En farlig mann

Det var 13. mars 2006. Lennart Faugli var på vei ut fra tingretten på Mysen. Lennart var beryktet i distriktet. Han stod tiltalt for en rekke grove narkotikaforbrytelser, trusler og vold. Dette var første dag av en sak som skulle vare i to uker. Lennart var på vei mot politibilen under eskorte. Men han kom aldri så langt. En mann kom ut av en parkert bil og skjøt Lennart 14 ganger på kloss hold.

Inn i mørket 

Nyttårsaften 1992 gikk Trond Fjell en tur i Mysen sentrum. Han fikk se en ung gutt som lå i snøen på fortauet. Gutten forsøkte å dekke hodet med armene mens fem–seks eldre gutter slo og sparket ham.

– Jeg syntes det var for jævlig. Så jeg løp bort, kasta folk til begge sider, nappa med meg guttungen og dro han med meg hjem. Hjemme i leiligheten sin tørket han blod og satte på plaster.

– Han hadde fått en del juling, men hadde nok fått mer hvis jeg ikke hadde kommet forbi.

Gutten var Lennart Faugli. 

Lennart og Trond ble sittende og prate utover natten. Lennart var 17, Trond nærmere 30. De traff hverandre godt til tross for aldersforskjellen. Trond kjente noen fra familien til Lennart fra Kongsvinger, der Trond hadde bodd og jobbet som dørvakt i 1987.

– Jeg slo i hjel en kar den gangen. Men jeg var i uniform og på jobb da det skjedde. Fyren hadde dessuten fått grisebank dagen før, så politiet kunne ikke si om det var slagene mine som drepte ham. Derfor ble jeg aldri tiltalt.

Siden den gangen hadde Trond flyttet tilbake til hjemdistriktet Indre Østfold. Dersom resten av Mysen vendte Lennart ryggen, tok rusmisbrukeren Trond ham imot med åpne armer: 

– Lennart traff meg rett i hjertet. Han var en bra gutt med mange gode kvaliteter. Han fant noe hos meg som han ikke fant andre steder. Han fikk aksept for den han var. Han likte å lære ting, og jeg prøvde å dressere ham etter beste evne. Jeg ble nok en slags reservefar.

Trond vet ikke hvorfor gjengen angrep Lennart. Kanskje fordi han hadde gjort noe galt. Kanskje fordi han var Lennart.

– Han hadde kanskje rappa en sykkel eller noe sånt. Han fikk også skylda for ting han ikke hadde gjort. Sånn var det med meg også da jeg vokste opp. Vi var jo litt frampå. Og vi skilte oss ut.

Trond var en sentral skikkelse i rusmiljøet på Mysen i flere tiår: – Jeg ble skjenka full og seksuelt misbrukt da jeg var sju år. Og etter det var det bare rus. Først alkohol, så piller og hasj, og etter hvert morfin. Jeg har båret mange kompiser i grava. Jeg er den eneste som fortsatt lever fra den generasjonen av rusmisbrukere. 

Trond og en kompis spesialiserte seg på innbrudd i apoteker og legekontorer. Etter hvert ble sikringen bedre og brekkene vanskeligere. Det spilte ikke så stor rolle. Trond hadde oppdaget en ny kjærlighet: – Det var en kompis fra Trøgstad som tok meg med til Nordstrand for å kjøpe heroin. Første gang jeg prøvde det, smekket jeg til ham og sa: «Hvorfor har du ikke vist meg dette før?» Det ble starten på 30 år med nåla i armen.

Hasjim

Det var likevel nabobyen Askim som hadde rykte som røverhulen og narkoreiret i Indre Østfold. Du kan nærmest velge selv når du setter startpunkt for den historien. Da anleggsslusker invaderte Askim for å bygge kraftstasjoner i Glomma omkring 1900. Området der de møttes for å drikke opp lønna, kalles fortsatt Hurrahølet. 

Eller da hundrevis av industriarbeidere fra inn- og utland strømmet til Askim Gummivarefabrik, Glava, Norlett og de andre fabrikkene. Møtet mellom hjemmeavlet og importert macho-kultur gikk stort sett forbausende smidig, men noen ganger ble blandingen eksplosiv. Såpass at Askim på 1950-tallet fikk kalle-navnet «Lille Chicago».

De fleste setter likevel startpunktet på 1970-tallet. Da rus-miljøene i Indre Østfold ble til overskrifter i Oslo-avisene. Og flaggskipet blant norske interiørblader viet et hovedoppslag til en ungdomsklubb i Askim. 

