Dårlig nytt fra Østfronten

Den historiske perioden vi lever i nå, er like avgjørende som da våre forfedre levde for over 80 år siden. Nå som da vil våre valg ha uforholdsmessig store konsekvenser for vår fremtid.

Patrick Sanders, britisk forsvarssjef, 2022

Vårt lille land

Den 27. februar 2022 besluttet den norske regjering å sende våpen til støtte for Ukrainas militære kamp for å stå imot den russiske invasjonen. Norge måtte handle. For første gang ble det gjort unntak fra et regjerings- og stortingsvedtak fra 1959 som knesetter en hovedregel om at Norge ikke skal eksportere våpen til «land i krig». Årsaken til denne selvbegrensningen var at dersom man under den kalde krigen tok side i væpnede konflikter mellom land eller internt i land, var risikoen stor for at Norge ville bli trukket inn i stormaktsspill. Med vår plassering ved Sovjets grense og i nærheten av Moskvas største atomvåpenbase på Kola kunne man ikke ta sjansen på slik eksponering. Vi ville da bli prisgitt stormaktenes krumspring, kunne eksponere norsk jord for fiendtlig maktbruk og i verste fall forårsake eskalering til krig mellom supermaktene. Det var for farlig. 

Nå er vi i en annen situasjon. Maktbalansen i verden er i fluks. Under den kalde krigen befant Norge seg i stormens øye. Der er det ofte blikkstille. Nå er stormens øye i Kinas farvann i Asia, omtrent så langt unna Norge som det er mulig å komme på kloden. Norge, derimot, er i ferd med å bli strategisk viktig periferi. Vi er langt unna rivaliseringens kjerne, men vår plassering har likevel økende betydning for stormaktene. Dette er en skjebne Norge deler med svartehavslandet Tyrkia. Den nye ordenen er ikke satt ennå, og vi kan ikke forvente forutsigbare svar fra Russland eller andre store makter. Derimot befinner vi oss i en testfase, hvor Russland bryner seg på grensene for virke-middelbruk i Europa som Moskva kan komme unna med og dermed belage seg på fremover. Putin har utfordret Europa til duell, og vi befinner oss i en styrkeprøve med Russland. Under den kalde krigen var avskrekkingsregimet veletablert og rammene noenlunde klare. Nå er derimot alt kastet opp i luften. Våre svar blir derfor avgjørende for hvordan det europeiske kontinent vil se ut den kommende generasjonen. 

Etter å ha nektet å se tegnene i tiden de siste ti årene er Europa grunnleggende uforberedt og i stor grad forsvarsløst fordi vi har trodd vi var hevet over og forskånet fra brutale konflikter som har spredd seg i andre verdensdeler, selv om deltakerne i bakre rekker i økende grad har trukket inn Russland og europeiske makter – tidvis på samme side, tidvis ikke. Nå står hovmod for fall. Gitt vår militære forsvarsløshet har Europa valgt å bruke sin egentlige styrke – sin økonomi – for å tukte Russland. Men heller ikke økonomisk krigføring er noe Europa har forberedt seg eller befolkningen sin på. I 2018, etter at den nye amerikanske forsvarsstrategien ble lagt på bordet og geopolitikken dro seg til, bad Vladimir Putin i en fjernsynstale alle russere om å forberede seg på krig.I Moskva skulle det bygges atomsikre bomberom til tre millioner mennesker, og samtlige borgere ble bedt om å bunkre mat med holdbarhetstid på rundt tre år. Eskaleringen i konflikten med Vesten kommer ikke akkurat som julekvelden på kjerringa for russere flest.

For Norge reiser krigen i Ukraina noen helt særegne spørsmål. Vi er blant verdens rikeste nasjoner. I likhet med Russland lever vi godt på eksport av vår egen energioverflod. I likhet med Tyskland har vi satset på at Homo economicus (det rasjonelle mennesket, med kost–nytte-tankegang som økonomer flest) gjør krig utenkelig og dermed for kostbart å sikre seg mot eller planlegge for. Siden 1945 har norske militære deltatt i over 100 operasjoner i utlandet. Ingen har dreid seg om forsvar av Norge. Vi har fulgt tendensen i Europa og bygget ned våre militære kapasiteter som har vært innrettet på forsvar av norsk territorium. Tiden for kriger var forbi. Og uansett var det for dyrt. Norge, i motsetning til de aller fleste land i Europa, har felles grense med Russland. Det har bidradd til at Norge har høyest utgifter til forsvar per capita i Europa. Likevel er det et forsvar på lavbluss, som på ingen måte er skodd for ruskeværet vi har i vente. Vi har valgt den billigste løsningen og satser på alliert (amerikansk) hjelp om det verste skulle skje. Men amerikanerne er på vei bort fra Europa og Atlanterhavet, siden USA må konsentrere seg om Kina og utviklingen i Asia. USA forlater oss ikke, men rammene for beskyttelsen er andre enn før. Også farene som møter Norge, er i endring.

