AUDR - Kvinneliv i vikingtid
Audr betyr rikdom. Det var et vanlig navn på kvinner i vikingtiden, noe som understreker deres betydning i samfunnet. De var diktere, legekoner, dyktige håndverkere og entreprenører med egne skip.
Aud den djuptenktes gjestebud
Dagen var endelig kommet da Olav Torsteinson og Alvdis skulle gifte seg. Det var innbudt til stort gjestebud på gården Hvamm i Dalir på Vest-Island. Utpå ettermiddagen, da alle gjestene var samlet, trakk Aud – Olavs bestemor – til side forhenget i sovekammeret sitt. Med ustø ben steg hun ut og frem mot forsamlingen som stod i halvmørket og ventet. I det flakkende lyset fra ildstedet ble et ansikt preget av tid, sorg og av levd liv, tydelig. Vi kan se henne for oss. Øynene hennes var mørke og intense og tiltrakk seg oppmerksomheten til alle som var til stede. De betraktet henne, og hun betraktet hver og en av dem nøye tilbake. Hun rettet seg opp så langt det gikk og steg med fastere skritt gjennom rommet og bort til hver enkelt. Først til barnebarnet Olav og så til brødrene sine og deretter alle de største høvdingene på Vest-Island. De mektige mennene senket blikket i ærefrykt etter hvert som hun kom mot dem. Sagaen forteller at hun tok hver og en av dem i hendene, holdt dem så fast hun kunne, så dem i øynene og takket dem for at de var kommet. De fulgte henne deretter inn i gildehallen hvor det var dekket opp med mat og drikke, alt på hennes bekostning.
Aud ble hjulpet opp i høysetet av brødrene sine, og det var helt stille i hallen mens hun satte seg til rette. Så harket hun litt, og med sprukken stemme sa hun: «Jeg tar til vitne brødrene mine, Bjørn og Helge, og alle vennene og frendene våre som er her til stede, at jeg gir denne gården, med alt den inneholder, til Olav, min sønns sønn, til odel og eie.»1 Så reiste hun seg og sa hun ville trekke seg tilbake til kammerset sitt. Olav tok Aud ærbødig ved armen og ledet henne ned fra høysetet, så gikk hun selv videre høyreist og verdig mot kammerset. Hun stoppet kort opp i døren og så seg tilbake, og sa så at alle skulle more seg og spise og drikke det de likte, og at øl også skulle bli delt ut til allmuen, så de også kunne få ta del i gleden på en dag som denne.
Da Olav gikk til kammerset for å se til henne neste morgen, fant han henne som vanlig sittende oppreist i sengen, men denne gangen uten liv. Olavs bryllupsskål og Auds gravøl ble så drukket samtidig. På den siste dagen av gjestebudet ble Auds kropp ført til en gravhaug som var blitt reist for henne. Hun ble lagt i et skip oppi haugen, og mye gods ble lagt inn sammen med henne, før haugen ble dekket med jord.
Slik avslutter Laksdøla saga sin fortelling om Aud den djuptenkte, eller «kloke» som det også kan bety. En av Islands mektigste personer døde etter et langt og begivenhetsrikt liv, og etter å ha bekostet et overdådig gjestebud for sin eneste sønnesønn, og gitt ham alt hun eide i arv. Jeg skriver person, og ikke kvinne, fordi det ikke vil vært like tydelig hvilken status Aud hadde om jeg hadde skrevet «Islands mektigste kvinne». Var det bare kvinner hun ble sammenlignet med, ville det i så fall ikke ha ytt henne rettferdighet. Aud var en selvstendig, rik og mektig høvding med store eiendommer på Island da hun døde. Hun ble ifølge Laksdøla saga hauglagt i et skip med stort gravgods. Hun bekostet gjestebud og hadde allierte blant andre mektige menn. Det sies at det var hun som først bosatte Breidafjord, et område på Vest-Island, mot slutten av 800-tallet. Ulike norrøne og islandske kilder fra 1100-, 1200- og 1300-tallet beskriver henne som den kvinnelige opphavsfiguren til mange av de mektigste familiene på Island. I Islendingabok, som er en familie- og kirke-historie fra Island komponert mellom 1120 og 1133, hevder historikeren Are Frode Torgilsson (1068–1148) at han er en direkte etterkommer av Aud, og lister også opp Islands tredje biskop, Torlak Runolvsson (1086–1133), som en av hennes etterkom-mere.3 Aud fremstår tydelig som en kvinnelig høvding med reell makt og prestisje knyttet til sitt navn. Hun representerer den ypperste posisjonen en kvinne kunne oppnå i vikingtiden, og hun var i tillegg til en politisk leder også en religiøs leder.
