Drit i det!

Er du slik jeg en gang var, har du ikke lett for å bare drite i ting. Livet tynger deg ned, og du smører deg altfor tynt. Hverdagens forpliktelser fyller deg med stress, angst, kanskje til og med panikk.

Drit i det! er boken for alle oss som jobber for mye, leker for lite og aldri har nok tid til overs til menneskene og tingene som virkelig gjør oss lykkelige. 

Jeg var nesten tretti år gammel da det begynte å gå opp for meg at det var mulig å drite langt mer i ting – men nesten førti da jeg skjønte hvordan jeg skulle få det til i virkelig stor stil. Denne boken er et kompendium av alt jeg har lært meg om rett og slett bare å drite i det, et vitnesbyrd om gleden det har gitt meg, og en trinnvis guide til deg som vil slutte å bry deg om masse unødvendig dritt og kvitte deg med en stor byrde i jakten på et sunnere, lykkeligere liv.

Hvis du synes det er noe kjent med bokens undertittel – «Praktisk introduksjon til en livsendrende kraft»* – så grattis! Det betyr at du følger med i tiden, for boken Magisk opprydding (på engelsk: The Life-Changing Magic of Tidying Up) av den japanske rydde­eksperten Marie Kondo har gått sin seiersgang over hele verden de siste årene. Millioner av mennesker har oppdaget hennes totrinns KonMari-metode, kvittet seg med ting som ikke «gir glede» og deretter organisert tingene de sitter igjen med. Resultatet er et rent, fredelig hjem som ifølge Marie Kondo bidrar til livsendring også utenfor husets fire vegger. 

Så hva har en japansk bok om ryddesjau å gjøre med mitt manifest om å drite i det?

Jeg trodde du aldri skulle spørre!

For selv om det ikke er noen tvil om at Marie Kondo byr på pen og pyntelig, effektiv hjelp til å organisere det fysiske rotet rundt deg, har du noe ganske annet i vente hos meg ...

Dritten i skuffen

Sommeren 2015 sa jeg opp jobben min i et stort forlag, en karrie­re jeg hadde brukt femten år av livet mitt på, og startet for meg selv som frilans redaktør og forfatter. Den dagen jeg endelig forlot skyskraperen der forlaget holdt til – gled ned rulletrappen raskere enn en stripper glir ned stangen når hun tar siste dans for natten – føltes det som om jeg endelig klarte å drite i en hel kategori av ting jeg tidligere hadde brukt enormt mye krefter på: sjefene mine, kollegaene, pendlingen, garderoben, vekkerklokken og mye mer. 

Plutselig kunne jeg drite i salgskonferanser. Plutselig kunne jeg drite i jobbantrekk og teambuilding. Plutselig kunne jeg slutte å føre oversikt over feriedagene mine som en fange som merker av soningsdager på celleveggen ...

Så snart jeg hadde frigjort meg fra kontorarbeiderens kjedsommelige åk, fikk jeg naturlig nok en del ekstra tid til rådighet – og friheten til å bruke den som jeg ville. Jeg sov til jeg endelig gadd å stå opp, spiste lunsj med mannen min, puslet med ulike frilansoppdrag (eventuelt tok en tur på stranden i stedet) og unngikk New Yorks T-banesystem så mye som menneskelig mulig. 

Jeg leste også Magisk opprydding av Marie Kondo. Som det generelt ganske ryddige mennesket jeg er, følte jeg at jeg egentlig ikke hadde så stort behov for den godeste Kondos råd. Men jeg er alltid på jakt etter tips for å få leiligheten min til å likne mest mulig på et oppslag i minimalismebibelen Real Simple – og hallo, nå kunne jeg endelig selv bestemme hva jeg skulle bruke tiden min på, enten det var å jobbe, ta en siesta eller stelle og stulle i huset.

Og tro meg, den lille boken fungerer slik reklamen tilser. ­Effekten var ... magisk, kan man vel nesten si. 

I løpet av noen få timer hadde jeg kjørt en full KonMari på sokkeskuffen til mannen min, hvilket altså går ut på at du kvitter deg med sokker du ikke liker eller aldri bruker (eller i dette tilfellet, sokker jeg visste at han ikke likte og aldri brukte), og deretter brette resten på nytt slik at de ser ut som små soldater på geledd, og slik at du får oversikt over alle sokkene med ett blikk neste gang du åpner skuffen. Da jeg ba ham inspisere resultatene, ble mannen min – som først trodde det hadde rablet for meg – fullstendig frelst. Allerede neste dag gikk han løs på de andre skuffene sine og hele klesskapet sitt. 

