Der historier møtes

Come on you Masters of War … 

You lie and you deceive ….

But I see through your eyes,

And I see through your brain.



Bob Dylands ord og musikk klinger i hodet når jeg tenker på Gazastripen sommeren 2014. 

Atef Abu Saifs dagboknotater fra Israels massive krigføring har forsterket minnene. For mens den palestinske forfatteren skrev om sine opplevelser fra den 51 dager lange krigen, rapporterte jeg fra Gaza i radio og tv.

Jeg kom til Gaza første gang i 1978 – da Atef Abu Saif var fem år. Han var født i flyktningleiren Jabalia seks år etter den israelske okkupasjonen av kyst­stripen i 1967. Til nå er den palestinske forfatteren blitt far til fire romaner. Den seneste, A Suspended Life, ble nominert til den internasjonale prisen for beste skjønnlitterære verk på arabisk i 2015.

Da jeg kom til Gaza torsdag 24. juli 2014, hadde Atef Abu Saif skrevet dagbok i atten dager. Denne torsdagsmorgenen hadde han vært gjennom nok en natt i frykt for å bli bombet eller få en tekstmelding: Døden kommer om seksti sekunder hvis dere ikke forlater huset.

For min del rapporterte jeg denne dagen om drap­ene på elleve sivile palestinere som hadde søkt tilflukt i en skole. Blant de drepte var syv barn og to kvinner. Palestinerne hadde følt seg trygge i skolebygget. FN hadde jo gitt angreps­hæren kart­koordinatene og forklart at skolen var fylt av flere hundre sivile. Det hjalp lite. Hæren, som omtaler seg som «verdens mest moralske», beskjøt skolen med bombekastere. 

Da drapene ble kjent, var det ikke snakk om unnskyldning fra Israel. I stedet kom det påstander om at området rundt skolen var brukt for å angripe israelerne, og at det bare var en slenggranat som kanskje hadde falt i skole­gården. 

FN-personell hevdet at minst seks granater eks­ploderte i skolen. Senere ble også andre FN-skoler på Gazastripen beskutt uten at det fikk konsekvenser for de israelske angriperne. 

For palestinerne på Gazastripen handlet det hver dag om hvilket mirakel det ville være å ikke bli rammet. Abu Saif skrev: «Når alt rundt deg blir ødelagt og de andre dør, blir du et mirakel du ikke helt forstår.»

Etter okkupasjonen i 1967 reiste mange palestinske forfattere på Gazastripen vekk. Noen dro til ­Kairo og ­Damaskus, andre til Beirut. Men nye forfattere vokste fram. De skrev ofte manuskripter for hånd, til tider under pseudonym. Tekstene ble smuglet ut og maskinskrevet. 

Historiene var for det meste ikke lange. Romanutkast ble til noveller eller novelletter som spredte seg i Midt­østen. Gaza ble ikke bare kjent som eksportør av appelsiner, de palestinske novellene ble berømte, noen også utenfor den arabiske verden.

Da Israel i juli 2014 nok en gang gikk til krig mot Gaza, var det umulig for palestinere å komme seg vekk. De var fanget i verdens største utendørs fengsel. Der hadde de vært innesperret siden 2007. Israelerne hadde hovednøkkelen, men ville ikke låse opp. 

Palestinerne fikk heller ikke bygget opp sitt eget samfunn slik de ønsket. Med ujevne mellomrom angrep Israel Gazas nær to millioner barn, kvinner og menn. Angriperne brukte tunge våpen: artilleri, raketter, fly og kanonbåter. 

En israelsk talsmann har forklart den israelske strategien slik: «Vi vil bombe dem hvert fjerde år. Det er som å klippe plenen. Det gjelder å holde ‘gresset’ nede, hele tiden.» 

Fredag 25. juli 2014 fulgte jeg, sammen med NRKs fotograf, en palestinsk kollega ut i den farlige krigssonen. Helt siden de israelske angrepene startet nesten tre uker tidligere, hadde fotograf Mohamed Saber kjørt på kryss og tvers for å dokumentere drap og ødeleggelser.

Denne dagen dro vi til en flyktningleir sørøst for Gaza by. Israelerne hadde nylig bombet en rekke sivile hus, og hjelpemannskapene lette febrilsk etter levende og døde i ruinene. Det så ut som om familiene som bodde her, var kommet seg ut i live før husene falt sammen.

To dager tidligere hadde fotografen tatt bilder i et annet utbombet område. Mens han knipset, hørtes en svak stemme fra ruinene. Fotografen fikk hentet hjelp, og en mann ble gravd fram. Han hadde ligget fastklemt i tre døgn. Mannen ble reddet fordi nyhetsfotografen var årvåken.

Samme dag skrev Abu Saif i sin dagbok at han skjønte det var fredag takket være bønnesangen fra moskeen. For oss alle mister ukedagenes orden sin betydning når det er krig. Det spiller ingen rolle om det er fredag eller mandag, lørdag eller tirsdag. Det viktigste er å overleve dagen.

Det er lett å forstå hvorfor Atef Abu Saif ble nominert til den arabiske Booker-prisen for sitt forfatterskap. Da jeg begynte å lese en av hans noveller, «En reise i motsatt retning», ble jeg nysgjerrig fra første setning.

 «Fire av dem returnerte skuffet. Selv ikke tilfeldighetenes gud kunne ha arrangert et så tilfeldig møte på rutebilstasjonen midt i Rafah.» 

Hva ville han fortelle?

Så fulgte beskrivelsen av livet på en liten kafé på stasjonen lengst sør på Gaza, der menn og kvinner møttes tilfeldig før de satte ut på sine reiser. Reisene var uansett ikke lange. Kyststripen er ikke mer enn førti kilometer, fra grensen i sør mot Egypt til Israel i nord.

Novellen var en del av samlingen The Book of Gaza, der Abu Saif hadde med seg ni andre forfat­tere. Han skrev selv forordet til boken 14. april 2014. Her slo han fast: «Bortsett fra kanskje Jerusalem er det ingen by som er så velsignet med mediedekning gjennom det siste halve århundret som Gaza.»

De siste årene har imidlertid «velsignelsen» blitt til forbannelse. For Gaza er stort sett bare kommet i verdens nyhetsbilde når det er krig. Nøyaktig tre måneder etter at Abu Saif skrev sitt forord, strømmet det nok en gang journalister til for å rapportere om en ny. Fem år tidligere hadde Gaza også skapt verdensnyheter, men da slapp ikke israelerne journalistene inn for å rapportere om lidelser og død. 

Jeg møtte aldri Abu Saif under krigen i Gaza i 2014. Men våre historier møttes. Vi så begge ­israelernes grusomheter mot uskyldige palestinere på nært hold. Vi så palestinere skyte opp sine primitive raketter mot israelske byer og boligområder. Vi så og hørte enorme bombenedslag og eksplosjoner i tett befolkede palestinske byer og flyktning­leirer. Og vi hørte lyden av dronene som fortsatte å summe, mens ekkoet fra eksplosjonene ebbet ut. 

Når jeg våknet om natten, kunne den merkelige dronelyden minne om duren fra en liten påhengsmotor en sommerdag ved fjorden. Noen dager senere kunne jeg reise ut fra Gaza og hjem til fjorden. Det kunne ikke Abu Saif.

For palestinerne ga duren fra dronene bare vonde assosiasjoner. For dem var summingen en påminnelse om at Døden i neste øyeblikk kanskje vil banke på og invitere seg selv til bords – til et siste måltid.