Atlas over fyrtårn ved verdens ende
Fyrtårnet ved verdens ende var utstyrt med permanent lys, det var det ingen tvil om, og man trengte ikke å være redd for at kapteinen på et skip skulle forveksle det-med et hvilket som helst annet, for det fantes ingen andre fyrtårn på de kanter.
Jules Verne,Le Phare du bout du monde (Fyrtårnet ved verdens ende)
DET ER NOE VAKKERT OG VILT i disse usannsynlige arkitektoniske verkene. Kanskje fordi vi har en følelse av at de er døende vesener. Lyset deres slukkes, kroppen deres forvitrer. Og selv om mange av disse vakttårnene fremdeles vier seg til å utføre sitt oppdrag med å lyse opp sjøen, gjør den nye teknologien for kommunikasjon til havs at deres funksjon blir stadig mer overflødig. Skipene er ikke lenger prisgitt deres romantiske overblikk, og andre veivisere har inntatt deres plass – satellitter i bane, GPS-navigering, sonarer, radarer – for å få oss til å glemme at fyrene har vært hjemmet og arbeidsstedet til – ofte anonyme – menn og kvinner. Med tiden øker antallet automatiserte fyrtårn. Noen av dem går bort fra sin opprinnelige funksjon og blir turistmål. Andre, mindre heldige, blir simpelthen revet. Flesteparten av fyrvokterne, symboler på overblikk og beskyttelse, har lagt ned sine gjøremål. Selv om denne livsstilen er i ferd med å forsvinne, lever historiene deres videre. Ruinene i form av ord fra en tid der det tekniske og heltemodige var ett og det samme. For på fyrene, spesielt de som ligger avsides til, har menneskene bestandig levd på naturkreftenes nåde.
Så dette er altså ikke bare en bok om fyrtårn. Det er også en måte å se seg i speilet på som mennesker, å reflektere over erfaringen med å leve i ensomhet, å anerkjenne hvor avhengige vi er av andre for å kunne overleve, å utforske tragediene og storheten vi kan komme til å møte i ekstreme situasjoner. Tomheten vi føler over ikke å ha noen der til å passe på oss, er for noen et helvete. For andre, derimot, som Charles Bukowski, er «isolasjon en belønning».
JULES VERNE SKREV eventyrromanen Le Phare du bout du monde (Fyrtårnet ved verdens ende) inspirert av et lite fyr som lyste i en kort periode i Patagonia på slutten av 1800-tallet. Han beskrev øya Isla de los Estados uten noen gang å ha satt sin fot på argentinsk jord – noe han heller ikke gjorde på månen, eller i jordas indre, eller på havets bunn – og likevel klarte han å sette sammen en enestående fortelling. På samme måte har jeg gjennom nesten et år dykket ned i et hav av informasjon i et forsøk på å skjelne lysene og skyggene fra hverandre for å få et knippe historier som til tider kan være vanskelige å tro på, til å virke sannsynlige. Her er det ingenting som er oppdiktet, og alt som står skrevet i denne boka, er blitt skrevet før i en eller annen sammenheng. Til tross for at jeg aldri har vært på noen av disse avsidesliggende fyrene, har jeg tillatt meg å ta dem for meg som om jeg hadde vært der og – fra den moderne tids behagelige ståsted – kjent stormen piske mot vinduene, isolasjonen snike seg på mellom uværsbygene og ensomheten ligge på lur i tåka.
Adziogol fyr
I NÆRHETEN AV RYBALTSJE slutter den asfalterte veien. Bortenfor ligger Kinburn, et sted langt unna sivilisasjonen preget av gylne sanddyner, saltvanns-bassenger og bartrær. I disse steppeområdene levde amasonene. Ifølge Herodot var det bare Herkules som lyktes i å nedkjempe dem.
Lenger inne, halvannen kilometer fra Rybaltsje, der elva Dnipro møter Svarte havet, kommer en slank konstruksjon til syne som har stått der i over hundre år. Det er fremdeles behov for den. Å styre et skip inn til Kherson, opp-over Dnipro som er innhyllet i gjenstridig høsttåke, innebærer en labyrintisk ferd blant elveøyer, intrikate forgreininger og gjenmudrede kanaler i en kompleks elvemunning.
KAN HENDE KAN EN NYSGJERRIG REISENDE, i bytte mot litt penger, noen bokser øl og noen liter bensin, finne en lokal fisker som kan hjelpe ham å nå frem til fyret. Om han er heldig, kommer han seg også inn i den kolossale rustningen, en vev i skinnende rødt metall, og fortsetter oppover den smale trappa som om han klatret opp langs vingene på et digert insekt. Bortgjemt i den nederste delen av tårnet ligger et lite krypinn for fyrvokterne. Selv om vokterne kunne komme seg dit daglig fra kysten, med båt i de varme årstidene og ved å gå over isen om vinteren, kunne de plutselige værskiftene gjøre det umulig for dem å returnere på flere uker av gangen. Her finnes det ingenting overflødig.
VLADIMIR SJUKHOV TEGNET streker med samme presisjon som de ukrainske kvinnene vevde sine hustkaer. Så man på konstruksjonene han hadde tegnet, på papiret, ville det være nærliggende å tenke seg at de kunne rase sammen bare det kom et lite vindpust fra riktig retning. Men strekene hans var like elegante som de var sterke. På slutten av 1800-tallet tenkte han ut tårn, tak, paviljonger og bygninger som kunne holde seg oppe ved bruk av så få materialer som mu-lig. Han lyktes i å blåse liv i noen enkle stillaskonstruksjoner av stålstenger og forvandlet dem til unike, organiske og lette arkitektoniske verk som manglet forankring i tidens normer.
Disse hyperboloide formene forente effektivitet, enkelhet og eleganse, og etter revolusjonen i 1917 gjennomsyret de den sovjetiske arkitekturen med sin konstruktivistiske ånd. Sjukhov er ansett som en av de mest fremstående russis-ke ingeniørene i historien.
ADZIOGOL FYR ble flettet sammen som en vidjekurv. Med hundrevis av hull som slipper vinden igjennom.