Hvis du ikke har lest Marie Kondos bok, la meg forklare hvorfor vi ble så motivert til å gå løs på oppgaven. 

I tillegg til at vi har kvittet oss med klesplagg vi ikke lenger trenger eller har glede av (og få en hyggelig aha-opplevelse når vi ser alle valgmulighetene vi sitter igjen med), har vi kuttet ned på tiden vi bruker på å finne ut hva vi skal ha på oss (siden ett blikk er nok til å få oversikt over hele innholdet i skuffen). Dessuten «forsvinner» ingenting i skuffen lenger (siden vi følger den godeste Kondos brette­metode), og sist, men ikke minst, slipper vi å vaske klær like ofte som før (siden vi ikke lenger lurer oss selv til å tro at vi har «gått tomme» for klær når de beste plaggene egentlig bare lå sammenkrøllet bakerst i kommoden, under buksene som ikke lenger passer). 

Med andre ord: Livet er betydelig bedre nå som vi kan se alle sokkene våre. Og jeg gikk rundt i mange uker og spredte det glade budskap til alle som ville høre på meg (og mange som ikke ville det). 

Plutselig, etter en opprydding både i arbeidslivet og i kommoden, var jeg i virkelig i siget når det gjaldt livsendrende grep!

Det var ingen tvil om at synet av mitt usedvanlig ryddige hjem gjorde meg roligere til sinns. Jeg liker rene, tomme flater og et velorganisert kjøkkenskap. Men det var noe annet som virkelig fylte meg med glede: Friheten jeg følte etter å ha forlatt en jobb som ikke gjorde meg lykkelig – og det å være i stand til å ta menneskene og tingene og arrangementene og hobbyene som gjorde meg lykkelig, inn i livet igjen. Disse tingene var blitt skjøvet ut på sidelinjene i mange år, ikke av tjueto par sammenklumpede sokker, men av altfor mange forpliktelser og altfor mye mentalt rot.

Det var da jeg skjønte det ... At det strengt tatt ikke handler om sokker. 

Misforstå meg rett: Jeg beundrer Marie Kondo for rydderevolu­sjonen hun startet, som gikk ut på å forenkle våre fysiske omgivelser for å få plass til mer glede i livet. Det fungerte for meg, og det fungerer åpenbart for millioner av mennesker over hele verden. Men som hun selv sier i boken sin: «Det er først når du får orden på huset ditt at livet virkelig begynner.»

Vel, jeg fikk orden på huset mitt. Men den virkelig livsend­rende magien begynte først da jeg fokuserte på dritten inni meg.

La oss spole litt tilbake i tid.

Kunsten å rydde i mental dritt

Jeg var den fødte flinkis. Kanskje er du også det. 

Som selverklært perfeksjonist med vyer om å prestere på høyt nivå led jeg gjennom hele barndommen og ungdommen av en mang­lende evne til å drite i ting. Jeg gikk løs på tallrike prosjekter, oppgaver og standardiserte tester for å bevise at jeg fortjente respekt og beundring fra familie, venner og til og med tilfeldige bekjente. Jeg sosialiserte med mennesker jeg ikke likte fordi jeg ville framstå som varm og raus. Jeg tok på meg jobber som var under min verdighet fordi jeg ville framstå som hjelpsom. Jeg spiste ting som gjorde meg kvalm fordi jeg ville virke imøtekommende. Kort sagt, i altfor mange år brukte jeg altfor mye energi på ting jeg dypest sett dreit i. 

Det var ingen god måte å leve på. 

Den første gangen jeg møtte en som valgte å bare drite i det, var jeg i begynnelsen av tjueårene. La oss kalle ham Jeff. Jeff, en suksessrik næringsdrivende med stor vennekrets, gadd ganske enkelt ikke å gjøre ting han ikke hadde lyst til å gjøre. Og likevel var han godt likt og vel ansett av de fleste. Han dukket ikke opp på danseoppvisningen til smårollingen din, han stilte ikke opp for å heie på deg under sentrumsløpet – men det var helt greit, for sånn var bare Jeff, det visste jo alle. Jeff var en tvers igjennom hyggelig, sosial og populær kar, men han valgte å drite i alt annet enn tingene som var spesielt viktige for ham: å ha et nært forhold til barna sine, å spille golf og å få med seg Jeopardy! hver eneste kveld. Alt det andre, da? Jo, det skal jeg si deg:

Jeff. Dreit. En. Lang. I. Det.

