Spartacus Forlag

Brev til en ufødt datter

Kjære Emma.

Jeg skriver til deg som datteren jeg aldri fikk. Min ­ufødte datter. De siste årene har jeg tenkt mer på det enn før, hvordan det ville vært å være mamma. Kanskje fordi det snart er for sent. Her, ved inngangen til 40-årene, er min fruktbarhet på hell. Det skjer noe inni en da, når valget om å bli forelder eller ei ikke lenger kan utsettes. Man begynner å se rundt seg, på andre mødre og fedre. Hvordan mestrer de oppgaven? Hva gleder de seg over? Hva bekymrer de seg for? Man ser på barn, både dem som er helt nye i verden og stabber rundt med digre bleier med brede smil om munnen fordi de endelig klarer å gå ved egen hjelp, og de litt eldre: Femåringen som stjeler søsterens leke og klyper henne når foreldrene ikke ser på. Sjuåringene som går alene langs veien med ransler på ryggen, på vei til skolen, hvor egentlig hva som helst kan vente dem. Fjortisene som knipser selfies på stranda og blåser bobletyggegummi på bussen, tilsynelatende uten en eneste bekymring i verden. Unge jenter med hestehale som går rundt i sine Converse-­sko med spinkle, brune lår i sommershorts, spiser is og ser rundt seg med lett flakkende blikk. Ser andre meg nå? Hvordan ser de meg? spør de seg kanskje.


Og så iakttar jeg jenter og unge kvinner, de ser verken ut som barn eller voksne, men som oldinger. Det er som om de har fått meislet en sorg inni seg, måten de bærer kroppene sine på, vitner om brustne illusjoner. Jeg har truffet dem på jobb mens jeg har skrevet på doktorgradsavhandlingen min om rettssystemets håndtering av voldtektssaker. Rundt omkring i norske rettssaler sitter de. Med bøyde hoder og lave stemmer forteller de sine historier og håper folk vil lytte og forstå. Som oftest er de kledd i hvitt, med oppsatt hår og diskre sminke. Bistandsadvokatene råder dem til å ta seg tekkelig ut. 


Kvinnene forteller om tap av kontroll. Om å føle seg skitten. Om forliste kjærlighetsforhold, venner som snur ryggen til en. Ryktespredning. Spiseforstyrrelser som blusser opp fordi man hater den kroppen som har sveket en. Om lampen på nattbordet som alltid er på, og soveroms­døra som må stå på gløtt. Om søvnløshet og lakener som er gjennomvåte av angstsvette. Og om medisinene de tar for å stagge nervene, men som ikke fjerner marerittene. I søvnen lever underbevisstheten sitt eget liv. Disse jentene og unge kvinnene våkner med et skrik, i en kropp som kastes epileptisk rundt i senga, en kropp som ikke er til å kjenne igjen som ens egen. De sier: «Jeg prøver hver dag, men det er vanskelig å tro på at jeg noen gang blir helt frisk igjen.»


Det hender at jeg tar meg i å sitte og glo ned i eikeparketten i stedet for å se på personen i vitneboksen. Man tilegner seg raskt ulike strategier for å holde egne følelser i sjakk. Gråt i halsen kan kveles med et host. En tåre på avveier kan skjules ved at man bøyer seg ned for å knytte en skolisse. Raseri er det vanskeligste, men det kan dempes om man søker tilflukt på do. Det blir ofte til at jeg går dit og plasker kaldt vann i ansiktet. 


Over tid har flere av de unge kvinnene fra rettssalene begynt å ta opp mere plass i bevisstheten min. Jeg klarer ikke å slippe dem. Ofte spør jeg meg selv: Hva hadde jeg sagt til dem om de hadde vært mine døtre? Enda jeg verken har barn eller har ønsket å få noen, har det likevel blitt et samvittighetsspørsmål å finne svar. Jeg har kjent på et behov for å henvende meg til et ungt menneske og snakke med en viss inderlighet om hva livet har lært meg om sex og kjærlighet, om hva det vil si å vokse opp i en jentekropp og å bli en voksen kvinne. Hvordan man kan vinne livet tilbake etter overgrep. Det er derfor jeg måtte finne opp deg, Emma, for å ha noen å snakke til. Når jeg snakker til deg, snakker jeg til deg som en ufødt datter, men også indirekte til kvinner i din generasjon. 