*

Ordet i overskriften til Nye bonytt nummer 5 1973 var ukjent for de aller fleste: «MUDHIF – Ungdommens gjestehus»

Ingressen gjorde det klart at artikkelen handlet om et av tidens heteste emner:

Ungdom med behov for ET STED Å VÆRE blir altfor ofte møtt med liten velvilje, skepsis eller mistro av myndigheter og voksne generelt. Denne reportasjen skulle vise klart at når ungdommen først får et slikt sted, mangler det hverken på fantasi eller arbeidsinnsats for å gjøre stedet funksjonelt og trivelig.

Artikkelen avslørte også hva det mystiske ordet i tittelen betydde: «Mudhif ble klubbens navn: det er arabisk og betyr gjestehus.» Historien til klubben Mudhif begynte i 1969 i et bolighus i utkanten av Askim. Høsten 1970 ble det klart at navnet Mudhif ikke var den eneste kulturimporten fra Østen. Under en razzia fant politiet hasj. Hasjbeslaget var blant Norges første og nådde forsidene på riksavisene. Den første utgaven av Mudhif var historie. Og på folkemunne hadde Askim blitt til Hasjim.

Nå fikk ungdommene i Askim hjelp fra uventet hold: Tre lokale politikere tilbød dem en gammel skole i utkanten av byen. Skolen var stengt av helsemyndighetene og direkte helsefarlig, ifølge Nye bonytt. De mest anvendelige rommene lå i kjelleren, men selv der var oppussingsbehovet prekært, siden grunnvannet sivet inn og fløt utover.

Likevel: Ungdommene satte i gang. Med god hjelp fra det lokale næringsliv, fortalte Nye bonytt: «På Glava fikk de all den isolervatt de trengte, og Viking Askim ga dem det de trengte av skumgummi og en diger rull med rødt stoff.»

Interiørmagasinet fortalte at lokalet skulle inneholde «Hob-byrom, studierom, mørkekammer, diskotek og praterom og tre-ningsrom for klubbens egne musikanter». 

Noe som gjorde Mudhif unikt i datidens Norge, var at ungdom-mene selv bestemte. Også de over 25 kunne riktignok være med-lemmer, men kunne ikke sitte i styret og hadde ikke stemmerett. 

Medlemskjernen på Mudhif bestod av omtrent 120 lokale ungdommer, men i helgene kunne det være opp mot 350 besøkende. Slett ikke alle kom fra distriktet, fortalte Nye bonytt: «De strømmer til helt fra Sarpsborg og Moss, noe som av og til kan by på problemer, fordi hvert medlem bare har lov til å ha med seg én gjest.»

I tillegg kom det folk fra både Oslo og Sverige. Problemet var ikke bare antall gjester og hvor de kom fra, men hvorfor de kom. Det nøyaktige hendelsesforløpet er vanskelig å rekonstruere, men den mest velkjente versjonen ble gjenfortalt i bind 5 av Askims lokalhistorie:

Handelsmenn fra mer sentrale strøk hørte om et hus der det krydde av langhåret ungdom og det ikke var annen styring enn den de unge sto for selv. De skaffet seg medlemskort og begynte å selge, i første omgang hasj.

Spørsmålet om hvor mye og hva slags dop som ble brukt av miljøet rundt Mudhif, blir fortsatt diskutert i Askim. Det gjelder også hvem som reiste hvor for å selge. Vivi, som vanket på Mudhif, forteller at trafikken gikk den andre veien: at selgere fra Askim dro til Oslo. Ingen benekter likevel at det ble brukt dop i miljøet rundt Mudhif. Selv om det mest dreide seg om lettere stoffer som hasj, befestet det Askims rykte som et narkoreir. Og det var opptakten til et av Norges første tunge narkomiljøer.

Natt til 17. mai 1974 brøt to ungdommer seg inn i sportsbutikken i Askim. Tyveriet ble raskt oppklart. På nasjonaldagen sjanglet de to mestertyvene rundt i byen og ga bort tyvegodset. Tyvene fortalte at de hadde vært på Mudhif kvelden før. Politiet raidet klubben. Der fant de hasj og sprøytespisser. 

Året etter artikkelen i Nye bonytt var også Mudhif nr. 2 historie, men rusmiljøet levde videre. Indre Østfold hadde en strate-gisk beliggenhet; både Oslo og svenskegrensen lå under en times kjøring unna. E18 og E6 med tungtransporten fra kontinentet passerte gjennom distriktet, det samme gjorde jernbanelinjene til Europa. Askim hadde dessuten et marked og et navn i Nar-ko-Norge. Det tiltrakk seg både brukere og selgere. Eller som lokalavisen Indre Smaalenene i nabokommunen Eidsberg skrev i 1975: «Ungdommen prima i Eidsberg, Trøgstad og Marker: Askim er blitt et ‘narko-rede’.»

