«I Oslo var Brøgger tilbake ved Oldsaksamlingen. Der fortsatte arkeologene å undres over brevet fra Skancke. Hvilke var de tre gjenstandene? Eller rettere sagt den ene som skulle plukkes ut blant de tre. Det måtte være noe unikt. Og til hvilket «bestemt formål»?
Svaret på det siste var ganske nærliggende og befant seg for øyeblikket i Trondheim. Det var neppe tilfeldig at forespørselen kom bare dager før Heinrich Himmlers ankomst til Norge. En annen annen toppnazist var også i Norge – leder for Hitlerjugend, Artur Axmann. Han hadde kommet til Oslo 2. februar. Men det var ingen naturlig forbindelse mellom Axmann og Oldsaksamlingen. Axmann var en tidligere jusstudent som hadde hoppet av studiene for å vie seg til nazismen på heltid. Ingenting tydet på at han hadde noen som helst interesse for Oldsaksamlingen eller gjenstandene der.
Det var annerledes med Himmler. Begeistringen – eller besettelsen – hans for arkeologi og alt germansk og norrønt var velkjent. Det vart under et år siden han hadde sendt Herbert Jankuhn til Norge for å «beskytte» norske fornminner og kulturarv. Selv om de ikke hadde noe bevis, var både Didrik Arup Seip, Charlotte Undset Thomas, og eksperten på Snartemosverdet, Bjørn Hougen, sikre på at «det spesielle formålet» var overrekkelsen av en gave til Heinrich Himmler. De hadde også en sterk mistanke om hvilken gjenstand det var snakk om. Oldsaksamlingen hadde nok av gjenstander som kunne passe som gave til SS-føreren. Det fantes både økser og spyd som var symboler på den germanske fortiden.
Likevel hadde sverdet en spesiell betydning innen SS. Himmler overrakte selv et æressverd til spesielt utvalgte SS-offiserer og politikere. SS’ æressverd Degen var smidd i kvalitetsstål fra Solingen, dekorert med sølvtråder og SS-runer og meget sjeldent. Sverdet ble båret i et bandolær, også det dekorert med SS-runer og hodeskaller. Et våpen som ble gitt til alle SS-medlemmer, var æresdolken. Dolken hadde innskriften «Min ære heter troskap» på bladet og var dekorert med ørn, SS-runer og hakekors. Den var omkring 40 centimeter lang, eller omtrent halvparten av et vikingsverd. Æresdolken var likevel omgitt av en typisk vikingetos. SS-medlemmer sverget å bruke dolken for å forsvare både SS’, sin egen og familimedlemmers ære.
Ikke minst var sverdet synlig i SS Ahnenerbes våpenskjold. Borden på våpenskjoldet var navnet DEUTSCHES AHNENERBE, skrevet med en slags moderne runer. Innenfor dette var en odelsrune. I det eldre runealfabetet tilsvarte odelsrunen trolig bokstaven O. Den ligner nærmest en løkke eller sløyfe, ikke ulikt den mange bærer på jakkeslaget i rødt, gult eller rosa til støtte for ulike saker i vår tid. Ahnenerbes sløyfe eller rune var i svart og sølv. Og midt mellom odelsrunen stakk et sverd.
Det fantes flere sverd ved Oldsaksamlingen, men bare ett som var virkelig berømt. Nok til at det var godt kjent også utenlands. Et sverd som dessuten hadde et bandolær dekorert med hakekors og ornamenter som lignet to H-er. Også her var Seip, Undset, Hagen og Hougen enige: Norske nazister ville gi Heinrich Himmler Snartemosverdet i gave. Snartemosverdet stod i fare for å forsvinne ut av landet.»
Utdrag fra boken «Jakten på Snartemosverdet. En historie om nazisme, arkeologi og kampen om fortiden».