Og likevel virket han alltid så positiv, så fornøyd med livet sitt og så, ja – lykkelig!

Hm, tenkte jeg ofte i mitt stille sinn etter å ha tilbrakt tid med ham, skulle ønske jeg kunne være mer som Jeff. 

Senere, i midten av tjueårene, hadde jeg en nabo boende i etasjen under meg som var et regelrett mareritt. Men av en eller annen grunn brydde jeg meg tilstrekkelig mye om hva han syntes om meg til at jeg godtok hans sinnssyke nykker og krav (som for eksempel den gangen han fikk en venn av seg til å trampe rundt i leiligheten min med høyhælte støvler mens jeg lyttet sammen med ham fra stuen hans, under min, uten å høre en dritt, mens jeg nikket velvillig og sa meg enig i at jo, det «bråker nok litt»).

Han var åpenbart klin, spenna gæren – så hvorfor betydde det noe om han likte meg eller ei? Når jeg ser meg tilbake, burde jeg ha begynt å drite i Mr. Rosenberg allerede den første gangen han anklaget romvenninnen min for å ta «tunge treningsøkter» på soverommet over hans ... på et tidspunkt da hun hadde vært ute og reist i Europa i to uker. 

Så, da jeg nærmet meg tretti, ble jeg forlovet og begynte å planlegge bryllupet mitt – en seremoni som krever dritstore mengder med energi. Det er så mye å tenke på: budsjettet, lokalet, maten, fotogra­fiene, blomstene, bandet, gjestelisten, invitasjonene (ordlyden og tykkelsen), bryllupsløftene, kaken ... Listen er lang. Mye av dette var ting jeg virkelig brydde meg om, mens andre ting ikke var det – og likevel brydde jeg meg dritmye om hver minste detalj, simpelthen fordi jeg ikke visste bedre. Jeg ble så stressa at jeg knapt kunne ha vært ­mind­re lykkelig og fornøyd, og da Den store dagen omsider opprant, var jeg rammet av migrene, magesjau og et anfall av hudutslett som sto i stil til de rosenrøde blomster­detaljene på brudekjolen min. 

I etterpåklokskapens lys: Da jeg kranglet med mannen min om hvorvidt vi skulle spille «Brown-Eyed Girl» i bryllupsmottakelsen, var det virkelig verdt det?

Var det virkelig nødvendig å vie så mye krefter på å velge småretter til gjestene når jeg likevel ikke fikk smake på noen av dem, siden de ble servert mens vi tok bryllupsbildene? 

Neppe.

Men – og det er her kimen til senere endringer først begynte å spire i livet mitt – jeg hadde vunnet én liten seier: Gjestelisten kunne jeg kanskje ikke drite i (for jeg kunne definitivt ikke drite i budsjettet), men vet du hva jeg endte opp med å drite i? Bordplasseringene!

Da jeg bestemte meg for at alle bryllupsgjestene mine var voksne mennesker som ikke trengte min hjelp til å velge sitteplass når de skulle mates, skjenkes og underholdes på min bekostning, klarte jeg å spare inn flere timer – kanskje så mye som et halvt døgn – som jeg ellers ville ha brukt på å rive meg i håret over bordlogistikken i lokalet og flytte rundt på tanter, onkler og venner m/følge som kuler på en pokkers kuleramme. Hurra!

Etter bryllupet var jeg fullstendig utslitt av alt det jeg hadde klart å stresse meg opp over. Jeg hadde presset meg til bristepunktet. Men evnen til å drite i bordkartet hadde også vist meg lyset i enden av tunnelen. Jeg visste at bordplassering var noe jeg burde ha brydd meg om, men dypest sett dreit jeg i det. I stedet for å la pliktfølelsen få forrang over mine personlige preferanser, hadde jeg bestemt meg for å bare drite i det og la alle rumper lande hvor de lande måtte. Og var det noen som klaget til den blussende bruden? Nei, de gjorde ikke det. 

Hmm ...

Litt etter litt i løpet av de neste årene lærte jeg meg å drite i småting som gikk meg på nervene. Jeg takket nei til å bli med på en og annen sosial tilstelning med kollegaene mine etter jobben. Jeg fjernet et par dritirriterende mennesker fra vennelisten på Facebook. Jeg nektet å lide meg gjennom enda en «opplesning» av «teaterstykket» ditt.