Askim var et industrisentrum der folk fra inn- og utland kom og gikk. Stedet var internasjonalt og på sin måte urbant. Der foregikk ting åpenlyst. Alle visste hva Mudhif var, og hvem som vanket der. Det ble til og med et eget uttrykk i det lokale voka-bularet: mudhifer. Det var synonymt med en narkoman. Ordet levde lenge etter at klubben forsvant.

Småbyen

I småbyen Mysen var det annerledes, forteller Trond: – Her på Mysen har ting foregått i det skjulte. Politiet har alltid sagt at Mysen er en vanskelig plass å jobbe, alt er så hemmelig og lukket. Menigmann merket nok ikke så mye til det som skjedde. Alt foregikk under overflaten.

Det kunne være ganske bokstavelig, forklarer Trond: – En av kompisene mine kjørte seg i hjel, så i en lang periode brukte jeg grava hans som skjulested for knark. Det var litt hardt å grave om vinteren. Men jeg trengte ikke gå så dypt, bare under noen blomster vi plantet der. Vi var mange som brukte den metoden. De som lå der, hadde jo ikke vondt av det. 

Det opprinnelige rusmiljøet på Mysen var lite og lukket. Det bestod av Trond og en håndfull andre som reiste til Oslo og kjøpte heroin. Alt endret seg på 1990-tallet. Det var tiden for helsestudioer og bolebukser. Buksene fikk navnet fra ana-bole steroider, et populært preparat for den som ville bli enda større, enda raskere. På midten av tiåret fikk kroppsbyggerne på Mysen enda et nytt tilbud, forteller Trond: – Det begynte med helsestudioet til Bjørn. Han reiste til Nederland og henta noen kilo amfetamin. Mange oppdaget at hvis de fôret på med amfetamin oppå steroidene, orket de å trene enda mer og ble enda større.

Helsestudioet til Bjørn med 120 betalende medlemmer var populært. Ikke alle begynte med amfetamin, men Trond gjetter at det var omkring 50 stykker. Nok til at Mysen fikk et nytt stort rusmiljø. Og ikke minst et yngre, mer aggressivt og utagerende miljø som Lennart ble en del av. 

– De ble hekta på amfetamin, hele gjengen. De fikk jo kjøpt det over disk. Da ble det lite trening og mye «pepper». Mange av disse gutta var noen hardinger, så det ble ganske tøft her.

Villbassen 

Lennart skilte seg ut fra resten av rusmiljøet på Mysen. Der holdt de fleste en lav profil. Det endret seg riktignok da steroider og amfetamin kom til byen, men selv da var Lennart mer synlig enn de andre i miljøet.

– Han var jo av reisende folk, og litt mer vill enn andre, sier Trond. – Han dro det i hvert fall lenger enn de fleste, så navnet hans gikk fort rundt. Det ble til at «det er sikkert Lennart». Lennart var en bra mann. Men det ble jo mye greier etter hvert. 

Allerede tre uker etter at Trond og Lennart hadde møtt hver-andre, ble det «noen greier». I slutten av januar 1993 stoppet politiet Lennart i utkanten av Mysen. I siden og døren på bilen fant de kulehull. Da politiet undersøkte bilen nærmere, fant de en hagle gjemt under et teppe i baksetet. Lennart hadde ingen våpenlisens. Han kom med litt forskjellige forklaringer. Til sist falt han ned på at hagla tilhørte en grandonkel i Kongsvinger-traktene. 

I april 1993 var Lennart i retten for første gang. Han var tiltalt for våpensaken og to voldssaker fra sommeren 1992. Den ene gangen hadde Lennart stukket en bekjent i låret med lommekniv. Den andre gangen kjørte han kneet i munnen på en kamerat i fylla. Dagen før rettssaken fikk lensmannskontoret i Eidsberg telefon fra kolleger i Solør. Grandonkelen til Lennart bekreftet historien om at hagla tilhørte ham. Lennart ble frikjent for ulovlig våpenbesittelse, men dømt for voldssakene. 

Lennart fikk 90 dagers fengsel, der 45 dager ble gjort betinget. Retten forklarte den relativt milde dommen med at tiltalte «har hatt en noe problematisk oppvekst, med bl.a. skilte foreldre og at de problemene han har hatt på grunn av dette kan være noe av årsaken til hans aggressive adferd. Det er videre opplyst at tiltalte etter disse straffbare forhold har roet seg ned og drikker mindre alkohol».

