Å leve med de døde
Når høsten kommer med sitt tette, våte mørke, går gravlunden fra å være en grønn lunge til å bli ugjennomtrengelig og tidvis fiendtlig. Den er ikke lenger vakker og innbydende, marken ligger brun og bløt. De som fortsatt legger veien til arbeidsplassen gjennom gravlunden, haster hutrende gjennom.
Gradvis forsvinner også mosjonistene, som i sommerhalvåret løper rundt og rundt gravlunden i et forsøk på å bekjempe egen dødelighet. Drømmen oppgis når bakken er dekket av dødt løv. Gata som skjærer gjennom gravlunden, blir mer og mer forlatt, inntil de som må gå her, for å komme seg hjem eller til sykehuset, begynner å skru opp farten og snur seg skremt når de hører lyden av noen bak seg. Når løvblåserne er ferdig med å samle høsten i svære hauger, og de siste trærne er beskåret, stilner også aktiviteten fra gravferdsetaten. Bortsett fra når nye graver skal graves.
Slik er det, mørkere og mørkere, inntil slutten av oktober, når mørket senker seg allerede før arbeidsdagen er over. Når vi kommer hjem, er lyset fra vinduene i huset vårt eneste tegn på menneskelig tilstedeværelse på gravlunden. Det som har vært et vakkert, grønt rom i byen, blir et dunkelt, uhyggelig sted, stille og forlatt.
Så, plutselig en kveld, kommer lyset tilbake, enda sola for lengst er borte. Kvelden før allehelgensdag blir gravlunden forvandlet til et hav av lys. Hundrevis, tusenvis av gravlys med sine skjøre, flakkende flammer, som morild i tropehav. På haugen bak huset vårt, der den navnede minnelunden ligger, står lysene tett i tett, som en bue av ild. Slik forblir det også i ukene etter. Hver dag kommer nye gravlys. Lysene brenner i lang tid, noen av dem i over en uke av gangen, så de behøver ikke å erstattes så ofte. Det er sjelden vi ser menneskene som setter dem der. Det er som om de blir tent av usynlige vesener, alver eller spøkelser. Mot slutten av november blir det gjerne litt mørkere igjen, fram til jula møter oss med et veritabelt flammehav, som i tiden da folk hadde med lighter på rockekonsert.
Det er vanskelig å foretrekke trøstesløs, snøfri vinter framfor vår og sommer, men det er kanskje denne tiden som er aller vakrest her på gravlunden. Det er også den tiden på året da folk som kommer på besøk, spør oss hvordan det egentlig er å bo her. Hvordan er det å bo så nær, ja, på et vis sammen med, de døde?
Svaret er at det føles helt naturlig. De er der, og vi er her, på hver vår side av gjerdet.
Allehelgensdag er en gammel høytid med litt uklar opprinnelse. Kanskje oppsto den en gang i middelalderen, som en oppsamlingsdag for alle helgenene som ikke hadde vært viktige nok til å få sin egen minnedag. Det er også spekulert på om dagen har sin opprinnelse i keltisk eller annen førkristen mytologi.
Høytiden var ikke anerkjent i Norge etter at flere av de katolske helligdagene ble fjernet i 1770. Likevel fortsatte folk å bruke dagen til å besøke graver, pynte for å markere de døde og gi dem lys i mørket.
På 2000-tallet kom dagen tilbake for fullt, denne gangen som import fra Amerika. Halloween, eller All Hallow’s Eve, er helt annerledes i form og innhold enn det fromme hvite lyset som skinner i høstmørket. Med den amerikanske feiringen kom en grøsserestetikk, med hodeskaller og jukseblod, spindelvev og plastedderkopper, og sukkergira barn som ringer på dører og tilbyr valget mellom «knask eller knep». I villastrøket i nord, hagebyen i vest, utenfor leilighetene på øst- og sørsiden av gravlunden står det uthulede gresskar med lys i midten, eller jack-o’lantern – etter det irske eventyret om Jack som lurte djevelen – mens flokker med barn utkledd som hekser, vampyrer og levende døde går rundt og tigger godteri.