Kvinner i krig
Ville våpentrening og krigskunnskap ha vært en del av mektige kvinner som Auds utdannelse? Hennes brødre fikk helt sikkert trening i våpenbruk da de vokste opp hjemme på gården i Romsdal. Aud har blitt eksponert for krigsideologi, krigermentalitet, æreskoder, fortellinger og faktiske krigere fra hun var født til hun døde. I de fortellingene Aud hørte og selv også gjen-fortalte, har det opptrådt mange kvinnelige heltinner. De var sjørøvere, slåsskjemper, hærførere og hevnere. De mange metall-arbeidene med krigerkvinner som motiv synes å støtte et slikt syn. I Skandinavia og England er det funnet en rekke amuletter som fremstiller kvinner med våpen, skjold og sverd, gjerne på hesteryggen. De opptrer både i mannsklær, med bukser, men også i klassiske kvinneklær med sideserker og dekorerte overdeler, og med den tradisjonelle hårknuten i nakken. Krigerkvinnene i de skriftlige kildene har ofte selv valgt å stå utenfor det tradisjonelle kjønnsrolle-mønsteret. De har brutt ut av tradisjonelle tolkninger av roller som datter og hustru og påtatt seg maskuline roller, som mange andre kvinner også gjorde, inkludert Aud selv når hun ble eldre. Kunne hun selv ha blitt skjoldmøy, som kvinnelige kriger ofte ble kalt i fortellingene og diktene, om hun ønsket det?143 Kjente Aud selv kvinner som var krigere? Det grunnleggende spørsmålet er om Aud oppfattet krigerkvinnene som ekte mennesker og en historisk realitet, eller om hun bare så dem som «litterære» fantasier, myter eller guddommelige vesener.
Det er mange samtidige nordiske runeinskripsjoner som omtaler kvinner, men det er ingen som nevner krigerkvinner. Det er kanskje ikke så merkelig hvis de bare utgjorde en bitteliten del av krigergruppen i Norden. Men nordiske krigerkvinner er heller ikke nevnt i samtidige utenlandske annaler og krøniker.144
Flere eldre kilder hevder derimot at krigerkvinner fantes i Nord-Europa og Nor-den allerede rundt Kristi fødsel. Historie-skrivere som Strabo og Plutark som levde på 100-tallet fvt. og Dio Cassius og Tacitus som levde i det første århundre evt., nevner alle at det fantes kvinnelige krigere blant stammene i Nord- og Øst-Europa. I Al-tajfjellene, som strekker seg over deler av Russland og Kasakhstan, ligger hundrevis av frosne graver tilhørende den skytiske sivilisasjonen. Her er flere kvinnegraver med rytterutstyr avdekket, og det er mulig det er disse de romerske skriverne referer til. På 100-tallet antok romerne at saksiske menn og kvinner var likeverdige som kri-gere. Ifølge Tacitus skulle det at mannen ga okser, en hest med bissel samt skjold, spyd og sverd til kvinnen når de ble gift, og at hun ga ham våpen tilbake, være et bevis på det. Et slikt ritual er interessant, men betyr likevel ikke at disse kvinnene var krigere, eller at alle kvinner bar våpen, men det kan bety at saksiske menn og kvinner hadde et felles ansvar for å forsvare seg og sine om nødvendig, og at kamp var en del av livet. Slik må det også ha vært for menneskene som levde i vikingtiden.
Uansett bidro det til en romersk opp-fatning av at krigerkvinner eksisterte i det germanske Europa.
Men det finnes mer troverdige kilder til kvinnelige krigere. Den bysantinske historieskriveren Johannes Skylitzes for-teller i sitt historieverk Historienes synopsis fra siste del av 1000-tallet at kvinnekrigere deltok i kampene da Kyiv-fyrsten Svjatoslav tapte et slag mot bysantinerne i Bulgaria i 971.145 Han forteller at bysantinerne ble forferdet da de fant bevæpnede kvinner blant de drepte krigerne. «Når romerne [bysantinerne] plyndret barbarenes lik for gods, fant de kvinner blant de falne som var utrustet som menn; kvinner som hadde kjempet mot romerne sammen med mennene.» Selv om Skylitzes er adskilt fra hendelsene med 100 år, hadde han tilgang til arkiver med rapporter som fortalte om dette.
Men det er veldig usikkert om dette faktisk var vikinger. Kyiv-fyrsten Svjatoslav og krigerne hans var nærmest nomadiske, og de var slavifisert, det vil si at de i stor grad hadde latt seg sosialisere inn i den slaviske kulturen de dominerte. Svatjoslav var så å si konstant på felttog og kunne være borte fra Kyiv i årevis. De har derfor hatt med seg sine kvinner, slavinner og barn på toktene. Det kan ha vært disse kvinnene som i et forsøk på å forsvare seg og sine ble drept i kampene. Det er også sannsynlig at disse kvinnene var slaviske heller enn nordiske.
Alle nordiske krigerkvinner eller skjold-møyer vi kjenner til, er beskrevet i tekster som er skrevet ned flere århundrer etter at begivenhetene de omtaler skal ha funnet sted. Det er også mange av disse beretningene som har handlingen lagt helt tilbake til folkevandringstiden og Romertiden. Spesielt i fornaldersagaer, som er en samling legendariske sagaer som ble samlet på slutten av 1300-tallet. I dem finner vi blant andre Hervors og Hedreks saga, som handler om sverdet Tyrfing og foregår på 400-tallet. Her møter vi Hervor, datter av Angantyr. I ungdomstiden kledde hun seg som en mann, lærte å bruke våpen og plyndret reisende for verdisaker. I Rolf Gautreksons saga som har handling fra tidlig på 600-tallet, møter vi skjoldmøya Torbjørg. Hun var datter av en kong Erik i Uppsala og brukte heller dagene på å slåss og bedrive idrett enn på kvinnelige sysler, og hun hadde også sin egen hird. På folkemunne gikk hun under betegnelsen «kong Torberg». Felles for disse historiene er at de allerede i vikingtiden var eldgamle fortellinger.
Her kan du forhåndsbestille signert utgave av Audr Kvinneliv i vikingtid