Lennart drakk kanskje mindre, men han brukte desto mer amfetamin. Og forbrytelsene ble grovere. Allerede dagen etter at rettssaken var over, havnet han på ny i trøbbel. Han hadde to hagler i leiligheten sin, begge ulovlige. Da Lennart skulle vise frem våpnene til noen gjester, gikk det ene av. Skuddet gikk i veggen, og ingen ble skadet. Men for første gang ble Lennart anmeldt ikke bare for ulovlig besittelse, men også for bruk av våpen.

Partydop, vann og bananer



Siden 1960-tallet hadde Valdisholm vært det store partystedet på Mysen. Det var oppkalt etter heltekongen Håkon Håkonssons festning på en øy i Glomma. På Mysen kjente de færreste historien bak navnet. De fleste kalte uansett utestedet bare for Valdis. 

Det var ikke bare puben og dansegulvet som trakk publikum, folk reiste fra hele distriktet for å få med seg «Valdis-sleppet» når utestedet stengte. Flokker av rånere ble hengende utenfor. Noen for å slåss, andre for å gjøre et siste forsøk på å få seg et ligg, eller utfordre hverandre til dragracing over Slitusletta mellom Mysen og Askim.

Leif Dybedal jobbet på Valdis frem til 1992. Etter syv år på et annet sted hadde han kjøpt Valdis i 1999. Leif oppdaget snart at utelivet på Mysen hadde endret seg i årene han hadde vært borte. Folk drakk omtrent ikke øl lenger, bare vann, fortalte han i et intervju med Smaalenenes Avis: «Mange hadde begynt med partydop og drakk så mye vann at jeg måtte begynne å ta betalt 16 kroner for hver halvliter vann med isbiter. Jeg var ikke fornøyd med å ha alle disse dophuene her og begynte å jage dem ut. Det ble ikke mye folk igjen da.»

Det hjalp ikke at Valdis lokket med to hyggepianister samtidig. Eller at Michelle danset på bardisken når hun ikke mikset drinker. Publikum kom ikke tilbake.

– Folk tenker kanskje på Indre Østfold som hjemmebrent og fest på lokalet, sier Trond. Men det eneste folk på Mysen kjøpte ute på den tida, var vann og bananer. De trengte jo væske og karbohydrater for å holde det gående. Resten var dop.

Sommeren 1993 dro Lennart på innbruddsturné i Indre Øst-fold. Han brøt seg inn i våningshuset på gården Haug, kontoret til fotballklubben Bamse og kontorlokalet til Susebakke Trevare-forretning. Lennart forsynte seg med alt fra sølvtøy og smykker, til en VHS-spiller, en forsterker, en kassettspiller, en kopimaskin og en trådløs telefon. 

Lennart ringte selv lensmannskontoret. Han tilstod innbruddene, men forklarte at det var en annen som hadde fått ham med på innbruddene. Det skulle dreie seg om narkogjeld. Lennart så ikke noe mer til utbyttet, det stakk partneren av med. 

I september var Lennart igjen i retten. Det var bare seks måneder siden sist. Og nå var tiltalene mer alvorlige. Lennart ble dømt for legemsfornærmelse, tre grove tyverier, et bilbrukstyveri, overtredelse av våpenloven, uforsiktig omgang med skytevåpen og overtredelse av veitrafikkloven. Han ble dessuten dømt til inndragelse av skytevåpen og ammunisjon.

Dommen ble ikke av de strengeste: 6 måneders fengsel, der 30 dager var ubetinget. Sorenskriver Carl Hugo Lund mente de 30 dagene allerede var sonet ved utholdt varetekt. Sorenskriveren håpet at «siktede nå etter hvert skjønner alvoret i det han har holdt på med […] Videre vises det til at han er ganske ung».

Lennart hadde bare én innsigelse mot dommen: Han ville gjerne ha tilbake et patronbelte politiet hadde beslaglagt. Han hadde fått det av faren sin, og det var omtrent det eneste fysiske minnet han hadde igjen etter at foreldrene skilte seg og faren flyttet til Ås. Lennart fikk ikke medhold.

Et dobbeltliv

For moren Monica var Lennart fortsatt gutten som drev med fotball og friluftsliv og var helt mot rusmidler. Til og med røyking. – Han var alltid så mot narko og røyking. Han pleide å si at hvis han noen gang fikk lungekreft, var det vår feil. Det var så fjernt for meg at han gjorde noe sånt.

Lennart hadde to sider. Monica kjente mest den ene: den om-sorgsfulle gutten med sans for rettferdighet og omsorg for de svake. En periode hadde Lennart en kjæreste som var noen år eldre. Hun hadde barn fra før, og familien hadde det knapt. Monica forteller at Lennart stadig vekk var i fryseren når han besøkte henne. Hun oppdaget senere at Lennart tok med mat til kjæresten. En annen gang fikk Lennart 1000 kroner i bursdagsgave av moren. Senere spurte Monica hva Lennart hadde brukt pengene til: – Han svarte at han hadde kjøpt mat til ungene hennes for tusenlappen sin.