Hittil er det ingen som har våget seg til huset vårt på «knask eller knep». Og på kvelden er den opplyste gravlunden folketom.
I andre deler av verden er allehelgensdag ikke bare en dag for å min-nes de døde, men for å feire dem – på sett og vis som en feiring av døden. I Mexico regnes allehelgensdag som et av årets høydepunkter. Dagen kalles de dødes dag – el Día de los Muertos. I to eller i noen tilfeller tre dager til ende er døden på besøk. Ingen forsøker å vende blikket bort, se en annen vei. Snarere tvert imot.
Like etter at vi ankommer Tzintzuntzan i den sentrale Michoacán- provinsen, hører vi musikk fra nabohuset. Det er dagen før el Día de los Muertos, den som gjerne kalles «de uskyldiges dag», og familien Corral har samlet familiemedlemmer fra fjern og nær samt naboer og venner. Til denne gruppen regnes også vi, på tross av at vi er ny-ankomne og ikke har annen tilknytning enn at vi har leid et rom i nabohuset. Feiringen er til minne om 16 år gamle Aaron som døde av kreft året før.
Det er vanskelig å tenke seg noe mer tragisk enn å miste en ung-dom, en gutt full av liv, som elsket basketball og så vidt hadde begynt å oppdage gleden over pene jenter og alkohol. Det er likevel vanske-lig å tenke seg en minneseremoni over et dødt barn som er mindre sørgmodig og mer livsbejaende enn den familien til Aaron har stelt i stand. Mange norske russefester gjennomføres med mindre spe-takkel. Utenfor garasjen spiller et hornorkester kakofonisk musikk med høyt tempo, mens det fra en annen del av festen, ikke langt unna, strømmer lyd fra et stereoanlegg. Det er uklart om de ulike musikantene egentlig spiller samme melodi, og om trommeslageren egentlig tilhører orkesteret eller bare er en av gjestene som har fått litt for mye å drikke.
I første etasje i det romslige huset er det rigget til et alter. Alter-tavlen er en flere meter bred vegg bestående av ringblomster og et hjerte i roser med et bilde av Aaron i midten. Resten av alteret er dekorert med ting han likte da han levde. Kjeks, bananer, vin og tequila, pizza og hamburger, bakst, frukt og mais samt en basketball og flere fotografier av Aaron sammen med kameratene. I midten av alteret er det en rekke motiver utført i salt, mais og sand med ulike farger. Her er Jesus som omfavner et barn, en bil, en sandstrand med palmer, og, ikke minst, et bilde som forestiller et skjelett som spiller basketball – slik Aaron formodentlig gjør i de dødes verden akkurat nå. Vi blir invitert til å spise middag og påspandert øl. Det er stadig utskifting av gjester, noen blir overstadig beruset, andre sentimentale. Den eneste vi møter som ikke virker glad, er en kusine av Aaron som bemerker at Aaron er død, at vi aldri vil få se ham igjen, og at det ikke er annet enn tragisk. Vi går ved midnatt, men kan høre musikken spille i flere timer etterpå.
Tzintzuntzan har en rik historie. I utkanten av byen er det eldgamle pyramider fra aztekertiden, forsvarsverk og bygg som trolig hadde en viktig religiøs betydning. Byen rommer også et kloster-kompleks som er viet Frans av Assisi og ble bygd for å omvende den hedenske innfødte befolkningen. En kiste med en voksfigur som forestiller Jesus, skal ha spesielle egenskaper – beina på figuren vokser. Kisten har flere ganger blitt utvidet for å kunne romme den stadig lengre kristusfiguren.