Kjære Emma, den verden din og min generasjon kvinner har overtatt etter mødrene og bestemødrene våre, er på mange måter en friere verden. En annen verden. Og så likevel ikke. Midt oppe i de store samfunnsomveltningene finnes det visse konstanter, seiglivede undertrykkelsesstrukturer som fortsetter å gripe fundamentalt inn i tilværelsen vår, i friheten vår. Undertrykkelse opptrer mer subtilt nå enn tidligere og lar seg ikke innfange så lett i dag. Harriet Holter, en pionér i norsk kvinneforskning, har skrevet at kvinneundertrykkelse har utviklet seg fra å være direkte og synlig til å bli mer indirekte og usynlig. De psykologiske hersketeknikkene har et stykke på vei tatt over for de fysiske. Det betyr naturligvis ikke at vold ikke forekommer i like stort omfang som tidligere, men volden utspiller seg på en tid og et sted i historien der det ofte hevdes at avmaktens årsaker ligger hos den enkelte. Når den formelle likestillingen er vunnet, påføres enkelt­individet skyld og ansvar for at han eller hun ikke lever fritt. Og ansvar og skam, det henger nøye sammen. Tilbake i 1986 spådde en av den norske kriminologiens store bautaer, Nils Christie, at vi kunne vente oss nye former for påføring av skyld og skam i takt med at kvinner fikk mer økonomisk frihet. Som han skriver i artikkelen «The ­ideal victim», er likestillingen paradoksal i den forstand at den bidrar til at kvinner i større grad kan gjøre krav på status som ofre, samtidig som det blir vanskeligere å iscenesette seg som svak og verdig trengende på en tillitsvekkende måte.


Dette er noe av det mest presise jeg har sett formulert i litteraturen om vold mot kvinner og den formen for undertrykkelse vi lever under i dag. Det er også noe av det som samsvarer mest nøyaktig med den virkeligheten jeg møter i norske rettssaler i dag. Her møtes unge jenter i din generasjon ofte med argumenter om at deres opplevelse av avmektighet og psykisk underlegenhet i seksuelle situasjoner fremstår som absurd i et samfunn hvor kvinner aldri har vært mer likestilt. Jeg legger merke til hvor kuet jentene og kvinnene ser ut når det argumentet legges på bordet, og det gjør meg så rasende og sorgfull på deres vegne. Jeg vil ta dem i min favn og hviske at de ikke må tro på de harde ordene. At deres stemme betyr noe. At det de opplever er sant. At voksne, særlig dem som uttaler seg mest skråsikkert, ofte tar feil. Jeg vil si: «Også dette skal gå over.» Dette angår meg personlig og direkte, kanskje fordi disse jentene i teorien kunne vært deg eller døtrene til flere av mine venninner. Det forferder meg at vi ikke har lykkes med å skape en bedre verden for dere, at det er denne kulturen dere skal vokse opp i. 


Simone de Beauvoir har en gang skrevet at kroppen er en situasjon. Kropp og kultur er filtret sammen. Mennesket er kastet inn i verden, overgitt til frihet, men underlagt strukturer som er knyttet til hvordan vårt kjønn kodes av kulturen og fortolkes av andre. Videre: En kvinnes reproduktive og seksuelle historie er politisk. Det er like sant i dag som da Det annet kjønn utkom for snart 70 år siden, at det som skjer i våre intime liv, er politisk. Den viktigste arven etter Beauvoir er at kvinner har tatt denne innsikten alvorlig og begynt å snakke om sine liv. Sammen, til hverandre, i offentligheten, og til nye generasjoner som vokser opp. Flere av oss gjør det ikke bare for å bekjenne, men fordi vi ønsker klarhet over vår eksistens, hva det er som har formet oss. Ved å dele erfaringer med hverandre bygger vi fellesskap og kunnskap på tvers av generasjoner, og i dette ligger kimen til all politisk endring. Kjære Emma, dette brevet er født av et ønske om endring og håp. Et ønske om at vi som ga dere livet, etterlater en verden som er bedre enn den dere ble født inn i. Et håp om at menneskene skal bli friere og sterkere, sammen.