Norge har blant de mest åpne økonomiene i OECD. Det har tjent oss vel i oppgangstider. Vi ligger fremst i verden når det gjelder digitalisering i offentlig og privat sektor. Det har vi kunnet gjøre med mindre omkostninger enn endel andre land. Vi har ingen naturlige fiender og «trenger jo ikke frykte at noen skal drive med angrep mot norsk infrastruktur. Hvorfor skulle de gjøre det, liksom?». Norge er ikke medlem av Den europeiske union, for vi har konkludert med at vi blir mer selvstendige og rikere av å stå utenfor.

Men også EU er i rask transformasjon. Norge er ikke en del av de politiske og rettslige foraene i EU. Da den tidligere tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen i 2019 trådde inn som EU-kommisjonens president, erklærte hun en «geopolitisk EU-kommisjon».252 Etter dette har endringene i EU skutt fart, med Frankrike og Tyskland i tet. Pandemien gjorde at Brussel tok opp fellesgjeld, og politisk makt i EU er i ferd med å sentraliseres – særlig for geopolitiske formål – altså å beskytte EU-land mot den geopolitiske stormen som er under oppseiling. Da Russland invaderte Ukraina, var Brussel allerede såpass forberedt at unionen kunne erklære at EU skulle ta side i krigen og sende våpen til Ukraina. Krigen gjør at EUs vei mot å bli en sikker-hetspolitisk aktør tiltar i tempo og omfang. Denne utviklingen i EU foregår i de organene hvor Norge verken deltar eller har medbestemmelse. Gjennom EØS-avtalen er Norge blitt en del av det indre europeiske markedet, og deler av norsk lovgivningsmakt ligger i Brussel. Når EU blir et sikkerhetspolitisk prosjekt, øker avstanden mellom Brussel og Oslo. Utviklingen gjør at Norge (som Island) i mindre grad vil være politisk beskyttet av Brussel sammenlignet med våre nordiske naboland. Norge vil i økende grad stå utenfor. Etter hvert som EU skrur til som utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør, får Norge en ny stor nabo mot sør og øst som ikke kan forventes å ha Norges interesser for øye.

Etter slutten på den kalde krigen har Norge blitt et av verdens rikeste land. Oljefondet gjør at norske fremtidige generasjoner skal ha «penger på bok». Men det er ikke en konto i Norges Bank vi eier. Vi eier selskaper over den ganske klode. Det gjør for det første at vi kan bli enda rikere av Russlands krig mot Ukraina, slik vi ble etter finanskrisen, da oljefondet doblet seg. Vårt problem er at denne virksomheten i stor grad har vært betinget av apolitiske instrumenter innenfor energi- og finansmarkeder. Når geopolitikken inntar finansmarkeder og valutamekanismer, blir det stadig vanskeligere å finne «apolitiske flater» hvor Norge kan hevde at «dette er butikk, ikke politikk». Dermed kan vi risikere å tape fryktelig mye penger på den geopolitiske tilstrammingen. Blir det ruptur i verdensøkonomien og vi i økende grad taler om to økonomiske sfærer, er det mulig at vi kun kan eie i halve verden. Det er ikke gitt at det blir rom for at Norge vil kunne satse på begge hester, og vår vei fra hele til halve verden kan bli svært dyr. Også oljefondet kan halvere seg, og vel så det.Vi er kanskje skokkrike i dag, men vi har ingen garanti for at vi vil være det i morgen.

Men Norge vil fortsatt ha energi. I likhet med Russland og Gulf-statene tjener Norge store penger på at Putin har gått til krig mot Ukraina. Vi tjener enda mer på at Europa (inkludert Norge) har valgt å erklære økonomisk motkrig. Det øker den økonomiske verdien av våre energiressurser. På kort sikt er EUs duell med Russland avhengig av at Norge stiller opp med energi til Tyskland (for å holde lysene på, hjulene i gang, samt sørge for å kunne produsere nok penger og våpen til at også Ukraina får). På lengre sikt er det imidlertid særlig den strategiske verdien av norske energiressurser som stiger. Norge omgjøres til Europas mest kritiske energilager. Når Europa kutter energibåndene til Russland helt, vil avhengigheten av Norges energiressurser øke for både Storbritannia og EU. Russland på sin side vil ikke lenger

ha noen egeninteresser i et fungerende energimarked i Europa, ettersom Moskva er ekskludert. Russiske åpne eller fordekte tiltak mot europeiske markeder vil heller ikke lett kunne møtes av Europa med mottiltak, siden Russland i økende grad blir uavhengig av Europa. I dette bildet øker den strategiske og kritiske betydningen av vår egen sokkel betydelig. Krigen i Ukraina gjør Norges energikilder på land og kontinentalsokkelen strategisk svært viktige for EU og Storbritannia. Dermed blir det mer fristende for Russland å tukle med dem. Norge blir strategisk viktig periferi i forholdet mellom Russland på den ene siden og EU og Storbritannia på den andre. Det vil eksponere Norge i betydelig grad.