Søsteren Mariann tror at Lennart forsøkte å skjerme familien fra tilværelsen sin i rusmiljøet. 

– Han rusa seg i mange år før vi merket det hjemme. Han ville be-skytte oss slik at det ikke ble noen kontakt mellom oss og rusmiljøet.

Likevel merket familien at Lennart forandret seg. I en psy-kiatrisk utredning fra en senere rettssak står det at Monica og Mariann merket «sikre forandringer i hans væremåte […]  Det var tydelig at han hadde problemer og var i psykisk ubalanse og burde fått hjelp. Han ble svingende i humøret og ble aggressiv mot mor og søster og ga mer og mer uttrykk for at han følte seg forfulgt». 

Mariann følte etter hvert at hun ikke visste hvor hun hadde broren. Særlig når han ruset seg. Da ble Lennart et helt annet menneske: – Det var ikke bare lett å ha Lennart til bror på den tiden. Jeg var mye redd, for hva han kunne gjøre med seg selv og andre. Jeg var i beredskap hele tiden.

En gang hadde søsknene kranglet. Lennart stod på badet. Etter en stund kom han ut i stuen. «Nå hadde du Gud med deg!» sa han. Mariann forstod først ikke hva broren mente. Så fikk hun forklaringen. Lennart hadde rettet pistolen mot Mariann fra den andre siden av veggen. Like før han skulle skyte av, falt magasinet ut. Da Lennart trakk av, traff hanen et tomt kammer.

– Da flyttet jeg til en venninne en stund.

Lennart var mer glad i søsteren enn hun merket. Når Mariann var ute om kveldene, kjørte Lennart noen ganger etter og passet på henne, uten at hun visste det. Hvis Mariann snakket med gutter Lennart ikke syntes var bra, forsvant de. Og folk fikk vite at dersom de ga Mariann dop, var de ferdige.

– Det var hans måte å beskytte meg på. På sin egen måte var han veldig omsorgsfull. Han var alltid stolt nå jeg klarte noe, og skrøt av meg. Han var bare ikke så flink til å si det til meg. 

Det var først flere år senere Mariann fikk vite at Lennart pleide å passe på henne. Etter at broren var død.

Også Trond og de andre i rusmiljøet merket forandringene hos Lennart. 

– Det var Lennart som begynte å gå med skytevåpen her, og da ble det flere som fulgte opp. Lennart ble nok et forbilde for en del, han var jo ganske handlekraftig. Det var ikke bånd på ham, han var ikke redd for noen ting. I så fall skjulte han det godt. 

En senere psykiatrisk utredning antydet at Lennart gjorde nettopp det: «Bak hans tilknappede fasade kunne tenkes å ligge en paranoid psykose.»

Familien til Lennart skulle snart få en brå oppvåkning.

Russisk rulett

Mariann satt bak rattet da passasjeren hennes fikk en telefon. Det var om ettermiddagen 17. mai 1995. Mariann hørte de snakket noe om skudd. «Har Lennart skutt noen?» spurte hun. Passasjeren svarte bare: «Kjør hjem til meg og parker bilen først, så skal jeg fortelle.»

Lennart hadde ikke skutt noen, forklarte vennen til Mariann: «Lennart har skutt seg i hodet. De vet ikke om han overlever.»

Mariann fortalte det til moren, som ringte politiet.

– De sa jeg ikke hadde noe med det. «Men det er jo sønnen min», ropte jeg. «Dere kan vel fortelle hvor han ligger?»

Svaret var fortsatt nei. 

– Da var jeg så hysterisk at mannen min måtte overta telefonen, forteller Monica.

I stedet måtte Mariann ringe rundt til sykehusene. Omsider fant hun ut hvor broren lå. Lennart hadde skutt seg tidlig om formiddagen. Da Mariann fikk oppsporet ham, var klokken halv fem om ettermiddagen, uten at familien var blitt informert. 

Tidligere den våren hadde Lennart skaffet seg en leilighet på Rykkinn. Hvis målet hadde vært å komme bort fra rusmiljøet, var Rykkinn et dårlig valg. Tross beliggenheten i velstående Bærum hadde Rykkinn et stort og etablert narkomiljø som Lennart snart ble en del av. I løpet av april og mai ble Lennart pågrepet ni ganger for bruk og besittelse av narkotika, både på Rykkinn, Mysen og i Askim.