Det er her og i noen av de andre sentrale provinsene av Mexico at tradisjonen for de dødes dag tradisjonelt har stått sterkest. Om el Día de los Muertos har et kristent opphav, eller om det er restene av en gammel aztekerhøytid, er noe mexicanere har kranglet om siden borgerkrigen i 1850-årene. Men at den har blitt en egen distinkt mexicansk feiring, er det liten tvil om. Nettopp sammenblandingen av urfolkstradisjoner og katolsk religiøs mystisisme har resultert i et eget kulturelt uttrykk som i 2008 ble skrevet inn i UNESCOs liste over hele menneskehetens immaterielle kulturarv. Som et stadig mer yndet reisemål for nysgjerrige turister har den århundrelange tradisjonen fått et oppsving de siste årene, mye takket være populærkulturelle framstillinger. Da James Bond-filmen Spectre i 2015 åpnet med en storslått dødedagsparade i Mexico by, hadde det ikke vært en slik parade i hovedstaden på så lenge noen kunne huske, men filmen, og all oppmerksomheten den ga, blåste liv i feiringen i storbyen og over hele landet.
På ettermiddagen neste dag går det en prosesjon fra huset til familien til Aaron og inn til byen. Altertavlen blir båret foran, og familie og venner følger etter med altergavene, mens bandet forsøker å gjenfinne energien fra i går.
Inne i selve byen er det kokende liv. Tusenvis av mennesker, noen i sine beste søndagsklær, andre sminket så de likner dødninghoder, mange begge deler. Millioner av blomster ligger spredt på bakken.
På veien som fører til byens gravlund, er det rigget som til en rockefestival, med gateselgere, griller og improviserte sminkestasjoner, der man mot noen få pesos kan forvandles til en hodeskalle. Innimellom kan man også se noen som har valgt frie motiver, en Alice Cooper-type her, en Kiss-maske der.
Inne på gravlunden er hundretusenvis av lys tent på gravene. Nesten alle gravene er pyntet med blomsteroppsatser, bilder og offergaver – for det meste mat og brennevin, men også personlige eiendeler som barbermaskiner, broderisett og bøker. Ved noen av gravene på den fattige siden av gravlunden består pyntingen av en enkel krans av ringblomster, et fotografi, en flaske øl, en taco og et enslig lys, mens det på den rike delen av gravlunden er hele installasjoner. Noen har satt opp telt over gravene og rigget seg til med stoler. Flere titalls band spiller, ofte ikke mer enn noen få meter fra hverandre, som på rivaliserende utesteder i Syden. Ved en av gravene ser vi en familie som danser. Det er tydelig at det er faren som har gått bort. Et stort bilde ved graven, tatt for mange år siden, viser en kjekk, men alvorlig, middelaldrende mann. Den aldrende moren er kledt i sørge-klær. Sønnen danser med henne, en langsom, trist dans til tonene av frenetisk mariachimusikk. Man får følelsen av at han gestalter faren. Da bandet omsider setter ned tempoet og spiller en langsom, rolig sang – kanskje deres sang – blir det for mye for moren. Hun setter seg ned og gråter en skvett før de fortsetter dansen. Ved graven til Aaron møter vi familien hans igjen, sammen med en rekke ungdommer, venner av Aaron som drikker øl med sin avdøde kamerat.
Mye av poenget med de dødes dag er å minnes. Men det dreier seg også om noe annet, om at døden ikke betyr en fullstendig slutt på en relasjon. De døde er ikke her, men de er heller ikke borte. De dødes dag er en mulighet for midlertidig å gjenforenes med sine døde.
For å friste sjelen tilbake til jorda, for å gjøre tilbakeveien så enkel så mulig, legger familien ut blomster, lys og andre gaver langs veien mellom gravlunden og hjemmet. Det er derfor de fester på graven, og det er derfor alteret i stua til Aarons foreldre er dekket med alt han elsket i livet, det han likte å spise, og det han likte å gjøre. Festen og bestrebelsene representerer en mulighet til å fortsette relasjonen. Pixar-filmen Coco fra 2017, som har sin handling fra de dødes dag, skildrer dette på en nydelig måte. Der framstilles dagen som en mulighet for de døde, som til vanlig bor i en annen, parallell verden, ikke så ulik vår egen, til å krysse tilbake til de levendes verden. Forutsetningen for å foreta kryssingen er at noen levende på den andre siden husker deg, at det finnes et alter med ditt bilde der et sted. Dersom det mangler, betyr det at du er glemt. Da kan du ikke lenger komme tilbake, og du forsvinner også i de dødes verden. Først når du blir glemt blant de levende, dør du den ugjenkallelige død.
