedbøren i Afrika endret seg, akkurat som i Europa, etter hvert som istider kom og gikk. I noen perioder var Sahara grønn steppe og savanne, med sjøer og vassdrag å drikke fra, planter å spise og byttedyr å jakte på. Da var det lett for mennesker å leve der og å vandre over savannen. Regnskogene endret seg også i størrelse i takt med istidene.

   Det er blitt gjort mange forsøk – ikke minst av turistmyndighetene i ulike land – på å peke ut menneskets «urhjem», for eksempel i regioner av Kenya, Sør-Afrika eller Botswana. Men moderne viten-skap gir ingen støtte til slike påstander. Basert på fossile beinrester og DNA kan vi bare slå fast at menneskehetens opprinnelseskontinent er Afrika. Vår egen art Homo sapiens oppsto sannsynligvis også der, men det østlige middelhavsområdet kan man heller ikke se bort fra i den sammenhengen. 

   I 2019 ble det publisert et funn fra grotten Apidima på Peloponnes i det sørlig Hellas som tyder på at vi fantes i Europa allerede for 210 000 år siden. 

   At Homo sapiens levde i det nåværende Israel for omtrent 120 000 år siden, er ukontroversielt og har vært klarlagt lenge. Der er det funnet utvetydige spor, inkludert flere menneskelige skjeletter fra grottene Skhul og Qafzeh. Det finnes også et nyere israelsk funn, fra grotten Misliya, av en overkjeve som dateres til rundt 180 000 år siden. 

   Påstander om tidligere besøk av mennesker av vår type i områder mye lenger unna Afrika er det derimot blitt satt spørsmålstegn ved, og de er blitt motbevist av nyere undersøkelser. 

   Det er usannsynlig at mennesker som oss vandret hele veien bort til det østlige Asia og Oseania på et så tidlig stadium. Om det likevel var tilfellet, ser ikke disse pionerene ut til å ha etterlatt noe merkbart genetisk avtrykk hos oss som lever i dag.

Den viktige ut-av-Afrika-hendelsen, som virkelig satte sine DNA-spor i arvemassen hos oss som lever i dag, fant sted for omtrent 55 000 år siden. Da forlot noen mennesker vårt afrikanske fødselskontinent. Alle vi som har våre røtter i verdensdelene Europa, Asia, Australia, Oseania og Amerika, stammer fra den lille gruppen.

   Ulike typer DNA-analyser peker i samme retning. 

Vi har DNA fra mennenes Y-kromosomer, som går i arv fra far til sønn og følger direkte farslinjer, noe som er temaet for Peter Sjölunds og min bok «Svenskene og deres fedre». 

   Vi har blandet DNA, såkalt autosomalt DNA eller kjerne-DNA, som gir informasjon om slektninger av begge kjønn. 

Vi har såkalt mitokondrielt DNA, DNA som går i arv fra mor til barn og dermed følger direkte morslinjer. 

   Alle mennesker i hele verden kan følge sin direkte morslinje til-bake til en kvinne som levde et sted i Afrika for omtrent 200 000 år siden. Populært kalles hun «Eva». Altså ikke den bibelske Eva, som lyttet til slangen og spiste av kunnskapens forbudte frukt, men en mer vitenskapelig variant, «Mitokondrie-Eva». Denne Eva har på ingen måte vært den første kvinnen i arten Homo sapiens. Men hennes linje er den som har overlevd. Hun er alle nålevende menneskers eldste felles urmor i våre direkte morslinjer.

   Hvis vi følger «Eva»s linje framover i mange generasjoner av døtre, ser vi at de fleste grener ble værende i Afrika, men at en liten kvist vandret ut fra opprinnelseskontinentet og etter hvert ga opphav til befolkninger i andre verdensdeler. 

Det første som skjedde på terskelen ut av Afrika, var at vi støtte på neandertalerne, og at det forekom sex mellom artene. 

   Etter mer enn 600 000 år på separate stier hadde vi rukket å bli ganske ulike, både fysisk og mentalt. 

   Utvilsomt konkurrerte vi om de samme ressursene. Høyst sann-synlig møtte vi hverandre med mistenksomhet, kanskje direkte fiendtlighet. 

   Ikke desto mindre hendte det at menn og kvinner fra de to gruppene fikk barn sammen.