Lennart bodde fortsatt like mye hos moren i Indre Østfold som i leiligheten på Rykkinn. Om kvelden 10. mai var han på Statoil-stasjonen på Slitu. Lennart ba de ansatte på bensinstasjonen ringe politiet. Han hadde truffet på folk han skyldte penger, og nå var de etter ham. Lennart følte at det eneste stedet han var trygg, var i fengsel. 

Politiet kom, men så ingen grunn til å arrestere Lennart. Heller ikke til å hjelpe ham. Lennart spurte om de i hvert fall kunne kjøre ham hjem. Politiet sa nei. Da politibilen kjørte ut fra bensinstasjonen, sparket Lennart etter den. Bilen fikk en bulk i bakskjermen. Først da reagerte politiet og noterte ned navnet til Lennart. Deretter kjørte de videre.

Så kom 17. mai. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde, om det var et selvmordsforsøk eller russisk rulett. Mest trolig det siste. Da Mariann og Monica besøkte Lennart på sykehuset, la de merke til at underarmene hans var fulle av sprøytestikk. De forsøkte å berolige seg selv. Det var sikkert sykepleierne som hadde stukket feil når de tok blodprøver.

Lennart ble skrevet ut etter 14 dager, men legene klarte ikke å fjerne kulen. Den ble liggende i hodet. Og skadene ble aldri skikkelig utredet. Først mange år senere ble det antydet at kulen kunne ha skadet frontallappen. Slike skader kan føre til alvorlige personlighetsforandringer.

For Trond ble episoden 17. mai et vendepunkt. Han hadde lenge prøvd å bli frelst, uten at det lyktes helt. Etter at Lennart skjøt seg, gjorde han et siste forsøk.

– Jeg sa: «Gud, nå får du faen meg hjelpe meg, ellers gjør jeg det slutt!» Da jeg skulle sette et morraskudd dagen etter, fikk jeg ikke blodsvar. Jeg som kunne kjøre 120 kilometer i timen med ei hånd og sette et skudd med den andre. Men nå fikk jeg det ikke til.

Trond tolket det som et veldig konkret bønnesvar.

– Jeg gikk i dåpen sankthansaften 1995, noen uker etter at Lennart hadde skutt seg. 

Selv om Trond ikke la om til et helt nytt og bedre liv, sluttet han å stjele. Han gikk også over fra heroin til amfetamin. Det var liksom hans måte å markere omvendelsen på. Det var uansett en enkel sak slik situasjonen var på Mysen.

– Før det hadde jeg lim på fingra. Heroin var jo dyrt. Etter det har jeg ikke stjålet så mye som en strikk. 

I juli ble Lennart stoppet av politiet på Rissletta i Ås. Han kjørte som vanlig uten førerkort. Det skulle gå flere år før Lennart tok lappen. Da politiet ransaket bilen, fant de også to ulovlige våpen: en gummibatong og et elektrosjokkvåpen av typen Mighty.

Line ble senere kjæreste med Lennart. Hun husker at Lennart alltid hadde masse våpen. Ikke bare for å bruke dem, men for å samle på dem og handle med dem: – Lennart var en mester i å handle og bytte. Han kunne bytte kniver mot traktorer. Jeg skjønner ikke hvordan han fikk det til. Han hadde det vel fra slekta. Han var en skikkelig kremmer!

Handelsmenn

Dyrsku’n eller Seljords-martnan er et av Norges største og mest tradisjonelle markeder. Der finner du husflid, husdyr, tradisjons-mat og håndverk fra hele landet. Som det står på hjemmesiden til Dyrsku’n, er det «ei kulturoppleving så vel som eit handels-område». I september 1995 var 60 000 kremmere fra hele landet på vei mot Seljord. Blant dem var Trond, Lennart og en kompis. 

De tre østfoldingene møttes på Mysen og fylte opp bilen. Ikke med treskurd, geitost og rosemaling, men en avsaget hagle, en Magnum .357 pistol, amfetamin og seddelbunker. Trond visste ikke helt hvor alle pengene kom fra, men Lennart og kompisen ba ham ta vare på dem. Så kjørte de av gårde til markedet i Telemark.

– Vi var påtent og fæle, husker Trond.

Utenfor Seljord gjorde de tre en stopp. På det tidspunktet hadde handelsmennene allerede smakt på varene sine. Der ble det noe klammeri mellom Lennart og tredjemann. Trond så at de forsvant opp i skogen. Så hørte han skudd. Lennart skjøt etter kameraten med den avsagde hagla. Gemyttene roet seg, og turen gikk videre mot handel og kulturopplevelser i Seljord. De tre kom aldri så langt. Noen hadde hørt hagleskuddene i skogen, forteller Trond: – Da vi kommer nedi Seljord sentrum, hiver plutselig én snutebil seg over veien foran oss og en annen bak. De river opp dørene, brøler «UT! UT!» Inni bilen fant de jo den avsagde hagla, Magnumen, masse cash og dop.