Samtidig vil Norge fortsatt ha en av Europas lengste grenser til Russland. Finlands grenser mot Russland er på land og måler 1340 km. Grensen er beskyttet av FN-pakten (retten) og snart av Nato (makten), og finske soldater lurer under hver en tue i skogen. Norge og Russland har en grense på 195 km til lands. Her gjelder FN-pakten og NATO-pakten. Til havs er imidlertid sagaen en ganske annen. På havterritoriet har Norge en avtalt avgrensingslinje med Russland for økonomisk sone og fiskerisone som er på over 1000 km. Ettersom sanksjonene mot Russland ikke er folkerettslig forankret i bindende sikkerhetsrådstiltak, er sanksjonene ikke rettslig bindende for Norge, og de er å regne som politikk. Norske fiskeri ressurser i havet, og olje og gass på norsk sokkel, er ikke ressurser som befinner seg «i Norge», i betydningen på norsk suverent territorium. Det er internasjonale avtaler som gir oss rett til å utnytte disse ressursene. Vi kan heller ikke uten videre forsvare ressursene «som om de befant seg på norsk suverent territorium». Dette er ikke grenser som beskyttes av FN-paktens maktforbud. Her gjelder andre regler. Dersom Norge bryter vilkår i avtaler med Russland gjennom vår sanksjonspolitikk for Ukraina, vil Russland kunne svare med mottiltak, eller gå fra avtaler om områder med økende strategisk verdi for Moskva. Dette gjelder for eksempel delelinje-avtalen i Barentshavet. Følgelig er Norge avhengig av et forhold til Russland som i betydelig grad hviler på oppfyllelse av rettslig bindende avtaler mellom de to landene, altså folkerett. Norge er alene om å være i denne situasjonen i Europa. Det landet som det er nærmest for oss å sammenligne seg med, er som nevnt Tyrkia i Svartehavet.

Samtidig øker verdien av Barentshavet for Russland. Krigen i Ukraina og press mot svartehavsflåten, omgjøring av Østersjøen til Nato-sjø og mobilisering mot Russland til sjøs i Middelhavet gjør at den strategiske betydningen av Barentshavet stiger for Russland i forholdet til Europa. Dette skjer parallelt med at både USA og Kina øker sin positur og sitt militære nærvær i Arktis. Russlands nye maritime doktrine sommeren 2022 signaliserer en aggressiv maritim stilling i nord. I våre farvann kan Russland i økende grad få funksjon som kinesernes buffer, og USA og Storbritannia ruster seg mot både Russland og Kina her. Det drar det seg til mellom stormaktene i vårt eget farvann. Med Ukraina-krigen øker tempoet. 

I cyberdomenet, altså digital infrastruktur, er også grenser vanskeligere å identifisere enn på territoriet. Reglene for cyber-aktivitet mellom stater er fortsatt i noen grad uavklart. Og Norge har i stor grad bygget sin effektive, moderne digitale infrastruktur uten tanke på at vi kan komme til å bli et attraktivt geopolitisk mål for fremmede, kapable statsmakter. Værmeldingene hos oss har dreid seg om grønn omstilling, effektivisering og et marked som også vil gi Norge en fremtid som stor energinasjon etter oljen. Sikkerhet har gått ut på å holde terrorister og hackere unna. Men det er altså en helt annen skål når vi taler om store og kapable stater med intensjon. Risiko for (grader av) intendert sabotasje, nektelse eller okkupasjon fra fremmede stormakter har ikke vært langt fremme i pannebrasken når vi har bygget vårt moderne, digitale samfunn. Kina lå for eksempel an til å bygge 5G-byen i Kongsberg. Årsaken var ikke at norske myndigheter tenkte at kineserne da kanskje ville unnlate å skade byen i en spent situasjon. Det var heller ikke så mange som bekymret seg for at vi skaffet kineserne en utmerket testarena for cyberangrep i et digitalt avansert samfunn. Slik har vi ikke tenkt i Norge. Den tiden er over. Men per i dag gjør flere tiår med mangel på slik tankegang at vi nå befinner oss i en svært sårbar situasjon.

Den geopolitiske utviklingen gjør Norges situasjon mer utsatt. Vi blir et mindre land i verden. Samtidig øker vår strategiske betydning for andre, store makter. Vi er betydelig mer eksponert enn hva vi har vært vant til. Krigen i Ukraina har satt ny fart i en geopolitisk utvikling som setter Norge på kartet på måter vi absolutt helst skulle vært foruten.