Fyrtårnet ved verdens ende var utstyrt med permanent lys, det var det ingen tvil om, og man trengte ikke å være redd for at kapteinen på et skip skulle forveksle det-med et hvilket som helst annet, for det fantes ingen andre fyrtårn på de kanter.
Jules Verne,Le Phare du bout du monde (Fyrtårnet ved verdens ende)
DET ER NOE VAKKERT OG VILT i disse usannsynlige arkitektoniske verkene. Kanskje fordi vi har en følelse av at de er døende vesener. Lyset deres slukkes, kroppen deres forvitrer. Og selv om mange av disse vakttårnene fremdeles vier seg til å utføre sitt oppdrag med å lyse opp sjøen, gjør den nye teknologien for kommunikasjon til havs at deres funksjon blir stadig mer overflødig. Skipene er ikke lenger prisgitt deres romantiske overblikk, og andre veivisere har inntatt deres plass – satellitter i bane, GPS-navigering, sonarer, radarer – for å få oss til å glemme at fyrene har vært hjemmet og arbeidsstedet til – ofte anonyme – menn og kvinner. Med tiden øker antallet automatiserte fyrtårn. Noen av dem går bort fra sin opprinnelige funksjon og blir turistmål. Andre, mindre heldige, blir simpelthen revet. Flesteparten av fyrvokterne, symboler på overblikk og beskyttelse, har lagt ned sine gjøremål. Selv om denne livsstilen er i ferd med å forsvinne, lever historiene deres videre. Ruinene i form av ord fra en tid der det tekniske og heltemodige var ett og det samme. For på fyrene, spesielt de som ligger avsides til, har menneskene bestandig levd på naturkreftenes nåde.
Så dette er altså ikke bare en bok om fyrtårn. Det er også en måte å se seg i speilet på som mennesker, å reflektere over erfaringen med å leve i ensomhet, å anerkjenne hvor avhengige vi er av andre for å kunne overleve, å utforske tragediene og storheten vi kan komme til å møte i ekstreme situasjoner. Tomheten vi føler over ikke å ha noen der til å passe på oss, er for noen et helvete. For andre, derimot, som Charles Bukowski, er «isolasjon en belønning».
JULES VERNE SKREV eventyrromanen Le Phare du bout du monde (Fyrtårnet ved verdens ende) inspirert av et lite fyr som lyste i en kort periode i Patagonia på slutten av 1800-tallet. Han beskrev øya Isla de los Estados uten noen gang å ha satt sin fot på argentinsk jord – noe han heller ikke gjorde på månen, eller i jordas indre, eller på havets bunn – og likevel klarte han å sette sammen en enestående fortelling. På samme måte har jeg gjennom nesten et år dykket ned i et hav av informasjon i et forsøk på å skjelne lysene og skyggene fra hverandre for å få et knippe historier som til tider kan være vanskelige å tro på, til å virke sannsynlige. Her er det ingenting som er oppdiktet, og alt som står skrevet i denne boka, er blitt skrevet før i en eller annen sammenheng. Til tross for at jeg aldri har vært på noen av disse avsidesliggende fyrene, har jeg tillatt meg å ta dem for meg som om jeg hadde vært der og – fra den moderne tids behagelige ståsted – kjent stormen piske mot vinduene, isolasjonen snike seg på mellom uværsbygene og ensomheten ligge på lur i tåka.