De tre østfoldingene ble lagt i asfalten og fikk på seg håndjern. Trond slapp ut av arresten etter et par dager, Lennart og kompisen ble sittende lenger. Nå fikk Trond vite hvor alle pengene kom fra. Et par dager før turen til Telemark hadde Lennart svindlet to banker i Østfold for mer enn 120 000 kroner. Lennart påstod at mye av pengene gikk rett i lomma på en av langerne hans. Han hadde truet Lennart til å gjennomføre svindelen for å dekke narkogjelden sin.

I desember 1995 stod Lennart for retten igjen. Det var fjerde gang siden han møtte Trond, og han var tiltalt for bedrageri, kjøp og salg av narkotika og overtredelser av våpenloven. Et av tiltalepunktene lød på besittelse av en Hopkins & Allen-pistol kaliber .22 på Haltorp på Mysen i Eidsberg uten tillatelse. Det var da Lennart skjøt seg i hodet. Lennart var også tiltalt for kjøring i påvirket tilstand, bruk av narkotika, skadeverk, falsk forklaring og flere tilfeller av kjøring uten førerkort. Dommen ble på ett års ubetinget fengsel. Han måtte også betale tilbake de drøyt 120 000 han hadde svindlet fra bankene, dessuten måtte han ut med 3012 kroner til Askim og Trøgstad lensmannskontor. Det var for bulken da han sparket til bilen deres i mai.

Sorenskriver Carl Hugo Lund understreket at denne gangen måtte retten reagere strengt. Men han tilføyde at «av hensyn til tiltaltes muligheter for rehabilitering og unge alder iverksettes andre tiltak […] Han har gjennom en rekke år hatt angstproblemer og problemer med å forholde seg til andre mennesker, og ved siden av rusproblemet er dette forhold som er bakgrunnen for hans kriminelle aktivitet gjennom flere år».

Hvis ikke Lennart fikk bearbeidet problemene sine, skrev sorenskriveren, ville ikke straffen ha annen effekt «enn at han i soningstiden ikke begår nye forhold […] Skjer det, er det over-veiende sannsynlig at han vil gjenoppta den tilværelsen som har ledet til soningen».

Cowboyland

Mens Lennart sonet straffen sin, dukket det opp et nytt innslag i bybildet i Askim. Det var unge menn, mange av dem storvokste, og alle med ryggmerke i rødt og gull. Motorsykkelklubben Bandidos MC hadde kommet til Indre Østfold. 

Bandidos-avdelingen i Askim var blant de første i Europa. I USA hadde Bandidos og erkerivalen Hells Angels i praksis delt landet mellom seg. Texas-klubben Bandidos hadde kontrollen i de fleste statene i sør og sørvest, mens Hells Angels stod sterkest i hjemstaten California, på vestkysten, i nord og nordøst.

I Europa var det mer uavklart. Hells Angels hadde vært her siden 1960-tallet, mens Bandidos var nykommere. I 1993 møttes klubbene i Paris for å fordele territorier. Hells Angels gjorde krav på Norden. Bandidos nektet å bøye seg, men opprettet tvert imot avdelinger i de nordiske landene. I 1995 kom Bandidos til Oslo og året etter til Askim. Den nordiske MC-krigen var i gang. 

I Norge ble krigen særlig utkjempet i Oslo-området. Det var bombeattentater og skuddveksling på åpen gate. I 1996 ble Bandidos-medlem Lars Harnes skutt ned på Fornebu flyplass, men overlevde angrepet. Det gikk verre med Jan Krogh Jensen. I juli ble Bandidos-medlemmet skutt og drept utenfor Drammen.

Politiet hevdet at rivalisering om narkohandel var bakgrunnen for MC-krigen. Bikerne selv sier det dreide seg om klubbenes ære. Enten årsaken var ære eller dop, var det liten tvil om hvorfor Bandidos kom til Askim: De ville utvide territoriet og markere revir. Som klubbhus valgte de en diger trevilla midt i Askim sentrum. Alle visste hvor de holdt til, ikke minst politiet. Politistasjonen lå 100 meter unna.

Bandidos ble raskt synlige i bybildet. Det kunne skape problemer, husker en lokal pubeier: – Når åtte–ti Bandidos-medlemmer i fullt utstyr og ryggmerker satt rundt et bord, så ble mange redde. Noen gjester forlot stedet, andre gikk ikke inn.

Men Bandidos-medlemmene gjorde aldri noe galt. De oppførte seg alltid ordentlig. 