Og litt etter litt begynte jeg å føle meg bedre. Mindre tynget. Roligere. Jeg la på røret når telefonselgere ringte. Jeg sa nei til en helgetur med småbarn. Jeg sluttet å se på sesong 2 av True Detective etter bare én episode. Jeg var i ferd med å bli mitt sanne jeg: bedre i stand til å fokusere på mennesker og ting som ga meg glede, for å si det med Marie Kondo. 

Etter hvert gikk det opp for meg at når det gjaldt livsendrende magi, hadde jeg selv en og annen innsikt som kunne deles.

Gir det deg glede? Da må du for all del ikke drite i det. 

Men det vesentlige spørsmålet er kanskje: 

Irriterer det deg?

I så fall må du rett og slett bare drite i det. Fortere enn svint. Og jeg vil gjerne vise deg hvordan. 

Jeg har utviklet et program for å rydde og omorganisere ditt mentale rom ved rett og slett bare å drite i ting, hvori mottoet Drit i det! innebærer å ikke bruke tid, energi og/eller penger på ting som verken gjør deg lykkelig eller gjør livet ditt bedre (ting som irriterer deg), slik at du kan frigjøre mer tid, energi og/eller penger til ting som faktisk gjør det (gir glede). 

Jeg kaller det mye bedre-metoden. Den består av to trinn: 

• Finn ut hva du dypest sett driter i.
• Drit i de tingene.

Og selvfølgelig, «mye bedre» henspiller på hvordan du burde føle deg hvis du følger metoden. 

Det er en ganske enkel metode når det kommer til stykket – og denne boken gir deg redskapene og perspektivene du trenger for å mestre den og forbedre hverdagstilværelsen radikalt. Jeg vil faktisk påstå at så snart du begynner å implementere mye bedre-metoden, vil du aldri igjen føle behov for å bry deg om noe som helst du dypest sett driter i. 

Drit i det – en magisk følelse 

I denne boken vil du lære: 

• Hvorfor det å bry seg om hva andre mennesker synes, er din verste fiende, og hvordan du skal begynne å drite i det.
• Hvordan du kan sortere hva du driter i og hva du ikke driter i, og med letthet skille mellom gleder og irritasjonsmomenter.
• Enkle kriterier for hvorvidt du skal drite i noe eller ei (f.eks. «Påvirker dette noen andre enn meg?»).
• Nøklene til å drite i ting uten å være drittsekk
• Betydningen av å lage (og følge) et drittbudsjett
• Hvordan det å mestre kunsten å drite i ting kan forvandle livet ditt til det bedre ...
• Og mye, mye mer!

Tenk bare på hvor mye bedre livet ditt ville blitt hvis du kunne si nei til alle tingene du dypest sett driter i, og dermed fikk mer tid, energi og penger til å si ja til tingene du aldri ville finne på å drite i.

For eksempel, da jeg begynte å drite i å sminke meg når jeg bare skulle en liten tur på butikken, satt jeg igjen med et tidsoverskudd på ti minutter som jeg reinvesterte i å slappe av på sofaen og lese Us Weekly, kjøpt i samme butikk.

Eller da jeg begynte å drite i å stille opp på babyshower hos venner og kjente – en aktivitet jeg regelrett avskyr – satt jeg igjen med en gevinst på utallige søndagsettermiddager i svimlende frihet!

Og hva gjør jeg med tiden jeg sparer på å drite i unødig babyfjas? Vel, først fyller jeg et glass med en dobbel shot tequila, så klikker jeg meg inn på en mammabutikk på nett og kjøper en gnistrende ny brystpumpe til den vordende moren, hvorpå jeg hever glasset i en stille skål for de prisvinnende puppene til romvenninnen min på college (våt T-skjorte-konkurransen påsken 98, Cabo Wabo).

Farvel, mine damer!

Ti minutter på nett kontra fire timer med babysnakk og alkoholfri punsj? For meg sier det seg selv. Men hva vet jeg, kanskje synes du babyshower er helt topp og verdt å bruke tid på, mens det du aller helst kunne tenke deg å drite i, er å tråle loppemarkeder i helgene sammen med partneren din, som alltid er på jakt etter et bruktkupp.

Drit i detaljene. Det som betyr noe, er at hvis du følger mye bedre-metoden jeg har utviklet for å drite i alt som er uvesentlig, vil det gjøre deg lettere til sinns, frigjøre masse plass i kalenderen, og føre til at du kun bruker tid og energi på de tingene og menneskene du virkelig har glede av. 

Det er en magisk, livsendrende følelse. Kors på halsen.