   Forskere kan si det med sikkerhet, for det framgår av vårt DNA. Vi som har vårt opphav i Europa, Asia, Australia, Oseania og Amerika, har et par prosent neandertal-DNA i arvematerialet vårt på grunn av slike møter. Også mennesker fra Afrika bærer på neandertal-DNA, om enn i mindre omfang, siden folkevandringer senere har gått til-bake til opprinnelseskontinentet vårt. 

   At vi fikk barn med neandertalerne, ser ikke ut til å ha vært så vanlig. Det kan ha skyldtes at de to gruppene mislikte og unngikk hverandre, og at seksuelle møter var sjeldne. En annen forklaring kan være at vi var så biologisk ulike at det sjelden ble etterkommere som overlevde i det lange løp. 

   De siste funnene tyder på at noen få eller enkeltstående krysninger av neandertalere og mennesker – sannsynligvis i Midtøsten-traktene i en begrenset periode for rundt 54 000 år siden – kan forklare alle DNA-sporene som ses i nålevende menneskers arvemasse. 

   Men DNA-spor av neandertalere er også blitt funnet hos menneskegrupper som senere har dødd ut, så helt unikt var det nok ikke med slike krysninger.

Visse gener som inngikk i arven fra neandertalerne, hadde vi definitivt nytte av. De hadde jo rukket å tilpasse seg det harde miljøet i istidens Europa i flere hundre tusen år, mens vi var nyankommet fra vesentlig varmere breddegrader i Afrika. I Europa må vi ha stått overfor nye utfordringer, som andre smittestoffer, svakere sol, kaldere klima og kanskje mer ujevn tilgang på mat. 

   Mange av genene vi arvet fra neandertalerne, er blitt bevart helt fram til våre dager. Det dreier seg framfor alt om gener som har med immunforsvaret å gjøre. Ett av disse genene har nylig vist seg å være uventet aktuelt, siden det øker risikoen for å bli veldig syk av covid-19, men på den annen side beskytter mot hiv.

   I vår neandertalarv inngår også gener som påvirker evnen til å ta opp fett og karbohydrater fra maten, og egenskaper i hår og hud, deriblant pigmenter. De har trolig vært gode å ha i vår europeiske tilværelse. 

   Andre gener som inngikk i arven fra neandertalerne, forsvant med en gang, i løpet av fem generasjoner, ifølge nye analyser av fossile funn. De arveanleggene var direkte negative for vår overlevelse og vår evne til å få barn. 

   Det er framfor alt snakk om gener som påvirker hjernen. Og om gener som påvirker menns testikler.

Man kan spekulere over om sex med neandertalere var frivillig eller ikke. I eventyrfortellingen Hulebjørnens klan gjør forfatteren Jean M. Auel et stort poeng av at det dreide seg om voldtekt. Hovedpersonen, sapiensjenta Ayla, havner hos en gruppe neandertalere der lederens sønn Broud voldtar henne gang på gang (og alltid bakfra, på sjim-pansers vis). 

   På mange måter har Jean M. Auel vært en visjonær. Hun sørget for å omgi seg med framstående forskere som rådgivere, og med deres hjelp og sin egen fantasi traff hun riktig på veldig mange måter. Primært i spørsmålet om hvorvidt det faktisk forekom hybrider av neandertalere og mennesker – der kom hun de vitenskapelige resultatene tre tiår i forkjøpet. 

   Vi vet jo at neandertalerne var fysisk sterkere som individer. En sapienskvinne som traff på en neandertalmann, ville hatt enda vanskeligere for å forsvare seg enn under en voldtekt i dag. Men en sapiensmann ville ikke så lett ha kunnet prøvd seg på en neandertalkvinne mot hennes vilje. 

   Det er faktisk et mønster i DNA-resultatene som kan tyde på at hybridbarna hadde neandertalfar snarere enn sapiensfar. Det dreier seg om andelen av X-kromosomer sammenliknet med resten av DNA-et.

   Det er imidlertid også en annen forklaring som skal kunne forklare både andelen av X-kromosomer og at mange testikkelgener ser ut til ha forsvunnet så plutselig. 

   Det dreier seg om hybrider, og den flytende grensen mellom arter. Noen ganger kan to nær beslektede grupper få felles avkom. Som for eksempel hester og esler. Avkommet deres kalles muldyr eller mules-ler, avhengig av om hesten eller eselet har vært faren. Hannmuldyr og hannmulesler er alltid sterile, men hybrider av hunnkjønn kan i sjeldne tilfeller få egne føll. 

   I menneskenes og neandertalernes tilfelle kan det ha vært slik at hybridgutter der den ene forelderen var neandertaler, hadde kraftig redusert evne til selv å få barn. 