Andre var mer begeistret for Bandidos. Tommy Leret, som drev Askims største utested, Spider Nightclub, ble intervjuet av VG under overskriften «Bandidos er VIP-gjester». Tommy mente Bandidos bidro med mye positivt til lokalmiljøet i Askim: «Det har vært mindre bråk siden Bandidos begynte å vanke her. MC-medlemmene er hyggelige og faktisk de eneste som håndhilser på meg når de kommer.»

Som takk fikk medlemmene i Bandidos VIP-kort på Spider.

– Askim var en cowboylandsby uten like. Det var mye bråk.

Tidligere president i Bandidos MC Eastside, Tobben, husker de litt lovløse og kaotiske tilstandene i «Lille Chicago» da de kom til byen.

– Vi kjørte en litt hard linje til å begynne med. Det var en del som fikk noen ørefiker. Vi måtte få litt system på ting. Og på huset skulle det være orden, og ikke en masse flasker og greier utenfor. 

Mens utestedene i Askim stengte klokken tre om morgenen, holdt Bandidos-huset åpent. Det fungerte som et slags privat sel-skap eller klubb. De hadde ikke skjenkebevilling. Men betalte du 100 kroner i døra, fikk du en bong som kunne byttes inn mot noen pils – en ordning mange askiminger som ikke ville legge seg, satte pris på. Så lenge Bandidos holdt orden rundt klubbhuset, fortsatte ordningen, selv om politiet overvåket hvem som gikk ut og inn:

– Snuten hadde fast stand foran døra vår, minnes Tobben. –Da minket det jo litt på besøkene.

Opptrapping

Det gikk som sorenskriver Carl Hugo Lund fryktet. Fengsels-oppholdet gjorde ikke annet enn å forhindre at Lennart begikk nye lovbrudd mens han satt inne. I mai 1996 var Lennart tilbake i det gamle miljøet. En dom fra året etter oppsummerte i knappe ordelag det som skjedde de neste månedene: «Tiltalte har forklart at han i tiden etter mai 1996 – da han ble prøveløslatt fra soning av en dom – brukte amfetamin stort sett daglig. Han kjøpte amfetaminen forskjellige steder, og han brukte selv alt han kjøpte.»

Selv herdede rusmisbrukere ble skremt over forandringen hos Lennart. Trond mener amfetaminet var årsaken: – All psykiatri blir forverret av pepper. Det finnes folk som aldri burde brukt det. Lennart var mye mer ustabil enn tidligere. Han hadde alltid vært hard, men ikke så iskald som han ble nå. 

Det var ikke uvanlig å gå med våpen i miljøene der han vanket, forteller Trond. Han var selv alltid bevæpnet: – Om jeg ikke hadde pistolen på meg, visste jeg alltid hvor den lå. Men det var til selvforsvar. Det var mange gærninger her. Også psykotiske folk fra andre steder som kom hit. 

Også når det gjaldt våpen, gikk Lennart lenger enn de andre: – Det ble grøvre og grøvre kaliber på det han skjøt med. Det ble maskinpistoler og greier.

Innen året var omme, skaffet Lennart seg en hagle, en Colt .45, en maskinpistol, et AG-3-gevær, 1200 patroner, 66 haglpatroner og 20 M72 panservernraketter. Det virket som han forberedte seg på en liten krig. Og ifølge en psykiatrisk rapport gjorde Lennart nettopp det:

Han røper forestillinger om å ha vært forfulgt, under oppsikt, i fare for å bli skadet, drept […] Han har gått med pistol og kniv for å kunne forsvare seg. Forestillingene er alltid til stede, forverres i perioder, da blir personer og omgivelsene skremmende, forandret. Dette er reelt for ham, og han er uimottagelig for motforestillinger.

Natten til nyttårsaften 1996 tilbrakte Lennart hos Trond på Mysen. Det var fire år siden de to møtte hverandre første gang. Det er litt uklart hva som skjedde den natten, men Trond og Lennart begynte å krangle om et gullkjede. Trond hadde tatt vare på det for Lennart og vist det frem til en felles venninne som het Gunn. Nå påstod Lennart at Gunn hadde stjålet det ekte gullkjedet og byttet det ut med et falskt. 

Det endte med at Lennart avfyrte pistolen sin. En Colt .45. Skuddet traff i armlenet på sofaen. Det var fire mennesker i rommet, blant dem den ni år gamle datteren til Trond. Ingen ble skadd eller drept. Ikke denne gangen. 

Det var noe av det siste som skjedde i leiligheten til Trond på Mysen. Noen dager senere flyttet han til et hus på Slitu, mellom Mysen og Askim. Utpå nyttårsdagen reiste Lennart til Trøgstad. Om kvelden skulle han spise nyttårsmiddag sammen med familien. I beltet hadde han pistolen sin.