   Det burde forklare hvorfor det nesten utelukkende var hybridjentene som førte arven fra neandertalere videre.

Ispedd en liten mengde neandertal-DNA bega små grupper av mennesker seg bort fra Midtøsten og ut i verden. Noen vandret østover mot det nåværende Kina og nordover mot Sibir, der noen av dem også fikk med seg litt DNA fra denisovamenneskene. 

   Og noen vandret mot Europa. 

   Slike forsøk ser ut til ha blitt innledet mye tidligere enn det forskerne tidligere har forstått. 

   De eldste bevisene på bosetting av slike som oss kommer fra grotten Mandrin i Frankrike og er 54 000 år gamle. Bevisene består av steinredskaper av mer avansert slag og en kinntann fra et lite barn. Foreløpig mangler imidlertid DNA-analyser av tannen, forskerne har kun gått ut fra formen. 

   Fra det nåværende Tsjekkia og Bulgaria har vi derimot nye DNA- resultater.

   I grotten Zlatý Kůň noen mil sørvest for Praha ble det i 1950-årene funnet en menneskelig hodeskalle og flere steinredskaper. Nye dateringer og DNA-analyser viser at hodeskallen tilhørte en kvinne, og at hun levde for bortimot 47 000 år siden. 

   Nesten like gamle – rundt 45 000 år – er funnene fra den bulgarske grotten Batjo Kiro. Der gjorde en gruppe mennesker gjentatte besøk over en periode på over tusen år. De etterlot seg redskaper som syler og skraper, perler av mammutelfenben og et stort antall anheng av bjørnetenner. Mange av disse gjenstandene hadde de farget røde med oker. 

   Menneskene i Zlatý Kůň og Batjo Kiro var av vår egen type, anatomisk moderne, eller sapiens om man velger den betegnelsen på oss. Det er også et menneske, antakelig like gammelt, som er blitt funnet i en grotte i det nåværende Romania, Peştera cu Oase. 

   De tre individene i Batjo Kiro og individet i den rumenske grotten hadde akkurat som vi moderne europeere spor av neandertal-DNA fra møter i Midtøsten for omtrent 54 000 år siden. Men de hadde dessuten ytterligere spor av neandertalere. Det genmaterialet var helt ferskt. Det var et resultat av krysninger som hadde funnet sted bare fem generasjoner tidligere. Takket være disse individene kan forskere se hvilket neandertal-DNA som var fordelaktig å ha, og hvilket som umiddelbart ble renset bort.

Neandertalere bidro altså med nye gener som utvilsomt hjalp oss til å holde ut miljøet i Europa.

   Men de hadde nok en del å takke oss for også.

   De nye funnene fra Mandrin, Batjo Kiro og Zlatý Kůň viser at mennesker av vår type prøvde å kolonisere Europa flere tusen år tidligere enn det som har vært kjent. Noen ganger traff de på neandertalere, og noen ganger førte seksuelle møter til overlevende barn med blandet opphav.

   Slike møter, og blandinger kan forklare en del kontroversielle funn som tidligere er blitt tilskrevet neandertalere. 

   Vi vet at genene ble blandet, men det samme skjedde utvilsomt også med kulturelle fenomener. Før neandertalerne traff oss, kjørte de på i flere hundre tusen år med samme type våpen og verktøy, og det finnes bare begrenset og tvilsomt belegg for perler og utsmykninger. Men akkurat da vi dukket opp, begynte de å bruke perler og dessuten en ny teknologi for å slå løs tynne steinblader til spyd og piler. Høyst sannsynlig snappet de opp slike vaner fra oss, enten de var blitt genetisk blandet eller ikke. 

   Jeg vil ikke på noen måte nedvurdere neandertalerne og deres lange nærvær i Europa. Men heller enn å falle inn i neandertalaktivisme vil jeg prøve å forstå på hvilke måter vi var ulike. Vi må ha hatt egenskaper som de manglet. Hvorfor var det til slutt bare oss igjen?

De tidlige sapienspionerene i de tsjekkiske, bulgarske og rumenske grottene overlevde ikke i det lange løp. Neandertalerne kunne leve uforstyrret i Europa i noen tusen år til. Man kan si at de vant den første runden i overlevelseskampen mellom dem og oss. 

   Men for drøyt 43 000 år siden ankom en ny bølge sapiens. De, derimot, skulle bli forfedrene og førmødrene til oss som lever i dag.